Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke

Siden jeg leste Oppløsningstendenser i 2014 har Nina Lykke vært en favoritt hos meg. Både den og Full spredning fikk full score på terningen mens Nei og atter nei manglet en prikk. Denne uken har jeg kost meg med årets utgivelse, og jeg kan ikke annet enn å gi meg over av alle de fine betraktningene Lykke gjør seg i denne flotte romanen.

Forlaget om handlingen:
Knut er en middelaldrende forfatter som aldri har kommet tilbake på nivå med suksessromanen han skrev tyve år tidligere. 

Med det siste romanforsøket sitt ville han imøtegå anmeldernes beskyldninger om at han løper den hvite, privilegerte middelklassens ærend, men redaktøren var ikke imponert, og boken kom aldri ut.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer, riktignok som stand-in, men likevel. Knuts nabo og eneste omgangsvenn Frank skal få være med og bo gratis på hotellrommet på Breiseth; i det hele tatt har Knut planer om å tyne mest mulig ut av denne festivalen, siden han endelig har fått en slags ny sjanse.

Denne gangen har Nina Lykke valgt seg en selvopptatt mannlig forfatter som hovedperson, noe som åpner opp for harselering med både forfattere og bokbransjen. 

Hun treffer godt med sine observasjoner, i alle fall i forhold til mitt blikk på nevnte bransje og yrkesgruppe. At historien er satt på spissen er noe jeg tar som en selvfølge, men de innerste tankene Knut baler med, har nok rot i virkeligheten. På et nivå er det mye å kjenne seg igjen i her, forholdet til andre mennesker, hvordan vi ofte kan ha en tendens til å sette oss selv i fokus, når det hviskes og tiskes.

Jeg kunne trukket frem flere scener fra boken, for alle er veldig gode. Knuts reaksjon på foredragsholderen som skiftet tema for innlegget sitt på litteraturfestivalen, likte jeg veldig godt. Jeg digget måten han svarte de to ungdommene som ber om innspill til oppgaven de skal skrive om boken hans, uten en gang å ha lest den.

Det går slag i slag, her er mange morsomme frekvenser å humre til, men et alvorlig bakteppe holdt meg "nedpå". Knut har et vanskelig forhold til familien sin, både faren og sønnen, ekskonen og spesielt hennes nye mann, som er alt for perfekt i hans øyne. Vi får ikke høre noe om hvorfor hans gamle far og sønnen som er ungdom, ikke vil ha kontakt med ham, blåser han det opp? legger han for mye i avvisningene deres? at han er lei seg er helt sikkert.

Eller er han lei seg? Knut har en sammensatt personlighet, han har egentlig nok med seg selv, og det virker som han savner idèen om familierelasjoner, mer enn menneskene. Den han har en overbærende holdning til, er naboen og vennen Frank, som blir med ham til Lillehammer på litteraturfestival, uten å bli den støtten som Knut så sårt trengte. 

                    Når han sitter på kafè, noterer han alltid i Moleskine-boken, aldri på mobilen. Han ser drømmende og tankefullt ut i luften, og så later han som han får en lys idè, hvorpå han begynner å notere, helt oppslukt. Så forfengelig er han. 
                    Følg hva som helst til bunns, og der ligger forfengeligheten og parer seg med kjedsomheten og frykten for smerte.

Hva er sannhet? At en episode eller hendelse kan fortone seg forskjellig for de involverte, kommer ikke som noen overraskelse, og i denne romanen diskuteres hvordan dette kan fortone seg for den enkelte. Dette er satire av beste kvalitet, den middelaldrende Knut snirkler seg inn i hjertet mitt, med alle sine humørsvingninger og dårlige valg. Jeg river meg i håret over at han ikke står opp for seg selv, og på neste side heier jeg på ham, når han tar noen gode valg. 

Vi er ikke her for å ha det morsomt, er en alvorlig roman med god humor. Den setter søkelys på de litt nedrige kvalitetene nåtidsmennesket bærer, sider ved oss som vi nesten ikke vil innrømme at vi har. 

Jeg har storkost meg med boken, og anbefaler den gjerne videre!

Les gjerne de fine omtalene på Artemisias Verden og Hverdagsnett

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 275

Kilde: Leseeksemplar