Tung tids tale av Olaug Nilssen

Tung tids tale er Olaug Nilssens fantastiske skildring av hvordan hun opplever det å leve med et barn som utvikler autisme. Dette er en utrolig sterk historie, som alle som jobber med barn eller har denne utfordringen i livet selv, garantert vil glede seg over å lese!

Forlaget om boken:
Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 156
Kilde: Leseeks


Det er litt av et scenario vi blir presentert i denne boken. Familien har to små barn i tillegg til storebror Daniel som i treårsalderen begynner å vise tegn på at noe er galt.

Når dei to små har sovna, set eg meg ved stovebordet og et kveldsmat. Utanfor går naboen forbi, eg rykker til då han snur seg og ser opp mot meg. Det er mørkt ute, lyst inne.

Det er lett å få auge på oss. Vi har ikkje gardiner.
Det er lett å sjå meg. Eg har ikkje filter.
Det er lett å gjennomskode meg.

Eg driv ønsketenking.

I løpet av boken får vi et skremmende innblikk i hva disse foreldrene må gjennomgå. Det er vondt å kjenne på hvor hudløse de må føle seg, hvor prisgitt andre mennesker de er, og hvor "lagelig til for hogg" de må være. I den perioden hvor sykdommen griper fatt og endrer personligheten til eldstemann, må det være grusomt å ha andre menneskers tisking og hvisking om oppførsel og barneoppdragelse i bakhodet.

Foreldrene leser faglitteratur, googler, ser på filmer av barnet, og er med i fora. I et saktegående byråkrati har de en haug med fagfolk som skal uttale seg, og selvfølgelig et sterkt ønske om å bli hørt, sett og akseptert. Det er trist å lese om tiltakene de må gjøre for å holde gutten trygg og huset i noenlunde orden, men han behandles alltid med respekt og kjærlighet noe som er rørende å lese om.

Disse foreldrene vet hvordan gutten var før sykdommen begynte å vise seg. De vet hva han kunne, hvor selvstendig han var før ferdighetstapet ble merkbart. Fagfolkene har ikke sett dette, og avfeier det og ber foreldrene akseptere tingenes tilstand.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg. 

For en erkjennelse det må være for en mor og far å innse at barnet begynner å bli sterkere enn deg. Han biter og slår hardere enn før, og med klatring og kraft kommer til nær sagt over alt.

Gjennom skildringen av hvordan det er å være mor til en gutt som utvikler autisme, får vi også et innblikk i hvordan det kan være å være gutten. Når hun beskriver rundene med hjelpeapparatet river jeg meg i håret, men heldigvis ble de stemplet som "resurssterk" tidlig, og dette har de klamret seg til.

Olaug Nilssen har skrevet ned sin personlige historie på en ærlig og nøktern måte. Det er ikke noe selvmedlidende over det hun forteller, men heller realistisk og til de grader tankevekkende. Les den!

EliseCathrin har også skrevet om boken.