Dette har jeg lest i september

Da var september over, og jeg ser til min skrekk at jeg ikke har klart å nå målet på 10 bøker i måneden, men jeg prøver igjen i oktober. Stressnivået mitt har økt i september og jeg har måttet tvinge meg selv ut av lesestolen, for faktisk å gjøre noe av det jeg tenker hundre ganger at jeg skulle gjort. Jeg har innført en liste som jeg skriver ned tanken, for snarest mulig å krysse den av for utført. Jeg har meldt meg ut av treningsstudioet jeg har vært medlem av i tre år, så nå slipper jeg den evige dårlige samvittigheten, for at jeg ikke er der.

I dag avslutter jeg september med en tur til Wah wah og etterpå til frisøren med mitt nyfarvede hår, (tre ting som sto på den listen) og så blir det Italiatur på torsdag, bedre start på ny måned finnes ikke.

Har du lest noen av bøkene jeg har lest i september?

1. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk - 6
2. Amalie Skram - Professor Hieronimus - 4
3. Nicolai Houm - De håpefulle - 4
4. Ingrid Elfberg - Til døden skiller oss ad - 5
5. Arnaldur Indridason - Tvekampen - 3
6. Jørn Lier Horst - Hulemannen - 4
7. Tomas Espedal - Bergeners - 2
8. M.L.Stedman - Lys mellom to hav - 5
9. Adrienne McDonnell - La meg ikke måtte velge - 4
10. Alexandra Bockfeldt - Før jeg forlater deg - 4
11. Cecilia Samartin - Lille Vinge - 5
12. Helena Thorfinn - Før flommen tar oss - 5
13. Elizabeth George - Denne dødens kropp - 5
14. Ketil Bjørnstad - Ensomheten - 5
15. May Lis Ruus - Nattmannens datter bok 13 - 4
16. Helga Flatland - De finnes ingen helhet - 5
17. Frode Eie Larsen - Jordtårer - 5

Jeg har skrevet om de fleste bøkene, det er bare til å klikke på linjen

Dette har jeg lånt:

• Amalie Skram - Professor Hieronimus (Lydbok)
• Arnaldur Indridason - Tvekampen (Lydbok)

Dette har jeg fått:

• Herbjørg Wassmo  - Disse Øyeblikk fra Gyldendal forlag
• Nicolai Houm - De håpefulle fra Tiden forlag
• Rhidian Brook - Etter ildstormen fra Aschehoug forlag
• Jørn Lier Horst - Hulemannen fra Gyldendal forlag
• Tomas Espedal - Bergeners fra Gyldendal forlag
• Alexandra Bockfeldt - Før jeg forlater deg fra Juritzen forlag
• Elizabeth George - Denne dødens kropp fra Pantagruel forlag
• Elizabeth George - En løgn å tro på fra Pantagruel forlag
• Cecilia Samartin - Lille Vinge fra Juritzen jr.
• Ketil Bjørnstad - Ensomheten fra Aschehoug/Lydbokforlaget
• Helga Flatland - Det finnes ingen helhet fra Aschehoug
• Samuel Bjørk - Det henger en engel... fra VigmostadBjørke
• Frode Eie Larsen - Jordtårer fra Liv forlag
• Eirik H. Sæther - Heksedoktoren fra Juritzen 

Disse har jeg kjøpt:

• Mo Hayder - Tokyo
• May Lis Ruus - Nattmannens datter bok 13
• Eirik H. Sæther - Lobotomisten

Og så litt forskning. Som kommentar til min oppsummering i august kom Anita med det treffende spørsmålet: Hvor lang tid bruker du på å lese 50 sider?
Med 19 bøker på en måned sier det seg selv at jeg leser mye, men jeg har aldri tatt tiden, så dette måtte testes. Når skikkelig forskning skal utføres går det ikke an å bare ha gjort det en gang, så i september utførte jeg denne testen noen ganger.
Resultatet ble som følger:

Herbjørg Wassmo sin bok Disse øyeblikk leste jeg 50 sider på 50 minutter
Nicolai Houm sin nye bok De håpefulle leste jeg 50 sider på 68 minutter
Ingrid Elfberg sin thriller  Til døden skiller oss ad 50 sider på 44 minutter
M.L.Stedmann sin roman Lys mellom to hav leste jeg 50 sider på 60 minutter
Elizabeth George sin krim Denne dødens kropp leste jeg 50 sider på 50 minutter

Månedens beste roman: Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo - den må du lese!

Månedens beste krim: Denne dødens kropp av Elizabeth George - anbefales!

Ensomheten av Ketil Bjørnstad - både bok og lydbok

Har du likt det Ketil Bjørnstad har skrevet før kommer du til å elske Ensomheten! Boken er veldig fin, med flotte skildringer av tanker fra to mennesker som vet å lytte til sin egen stemme. Denne søndagen skal dere få en smakebit fra en av bøkene jeg koste meg med forrige helg.

Forlag:  Aschehoug/Lydbokforlaget
Tittel:  Ensomheten
Forfatter:  Ketil Bjørnstad
Format:  Innbundet/Lydbok
Sideantall:  284
Utgitt:  2013
Kilde:  Leseeksemplarer
Lesetid:  7 timer og 48 minutter
Innlesere:  Andrea Bræin Hovig og
Øystein Røger

Denne gangen har jeg valgt å benytte meg av både bok og lydbok. Innleserne har gjort en flott jobb med lesingen, og stemmene deres er behagelig å lytte til.

Når historien begynner kjenner ikke Susanne Hvasser og Oscar Enger hverandre særlig godt. De er litt perifere kolleger i Oslo-Filharmonien, Susanne spiller førstefiolin mens Oscar spiller ståbass. De er begge godt voksne og har levd rolige liv.
Susanne har i lengre tid hatt et forhold til en gift mann mens Oscar som er gift og har to barn har klart å holde skjult sin utstrakte utroskap.
Vi går frem og tilbake i tid og får vite hvordan forholdene oppsto. Boken er delt inn i klare fortellerstemmer, hvor stemmene til Susanne og Oscar har hvert sitt kapittel, så det er lett å følge med, både i boken og på lydboken, hvor Andrea leser Susanne sin stemme og Øystein leser Oscar sin stemme.
Jeg blir fort glad i Susanne, noe jeg føler at jeg ikke burde blitt, siden hun har et forhold til en mann som er gift og har to barn. Fysj!! 
Bjørnstad har gjort henne dyp og reflektert, og hun har samvittighetskvaler for det hun gjør. Oscar er av et helt annet kaliber, og ham skjønner jeg ikke helt. Det er som om forfatteren gjør ham overfladisk og platt, og kapitlene som beskriver Oscars utroskap ergrer meg. Hadde han vært kvinne hadde han fått stempelet uforbederlig nymfoman, men her fremstilles han bare som en brunstig mann som har en enorm apetitt på sex. Han kan ikke se på en kvinne uten å måtte ha henne, og alle blir kledd av i tankene. At han skal ha en ny dame hver måned, ser jeg på som urealistisk, men hva vet jeg om hva som er "normalt". For meg ble dette i alle fall alt for mye, og når konen hans ser ham på gaten med en dame i armen, og det er slutt, fryder jeg meg.
Susanne sin elsker blir også "fersket", så nå blir hun nødt til å ta standpunkt til noe som hun ikke trodde hun måtte tenke over.

Smakebiten denne søndagen:
Han trekker henne inntil seg, kysser henne. Det tenner henne ikke slik som før. Dette ritualet begynner de begge å bli trett av. 
Det lukter matpakke og nøkkelost av ham. Hun ser at han har en eggflekk på cordfløyelsjakken. Det skal så lite til, før en mann begynner å bli stakkarslig. 
 - Dette går ikke lenger, mumler han, mens han knepper opp blusen hennes og fører henne mot sengen. 
Hun forbereder seg på en avskjed, at det kanskje er siste gangen de skal gjøre dette sammen, blottlegge sine mest intime steder for hverandre, vise hverandre at de er marionetter i lidenskapens historie.

Denne siste boken til Ketil Bjørnstad anbefales på det varmeste. Han er en mester i å skildre følelsene rundt det å bedra og bli bedratt. Språket er utrolig rikt, jeg skjønner ikke hvordan han får det til. Les den, du vil ikke angre :)

Du trenger vel ikke flere smakebiter enn denne?

Selvfølgelig gjør du det :)

Da går du som vanlig inn på bloggen 

Flukten fra virkeligheten

og boltrer deg i lesetips!

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Den nye boken til Helga Flatland som kom ut nå i september er nummer tre i rekken. Disse tre bøkene omhandler de samme personene, men kan nok leses hver for seg. Jeg er veldig glad for at jeg har fått med meg alle tre, og anbefaler å ta dem i rekkefølge.

Forlag: Aschehoug
Tittel: Det finnes ingen helhet
Forfatter: Helga Flatland
Format: Innbundet
Sideantall: 219
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar


Rekkefølgen er:

Bli hvis du kan. Reis hvis du må

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

Det finnes ingen helhet

Tarjeikristianogtrygve - Tarjeikristianogtrygve - Tarjeikrisitanogtrygve


I den første boken reiser fire gode kamerater fra en liten østlandsbygd til Afghanistan, og tre av dem kommer ikke tilbake. Denne hendelsen er det som forener alle tre bøkene. "Det finnes ingen helhet" er, som de andre bøkene delt opp i store kapitler, hvor der er forskjellige fortellerstemmer, og vi opplever det som skjer fra forskjellig vinkling. I denne boken er det legen, naboen og venninnen Ragnhild som starter. Hun har kjent Karin i 20 år, og har de to årene som har gått siden sønnen Tarjei ble drept, behandlet henne. Karin og mannen Halvard har også fortellerstemmer, mens vi i denne boken også får høre hvordan det er å være Bjørn, den eneste overlevende etter ulykken.
Hvis du ikke har lest disse bøkene, kan jeg skjønne deg, hvis du tenker at dette høres nitrist ut, men jeg lover, det er det ikke. Det handler mye om tilknytning, og om hvordan det er å være innflytter til en liten bygd. Helga Flatland skriver helt fantastisk, hun har et språk som er så følsomt og skildrende at jeg puster dypt og fornøyd.

Men..... det eneste jeg ikke liker ved boken er at halve boken er på nynorsk. De to stemmene som snakker dialekt, er skrevet på nynorsk, og derfor kommer jeg ikke helt under huden på disse to. De første 90 sidene fosset jeg gjennom med et fornøyd smil, og det føltes som å møte veggen da kapittelet til Bjørn startet. Jeg laget meg en kopp te, tok meg et par kjeks, beit tennene sammen, og famlet meg sakte videre. Det gikk seg heldigvis til etterhvert, uten at jeg kan si at jeg har blitt bestevenner med nynorsktrollet. Ennå....
Å få innblikk i hvordan Bjørn hadde det etter at hans tre kamerater ble drept, var faktisk en av de mange godbitene i denne romanen.

Terningkast 5!

En liten smakebit:
 - Klart du må bruke tid på å sørgje, sa pappa. Og heile livet har eg eigentleg tenkt at det å sørgje er noko heilt anna, noko spesielt, kanskje at ein bruker ein spesiell del av hjernen. At det er noko åtskilt, som ikkje blandar seg. Den einaste referansen eg hadde, var da morfar døde og mamma gøymte seg på soverommet for å gråte av og til. 
Det har stått for meg som noko framandt, nesten høgtideleg. Og at ein bare skal vere trist. Lei seg. Gråte. Sjølv klarte eg ikkje skilje einsemda, tomheten og dei unemnelege stikka av raseri og sjalusi frå tristheten og saknet, og eg følge meg heilt paranoid, så langt frå alle andre som bare gret og gret og sakna og sakna. 

Teater: Dyveke på DnS Store Scene i kveld

Endelig var det min tur å se Dyveke. Min gode billett i går ble byttet ut med et ikke fult så godt sete i dag, for å få logistikken i familien til å gå opp. Takk og pris for årskort som gjør sånn sjonglering mulig i siste liten. Jeg gikk altså alene i teateret i kveld, så jeg kunne fullt og helt konsentrere meg om skuespillerprestasjoner, innhold og fremføring.
Stykket er bygget på faktiske hendelser som begynte i Bergen på begynnelsen av 1500 tallet. Her ble den kommende kong Christian II, introdusert for den vakre torgkonedatteren Dyveke på en tilstelning. Dette møtet ble fatalt for kong Christian, som i kjølvannet av møtet mistet makten over Norge, Sverige og Danmark. Det er torgkonen selv, Sigbrit som var hjernen bak det som kom til å skje. Disse damene satt med mye politisk makt, og i dette stykket blir historien belyst, sånn som det kunne gått for seg.

Det er Stig Amdam, som også er skuespiller ved DnS som har skrevet stykket. Han har fått med mye dramatikk og kjærlighet, i noe som var et politisk maktspill uten sidestykke. Tema er helt i tråd med stemmerettsåret som vi er inne i. Tenk at Christian II tenkte at kvinner hadde hjerne, 400 år før vi fikk stemmerett i Norge. Han har også med en stor porsjon humor på oss bergenseres bekostning, og dette synes jeg er veldig artig.
Jeg har hatt en fantastisk kveld i teateret i dag, selv uten mine trofaste venninner. Stykket var utrolig bra. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så morsomt, men jeg satt og små-humret meg gjennom hele forestillingen.
Den aller første jeg vil berømme er scenograf Åse Hegrenes. Ikke det at skuespillerne trengte å reddes, men med en så dyktig og oppfinnsom scenograf, må det være mye lettere å være skuespillere. Spesielt de stillestående tablåene som dukket opp i bakkant av scenen, satte stemningen. Jeg likte også hvordan kroningsscenen ble løst, på en fiffig og original måte. Også scenen hvor Dyveke føder barn samtidig som dronning Isabella blir kvitt møydommen sin, er utrolig bra. De gode scenene dukker opp tett som haggel i dette stykket, og alle skuespillerne gjør en fremdragene jobb, så det er vanskelig å hente frem noen.
Jeg er utrolig glad for at vi har flere billetter på lur, sånn at jeg får se stykket en gang til.
Bildene her er kun meg som har tatt bilder av programmet, så kvaliteten er så som så. Programmet derimot er et av de beste jeg har hatt min hånd på. Her er masse bakgrunnsinformasjon, mye mer enn vanlig, så denne gangen vil jeg anbefale deg å snope det med deg hjem!

Fra programmet

Elizabeth George - Denne dødens kropp

Det er 25 år siden Elizabeth George ga ut sin første bok, i det som har blitt en lang serie med Inspektør Lynley i førersetet. Jeg husker at jeg fosset gjennom bøkene hennes etterhvert som de kom ut, men etter vi gikk inn i nytt årtusen, datt jeg litt av.
Derfor er jeg takknemlig for at Berit minnet meg på disse bøkene. Nå har jeg fått i hus Denne dødens kropp, som er bok nummer 16. Nummer 17, En løgn å tro på, har jeg også på lur, mens Just one evil act kommer på norsk i oktober.
Her er det bare til å henge med i svingene.

Forlag:  Pantagruel forlag
Original tittel: This body of death
Norsk tittel: Denne dødens kropp
Forfatter:  Elisabeth George
Omslag:  Trygve Skogrand
Oversetter:  Lene Stokseth
Format:  Innbundet
Sideantall:  802
Utgitt:  2010/på norsk 2013
Kilde:  Leseeksemplar


Elisabeth George har ikke tapt seg. En må vente noen sider før Havers og Lynley kommer inn i bildet, men jeg har pustet lettet ut lenge før det, dette er Elisabeth George sånn som jeg husker og liker henne.
I løpet av de første hundre sidene begynner vi på ny historie mange ganger.
I kursiv handler det om tre djevelske unger som kidnapper en 2 åring. Det handler om en forskrudd fyr som hører stemmer og er ikke helt god. Så er det Meredith som baker bursdagskake til sin gamle venninne Jemima, for å bli venner med henne igjen etter en krangel, men hun finner ikke Jemima noen steder. Så blir vi kjent med Gina Dickens som går tur, og treffer på Gordon, Jemimas gamle samboer.
Og endelig, dukker Barbara Havers opp, med sin klønete motesans og ubehjelpelige personlighet. Heldigvis får hun hjelp av sin 9 årige nabo Hadiyyah, til å anskaffe klær og annet som, i følge Havers` nye sjef må til, for å holde seg innenfor de gjeldende kleskodene i Londonpolitiet.
Ja, for Havers har fått ny sjef. Boken begynner nemlig med at Thomas Lynley er i en langvarig sykemelding siden hans gravide kone har blitt drept. Skutt i gaten utenfor huset deres. De som leste den forrige boken i serien, vet nok dette, men som sagt jeg datt litt av...
Isabella, den nye sjefen, er litt av en karrierejeger, og i sin innbitte iver etter å få sine undersotter til å adlyde og å jobbe godt under henne, kontakter hun den sykemeldte Thomas Lynley og får han til å komme tilbake på jobb, som en slags konsulent.

Dette var et gledelig gjensyn med Havers og Lynley. Jeg koste meg gjennom hele boken, fant roen og syntes ikke (som Berit) at det gikk for sakte. Jeg frydet meg over humoren som heldigvis er den samme. Mennskejakten gjennom Londons gater kunne jeg følge på et mentalt kart, selv butikkene hun nevnte vet jeg hvor er.
Hun klarer å holde på spenningen gjennom hele boken, og jeg syntes ikke boken kunne vært en side mindre enn 802. Terningkast 5! Nå gleder jeg meg til å gå rett over på "En løgn og tro på".

En liten stemningsrapport til slutt:
Vi er der snart. Hun sa til Lynley: Han er i bevegelse. Få oss dit, for helvete.
Hun kjente nervøsiteten helt ut i tærne. Han, derimot, var roen selv, men da de kom seg gjennom Piccadilly Circus, havnet de bak en eviglang kø av drosjer. Hun bannet. Faen i helvete, Thomas, få oss ut herfra! Han svarte ikke, men han beviste sin status som langvarig londonboer da han begynte å smette inn og ut av sidegater som om han var i besittelse av en evig sannhet om den rette vei. 

Bokbloggerprisen 2013

Bokbloggerprisen er en pris som skal deles ut for første gang i 2014. Bøkene som kan nomineres til prisen må være skrevet av en norsk forfatter og utgitt i året før, altså i år. Det finnes seks kategorier, men jeg kommer ikke til å lese bøker fra alle kategoriene.
På denne fanen vil jeg samle de bøkene som jeg har lest, for ved årets slutt, gjøre det litt enklere for meg selv å nominere til prisen. Jeg tror jeg har fått med det nye norske jeg har lest foreløpig i år.
22 av 150 bøker hittil i år, dvs. 15 % av det jeg har lest i år er nye norske bøker så det er ikke så mye norsk jeg leser. Det er et flott fokus denne prisen setter, jeg skal skjerpe meg!  Vil du se på listen senere finner du den igjen under Ting og tang på høyre side.

Norsk sakprosa
Lauritzen, Per Roger m.fl: Norges beste toppturer (Gyldendal)
Lee, Irina: Shoppingfri
Larssen, Erik Bertram: Helvetesuka (Stenersens forlag)

Norsk barne- og ungdomslitteratur
Egeland, Tom: Katakombens hemmelighet (Aschehoug)
Lillegraven/Landsem: Mari og Magnus får katt (Samlaget)
Folkestad, Anna R.: Unni og Gunni gjer det fint (Samlaget)
Stai, Kari: Mopp og Mikko elskar kjøretøy (Samlaget)

Norsk krim
Brekke, Jørgen: Menneskets natur (Gyldendal)
Enger, Thomas: Blodtåke (Gyldendal)
Iversen, Helge Thime: X (Juritzen)
Nesbø, Jo: Politi (Aschehoug)
Sveen, Gard: Den siste pilegrimen (Vigmostad & Bjørlke)
Sørensen, Roar: Smertens aveny (Commentum)
Horst, Jørn Lier: Hulemannen (Gyldendal)
Fossum, Karin: Carmen Zita og døden (CappelenDamm)
Fjell, Jan-Erik: Hevneren (Juritzen)
Sæther, Eirik Husby: Heksedoktoren (Juritzen)
Bjørk, Samuel: Det henger en engel alene i skogen (Vigmostad)
Larsen, Frode Eie: Jordtårer (Liv)
Stave, Kari-Grethe: Den som synder sover sjelden (Commentum)


Norske romaner
Bakken, Mari Stokke: Nesten for alvorlig (Gyldendal)
Ekeberg, Jan Ove: Helligdommen (Juritzen)
Henningsen, Kristine Storli: Innlandshete (Gyldendal)
Rottem, Linn: Forestillinger om hjem (Aschehoug)
Nisja, Gunn Marit: Porselenspiken (Juritzen)
Houm, Nicolai: De håpefulle (Tiden)
Espedal, Tomas: Bergeners (Gyldendal)
Wassmo, Herbjørg: Disse øyeblikk (Gyldendal)
Bjørnstad, Ketil: Ensomheten (Aschehoug)
Flatland, Helga: Det finnes ingen helhet (Aschehoug)
Heivoll, Gaute: Over det kinesiske hav (Tiden)
Renberg, Tore: Vi sees i morgen (Oktober)
Enger, Cecilie: Mors gaver (Gyldendal)
Aaland, Mariann: Det var stille, det snødde (Gyldendal)

Før flommen tar oss av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss er en spennende roman om viktige tema, inspirert av  Helena Thorfinn`s egne erfaringer fra et tre års opphold i Bangladesh. Hun er utdannet journalist men har i flere år jobbet som utviklingsanalytiker for den statlige hjelpeorganisasjonen Sida, Sveriges Norad.

Fattigdomsbekjempelse - likestilling - urettferdighet - globalisering - menneskerettigheter - bistand - diplomati

Forlag: Silke forlag
Original tittel: Innan floden tar oss
Norsk tittel: Før flommen tar oss
Forfatter: Helena Thorfinn
Omslag: Anders Timrèn
Oversetter: Børge Lund
Format: Innbundet
Sideantall: 495
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar

Handlingen er todelt, og aller først møter vi Sofia og mannen Janne som pakker sammen livet sitt i Sverige og flytter til Bangladesh, hvor Sofia skal jobbe med bistandsspørsmål ved ambassaden. Sofia gløder for bistand og utviklingsspørsmål, og hiver seg ut i et hektisk liv, mens Janne er med på lasset, mest for å være grei. Samtidig er vi ute på landsbygden hvor vi blir kjent med Nazrin og Mina. Storesøsteren deres blir brent ihjel av sin svigermor, og de to unge søstrene ser seg nødt til å rømme inn til byen Dhaka, før også de blir giftet vekk til grusomme menn.

Smakebit fra når Janne skal ansette sjåfør:
Mannen satte seg ned, men så veldig ubekvem ut i den store lenestolen. Da Janne grep etter papirene hans med en rask bevegelse, fløy Nizamuddhin opp og stilte seg nesten i givakt. Han fortalte at han hadde kone og to barn, en jente og en gutt, og at han ville bli "very, very maximum happy" hvis han fikk jobb hos Janne. "Din lykke er min lykke, og min lykke blir stor hvis du sitter maksimalt lykkelig i bilen som jeg med glede kjører", forklarte han mens han nikket velvillig. 

Det er helt tydelig at Helena Thorfinn har sett og erfart masse som bare kan tas inn ved å oppleve det selv. Hun skriver utrolig levende, og jeg forestiller meg at det er akkurat sånn det er å komme til dette landet for å bo og jobbe. Hun brenner for saken sin, og deler av boken bærer preg av faglig kunnskap og alt det hun vil si om forholdene i Bangladesh.
Det kan bli litt for tørt og fremgangen bremser liksom litt når det handler om Sofia på jobb. Når vi følger søstrene fra landsbyen, eller Janne er historien fargerik og spennende.

I denne romanen får vi virkelig føle Bangladesh på kroppen. Vi får kjenne på intimiteten og mangelen på privatsfære og oppleve hvordan en vanlig mann blir en svær bleikfeit kjempe.
Mitt hjerte slår for de som bor i dette druknede landet, spesielt kvinnene som på grunn av religionen, blir holdt nede av mennene.
Selv om du ikke er idealist og vil redde verden, anbefaler jeg deg å lese boken, det var en skikkelig tankevekker.

De håpefulle av Nicolai Houm - høy humrefaktor!

Det var Tiden forlag som var så grei å sende meg denne romanen sammen med en annen som jeg hadde bedt om. Derfor var jeg litt uforberedt på handlingen, og utseende på boken (forhåndseksemplar) fikk meg til å tenke på noe maskulint fra 80 tallet.
Heldigvis utsatte jeg ikke lesingen, for jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg var dradd inn i historien. Houm skriver med innlevelse og mye humor, og selv om persongalleriet er stort, ble jeg fort fortrolig med de forskjellige personlighetene.

Dette er hva Tiden forlag forteller oss om boken:

I en bredt anlagt fortelling møter leseren familien Lindberg fra 1960-tallet og frem til vår tid. Gjennom elegante tidssprang blir vi kjent med den tidvis hardt prøvede forretningsmannen Arne Lindberg, hans kone Elise, samt oppveksten og senere karrierene til de tre barna: Den ambisiøse forfatteren og surferen Joachim, ballettdanseren og opprøreren Thea og den stadig tvilende feltpresten Christoffer.

Med Lindbergfamilien som omdreiningspunkt tegnes dessuten et levende bilde av et Norge i stadig utvikling, fra kunnskapsrevolusjon og studentliv på 1960-tallet via nyrikdom og Blitz-konserter på 1980-tallet til Afghanistan og operahus på 2000-tallet. Men viktigst er hele tiden menneskene og de stormfulle relasjonene dem i mellom.

Boken er på 666 tettpakkede sider, og den tar litt tid å lese. Intensiteten i handlingen svinger litt synes jeg. Noen kapitler var veldig morsomme og spennende, mens noen konkrete hendelsesforløp kjedet meg faktisk.
Houm beskriver de forskjellige tidsepokene i vår nære fortid veldig bra, og jeg humret gjenkjennende til mote og matvaner, røyking inne, skrivemaskiner og mobiltelefoner som bare veide noen kilo.
I bokens begynnelse blir vi kjent med de tre Lindberg barna som voksne. Spiren til noen spennende konflikter blir sådd, men vi må vente lenge før vi vender tilbake til dette. Deretter beveger vi oss tilbake til barnas barndom, og så lenge det handler om barna er alt såre vel. Det som ikke fenget så veldig, var kapitlene hvor hovedfokus var på far Arne og mor Elise, deres familieliv generelt og arbeidsliv spesielt. Etterhvert som slutten nærmet seg nøstet han trådene opp på en fiffig måte. Spennende, oppklarende og noen få overraskelser avrundet denne historien, som jeg ikke har problemer med å anbefale deg å lese.

Etter å ha lest boken ser jeg meningen i både bølgen på coveret, og hvorfor han har valgt denne tittelen, og det er jo litt gøy.

De håpefulle kommer ut i disse dager og er Nicolai Houm sin andre roman.

Cecilia Samartin skriver også for barn, jeg har lest Lille Vinge

De fleste kjenner Cubanske Cecilia Samartin fra hennes nydelige romaner. Jeg har lest alle de seks bøkene hennes, så jeg kan nok betegnes som en "fan". Lille Vinge er hennes første barnebok, men hun skal ikke nøle med å skrive flere, for dette var bra.

Sarah vil ikke forlate rommet sitt etter at mamma døde. En dag fanger Sarahs pappa Lille Vinge og setter han i bur som han gir til datteren. 
Lille Vinge er ikke som de andre flaggermusene, han kan synge, og han elsker sol og dagslys. Sarah og Lille Vinge blir bestevenner. 
Når de forstår at Sarahs pappa skal sprenge gruven der Lille Vinges familie bor, er Sarah klar for å møte verden og redde flaggermusene.

Judy Walker heter damen som har illustrert denne flotte boken, og boken hadde ikke vært den samme uten disse flotte akvarellene. Etter jeg hadde kost meg med historien, bladde jeg gjennom boken en gang til, bare for å se på de fantastiske, fargerike sidene.
Lille Vinge er en øm og følsom bok, som rørte meg. Det er ikke ofte en leser om barn som har angst, og det er ikke før uti boken at vi får vite hvorfor Sarah ikke klarer å stå opp av sengen. Flaggermusen Lille Vinge er også litt uttafor, så når disse to finner sammen skjer det magiske. De løfter hverandre opp, og deres vennskap styrker begge til å delta i hverdagen igjen.
Dette er en fin bok for de som har lært å lese selv, men tema gjør kanskje at en voksen bør lese den noen ganger først, så dere kan snakke rundt det å være lei seg, og hvor viktig vennskap er.
Jeg for min del skal teste den ut i barnehagen, men jeg tenker at den er litt i lengste laget til barna, i den travle settingen der.

Vennskap og kjærlighet

gjør verden sann. 

Du ser begges lys

hos kvinne og mann.

Når sorgene kommer,

så husk simpelthen:

Gi hjertet ditt vinger,

da får du en venn.

Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt

Denne boken kom "uanmeldt" i postkassen min fra Juritzen forlag. Siden handlingen var delvis i London, (stort pluss i mine anglofile øyne) heiv jeg meg over den med en gang. Siden jeg hadde fri den dagen jeg hentet den på posten, la jeg den ikke fra meg før jeg hadde lest ut siste side.

Før jeg forlater deg er en "kjærlighetsthriller". Boken er veldig spennende noe som gir en fremdrift som ikke er vanlig i romaner som handler om følelser og forhold. For det er jo det boken handler om. Forholdet mellom mann og kone, forholdet mellom mor og datter og så et pikant lite forhold mellom to voksne damer. Det er vel dette siste forholdet som er sentralt i boken, og som gjør den spesiell.

Helena og Daniel er bosatt i London, og har en datter på 8 år sammen. Aurèlie og Bruno er bosatt i den Sentralafrikanske Republikk, hvor Bruno jobber som lege. Forholdene som disse to kvinnene har til sine familiemedlemmer av samme kjønn, er små bihistorier som vi følger gjennom hele romanen.
Begge damene er, det vi kaller lykkelig gift, de har flotte forhold til sine menn begge to. Det er 8 år siden Helena og Aurèlie så hverandre sist. Det er dette ukelange samværet for 8 år siden, samt omstendighetene rundt deres første møte, som er kjernen i boken. De avtalte da de skiltes at det skulle være for alltid. Begge gikk videre med sine liv, selv om deres møte hadde preget dem begge kraftig.
Når Helena får høre at Aurèlie er forsvunnet i jungelen i Afrika, følger hun instinktene sine, og flyr ned for å hjelpe til å finne henne.

Boken ble lest på en dag, så det sier seg selv at den var spennende og medrivende. Det er ingen tungvekter dette her, men språket fløt fint, og hun hadde mange fine stemningsbilder. Der var noen spesielt artige sekvenser med den senile moren til Helena, men den fatale hendelsen med søsteren godt uti boken, kom alt for brått på.
Forholdet mellom Helena og Aurèlie er som sagt kjernen i boken, men jeg følte det som om forfatteren har prøvd å gjemme dette litt innimellom alle de andre karakterene og hendelsene. Er hun redd for å skrive om et lesbisk forhold? Det at to gifte kvinner avtaler at nok får være nok og holder seg til sine menn, er vel sånn vi tenkte for 30-40 år siden, men gjør vi det virkelig ennå?
Ingen ikke-lesbisk som leser dette vil føle seg støtt av det de leser, ei heller jeg, men de sekvensene jeg fant kjedelige og uinteressante var faktisk når disse to drømte om hverandre.
Det som var virkelig interessant var beskrivelsen av forholdene i det krigsherjede landet, naturen, og menneskene som deltok i Bruno og Aurèlies liv her.

"Før jeg forlater deg" er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Boken på vent denne tirsdagen er Før flommen tar oss

Mine to neste bøker hadde begge veldig fine omslag

Det ble litt elle melle for meg når jeg skulle velge meg en ny bok denne gangen. Silke hadde sendt meg den flotte debutboken til Helena Thorfinn, som jeg har gledet meg til å ta fatt på, men så fikk jeg en hentelapp fra Juritzen. Jeg hadde ikke bedt om bok fra Juritzen så spenningen steg i helgen, og etter tannlegetimen mandag morgen hentet jeg boken. Siden den hadde bilde av Big Ben og Londonsske telefonkiosker på fremsiden, ble det den først.

Derfor venter fremdeles Før flommen tar oss, men den som venter på noe godt, heter det jo.... Tipper jeg er i gang med den lenge før vi skimter neste helg i det fjerne.

Sofia har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka, og ektemannen Janne og deres to små barn følger med henne dit. De ser frem til å bo utenlands i noen år, men familiens møte med Bangladesh blir ikke helt som de hadde tenkt seg. 
De bli overveldet av mylderet av mennesker, den uendelige fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten.

Samtidig brennes en ung kvinne til døde av sin mann og svigermor. Ingen i landsbyen reagerer, og de to søstrene hennes innser at en lignende skjebne venter dem. 
De flykter til storbyen og havner i Sofia og Jannes hus. To kulturer møtes, og noe nytt oppstår. Kan verden forandres – før flommen tar dem?

Forfatteren lover oss "en historie sannere enn virkeligheten", i denne boken som faktisk er pensum for det svenske utenriksdepartementets aspirantkurs. Romanen er inspirert av hennes egne opplevelser som utviklingsanalytiker i Bangladesh, en tid hun beskriver som "1700 tallet, bare med mobiltelefon".

Vil du ha flere tips til bøker du kan lese må du ta turen innom

bloggen Beates bokhylle!

Naturen - verdens beste batterilader!!

Det er bare å innse det, høsten er her....

Uken startet med besøk hos tannlegen, posten, skomakeren, blomsterbutikken og matbutikken. Klokken var bare så vidt passert 10 da alle mine gjøremål var unnagjort, og jeg satt og koste meg med min nye bok Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt.
I denne er der noen flotte beskrivelser av en lat elv som svinger seg bortover, dypt i de afrikanske skoger, og jeg fikk et desperat behov for "havblikk".
Lunch, te, sitteunderlag, fotoapparat og selvfølgelig bok ble pakket og jeg strøk på dør, kjørte de 7 minuttene som skal til for å nå sjøen, og tok meg frem til Våganeset.

Stien ned til friluftsområdet med glimt av sjø i det fjerne 

Heldigvis var jeg den eneste med dette behovet denne morgenen, for jeg fikk friluftsområdet helt for meg selv. Rent og pent er det alltid her, men siden det var full flo da jeg kom, føltes alt ekstra rent og ordentlig.
Jeg vaglet meg ned på mitt hjemmetovete sitteunderlag og forsvant inn i boken. Det var ikke før stillheten ble brutt av to Sognebåter som suste forbi uti fjorden, det gikk opp for meg hvor stille det var. Jeg dukket ned i boken igjen, og må ha lest ganske intenst, for jeg kvapp til da bølgene fra båtene noen minutter senere slo opp mot beina mine. Etter den kraftige vinden i går kveld, som slang rundt på solstoler og alt annet løst, var det merkverdig stille i dag. Ikke et vindpust på trærne, bare litt klukking fra sjøen, og ett og annet vak, så nært og høylytt at jeg trodde det var noen bak meg som kastet stein.
Jeg satt en god stund å leste, drakk te og spiste matpakken min. Vannet sank, og lydene forandret seg etterhvert som tangen begynte å henge. For en vidunderlig måte å starte uken på.

Har du en sånn batterilader du kan koble deg på? 

Stranden er ikke stor, men knausene gir mange flotte steder å gjemme seg vekk i

Lys mellom to hav av M.L. Stedman

I helgen har jeg kost meg med "Lys mellom to hav". En vakker historie om sorg og savn, kjærlighet og ære, med troverdige karakterer og medrivende handling. 

Historien starter i 1918 når Tom Sherbourne vender tilbake til Australia etter å ha deltatt i første verdenskrig. Han får jobb som fyrvokter på Janus Rock, mange timers seilas fra kysten. Et tilfeldig møte og litt brevveksling gjør at han etter et år kan returnere til fyret etter landlov, med sin unge kone Isobel.
De har et flott liv der ute, bare formørket av at Isobel ikke klarer å forbli gravid. Etter å ha født et dødt barn to måneder for tidlig, skjer det utrolige at de hører barnegråt fra stranden, og der ligger det strandet en liten robåt med en død mann og en 2 måneder gammel baby. Isobel klarer å overtale mannen sin til å ikke rapportere hendelsen, så de begraver den døde mannen og overbeviser omverdenen at barnet er deres. Isobel lever godt med denne løgnen, mens Tom sliter med kvaler over ikke å ha gjort det rette.

I morgen skulle hun avhøres av politiet. Da stjernene bleknet i grålysningen hadde hun greid å overbevise seg selv om at Tom fortjente å lide for det han hadde gjort. Og han hadde selv gitt henne våpnene hun trengte.

Dette her er en utrolig vakker bok. Den er sår og øm på forskjellige måter, og en får raskt et tydelig bilde av de ulike personene, og deres særegenheter. Måten Isobels personlighet endrer seg etterhvert som hun blir desperat etter å beholde Lucy, er utrolig overbevisende skildret. Tom blir også hjemsøkt av skyld og skam over det han har gjort, og jeg lider med ham når jeg leser.
Handlingen er lagt opp sånn at en føler med lidelsene til alle de involverte, og forstår hvorfor de reagerer og handler som de gjør. Det er ikke før helt på slutten en får vite løsningen på vanskelighetene de alle er i. Avrundingen av romanen skjer 20 år etterpå og er tåredryppende vakker.
Forfatterens kjærlighet til dette, sitt barndoms landskap kommer tydelig frem i det hun skriver. Beskrivelsene av omgivelser og ikke minst livet de lever er utrolig flotte, jeg fikk lyst å emigrere til en øde øy med en gang. Tenk å bo helt alene på en liten øy, og bare få besøk av en båt en gang hver tredje måned....

Forfatteren M.L. Stedman kommer opprinnelig fra vestkysten av Australia, så inspirasjon til historien har hun med seg hjemmefra. Hun har jobbet som jurist i de mange årene hun har bodd i London, før hun begynte på skrivekurs og fikk gitt ut denne boken, som er hennes første. Boken har hatt et fantastisk salg og er nå oversatt til 25 språk.
Jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese "Lys mellom to hav"!

La meg ikke måtte velge av Adrienne McDonnell

Adrienne McDonnell er en amerikansk forfatter. Hun har jobbet som foreleser på Berkley og bibliotekar. Med "La meg ikke måtte velge" gjør hun en kjempefin debut.

Dette røper Juritzen om handlingen:

Året er 1903, og vi befinner oss i Boston. Erica, en begavet operasangerinne, og hennes ektemann Peter har forsøkt å få barn i flere år. De oppsøker doktor
Ravell, en ung fertilitetslege som er kjent for å ha hjulpet mange par i samme situasjon. Doktor Ravell blir fullstendig betatt av Erica og gjør alt som står i hans makt for å hjelpe dette paret selv om det innebærer at han må ty til uortodokse
metoder.
Erica på sin side blir mer og mer usikker på om det er dette hun vil. Hun dras mellom tanken på å bli mor og det å forfølge karrieren. Til slutt velger hun å forlate sin mann, og reiser til Italia for å jakte på berømmelse.

Denne boken tar oss med tilbake til en tid da assistert befruktning ikke var hverdagskost. At det også var myteomspunnet og tabubelagt, la selvfølgelig også begrensninger på den lille forskningen som foregikk. Det er bare en liten del av bokens handling hvor dette er hovedhandlingen, så hvis dette er et tema du ikke vil lese om, så er det ingen grunn til å hoppe over denne boken. "La meg ikke måtte velge" er en roman om de store følelsene. Kjærligheten mellom mann og kone og hvordan vi kan gå godt sammen uten å riktig se og forstå hverandre. Men det er vel meningen med livet, som er det helt store tema her. Skal en mor ha lov til å ha ambisjoner utover det å være mor? 

I denne romanen blir vi tatt med på reiser, og det liker jeg. At hun på vei til Firenze passerer Azorene, og selveste Pico blir nevnt, hensatte meg til drømmerier, og ønske om å komme tilbake dit blusset opp. Firenze har jeg også vært i, så beskrivelsene rundt hennes ankomst i byen var vidunderlig. Jeg er også veldig glad i opera, så at denne romanen har sang og opera som bakteppe, likte jeg veldig godt. 

Dette er vel det jeg vil kalle en fin bok. Den er vakker og god å lese. Hun har et fint språk, og karakterbeskrivelsene hennes er gode sånn at vi fort kommer under huden på de det handler om. For meg som ikke er så veldig glad i typiske "dameromaner", balanserer denne helt på kanten, til å bli for "klissete", men den holder seg hårfint på rett side. Tipper det er mange damer som vil elske denne!
Smakebit, legen kommer inn til Erika:

Han kom inn i stuen kledd i hjelm og gummiregntøy, klar til å da ut igjen. Han gikk mot henne med hendene respektfullt på ryggen.  - Peter fortalte at du har menstruasjon. Hun nikket. Hun forseglet brevet og flyttet seg til en gyngestol ved vinduet som sto åpent. 

Cornerteateret er åpnet og vi deltok på ur-urpremieren i dag

Sondre utenfor teateret 35 minutter før teppet gikk opp

Cornerteateret på Møhlenpris ble åpnet med brask og bram lørdag for en uke siden, og i dag 14 september 2013 var det urpremiere på den aller første oppsetningen til teateret. Sondre og jeg hadde sikret oss premierebilletter, og deltok på denne historiske begivenheten.
Det er nesten et år siden jeg tuslet rundt teateret og håpet at de var kommet litt lenger i byggingen, men nå er de endelig igang. Den gang var bygget ferdig på utsiden, men inni var alt bare rot. Nå var det utrolig lekkert inne også, med koselige sittegrupper og en flott bar, med overraskende edruelige priser (bare kr. 5,- for en skillingsbolle)
Scenen var akkurat passe stor, og seteradene var bratt og fin, sånn at alle ser bra, selv om du sitter langt bak. Vi satte oss på andre rad, så vi hadde perfekt utsikt til scenen, og det som foregikk der.

Scenen var enkel men virkningsfull

GATENES HELTER heter stykket, som var skrevet til åpningen av det nye teateret. Teksten er skrevet av den erfarne bergensforfatteren Stig Holmås, og musikken er komponert av Ivar Person, kjent fra Enslaved.
Vi blir tatt med tilbake til 50 tallet, i området rundt dokkene i Damsgårdssundet. Rollene fylles av 5 voksne og 13 barn fra Vestlandske Teatersenters teaterskole.
Dette her var barneteater med motsatt fortegn. Som oftest er barneteater voksne som spiller stykker som passer for barn. Her var det barn som spilte teater som passet for voksne. Det var heller ikke mange barn i salen, men det kan jo være alle billettene var kjøpt opp av familiene til skuespillerne, sånn første dagen.
Premieren gikk av stabelen uten synlige tegn på premierenerver blant skuespillerne. Stykket var passe spennende, med passe mengde sang og musikk og mye humor. Et stykke flott teater, ikke bare for deg som husker 50 tallet, men som er opptatt av samhørighet og identitet.

Chrisstopher Cardoso og Veronika S. Røssland

Vi koste oss på teater i dag, flott atmosfære i foajèen 

Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergeners

Mitt første møte med Tomas Espedal var da jeg i 2009 leste Gå. Jeg var vilt og heftig begeistret, og kjempestolt over at dette stykket litteratur var født i min egen fødeby. Deretter leste jeg Imot kunsten, og jeg var, om ikke like vilt og heftig, så i alle fall begeistret. Jeg hadde gledet meg til Bergeners, så fallhøyden var stor - for stor viste det seg. For jeg landet hardt og brutalt.

Når jeg nå i høst fikk høre at forfatteren kommer med ny bok, var jeg ikke sen om å be Gyldendal om å sende meg et leseeksemplar. Jeg hadde ikke på forhånd undersøkt hvilken bok dette er, har bare vagt fått med meg at den handler om bergensere. Jeg forventet nok at det var en liten roman.
Det er et år siden Tomas Espedal skapte furore i media, hvor han rakket ned på leserne sine, og jeg må innrømme at respekten min for forfatteren sank betydelig. Se gjerne en bit av debatten på denne siden.

 - Jeg har kommet til at bergensere ikke kan være intellektuelle. Da må man være konsentrert, analytisk og saklig. Du kan sende en bergenser til Hawaii, men det er likevel noe med den kjeften.
Tomas Espedal til Aftenposten

Tittelen Bergeners er et ordspill på James Joyce`s Dubliners, og er et utmerket eksempel på at denne forfatteren gjør akkurat det han sier at vi lesere ikke skal gjøre.
Han leser for mye. Boken er spekket med sitater og små handlinger fra andre navngitte forfattere. 
Du skal kjenne til Dante, myten om Apollo og Dapne, hvem Georg Johannesen er,  blant mye annet, for å få fullt utbytte av denne boken. 
Den begynte nydelig vakkert med en liten sørgmodig historie, men den varte dessverre bare i overkant av en side. Neste historie var også vakker, med en handling hvor det går opp for meg at det igjen er forfatteren selv som er hovedpersonen.

Midt i mellom to små anekdoter dukker dette opp:
 - "Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp", og jeg er plutselig veldig glad for at jeg tok turen til Nationaltheatret og så Kafka`s Forvandlingen. Her vet jeg i alle fall hvor sitatet kommer fra, men hva det hadde å gjøre i denne handlingen, det skjønte jeg ikke.

Denne boken er fylt av dagboknotater, brev, dikt og løsrevne setninger. Mange av snuttene er vakkert skrevet, men ingenting gir mening, når det ikke går inn i en sammenheng.
Tomas Espedal insisterer på at han skriver for seg selv, og ikke bryr seg om hva sine leserne skulle mene. Denne boken ga i alle fall denne leseren ingenting, men jeg frykter at jeg kanskje kommer til å lese noen fine omtaler, og da lover jeg å ta boken ned fra hyllen igjen, og lese den en gang til. Nå vet jeg jo hva jeg går til....
Den første omtalen sto i BT i dag. Gro Nilsen har en oppsummering av boken som jeg kjenner meg igjen i, uten at hun røper hva hun synes om boken. 

Sånn ser jeg for meg at boken har blitt til: Espedal sitter dag etter dag, år etter år ved pulten sin og forsøker å skrive en ny bok. Han har masse løse ark liggende med en ide på hvert ark. Et dikt her, en strofe der. Innimellom leser han mange andre forfattere, blir begeistret og noterer flere ideer på arkene sine. Han irriterer seg over å bli hengt ut i Knausgård sin bok, og har mye på hjertet. Plutselig en dag er forfatterstipendet oppbrukt, og forlaget forlanger noe håndfast for forskuddet sitt. Hva gjør forfatteren? Jo, han soper sammen alle sine små og store notater, og sier "her er boken". Den går i trykken, og her sitter jeg og prøver å finne en mening i alt sammen.

God helg!!

Ny norsk krim: Hulemannen av Jørn Lier Horst

Det er alltid gøy når en av de riktig gode norske krimforfatterne kommer med ny bok. Denne måneden var det Jørn Lier Horst som ga ut ny bok om politimannen William Wisting og datteren Line. Spenning og god fremdrift gjorde at de 350 sidene ble pløyd igjennom på "no time".

Litt om handlingen:Bare tre hus bortenfor politimannens hjem har en mann sittet død foran et flimrende TV-apparat i fire måneder. Ingenting tyder på at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet. Viggo Hansen var et menneske som ikke ble sett, selv om han levde midt blant andre. Dødsfallet får ingen overskrifter i avisene, men noe ved saken vekker nysgjerrigheten hos Wistings journalistdatter Line. Hun vil lage et nyskapende portrett av et helt ukjent menneske.

Samtidig som Line setter i gang sine undersøkelser, får politiet melding om et annet dødsfall. En mann blir funnet på et hogstfelt, og han bærer preg av å ha ligget lenge. Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie. Det eneste som kan hindre politiet i arbeidet er om pressen får nyss om det som er under oppseiling.

Jeg var så heldig å få møte Jørn Lier Horst på en krimaften for noen år siden. Han har god bakgrunnskunnskap til å skrive krim, siden han selv arbeider som etterforskningsleder i politiet, og dette kommer tydelig frem både når han snakker og skriver.
I Hulemannen hopper vi liksom rett i det. Han har jo skrevet flere bøker med de samme karakterene, så han sløser ikke sider på å utbrodere om personene, her er det saken som gjelder. Språket i bøkene hans er enkelt, uten utbroderinger av stemninger, følelser eller annet. Det hadde vært interessant med et program som kunne telle adjektiv, for å se hvor mange denne historien inneholder, ikke mange tipper jeg. Av og til er det godt å slippe, og det gir jo god fremdrift da.
Selve historien med en massemorder i lille Norge er vel så urealistisk så det holder og at datteren Line roter seg til de grader inn i saken, syntes jeg var litt "13 på dusinet".
Tre ganger forklarte han hva han mente med en hulemann, og siste gangen dette ble nevnt, sa jeg høyt "vi har skjønt det nå!"
Ser du bort ifra dette pirket så er det bare å klamre seg fast, for dette var spennende. Tipper denne boken kommer til å glede mange julegaveåpnere om noen måneder.

Smakebit:
  Det smale ansiktet lyste mot dem fra dataskjermen De mørke øynene var gjemt bak et par briller med tykk innfatning, men det fantes ikke tvil. Det var ham. 
  Wisting kjente svetten bryte fram overalt Munnen ble tørr som knusk, og han kjente en nerve vibrere i ansiktet. La oss komme oss avgårde, ba han.

Gaute Heivoll besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Gaute Heivoll blir intervjuet på Litteraturhuset i Bergen

"Å skrive er en blanding av dyp fortvilelse og lykksalighet"

Gaute Heivoll er en norsk forfatter født i Finsland på sørlandet i 1978. I tillegg til forfatterstudie har han studert jus i Oslo og psykologi i den vakre byen Bergen. Han gjorde debut i 2002, og har etter det fornøyet oss med romaner, noveller, dikt, essays og flere antologier. Han har skrevet tekst til to danseforestillinger, og fått barneboken Himmelen bak huset filmatisert. Han er også representert på den internasjonale barnebokbibliotekets White Ravens-liste, over barnebøker med høy kvalitet. Det er 5-6 norske barnebøker som kommer på denne listen hvert år, så dette henger høyt! Før jeg brenner ned er oversatt til mer enn 20 språk.

Siden han skulle besøke oss i Bergen på Litteraturhuset, skaffet jeg meg billett, og heiv meg over hans siste roman "Over det kinesiske hav". Boken skuffet absolutt ikke, og det gjorde ikke foredraget hans i kveld heller.
Selv om vi kom litt skjevt ut i begynnelsen. Damen som intervjuet ham presenterte, hverken seg selv eller forfatteren med navn, hun satte bare i gang å prate med ham, uten å ense menneskene som satt spent og så på. Det er ikke nødvendig med "grand entrè" men en liten en kanskje? sånn at vi får et smil, og muligheten til å klappe litt for forfatteren som vi ser frem til å bli kjent med.
I alle fall, den ukjente damen kom med fine spørsmål, og Gaute svarte trygt og godt på dem alle. Hans romaner er humanistiske og belyser etiske problemstillinger. I denne uttalelsen kjente jeg igjen handlingen fra boken, som er bygget rundt en sann historie. Gaute Heivoll er en alvorlig mann, men denne romanen er hans lystigste hittil. Humoren og kjærligheten i denne boken, var noe av det jeg likte godt med den.

Boken starter i 1940-45 og hendelsene han beskriver har han belyst med de samtidige øynene til den 9 år gamle fortellerstemmen, noe som gjør den veldig troverdig. Synet på åndssvake mennesker, og måten vi behandler dem på, har nok endret seg kraftig siden den gang.
De blir i handlingen tre ganger beskrevet som dyr, av vergerådet, bussjåføren og presten. Teksten får oss til å stille følgende spørsmål:
- er dette mennesker?
- tenker de som mennesker?
- hvordan kan vi vite at de tenker som mennesker?

Det var veldig kjekt å lære om bakgrunnen til boken og få nyansert bildet som allerede hadde dannet seg, da jeg leste den. Forfatteren ga ikke så mye av seg selv. Selv om vi bare var ca. 30 fremmøtte, og jeg satt på første rad, så våget jeg meg ikke frem for å få autografen i boken min, men tuslet stille ut etter endt applaus.