Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Den nye boken til Helga Flatland som kom ut nå i september er nummer tre i rekken. Disse tre bøkene omhandler de samme personene, men kan nok leses hver for seg. Jeg er veldig glad for at jeg har fått med meg alle tre, og anbefaler å ta dem i rekkefølge.

Forlag: Aschehoug
Tittel: Det finnes ingen helhet
Forfatter: Helga Flatland
Format: Innbundet
Sideantall: 219
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar


Rekkefølgen er:

Bli hvis du kan. Reis hvis du må

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

Det finnes ingen helhet

Tarjeikristianogtrygve - Tarjeikristianogtrygve - Tarjeikrisitanogtrygve


I den første boken reiser fire gode kamerater fra en liten østlandsbygd til Afghanistan, og tre av dem kommer ikke tilbake. Denne hendelsen er det som forener alle tre bøkene. "Det finnes ingen helhet" er, som de andre bøkene delt opp i store kapitler, hvor der er forskjellige fortellerstemmer, og vi opplever det som skjer fra forskjellig vinkling. I denne boken er det legen, naboen og venninnen Ragnhild som starter. Hun har kjent Karin i 20 år, og har de to årene som har gått siden sønnen Tarjei ble drept, behandlet henne. Karin og mannen Halvard har også fortellerstemmer, mens vi i denne boken også får høre hvordan det er å være Bjørn, den eneste overlevende etter ulykken.
Hvis du ikke har lest disse bøkene, kan jeg skjønne deg, hvis du tenker at dette høres nitrist ut, men jeg lover, det er det ikke. Det handler mye om tilknytning, og om hvordan det er å være innflytter til en liten bygd. Helga Flatland skriver helt fantastisk, hun har et språk som er så følsomt og skildrende at jeg puster dypt og fornøyd.

Men..... det eneste jeg ikke liker ved boken er at halve boken er på nynorsk. De to stemmene som snakker dialekt, er skrevet på nynorsk, og derfor kommer jeg ikke helt under huden på disse to. De første 90 sidene fosset jeg gjennom med et fornøyd smil, og det føltes som å møte veggen da kapittelet til Bjørn startet. Jeg laget meg en kopp te, tok meg et par kjeks, beit tennene sammen, og famlet meg sakte videre. Det gikk seg heldigvis til etterhvert, uten at jeg kan si at jeg har blitt bestevenner med nynorsktrollet. Ennå....
Å få innblikk i hvordan Bjørn hadde det etter at hans tre kamerater ble drept, var faktisk en av de mange godbitene i denne romanen.

Terningkast 5!

En liten smakebit:
 - Klart du må bruke tid på å sørgje, sa pappa. Og heile livet har eg eigentleg tenkt at det å sørgje er noko heilt anna, noko spesielt, kanskje at ein bruker ein spesiell del av hjernen. At det er noko åtskilt, som ikkje blandar seg. Den einaste referansen eg hadde, var da morfar døde og mamma gøymte seg på soverommet for å gråte av og til. 
Det har stått for meg som noko framandt, nesten høgtideleg. Og at ein bare skal vere trist. Lei seg. Gråte. Sjølv klarte eg ikkje skilje einsemda, tomheten og dei unemnelege stikka av raseri og sjalusi frå tristheten og saknet, og eg følge meg heilt paranoid, så langt frå alle andre som bare gret og gret og sakna og sakna.