Til tross for at Torkil Damhaug er dobbelt Rivertonprisvinner, så er det ikke hans navn som dukker først opp hvis en blir bedt om navn på en krimforfatter. Dette ville Gunnar Staalesen gjøre noe med, da han for en uke siden deltok på en litteraturprat sammen med Ruth Lillegraven i Bergen. Han anbefalte forfatterskapet til Damhaug, og spesielt årets utgivelse Hund uten grav. Selv har jeg lest 5-6 av bøkene til Damhaug, og er allerede fan, men hadde ikke somlet meg til å lese denne nyeste. Det har jeg nå, og støtter Staalesen fult ut i påstanden om at denne boken er krim i ypperste klasse.
Forlaget om handlingen:
Gina Witt, feminist og tv-kjendis, beundres og hates for sitt aktualitetsmagasin på NRK. En episode om overgrep får fatale følger, og kort etter blir den omstridte programlederen funnet drept i søsterens hjem.
Den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers får vite at det var datteren hans Silje som kom hjem og fant den drepte – og at drapet har en uhyggelig likhet med det han for tolv år siden selv ble dømt for. Han blir ikke kvitt tanken på at også Silje kan være i fare.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 464
Kilde: BookBites
Jeg har gjennom helgen sittet med iPadden i fanget og nilest, for denne historien var det vanskelig å ta pause fra. Plottet er ekstremt godt snekret sammen, for selv om handlingen er lett å følge, så er det sneket inn små fiffige detaljer, som får leseren til å følge ekstremt godt med.
Sjeldent har jeg vært så til de grader engasjert, i å selv ville pønske ut hvem gjerningsmannen er. Mot slutten ble jeg helt koko av å skifte mening hele tiden, samtidig som actionnivået økte betraktelig.
Persongalleriet er overkommelig, karakterene blir skrevet frem ved hjelp av personlighet, ikke utseende, noe som gjør dem lett å huske. Gina Witt oppfører seg som en uovervinnelig journalist, mens hennes psykologsøster, som er mor til Silje og Leon, viser to sider av seg selv i løpet av boken.
Karakterene vi blir presentert for, har det til felles at de alle viser flere sider av seg selv, det er ikke noen pappfigurer vi møter her, men levende mennesker. Dette bidrar til å gjøre historien troverdig, samtidig som det også vipper leseren av pinnen, i jakten på gjerningsmannen.
Tematikken endrer seg også i løpet av boken, så lesingen blir aldri kjedelig. Gjennom 1.betjent Nina Jebsen som vi møter i del 2, tar leseren del i hemmeligheter hun på død og liv må holde for sjefen sin. Dette og flere andre triks fikk meg til å holde pusten, flere ganger mens jeg leste.
Torkil Damhaug har ikke for vane å skrive oppfølgere, men denne gangen kunne jeg tenke meg å høre mer om Nina Jebsen og det som rører seg rundt henne.
Hund uten grav er et sikkert stikk når du skal gi krim i julegave ☺
Skumme skummet.. Ligger snart klar i bunken. Damhaug er av mine norske favorittkrimforfattere, og er i særklasse. Så jeg liker å anbefale han i alle fall:)
SvarSlettMen han er kanskje ikke den som ligger i store stabler i bokhandlerne.. M? Men like store stabler som de fleste, det tror jeg, bortsett far de som får det meste av besteselgerfokuset.
Gleder meg til denne:)
Skal på teater på onsdag, og da skal jeg svinge innom mine to bokhandlere i sentrum bare for å se hvilke bøker som flasher i synet på meg :) Håper det er denne, den var fantastisk god - gled deg Anita!
SlettJa, det er gøy å følge med. Jeg snoker ofte i bokhandlere, slapper av der, av en merkelig grunn;)
SlettDamhaug var jo på Trondheim Krimfestival forrige helg og der fikk vi høre om boka. Husker han snakket en del om ondskap.Noterte ikke, så når jeg skal lage blogginnlegg (skal jeg?) så blir det litt tynt.
Takk takk, jeg gjør:)
Jeg leste akkurat hos deg at det går litt trått med skrivingen, så kanskje ikke, men det er veldig gøy å lese det du skriver. Jeg klarte ikke sette skikkelig ord på hva det var som fenget meg så mye med denne, kanskje du greier det?
SlettJa, du så det, ja.. Men jeg trenger ikke skrive så mye ved et bildeinnlegg, det er værre med omtalene- men det kan løsne igjen. Jeg prøver generelt ikke å være så nøye, men det er ikke noe gøy når det krøkker seg til..
SlettNår Grav for en hund, er lest, så har det kanskje løsnet?
Nå er jeg inne i en eterisk olje-boble, så du skal det hjelper på kreativitet og skriften, etterhvert;)
Tenker det samme selv, det viktigste er å lese og skrive noe, jeg prøver jo ikke å gå proffene i næringen. Kos deg med oljene, det høres deilig ut, tipper at det er godt for mye :)
SlettJepp...
SlettOljene er gode, støttende, herlige.. Tar et digitalt kurs for tiden, med Gry Hammer, inkluderer noen yoga- og meditasjonsprogram med bruk av oljer. Herlig. Begynte med oljer på 90-tallet, men mer og mindre sporadisk etterhvert. Godt å friske opp gamle kunnskaper, samt lære noe nytt på fronten:)
Ser du leser Colgan. Liker du den? Har spurt etter den to ganger, svaret er taushet.
Alltid gøy å friske opp kunnskap :) Colgan er fin, men litt mye adjektiv etter min smak... Det skal litt til å toppe kvalitetskrimmen jeg nettopp har avsluttet.
SlettJa:) Ok, kanskje litt feil bok etter en topp bok fra Damhaug.:)
Slett