Narrespill er den 15 boken i serien om Ole Vik i Fjellberghavn. Jeg har lest dem alle sammen, og gikk i gang med denne siste med skrekkblandet fryd, siden mine forventninger var skyhøye. Jeg hadde ikke noe å være nervøs for, Narrespill må du få med deg!
En eldre kvinne ringer 112 etter å ha sett en død mann bak en Fretex-boks. Da politistasjonssjef Ole Vik og etterforsker Cecilie Hopen ankommer stedet få minutter senere, er liket sporløst forsvunnet.
Samtidig får Oles adoptivdatter, Valentina Kelati, en rystende beskjed: Lillesøsteren hennes, Amete, kan være i live hjemme i Eritrea. Hjelp til gjenforening kommer imidlertid med en høy pris når Eritreas ambassade krever at hun betaler skatt til regimet og utfører kureroppdrag.
I Fjellberghavn stiger uroen. To unge menn forsvinner sporløst, og en grå Volkswagen Transporter med diplomatskilt blir gjentatte ganger observert – både av vitner og politiet.
Etter hvert som nye spor dukker opp, begynner sannheten å avtegne seg for Ole Vik. Men hva er spor og hva er feller? Er den erfarne politimannen en sentral brikke i et intrikat narrespill?
Vi er tilbake i Fjellberghavn, høsten har kommet og regnet høljer ned. Ole Vik er tilbake på plass som politistasjonsjef, etter en turbulent tid hvor han mistet sin kone. Han takler sorgen på beste måte, sammen med den hardt prøvede barneflokken han fremdeles har rundt seg.
For overbetjent Cecilie Hopen ser fremtiden lys ut, siden morgenkvalmen allerede har røpet at hun har "en gryende privat karriere på gang". Jeg liker denne tøffe damen, og i denne boken imponerer hun storveis. Vi får se hvor modig og snartenkt hun er, når hun uten tid til å planlegge får i oppdrag å stoppen en fluktbil på motorveien.
I dette plottet blir vi kjent med Eritrea, det afrikanske diktaturet som i kjølvannet av frigjøringskrigen, har en økende diaspora. Dette har ført til transnasjonal undertrykkelse, hvor mennesker som har bosatt seg i Norge og andre land, blir forfulgt og tvunget til å angi sine egne, og betale skatt til det totalitære regimet som Eritrea er.
Alvorlig tematikk til tross, dette er en krim, hvor det først og fremst er en forsvinning som etterforskes. Cecilie Hopen og hennes kolleger er i kontakt med mange mennesker, intervjuer avholdes og gjennom teksten er det mye lun humor å smile av. Til stor glede for denne leseren er det svært lite av etterforskningsdetaljene som repeteres i ulike sammenhenger, noe som har gitt oss en krim med høyt tempo og få dødpunkter.
Narrespill har flere språklige finesser, en av dem er Vidars latterliggjøring av Trumps talemåter. Det jeg ikke fant like morsomt var Odas overforbruk av ordet kult, og andre litt barnslige vendinger. Lesingen fløt lett, og selv om jeg var tvunget til å lese i korte bolker denne gangen, så beholdt jeg engasjementet.
Ole Vik har et stort hjerte for menneske rundt seg, noe som gjør denne serien helt spesiell. Dagsaktuelle tema og samfunnsengasjement knytter handlingen til virkeligheten, mens troverdige karakterer understreker det hele.
