Folk som sår i snø av Tina Harnesk

Folk som sår i snø ble kåret til Årets bok i Sverige da den kom ut i 2023. Da jeg så at boken ble kalt "underholdende samisk feelgood" ble jeg litt lattermild, siden den siste boken jeg leste med samisk innhold var så langt fra denne sjangeren som det gikk an å komme.

Forlaget om handlingen:
Ingen skal komme og fortelle 85-årige Máriddja at hun skal dø. Og det er i hvert fall ingen som skal fortelle det til ektemannen Biera. Den eneste hun betror seg til, er Siri, den hjelpsomme damen i mobiltelefonen.

Det unge paret Kaj og Mimmi har nettopp flyttet til Norrbotten. Mimmi stortrives og drømmer om barn, men Kaj føler seg rotløs etter morens død. Alt hun etterlot seg, var en eske med samisk håndverk.

Samtidig som Kaj begynner å grave i fortiden, bestemmer Máriddja seg for å oppsøke gutten hun og Biera en gang elsket som sin egen sønn. Men hvordan skal hun finne ham? Kan det være noe i Bieras drømmesyn der han så gutten bære uniform?

Folk som sår i snø er absolutt den morsomste romanen jeg har lest, som skildrer samisk kultur. Màriddja sine gjentatte oppringninger til Siri tilfører mye humor til en historie som også har flere artige karakterer.

Romanen skal være skrevet som en hyllest til den samiske fortellertradisjonen, noe som får meg til å ville lese mer om samisk kultur og språk. Handlingen følger to par, Màriddja og Biera som på sine eldre dager ikke vil flytte på hjem, men gjør alt de kan for å lure de lokale myndighetene til å tro at alt er såre vel hos dem. 

Vi møter også Kaj og Mimmi som er mye yngre, men som i likhet med de gamle også bærer på en trist historie.

Handlingen tar oss med tilbake i tid, hvor vi hører om finner som ble tvangsflyttet til Sverige, men som etter 40 år fremdeles kjenner på traumet dette ga dem. Vi hører mye om uretten som ble gjort mot dette stolte folket, som fikk kuttet røttene sine, og som i likhet med alle andre ønsker trygghet og tilhørighet i livene sine. 

Tina Harnesk har en skriveteknikk hvor hun forteller hele historien på en gang. Det hoppes i tid gjennom hele romanen, kulturen som skildres er som en hovedperson i seg selv, mens sammenhengen mellom de to parenes historie åpenbarer seg mot slutten. 

Folk som sår i snø er en velskrevet roman med en god dose dramatikk, til tross for den litt vemodige som preger handlingen. Finnes Siri når jeg blir gammel og ensom, skal jeg gjøre som Mànddja, ringe henne når jeg vil snakke med noen. Tina Harnesk sin neste roman Svik som går i arv kommer til våren, den skal jeg lese!

Jeg anbefaler gjerne Folk som sår i snø videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 320

Oversatt av: Hilde Matre Larsen

Kilde: Leseeksemplar

Pinnsvinets lengsel av Toon Tellegen

Den tidligere nederlandske allmennlegen ToonTellegen er også en forfatter, med mange bøker på samvittigheten. Han debuterte med et teaterstykke allerede i 1966, og har siden da gitt ut mer drama, og store mengder poesi og barnebøker. Han er spesielt kjent for bøker som denne her, som er illustrert i en enkel strek. 

Forlaget om handlingen:
En dag bestemmer pinnsvinet seg for å invitere alle på besøk. Men hva om noe går galt? Hva hvis elefanten faktisk kommer – og knuser alt? Hva om frosken overdøver alt med sin kvekking? 

Dette er en varm, lavmælt og filosofisk fortelling om et dyr som lengter etter fellesskap, men frykter konsekvensene av nærhet. En roman som utforsker temaer som sosial angst, overtenking og ønsket om tilhørighet.

Med Toon Tellegens innsiktsfulle prosa og Annemarie van Haeringens varme illustrasjoner er Pinnsvinets dilemma en universell refleksjon over menneskets behov for kontakt – og redselen for å bli såret.

Det er et ubesluttsomt lite pinnsvin vi blir kjent med i denne historien. Han bor alene og tenker at han kanskje har litt for lite med de andre å gjøre, men føler han seg egentlig ensom av den grunn?

Han grunner stadig over hva de andre dyrene gjør for noe, om de går på besøk til hverandre, hvorfor de ikke banker på hos ham og så videre. 

Dialogene mellom dyrene foregår i pinnsvinets hode. Handlingen i historien kommer frem, i form av hans grublerier rundt hva de andre tenker, og sier og gjør. Konsekvensanalyse er noe han er god på, for han grubler stadig på hvilke uforutsette omstendigheter et eventuelt besøk kan medføre.

Han vet selv at han er fæl til å vingle, han bestemmer seg og skifter mening i ett sett, for i fantasien ser han for seg hva som kan ramme en som får besøk. Det er ikke lite han maner frem når han tenker at flodhesten stikker innom, da rases vegger, møbler blir knust til pinneved. Gjesten har med en gave til pinnsvinet, et badekar, som han gjerne demonstrerer for den skrekkslagne verten:

                Dette er å bade, sa flodhesten. Den hoppet opp og ned i badekaret. Dette kan jeg helhjertet anbefale, pinnsvin. Pinnsvinet satt våt og taus på gulvet i en krok av værelset. Besøk er sannelig merkelige greier... tenkte det. Etter en stund steg flodhesten opp av badet. Se så, sa den. Et badekar. Til deg, pinnsvin. 

Jeg kan ikke bestemme meg for om Pinnsvinets lengsel er en barnebok eller ikke. Selve teksten er "barnslig" enkel, og at dyr har menneskelige følelser og forstand hører jo hjemme i barnelitteraturen. Refleksjonene som hovedpersonen gjør seg hører allikevel hjemme i de voksnes verden, hvor fokus er på ensomhet.

Det er en roman med karakter jeg holder i hendene, så liker du å lese litt utenfor boksen, så tenker jeg at historien om det lille pinnsvinet vil falle i smak også hos deg.

Jeg anbefaler gjerne Toon Tellegens klassiker fra 2014 videre ⚃

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2014/på norsk 2025

Sider: 174

Oversatt av: Hedda Vormeland

Kilde: Leseeksemplar

Såret - en roman av Oksana Vasyakina

Oksana Vasyakina er en russisk poet, kunstner, kurator og feministisk aktivist. Hun har gitt ut flere bøker, Såret er debutromanen hennes fra 2021, og nå er den endelig kommet på norsk. 

Forlaget om handlingen:
Etter at moren dør av brystkreft, bestemmer Oksana seg for å ta med asken hennes fra Moskva til hjembyen deres i Sibir. Hun legger ut på en reise gjennom det russiske landskapet og byråkratiet, men også inn i seg selv.

Såret er en rå, poetisk og selvbiografisk historie om å leve som homofil i dagens Russland, om kjærlighet, traumer og skriving – og om å bli kjent med en mor etter hennes død.

Forlag: Pax
Utgitt: 2021/på norsk 2025
Sider: 239
Oversatt av: Dina Roll-Hansen
Kilde: Leseeksemplar

Gjennom en skildring av hvordan Oksana fraktet morens aske fra Astrakhan og tilbake til Ust-Ilimsk i Sibir hvor hun hadde vokst opp, får vi innblikk i et utall av russiske tradisjoner. Hun viser oss detaljer fra det russiske byråkratiet og ikke minst mentaliteten til innbyggerne i landet. 

Samtidig med denne transporten skriver hun frem sine helt personlige opplevelser med å være lesbisk. Hun leiter etter rollemodeller for et lesbisk samliv, og tjuefem år gammel, sliter hun fremdeles med å bygge relasjoner. 

Denne korte (og litt unnselige) sidetematikken skildres ut i fra hennes egen bagasje, hennes preferanser og ønsker for livet, og ikke spesifikt hvordan det er å være lesbisk i Russland. 

Hele tiden ser hun tilbake i tid, til sin egen barndom og oppvekst, og litt etter litt skimter vi et bilde av et mor-datterforhold som ikke var særlig nært. Når vi lærer mors historie skjønner vi hvorfor hun ikke klarte å ha et varmt forhold til sin datter, og hvorfor Oksana gikk gjennom livet uten å forstå sin mor.

Såret er en poetisk roman, språklig klinger den godt, men boken inneholder også frittstående tekster som er av mer lyrisk karakter. Hun nevner litterære forbilder og snakker om jobben med å skrive dikt, og nødvendigheten av å se til kunsten eller mytene. 

Romanen forteller historien om mor og datter på en saklig måte, men hele tiden skjønner vi at hovedpersonen har et veldig uavklart forhold til sin mor. Måten dette dramaet avsluttes på er formidabel lesning, tre korte sider som jeg leste flere ganger. 

                    Jeg tenker på at mamma døde langsomt, og jeg liker å tenke at hun døde som et stort, tungt tre. Metastasene brøt ned og forgiftet kroppsdelene hennes, èn etter èn. Kroppen var som et mangslungent tre som livet ebbet ut av. Jeg hadde sett slike trær i skogen dekket av knuter på barken og med svulster i veden, grå, store. Når jeg ser slike trær, tenker jeg på mamma. På henne og hennes stille, tause død og tålmodighet. Det vekker både beundring og forferdelse i meg.

Oksana Vasyakina føler at hun hele tiden er nødt til å rettferdiggjøre seg selv. Hun forklarer hvordan dette utarter seg, og hvordan hun frykter at boken skal bli klossete, feil eller skakk. 

I mine øyne har hun skrevet en nydelig historie, som skildrer følelser det er vanskelig å sette ord på, på en troverdig måte. Såret er en roman som bør leses sakte og med tålmodighet. Her er mange flotte litterære finesser, til deg som tenner på sånt, i en utforskende skildring av et vanskelig forhold mellom mor og datter.

Jeg anbefaler gjerne Såret videre ⚄

Terapeutens jul av Linda Sandbæk

Linda Sandbæk debuterer i år som romanforfatter med denne boken. Hun har tidligere skrevet noveller for barn og voksne, og sakprosa om litteratur, traumer og psykoanalyse. Tidligere har Sandbæk jobbet som psykolog, noe jeg fort forsto da jeg begynte å lese denne fine romanen, som føltes troverdig til tematikken og samtidig var underholdende.

Forlaget om handlingen:
Emma er psykolog ved et psykiatrisk sykehus i Oslo vest. Hun begynner å tvile på om pasientene faktisk kommer seg videre, om behandling gir bedring. Hennes gamle mor blir flyttet til et omsorgshjem i bygningen ved siden av sykehuset. De to møtes på benken i hagen utenfor.

Moren tenker på barnehjemmet hun ble plassert i da hun var liten. Emma tenker på jula som snart kommer, med alt den innebærer. Og hun tenker på sin egen oppvekst, med en mamma som alltid var penest, men hvem var hun egentlig? Og hva slags mamma er hun selv for sine to barn? Systemene for omsorg virker mer og mer urettferdige og kaotiske. Må hun slutte i jobben fordi terapi bare avler mer terapi? Bør moren få flytte hjem til seg selv igjen, og hvem skal ta ansvar for det?

Handlingen i denne romanen utspiller seg innenfor rammen av desember måned, men dette er ikke en klassisk juleroman, hvor alt dreier seg om tradisjoner, vinteridyll og kos. 

Mamma klager over at det oser av mentalsykehus, når Emma går tur med henne i hagen utenfor pleiehjemmet hun bor på. Møtene deres går igjen gjennom romanen, og skildrer noe helt annet, enn det terapisesjonene gjør. Mors historie får vi også, og noen fine skildringer av hvordan traumer tidlig i livet, kan prege en når livet går mot slutten, gjorde inntrykk på meg. 

I sitt yrke møter Emma mange mennesker som synes å være ute etter en diagnose for et vanskelig liv. Samtidig må hun ha helsemyndighetenes krav i minne, om å normalisere plagene til pasientene for å effektivisere helsetjenestene. Selv er hun tro til sitt samfunnsoppdrag, noe som får pasientene til å se på henne som streng.

Arbeidshverdagen består også av sludring med kolleger, møter, kurs og foredrag. Vi får også høre fra tiden da hun selv utdannet seg, og måtte gå til psykolog for å bli observert. Pasientene hennes byr på litt humor og god stemning, mens dialogen Emma har med dem, holder teksten godt forankret i det alvorlige hjørnet.

Med til historien hører også en eksmann og sønnen Max fra dette ekteskapet, og den nåværende mannen hennes og yngstemann Sebastian. Mennene i hennes liv får lite oppmerksomhet, dette bidrar til spissing av handlingen. 

Dette er en velskrevet og innsiktsfull roman, med god fremdrift. En deprimert mor og en vanskelig tenåring gir hovedpersonen noen følelsesmessige utfordringer, men det er usikkerhet rundt betydningen av det hun gjør på jobb, som preger henne mest.

Jeg anbefaler gjerne Terapeutens jul videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 236

Kilde: Leseeksemplar

Du skal tro at du er noe av Danby Choi

Den velkjente redaktøren skriver i årets utgivelse, om hvordan hans eget oppgjør med janteloven i Norge, ble drivstoffet i gründerhistorien bak Subjekt. I boken snakker han om hvordan enkelte annerledestenkende, kreative og ambisiøse personligheter opplever motvilje mot det de forsøker å få til. 

Forlaget om handlingen:
Når de som stikker seg ut, slås ned, mister vi ikke bare unike individer, inspirerende talenter og eksepsjonelle prestasjoner, men også samfunnets evne til å tenke stort - og til å drømme enda større. Slik kan det ikke fortsette, mener Subjekt-redaktør Danby Choi, som etter bestselgeren Kanseller meg hvis du kan (2023) nå er tilbake i storform.

Denne gangen oppfordrer han leseren til å tro på seg selv, samtidig som han viser hvordan janteloven kommer til utrykk i dagens Norge. Du skal tro at du er noe inviterer oss til å betrakte det særnorske fra den talentfulle outsiderens perspektiv og presenterer slik et skarpt og humoristisk skråblikk på folkesjelen.

Ispedd personlige anekdoter og hans velkjente oppgjør med alle samtidens moralistiske tendenser, får vi lese om alt fra jantelovpregede politikere, kunstnere og lekfolk til genial, japansk jernbanelogistikk, toppidrettsutøvere på OnlyFans og hva Choi selv har lært av sin olympiske far.

Etter å ha lest Kanseller meg hvis du kan for halvannet år siden, så jeg frem til nye refleksjoner fra denne mannen. Ikke ser jeg noe særlig på TV, så debatter, sladre- og realityprogrammer går meg litt hus forbi, men jeg har fått med meg, at folk ikke akkurat roper høyt, at de lytter til Danby Choi sine meninger. Uten noe av dette "støyet" fra media, men bare ved å lese det han skriver i bøkene sine, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor det ikke skulle være "stuereint" å lytte til det han har å si.

Janteloven er rammen rundt innholdet i denne boken, som inneholder en ganske så personlig skildring av Chois oppvekst, og ikke minst får vi fine refleksjoner rundt kulturforskjellene mellom Norge og Sør-Korea. Det var spennende å høre om viraken rundt 17-maitalen han ble invitert til å holde i 2024. Den flotte talen står også i boken, for oss som ikke var tilstede på Henrik Ibsens grav denne dagen.

I likhet med Ibsen som opponerte mot konsensus et helt liv, er Choi kontroversiell. Han kjemper mot politisk korrekthet og enighetskultur, og i denne boken gjør han det på en måte som gjør det lett for leseren å skjønne hvor han vil hen. 

Med den koreanske mentaliteten i ryggraden ønsker forfatteren at han og alle andre skal oppføre seg ordentlig mot hverandre i offentligheten. Selv er han motstander av flokkmentalitet og ikke minst autoriteter, og ser på den helnorske dugnadsånden som ren restriksjonspolitikk. Når han forklarer, er jeg hjertens enig. Hvorfor vi fortsetter å legge bånd på mennesker som vil opp og fram, gir ikke mening.

Choi forklarer hvordan velsiktet kritikk ofte er lite nyansert og gjennomtenkt, og råder oss til å tenke oss om før en stiller spørsmål ved folks moralske integritet. 

De som vil prøve å leve av idrett eller kunst, får gjerne en bit av skattepengene våre i form av ymse "sponsormidler". Her belyser Choi blant annet hva som skjer i de mye omtalte konfliktene mellom idrettsforbund og utøvere. Vi hører om Lucas Braathen som endte opp på landslaget til Brasil, og om kunstneren Thorvald Hellesen som Norge ikke ville ha, men som senere ble solgt på Christies og utstilt på Tate.

Bodø som kulturby i 2024 - denne misplasserte pengebruken er sprø lesning altså! Lurer på hvor mye av pengene Bodø Kommune brukte på dette, som gikk til å bedre livsvilkårene for kunstneriske utøvere, - og dermed også utvide tilbudet til publikum?

Du skal tro at du er noe burde være pensum på videregående. Her får leseren en rekke innspill til å se samfunnet vårt fra en annen vinkel. Har du stivnet i en overbevisning om hvordan skolene drives, om formueskatten eller andre ting, så kanskje du tar deg en runde til og får nyansert meningen din, etter å ha lest denne boken. Når det orwellske ordet "tankepolitiet" dukker opp, gikk det kaldt nedover rygget på meg:

                        Du trenger ikke være spesielt kompetent på mediepolitikk for å forstå hvilke implikasjoner en stats voldsomme engasjement mot desinformasjon fører med seg. Det er bare tankeløse politikere som ikke er redde for tankepolitiet. 

Jeg er åpen for ny kunnskap, og samtidig heier jeg på Danby Choi som kjemper mot enighetskulturen som preger samfunnet vårt. Annerledeshet skal vi heie frem, jeg støtter et samfunn som er bygget på at folk får mulighet til å utrette ting de brenner for, heller enn å sikte seg inn på den store felleskassen som vi er så heldig å ha i ryggen.

Årets utgivelse er lettlest og til tider underholdende lesning. Forfatteren bruker et språk en kan kjenne seg igjen i, og forklarer synspunktene sine på en lettfattelig og grei måte. 

I går var jeg på Skadefryd, Dag Sørås sitt soloshow, hvor Danby Choi var en av dem han harselerte med. Sørås påsto å ha lest denne boken, men ut i fra hva han sa, kan han umulig ha gjort det. Jeg kjente at jeg ble litt provosert på et tidspunkt, og som alltid ergrer jeg meg over folk som er så forankret i fordommene sine, at de ikke kan åpne opp for nye tanker. (Showet var forøvrig veldig morsomt)

Jeg anbefaler gjerne Du skal tro at du er noe videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 291

Kilde: PDF fra forlaget

Ubrukelig av Helle Haugsgjerd

Helle Haugsgjerd har vært skuespiller i ti år, før hun i 2021 debuterte som forfatter med romanen Hver natt dør jeg. Ubrukelig som er hennes andre utgivelse kom ut tidligere i år, nå har jeg endelig lest den, og jett om jeg er imponert!  

Forlaget om handlingen:
Signe ble med på å skape Sigurds drømmeliv i Oslo, med barn, fast jobb og rekkehus. Men å være mamma er ikke slik hun hadde tenkt. En uke før Linus' syvårsdag, forlanger Sigurd et barn til.

Med ett blir dagene kaotiske. Signe forsøker å være den mammaen Linus ønsker seg og den kona Sigurd vil ha, men hun lengter etter livet hun levde før, uten ansvar for andre enn seg selv. Samtidig konfronteres hun med dårlige valg hun engang har tatt, og med løgner hun har skapt. Det er vanskelig å være ærlig om hvem man er, vanskelig å vite hvilket liv man vil velge seg.

Forlag: Aschehoug 

Utgitt: 2025

Sider: 198

Kilde: PDF fra forlaget

Det er Signes historie vi følger i denne romanen, men vi blir godt kjent med mannen Sigurd og lille Linus også. Gutten brukte jeg litt tid på å bli kjent med, for oppførselen hans, både på skolen og sammen med mor og far, er besynderlig. 

At han strever med noe skjønner en fort, for foreldrene er begge selvopptatte. Signe har en dybde i personligheten sin som kommer til syne etter hvert. Vi hører tidlig om opphavet hennes, og skjønner at det ligger noe her. Det bygges opp en spenning når vi litt etter litt får avdekket hvilket traume Signe lever med, og hvordan dette preger henne.

Hovedpersonen er ukomfortabel med mannes A4 liv. Sigurd er opptatt av å redde verden, privat er han en kontrollfreak som vil gjøre alt etter boken, spesielt når det gjelder kosthold og barneoppdragelse. Sigrid er ikke god på hverdager og forpliktelser. Hun strever med forholdet til Linus, synes livet er en prøvelse og vil helst gjemme seg for alle.

Romanen har mange dramatiske scener, hvor leseren etter tur skjønner frustrasjonen til alle tre karakterene, i dette lille kammerspillet. Det avhenger av hvor en selv er i livet, hvem av de tre som får mest forståelse for utfordringene sine.

Ubrukelig er en språklig sterk historie, forfatteren tar oss med tett innpå delvis tabubelagte detaljer, når det gjelder barneoppdragelse og samliv. Det er til tider rystende lesning, men intrigen som bygges føles troverdig, og jeg nikket stadig begeistret til sidene mens jeg leste.

Helle Haugsgjerd gir oss med Ubrukelig en roman med karakter, det er noe ekte over denne historien som fikk meg til å tenke forbi boksidene jeg leste. 

Denne anbefaler jeg deg å lese ⚅

Stranger - enda en nydelig roman fra Simon Stranger

Simon Stranger har en betydelig plass i min bokhylle, og uten unntak har han imponert meg med historiene sine. Denne gangen er han mer personlig enn noen gang, men historien både fenger og fengsler meg.

Forlaget om handlingen:
"Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er slankere, er det lett å se spor av dem i mine. I mange år syntes jeg selv dét var ubehagelig."

Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.

Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?

Simon Stranger forteller her om hvordan det var å vokse opp i skyggen av sin fars psykiske sykdom. Han går varsomt frem, skildrer hvordan han mildt og forsiktig undersøker hos sin storebror og mor, om en sånn roman er ok å gi ut. 

I begynnelsen får vi noen eksempler på hvordan det vi kaller falske minner kan forkludre hukommelsen vår. Han ser også på hvordan ulike mennesker oppfatter hendelser med forskjellig styrke, og at den ene parten kan ha glemt alt, mens opplevelsen kan ha brent seg inn hos den andre.

Far var en snill mann i perioder, men sinnet kunne komme ut av ingensteds, og dette satt seg som en uro i Simon. Etter hvert slutter far å gjøre de små oppgavene som hører med i et liv, han blir tung i både tanker og steg, mutt og alvorlig befinner han seg i et seigt mørke.

Ruben, storebroren er ikke langt unna, han flytter sågar ned i kjellerleiligheten i huset deres, med kone og etter hvert to barn. Simon er den som søker seg ut, og den store seilopplevelsen etter videregående, føltes som et kjærkomment pluss i livet hans.

Vi hører også om mor, et fint menneske som beskytter sine to barn mot den bråsinte pappaen deres. Når han blir syk har hun nok kjærlighet til å stå ved hans side til det siste, selv om han ikke alltid er lett å ha med å gjøre. Det er et hjertevarmt morsportrett Stranger skriver frem, som står som en kontrast til oppvekstforholdene i den lille familien.

Dette var en veldig fin roman, nydelig lest av forfatteren selv. Handlingen er personlig uten å komme for tett på, den er sentimental men med noe optimistisk over seg, som gjorde at den aldri føltes trist. Språk og skriveteknikk er helt etter min smak, og jeg likte de gode refleksjonene forfatteren gjorde seg underveis. 

Jeg anbefaler gjerne Stranger videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Innlest av: forfatteren

Kilde: Lytteeksemplar

Sort hund av Ida Frisch

Ida Frisch har tidligere grepet meg med sjalusidramaet sitt Klør og langdiktet Kjære Grønland, så hun er ikke ny for meg. Når mørket virkelig la seg over oss i november, lot jeg lange romaner og krim ligge, og plukket heller frem 4 korte bøker jeg hadde på lur. Sort hund var en av disse, og i likhet med de andre to jeg har lest av Ida Frisch, var den en fryd å lese.

Forlaget om handlingen:
Alle sa at min mor skled på svabergene, slo hodet og druknet. Jeg vet at det ikke er slik, min mor gikk med en sort hund ut i havet og forsvant. Den sorte hunden var djevelen og min mor og djevelen gikk sammen ut i havet og så forsvant hun.

Så enkelt var det.

Sort hund er på den ene siden en klassisk fortelling om kysten og havet, og på den andre, en syngende, ekspansiv roman som gir leseren et innblikk i rikdommen på selv det mest forblåste sted.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2025
Sider: 139
Kilde: Leseeksemplar

En familie på fire bor på Ytterholmen, en liten øy ytterst i havgapet. Det er lillebror som er fortellerstemmen i denne historien, han skildrer holmer og skjær, sauer og ærfugl, flo og fjære og alt annet som har med kystkulturen å gjøre.

Mors karakter er delvis utvisket, "den sorte hunden" tok henne fra dem, og far ble alene med de to barna. 

                     Den sorte hunden fant min mor uansett hvor hun var, i skyggene og ved utedoen og ute på vestsiden av øya, og til slutt gikk de sammen ut i havet og forsvant. 

Det er nå far blir stram i ansiktet, og det tar tid før snakket på fastlandet ikke handler om mor, når de ror til kirken på søndagene. 

Romanen har flere nydelige scener, jeg likte godt den da storesøster har en kavaler med seg opp på høyloftet, og lillebror ser at de "slanger seg". Ikke så mye det at han observerer dem, men denne "slangingen" kommer vi tilbake til flere ganger.

Tiden som går illustreres ved at den lille guttens ben stadig får en ny bøy på seg, når han sitter på do. Han hører ikke på overtro og folkesnakk. Han blåser i reglene, bruker kunnskapen han har, og lytter til sin egen fornuft, når han bestemmer hva han skal og kan gjøre. 

Disse språklige finessene i tillegg til hverdagsfilosofien, er det som gjorde at jeg ble så begeistret for denne romanen. Handlingen skrider raskt fremover, gutten blir til ungdom, og enda eldre. Det er flere dramatiske vendepunkt underveis, og hele tiden er jeg spent på hva som skjer videre.

Sort hund er en velskrevet roman, som virkelig gjør bruk av antydningens kunst. Handlingen sirkler rundt psykisk sykdom og ensomhet, selv om hovedpersonen ser ut til å tåle det ensomme livet ganske godt. Det er noe sentimentalt over historien, men for meg som liker åpne landskap og stillhet, ble dette forlokkende lesning.

Jeg anbefaler gjerne Sort hund videre ⚅

Mine venner - ny roman fra Fredrik Backman

Fredrik Backman ble satt ettertrykkelig på litteraturkartet da han i 2012 debuterte som forfatter med romanen En mann ved navn Ove. Jeg likte den, men har ikke latt meg begeistre igjen før nå. Mine venner er en perle av en roman, som du må få med deg!

Forlaget om handlingen:
Du legger knapt merke til dem – tre små gestalter som sitter på en pir i et av verdens mest kjente malerier. De fleste som beundrer bildet, ser bare pirene og havet, men Louisa, en ensom attenåring og kunstnerspire, blir helt oppslukt av de tre personene. 

Hun beslutter seg for å finne ut historien deres og legger ut på en reise som skal endre alt.

Mine venner er en gripende, sår og morsom historie om livslange og sjeldne vennskap, de som definerer hvem vi er og hvem vi blir. Romanen er et vitnesbyrd om sorg, om kjærlighet - og en påminnelse om at en lykkelig slutt ikke alltid er slik vi forestiller oss den.

Mine venner er en kunstroman innrammet i en uforglemmelig oppvekstskildring. Historien er så levende fortalt at det føles helt naturlig å bli kjent med barna på bildet, samtidig som vi blir kjent med noen av dem mange år senere.

Det er med Louisas øyne vi ser på guttenes historie. Hun er selv et løvetannbarn som har klart seg, på tross av all motgangen i oppveksten. Hun er en sint tenåring med spraybokser, som har rømt fra fosterhjemsoppveksten sin for siste gang.

I sekken sin bærer hun med seg et postkort med et motiv av kunstneren C. Jat. Nå har hun satt seg fore å oppsøke utstillingen hvor dette bildet er tilgjengelig for publikum, men arrangørene kaster henne ut av kirken, hvor utstillingen holdes. 

Det er her i smuget bak kirken, det begynner, og fortsettelsen tar oss med på en innholdsrik og spennende roadtrip. Romanen er til tider hjerteskjærende, når vi lærer barneflokken å kjenne, men først og fremst er det de fine øyeblikkene når menneskesjeler finner hverandre som gjelder. 

Barna hilser farvel med å rope til hverandre "ikke gjør deg selv noe vont" eller "I morgen!" De har utarbeidet en felles strategi for å overleve virkeligheten, her er det snakk om å leve fort for å bruke opp tiden. Vi hører om sorg og savn og å bli fratatt det viktigste, akkurat i det du får det.

Jeg syntes togturen ble litt lang, her sitter Louisa og Ted og skal langt av gårde, og de benytter tiden til å bli kjent med hverandres historie. Sekvensen er ikke uten spenning, for det finnes ikke dødpunkter i denne romanen, som drives fremover av det som skal skje ved endestoppet for turen. 

Mine venner er en godt forkledd fortelling om kjærlighet, en historie om ungdommer, som må lære hvordan være menneske. Det voksne publikum som leser denne romanen vil nok kunne fnyse litt av egne fordommer, men samtidig fryde seg vilt og hemningsløst over hvor fine ungdommene er med hverandre. 

Nevnte jeg kunst? det er den flotteste rammen rundt en historie, om mennesker som heier på hverandre, og tar vare på hverandre, til tross for røffe levekår.

Fredrik Backman sin nyeste roman er en perle av en bok,

denne må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 432

Kilde: PDF fra forlaget

Kjøtt av David Szalay - vinneren av Bookerprisen 2025!

Bookerprisen er en stor greie blant boknerder, med langliste, kortliste og til sist kåres det en vinner. Jeg har ofte tilfeldig lest en eller to av bøkene på langlisten, men jeg går ikke aktivt inn for å lese alt. Vinneren prøver jeg å få lest, og i år hadde jeg faktisk vinnerboken klar i hyllen min. Da jeg så at det var David Szalay som vant med sin roman Flesh, rykket den helt frem i lesekøen min.

Forlaget om handlingen:
István vokser opp med moren i en ungarsk småby. Som tenåring innleder han et hemmelig forhold til nabokonen, et forhold han knapt forstår noe av selv. Men en dramatisk hendelse sender ham først i fengsel, deretter inn i militæret før livet fører ham videre til London som dørvakt.

Derfra åpner dørene seg til milliardærer, politisk makt og et ekteskap som plasserer ham midt i det britiske overklasselivet. Men å gå fra tjener til å bli en av dem han en gang serverte, har en pris. Tap, tilfeldigheter og valg driver ham videre, alltid med moren som livets eneste faste punkt.

David Szalay skaper et uvanlig portrett av en mann som både lar seg drive av andre, men som og forsøker å sette retning selv.

Det er ikke tvil om at jeg har forventninger til Bookerprisvinnerne, så også årets roman. Boken ble lest på to langstrakte ettermiddager, så det er ikke tvil om at historien til Istvàn kapslet inn nysgjerrigheten min.

Jeg må legge til, at i løpet av historien ventet jeg lenge på en slags forløsning, noe som skulle gi meg et "aha... det er derfor den vant!" Romanen er godt skrevet, både språklig og måten plottet er bygget opp på, det er nok miljøet den er satt i, som ikke fenget meg.

        Er det greit om jeg kysser deg? sier han. 
        Han sier det i samme øyeblikk som han tenker det.
        Han vet hvordan det er. Hvis han nøler, gjør han det ikke.
        Så han nøler ikke. 
        Han bare sier det.
        Og så, selv om noen utenlandske turister synger høylytt ved et bord like ved, virker det som om stillheten er total helt til hun sier: Ja, det er greit.

Ved kapittelskifte hoppes det frem i tid, handlingen slippes der den er, og gjennom de første scenene i neste kapittel blir leseren ført raskt inn i nytt handlingsforløp. Noen ganger er dette så genialt gjort, at jeg leste videre med et smil om munnen. 

Jeg vil ikke røpe mye fra handlingen, men det starter med at han som en keitete 15-åring innleder et knulleforhold til en nabodame på morens alder. Så får han opplevelsen av å være tre år på anstalt for unge lovbrytere og deretter tjenestegjør han i Irak, med de følger som det får for psyken hans.

Vi møter ham igjen når han jobber som dørvakt for en strippeklubb i London. Han redder en mann fra å bli ranet, og som takk gir han ham en sjåførjobb. Herfra utvikler historien seg etter et litt mer forutsigbart mønster, helt frem til slutten hvor han har blitt mye eldre, og er tilbake i Ungarn.

Kjøtt er en handlingsdrevet roman med stadig nye vendinger. Karakterene rundt Istvàn er ikke mange, men de er tydelige og bidrar til å få frem hovedpersonens karakter. Om det er et selvportrett David Szalay har tegnet for oss her vites ikke, men forfatteren er en britiskungarsk mann på 51 år..

Årets Bookerprisvinner er en roman om sex og vold og ensomhet, men den er også et dypdykk i menneskesinnet, som viser litt av de små tilfeldighetene som kan komme til å styre livet, forme det positivt, eller ødelegge det. 

Er du på jakt etter en lettlest og underholdende roman av den litt maskuline typen, så er Kjøtt et smart valg. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 367

Oversatt av: John Erik Bøe Lindgen

Kilde: Leseeksemplar

De som dreper på en mandag av Anne Elvedal

Slampoesi er ikke nytt for meg, men "krimslam" er det. Anne Elvedal har tidligere skrevet grøssere for barn, men jeg ble kjent med henne da hun i fjor debuterte som "voksenforfatter" med den psykologiske krimmen Du kan kalle meg Jan, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
De som dreper på en mandag er en frisk og spesiell liten sak. Her har Anne skapt en helt ny sjanger som blander krim og slampoesi. Boka består av morbide, humoristiske, alvorlige og spennende korte krimhistorier fortalt med rim og rytme og et språklig overskudd. 

Det er som små noveller pakket inn i et originalt, lettlest og fengslende format – og som samtidig har både dybde, spenning og overraskende vendinger.

Boka inneholder 15 forskjellige krimslam, minst 15 forskjellige drap og minst 15 forskjellige mennesker som dreper – på en mandag. Det sies ofte at mordere er monstre. Men det finnes ingen monstre – kun mennesker. 

Du lurer kanskje på hva "krimslam" er for noe? Kort fortalt, du gjør som med slampoesi: reis deg opp, begynn å lese høyt, mens du følger tekstens oppbygging og legger inn meningsbærende pauser ved hvert linjeskift.

Vanskelig? ikke i det hele tatt, bare begynn å lese, sleng på litt trøkk, litt mimikk, litt bevegelse og du er i gang!

De femten korte historiene som Den som dreper på en mandag inneholder, er bygget opp som en novelle. Her er få navn og forholde seg til, og en handling som tar oss raskt til sakens kjerne. Selv om du ganske med en gang forstår tematikken, så kan en overraskende vri mot slutten ta deg på sengen.

Her hører vi om konemishandling, en kone som irriterer seg over mannen sin, skoleskyting, og en morsom en om en lesbisk nonne som blir sperret inne. Den som handler om mobbing med hatske ord som våpen, hvor ordene klistrer seg på offeret som klistremerker, var en skikkelig tankevekker. Det handler om sjalusi og hevn, et smell som er varslet men som alle lukker øynene for.

Som du ser, historiene har et bredt spekter av tematikk, og alle er skrevet med denne nydelige rytmen som er lett å følge (hvis du leser høyt med fynd og klem)

Illustrasjonene er fem i tallet, og det er Knut Nærum som står for dem. Jeg likte dem godt, det er en enkel strek, som ved hjelp av overdrivelse også er morsom.

        var han født sånn eller blitt sånn? spurte de og
avisene nå hverandre
        Var det hans far,
        som bar
        bokstavene i blodet, 
        i hodet, brukte feil straffemetode?
        Var det mor, som hadde feil ingredienser, for få
grenser og konsekvenser,
        var hun halvt bergenser?

Anne Elvedal er en allsidig forfatter, noe årets utgivelse er med på å stadfeste. Jeg koste meg virkelig med denne krimslam-boken, og håper hun kommer med mer i samme gate.

Det er ikke tvil, jeg anbefaler gjerne De som dreper på en mandag videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 79

Kilde: Leseeksemplar

Rust sover aldri - et skuespill av Pedro Carmona-Alvarez

Endelig skal det bli teater av Pedro Carmona-Alvarez sin prosa. Det er en helaftens forestilling vi som frekventerer DnS kan se frem til, til neste høst. I boken jeg har lest står det at dette er et tvillingverk til romanen Chiquitita fra 2023, som jeg likte veldig godt. 

Forlaget om handlingen: 
Tre kvinner befinner seg i et avhør. Eller er det et intervju, en kartlegging, et forsøk på å forstå liv preget av traumer, flukt, eksil og sorg og vold? Eller er det bare ett sted, ett liv, én spaltet historie? 

Rust sover aldri utforsker forholdet mellom spørsmål og svar, mellom hvordan man definerer sin egen fortelling. 

Stykket handler om sorg, hukommelse og bearbeidelse av traumer, og er skrevet i et detaljert, sanselig og billedvekkende språk.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 98
Kilde: Leseeksemplar

Det er jo ikke en roman dette, men jeg leste teksten som om det var en roman. Noen få pekepinner viser at dette er teaterdialog, men det som utspiller seg i teksten er ryddig fremstilt, og handlingen har en utvikling som lå tett opp til romanformatet. 

Språket er poetisk, og står i sterk kontrast til det grusomme som handlingen også rommer. Det sier seg selv at når en av karakterene heter "Den som spør", så er teksten bygget opp av spørsmål og svar. Nå skal det sies at den som spør ikke alltid får svar, eller får et svar som rommer mye mer enn det mottakeren er åpen for.

Den som spør er ute etter navn og datoer, for å sette familiens historie i rett kontekst. Hva het hjembyen din, hovedstaden? generalen? Kunnskapen er der, det er for vont å sette ord på disse minnene, men hun sier mye når hun bruker ordet partikularitet, det kunne vært hvor som helst.  

Den middelaldrende kvinnen snakker også om akkumulasjon, tanker og følelser som gjentas gang på gang. Avskyen hun følte for foreldrenes sorg, deres melankoli og nostalgi, "de så alltid ut som om de stod og så ut av et vindu noen hadde spikret igjen".

Som du sikkert skjønner, så er dette en stødig dramatekst rent språklig. Jeg hadde ikke forventet noe mindre av selveste Pedro Cramona-Alvarez, det var en fryd å dypdykke inn i sjelen og tankene til disse menneskene, som lever med uforglemmelige livstraumer.  

                        Jeg må først lære hva en barrikade er. Så må jeg lære hva en demonstrasjon er. Og hva en molotovcocktail er, hvordan man lager den, hvorfor man tenner på bildekk, og så lærer jeg hvorfor man setter fyr på ungdommer.

Noen tanker rundt motsetningene i ordene migrasjon og flyktning blir skildret med noen få veldig treffende setninger. Vi får høre om likheten mellom en utstoppet hest og en hodeløs mann, og får forklart hvordan kroppen husker det hjernen har fortrengt.

Oppramsing av ord pleier å kjede meg, men i denne konteksten bidrar dette til at leseren får et tydelig bilde på situasjonen på kort tid, og det fungerer veldig godt. 

Kjenner du til den historiske bakgrunnen for det som fortelles her, så er jeg sikker på at du vil ha stor glede av teaterstykket som settes opp neste høst. Jeg gleder meg i alle fall veldig til å se Rust sover aldri, men før vi kommer så langt, kan jeg glede meg til årets Juleambivalens med Pedro og gjengen ☺

Er du klar for en helt spesiell leseopplevelse,

anbefaler jeg deg å lese Rust sover aldri ⚅

Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth er en av mine favorittforfattere, hun imponerer stadig med sin fortellerkunst når hun skildrer mellommenneskelige forhold. Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og småmorsom roman om økonomi, spill, øl, skjebne og klasse. I likhet med de fleste plasserte jeg raskt tittelen hos Bertolt Brecht og hadde stor glede av å blande hans tanker med Vigdis Hjorth sine.

Forlaget om handlingen:
Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. 

Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 147
Kilde: Biblioteket

Handlingen utspilles i spennet mellom to kvinners ganske så forskjellige liv. Troskyldige Ada sitter der med tippekupongene sine hver lørdag, hun nærmer seg hunden til hovedpersonen, og ender etter hvert med å gi den godbiter. 

Samtidig som vi blir kjent med disse to, hører vi også om Hikke-Per, Snurrebarten og flere av de andre som frekventerer dette etablissementet. 

Vigdis Hjorth er belest og filosofisk anlagt, det har jeg merket meg ved flere anledninger. I denne romanen formidler hun filosofi på sitt aller beste, og jeg frydet meg over, å få anledning til å trekke noen lange linjer og selv få øye på filosofiske betraktninger.

Midtveis skjer det noe dramatisk, som gir romanen et tydelig vendepunkt. Jeg var allerede i gang med mine refleksjoner rundt om det er mulig å være et godt menneske. Etter en litt lang og rolig oppbygging, kom denne plutselige dramatikken brått på, men nerven det førte med seg var kjærkommen.

Jeg anbefaler gjerne Det gode mennesket i Sandvika videre ⚄

Få med deg den fine omtalen på Artemisias Verden! 

Gjør Norge greit igjen av Mimir Kristjansson

Noen innledende avklaringer fra forfatteren er greit å få med seg: Dette er en bok, ikke et partiprogram! Den er heller ikke et partipolitisk innlegg, men er preget av at Mimir Kristjansson er politiker for partiet Rødt. Jeg stemte ikke på dette partiet i år, men etter å ha lest denne boken, kunne jeg ønske at jeg hadde gjort det, for her står det mye fornuftig.

Forlaget om handlingen:
Mímir Kristjánsson kjenner ikke lenger igjen landet sitt. Sykehus drives som butikk, strømprisen settes på børs, og matkøene strekker seg rundt kvartalet.

Annerledeslandet med små forskjeller, der velferdsstaten tok vare på alle, finnes ikke lenger. Norge har aldri vært rikere, og likevel har vi ikke lenger råd til grunnleggende velferdstjenester i hele landet. På flere områder er forskjellene i Norge nå like store som i Storbritannia og USA.

Hvordan havnet vi her – og hvordan kunne det skje nesten uten at vi merket det? Med nysgjerrighet og engasjement prøver den folkekjære Rødt-politikeren å vise hva vi har mistet. Og ikke minst: å stake ut en kurs for å gjøre Norge greit igjen.

Da det for 4 år siden for første gang dukket opp matkøer i Norge, begynte virkelig den norske drømmen om likhet og fellesskap å forvitre. Mange vil redde verden, men hva gjør vi for å redde Norge?

Tidlig i boken hører vi om folk som Reitan og Røkke som blir rik på fellesskapets bekostning. En enkel påstand som neppe beskriver hele bildet, tenker du kanskje, men i denne boken får du forklart hvordan denne påstanden har mye ved seg.

Vi hører om virvelvinden Jens Stoltenberg, som undergraver velferdsordninger med blant annet den nye pensjonsreformen. Dette er skremmende lesning, og det er ikke den eneste gangen Stoltenberg sitt navn blir stemplet på utvikling som er negativt for et sunt samfunn. 

Her blir det satt søkelys på arbeidslivet, arbeidsledighet og de som går på trygd. Vi har vel fått med oss at arbeidsbetingelsene til Fodora- og Woltsjåfører ikke er av de tryggeste - stakkars folk sier jeg, etter å ha satt meg litt mer inn i dette.

Mimir har et historisk perspektiv på de fleste temaene han tar opp i denne boken. Eierskap av vannkraft, panikkloven, hjemfallsretten og konsesjonslovene er spennende lesning. Energiloven av 1990 gjorde el-kraften til landet vårt til en kommersiell vare, som med utenlandskablene noen år senere førte til ytterligere EU-tilpassing av naturresursene våre.

Privatiseringen er fremtredende de siste tiårene, hvor vi kan tydelig se en ideologisk motvilje mot offentlig eierskap og statlig styring. Vi lærer her om hva EØS-avtalen betyr for Norges selvråderett, og den utenrikspolitiske stemmen vi faktisk har så lenge vi står utenfor EU.

Denne boken tar for seg politiske handlinger, men Mimir Kristjansson er en sosialist med hjerte for den enkelte, derfor fokuseres det alltid på hvordan enkeltmennesket påvirkes av politikernes beslutninger. Boligmarkedet er et interessant tema, så også hans blikk på hvordan foreldre skor barna sine til et liv i konkurransesamfunnet.

Ikke tenk at dette er tung lesning, språket i boken har en muntlig swong over seg, som gjorde teksten lett å lese. Jeg lot meg forarge, en stund var jeg faktisk litt sur og skremt, over det jeg leste, og måtte riste av meg en uggen følelse. Det var dog ingen grunn til å styre unna virkeligheten, den må vi se i øynene. 

Jeg anbefaler gjerne Gjør Norge greit igjen videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 238

Kilde: Biblioteket