Jeg har hørt: Heimlandet. Barndom av Edvard Hoem

Vi er inni den utvidede påsken og nyter i dag mars måneds siste dag. Det betyr også månedens siste bokomtale, før den narraktige oppsummeringen i morgen på selveste første april.

Edvard Hoem skriver mye fra sin egen families hjemtrakter. Den første boken jeg leste fra hans forfatterskap er den siste han har gitt ut, Slåttekar i himmelen. Den fascinerte meg dypt så jeg fortsatte med Jordmor på jorda, som også gjorde sterkt inntrykk.
Heimland. Barndom  kom ut et år etter en annen roman Mors og fars historie, og kan leses som en oppfølger til den. Det så jeg ikke før etter jeg var ferdig å lese i dag, og vil påstå at du vil ha stor glede av denne selv om du ikke har lest den første.

Forlaget om romanen:
Heimlandet. Barndom er ei forteljing om den vesle guten Edvards oppvekst og bakgrunn i Hoem-grenda på Nord-vest-landet i 50-åra: Edvard er eldsteson og odelsgut på ein gard der faren er emissær og reiser rundt med Guds bodskap store delar av året, medan mora strevar heime. Forventningane om at det er Edvard som med tida skal ta på seg ansvaret for familie og gard, veks etter kvart til eit press som ligg tungt på han. Både for seg sjølv og andre må Edvard innrømme at det er noko anna han skal.

Jeg har hørt denne boken på lydbok, men fant ikke noe skikkelig bilde av lydboken, så jeg bruker dette som jeg synes passer veldig godt til tematikk og handling.

Romanen starter så vidt på 1700-tallet hvor vi settes i stemning ved å få høre om hovedpersonens aner. Etterhvert blir vi kjent med Edvard som er eldste sønn av 7 barn på den fattige gården Bakken. De lever et selvbergingsliv bare spedd på av far i huset sine inntekter fra jobben som emissær i Indremisjonen. Han er mye ute å reiser og da er det mor i huset som må koke, vaske og stelle for barn og svigerforeldre så vel som dyr. Hun fikk 7 barn på 12 år, og hadde ambisjoner om at de alltid skulle være ren, hel i tøyet, mett i magen med et smil på munnen.

Edvard selv er et barn som er i en særstilling. Ikke bare i hevd av at han er odelsgutt, men han er også velsignet med et klart blikk og et lynskarpt hode. Uhyre tidlig kan han både snakke på en voksen måte, og reflekterer som toåring over hva som er hans plass i livet. Gjennom det meste av sin tidlige barndom kaller han seg odelspresten, helt til han finner ut at han heller vil misjonere.

Det grubles mye i Edvards liv, og etterhvert  kommer han frem til at han ikke kan se Jesus i øynene. Han mister litt av barnetroen, og lever nå i mange år i villfarelse, og ikke aner hvordan han skal bli seg selv. Helt til en dag lærerinnen hans ordner det slik at han kan få besøke folkeboksamlingen. Dette er en kasse bøker på et rom som barn egentlig ikke har adgang til. Han går nesten i spinn over muligheten til å få lese å lære nye ting.
Nå er han inni en fase hvor han skammer seg over familiens fattigdom. Med 10 munner å mette er det ikke lett å skaffe nok mat på bordet, og Edvard ser at de har det verre enn andre. Vi er på 50-tallet og i løpet av romanen får familien innlagt strøm, og diverse "nødvendigheter" dukker opp.

Romanen slutter når Edvard er 14 år, og får muligheten han har ventet på hele livet, muligheten til å komme seg vekk. Han drar til Molde for å gå på skole, og bestemmer seg for å glemme hjembygda.

Det er Edvard Hoem selv som leser på lydboken, noe han gjør på en glimrende måte. Jeg lot meg rive med av historien, og bøyer meg ærbødig for et menneske som er villig til å dele med oss, så mye av sin historie.

Boken kom ut i 2006 - mitt eksemplar har jeg lånt på biblioteket