Forlaget om boken:
Roar, 48 år, er ute på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en annen løper, en kvinne som også har gått seg vill. Mørket faller, og de to må tilbringe natten sammen der ute i skogen. De fryser, har gnagsår og er uten mat og drikke.
De finner en gapahuk der de kan overnatte. Skogen er mørk og full av lyder. For å få natten til å gå begynner de to å snakke sammen, og en avgrunn av ulevd liv kommer til syne.
Forlaget kaller Helle Helle sin roman et kammerspill for to personer, og beskriver videre romanen som komisk, alvorlig og med en sterk undertone av vemod og tomhet.
Romanen er lest på noen få timer. For å få med deg den fine stemningen anbefaler jeg deg å jage familien på tur og rigge deg til i favorittlesestolen din. "Roman" står det på coveret, men jeg ville nesten påstått at den ligner mer på en novelle. Spesielt i begynnelsen, er kapitlene korte, setningene er også korte og ganske renskåret for adjektiver og superlativer. Slutten bærer også preg av novelle, siden de avsluttende begivenhetene ligger langt fra det resten av de 140 sidene handler om.
Forfatteren greier å formidle fine situasjonsbeskrivelser, hvor både gnagsår og kvalme føltes på kroppen. Dette er ikke en roman med mange karakterer, og det er den kvinnelige jeg-personen som får mest oppmerksomhet. Heter hun Vejmad? I alle fall dukker det bare opp en gang eller to i en setning som ikke bekrefter at det er hennes navn. Ikke er det viktig for historien heller, som er skrevet med både kvinnen og Roar som jeg-personer. Til tider er noen kapitler skrevet i tredjeperson, så her må leseren være villig til å la seg flyte med. Slutten ga for eksempel ikke mening før jeg etter mange gjennomlesninger av den siste siden, koblet at det var Roar som var jeg-personen og ikke "kvinnen".
Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.
Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.
Romanen er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2015
Forlag: Oktober
Utgitt: 2015
Sider: 141
Kilde: Leseeks
Interessant omtale. Fikk assosiasjoner til Mens vi venter på Godot. At ingenting egentlig skjer, men du blir engasjert allikevel.
SvarSlettSå fin omtale. Men jeg tror nok ikke den blir lest av meg med det første. Håper du har fine påskedager med strålende sol og masse kos ;)
SvarSlettVi har landet hos svigers og koser oss allerede. Jeg er i gang med en spennende bok om samer og nordmenn, så nå håper jeg de setter i gang med kortspell her, sånn at jeg kan lese :)
SlettAh, kvinnen med menneskehetens kuleste navn! Jeg er trolig eneste bokblogger som ikke har fått boken. Oktober må ha et ondt horn i siden på meg, eller hva det nå enn heter. Dog har jeg lest en eneste bok av 2Helle. Fergeboka. Husker hennes enkle språk fullstendig strippet for utbroderinger. Likte hvordan den fikk meg til å adoptere hennes kjedsomhet, positivt ment. Hun krever litt ekstra tenking, krever mer av leseren for at vi lever oss inn i fortellingen. Det var vel ingen innertier, sånn egentlig, men mer enn nok til å ikke avskrive henne. Det er et stort potensiale der. Tid og sted etc. Kanskje du kan forsøke deg på den?
SvarSlettEnig med deg, navnet klinger utrolig bra. Jeg digger å lese bøker som får meg til å "jobbe" litt. I gamledager hadde jeg avskrevet boken som "rar", men nå trigger den ønsket om å lese og lære mer. Takk for supert tips om videre lesning :)
SlettRødby-Puttgarden heter den. Klarte ikke for harde livet å komme på navnet i går.
SlettFørst en kommentar til Ellikken: Jeg har heller ikke fått boken!!
SvarSlettMen jeg har lest en bok av Helle Helle tidligere, den heter "Ned til hundene", jeg likte den veldig godt. Og ut fra omtalen av denne boken, og slik som jeg opplevde den jeg leste så tror jeg de ligner litt. Den anbefales i allefall.
God påske :)
Phew! På en måte. Felles skjebne er undervurdert som trøst! :)
SlettDenne virket ganske spesiell ja - en slags romanse......
SvarSlettTenker ikke på denne boken som utpreget romantisk :)
SlettEllikken: jeg har heller ikke fått den - og jeg elsker, ELSKER, Helle.
SvarSlettHelle. Helle. Helle. Som Gro, har jeg Ned til Hundene som favoritt, men har lest det meste (utenom novellene). Helle. Helle.
Har nå vendt ryggen til Oktober og lånt på biblioteket. På dansk.
Det er uansett alltid best med originalspråk.
HÆH?!?! Norges største 2Helle-fan og fullstendig oversett av hennes norske forlag? Det går jo ikke aaaaaaaaaaaaaan!
SlettDu kan være glad for at du ikke endte opp med lydboka.
Jeg har også lest denne boka, og nå er også jeg i ferd med å bli en Helle Helle-fan! Denne boka var god altså! Jeg ser at vi har hatt litt ulik oppfatning av boka for øvrig, Tine. Din litt lunkne anmeldelse minner for øvrig om min anmeldelse av "Ned til hundene" - den første Helle Helle-boka jeg leste for et par år siden.
SvarSlettihuga Helle Helle fan. Elsket denne boken. også ;)
SvarSlett