Flora 717 er født til å være renholder i den stumme, laveste klassen i den strengt hierarkiske bikuben. Men Flora er ikke som andre bier. Hun er større og mørkere enn de andre arbeiderne. Dessuten kan hun snakke. Hun er en misdannelse som truer bisamfunnet og bør renses ut. Men en prestinne skåner henne og lar henne prøve seg som amme og barnepike. Da hun senere viser mot og styrke i kampen mot en veps som vil trenge seg inn i kuben, får hun også møte Dronningen, og føle hennes altomfattende kjærlighet.
Da Flora en dag tar spranget ut av kuben og kan fly med samlerne som henter inn sødmen fra all verdens blomster, har hun overskredet alle gitte regler. Men én lov er ukrenkelig: Bare Dronningen kan føde.
Vi sitter nær sagt på ryggen til den unge bien Flora, fra renholderslekten Flora, og følger henne i sin streben etter å finne seg til rette i kuben. Hun er smart og ambisiøs, og innordner seg ikke den stumt adlydende skaren hun hører hjemme.
Flora ble oppmerksom på et molekyl av en duft som skilte seg ut, og hjernen hennes oppfattet feromonsignalet: En hann - en Hann blir født!
Ære være Hans Hannhet! ropte flere hunnstemmer idet en stor bit dekorert voks falt ut, fulgt av henrykte hyl idet det bustete hodet til en splitter ny drone stakk ut av hullet.
I kuben finnes politibier, droner, ammer, fruktbarhetspoliti, matsamlere, speidere og mange flere yrkesgrupper. De er delt inn i et strengt hieraki, som føles umulig å bryte ut av. De hakker på hverandre og rakker ned på hverandre hele tiden, og de som er nederst på rangstigen får virkelig gjennomgå. Biene har ikke et egennavn, men bærer navnet til gruppen sin, som Kaprifol, Lind og Hegg. Det er viktig å holde kuben frisk, så bier som oppdager lyter, sykdom og missdannelser, må passe seg før de blir drept eller jaget.
I begynnelsen av lesingen lurte jeg på om dette er en bok en kan lære om bier av, men selv om mye av dynamikken i kuben nok kan spores tilbake til sånn det virkelig er, så ble det etterhvert for fantasifullt til at det kunne være riktig. Det at de følger duftspor og feromonsignaler er nok riktig, og at de danser med svansen for å kommunisere, men Flora og de andre biene fikk etterhvert for mange menneskelige følelser.
Jeg var veldig begeistret de første 100 sidene, men etterhvert ble det litt for ensformig. Biene har sine konflikter og spenningen stiger til tider høyt, men jeg kommer ikke fra det at Flora bare er en av mange bier (som jeg ville klasket etter om den fløy meg for nær). Jeg føler ikke det hun føler, siden dynamikken i kuben er inndelt i grupper, og hun har brutt ut av gruppen sin og er et ensomt individ, får jeg det ikke til å stemme. Boken ble lest ferdig, men med noen hopp innimellom for å greie å nå slutten. Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe da jeg sprang over 50 sider med jevne mellomrom, men fortsatte bare i handlingen der jeg landet.
Det er ikke tvil om at forfatteren har skrevet boken med respekt for, og i kjærlighet til naturen generelt og bier spesielt, noe innledning og epilog vitner om. De siste årene har det vært stort fokus på at biene forsvinner fra jorden, og hvilken viktig oppgave de har, så kanskje hun, med denne romanen har et håp om å surfe på den økologiske bølgen?
(eller kanskje jeg bare er veldig kynisk...)
VG trillet terningen til 5, noe som kanskje vitnet om at ting har gått meg hus forbi da jeg leste romanen. Ta gjerne en titt her!
Forlag: Oktober
Utgitt: 2015
Sider: 371
Kilde: Leseeksemplar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar