Marcel Proust - På sporet av den tapte tid bok 1 Veien til Swann

Den første boken i Marcel Prousts storverk På sporet av den tapte tid er delt inn i tre deler. Jeg har utfordret meg selv til å lese dette verket, og går forsiktig frem ved å dele boken boken i tre med merkelapper og nåder meg selv til å gå rolig til verks. For å beholde konsentrasjonen og roen leser jeg i rolige morgentimer, og overlater kveldene til andre bøker. Målet er å lese en bok i måneden, så da skal jeg være ferdig innen jeg reiser på cruise 1 april :)

Combray 205 sider:
Det første som slo meg da jeg begynte å lese var at sidene er så tettpakkede som det er mulig å få dem. Min indre drivkraft var stor, men allikevel ble lesningen gjort i små etapper, stort sett på morgenkvisten. Det er første gang jeg har måttet utsette innlevering av en biblioteksbok, men det var ikke akkurat kø på denne boken.

I den første boken Combray er fortellerstemmen en liten gutt som ligger til sengs og ikke får sove. Han drømmer og fantaserer, samtidig som han er lei seg fordi hans mor er forhindret fra å komme opp og kysse ham godnatt. Familien er på besøk hos tante Lèonie Octave i Combray, og vi får høre den unge guttens erindringer av tanten, deres mondene nabo og husvenn Monsieur Swann, og flere dagligdagse hendelser.

Den lille gutten assosierer voksent rundt "tiden" hvordan den som en fjerde dimensjon fremhever og skjuler ting i livet. Han har bestemt seg for å bli forfatter, men sliter med å finne hva han skal skrive om.

Men så snart jeg begynte å tenke på det, så snart jeg forsøkte å finne et motiv som kunne romme et betydningsfullt filosofisk innhold, stanset min tanke opp, jeg så ikke annet enn tomhet foran meg, jeg følte at jeg ikke eide noen begavelse, eller at jeg kanskje hadde en hjernesykdom som hindret den i å manifestere seg. 

Skildringene han har av det som skjer i sinnet hans på veien til Guermantes, er glimrende formidlet. Denne siden leste jeg flere ganger, for til tross for ulikhetene mellom oss, var det noe som klang i meg.

Jeg må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg var ferdig med den første delen i boken, men det var med forventning jeg fortsatte på den neste.

Swanns kjærlighet 222 sider:
I denne delen er vi tilbake til før den lille fortelleren vår var født. Historien er fortalt i tredjeperson, og starter med en beskrivelse av den respektable og ytterst velhavende Madame Verdurin og hennes klan. Det leder frem mot når Monsieur Swann blir introdusert som en mulig ny venn i kretsen. Selv tilhører han den høyere sosieteten, og det er skildringene av hans adferdsmønster som preger starten på historien. Det er Swanns forelskelse i Odette som utgjør selve handlingen i denne delen. Det er et fortvilet kjærlighetsforhold Swann har rotet seg inn i, fylt av sjalusi mot den Odette som han elsker, men som selv tydeligvis ikke bryr seg så mye.

Slutten er nydelig, til tross for at det skjer i en drøm, hvor Swann ender opp med å trøste "en ung ukjent mann med fez" (seg selv) fordi han hadde fått bekreftet sine mange mistanker om Odettes utroskap. Etter dette pakker han og forlater Paris for å tilbringe dager i Combray, hvor også fortelleren vår har tilhold.

Navnet 50 sider:
Denne delen starter med "navnedrømmene" hvor guttens drøm om en kraftig februarstorm ved havet, og reiser til steder som Firenze, Venezia og Balbec.
Deretter er vi tilbake til fortellerens barndom, vi er i Paris og det er vinter. Gutten er så liten at han etter å ha blitt hentet på skolen, blir fulgt av barnepiken til Champs-Èlysèesparken, hvor han vil leke med Gilberte, om hun er der. På samme måte som Swann var dødelig forelsket i Odette, er nå gutten like forelsket i deres datter Gilberte, og mye av historien dreier seg rundt denne forelskelsen som ikke blir gjengitt av piken.

I bok I, Veien til Swann får vi altså tre adskilte historier, satt i forskjellig tid, og med forskjellig utgangspunkt. Det henger godt sammen, og siden lesingen blir en smule monoton for min smak, føltes det godt med avbrekkene disse forskjellige synsvinklene bød på. Språket er det samme maleriske, drømmende gjennom hele boken, og tar en seg tid og har en god dose tålmodighet, vil nok lesingen av På sporet av den tapte tid, bli en fin opplevelse. 

Følg gjerne prosjektet ved å titte på denne lenken!

Året av Tomas Espedal

Tomas Espedal skriver gjerne om seg selv, sine tanker og følelser om mangt og meget, men helst om seg selv. Så også i høstens roman Året, som jeg likte til tross for at han fremdeles gulper på dette gamle kjærlighetsforholdet til Silje.

Normalt pleier jeg å innlede med det som står bakpå boken, men denne gangen synes jeg ikke det som står der sier noe om handlingen i det hele tatt. Boken heter Året og forfatteren sier han vil skrive en bok om årstidene, de lyse sommerdagene og de mørke månedene om vinteren. Vel, jeg føler han er litt "lost in poesien" for det dreier seg lite om naturens skiftninger.

Romanen starter med Espedals tur til Avignon hvor han skal oppsøke den italienske 1300-talls poeten Francesco Petrarcas hus. Han er fascinert av historien om hans liv og hans kjærlighet til Laura, som han elsket dypt også i alle årene etter hennes død.

Petrarca skrev storverket Canzoniere, en uforlignelig samtale om kjærlighetens vesen, som inneholder 366 dikt, et for hver dag fra 6 april til 6 april.

I begynnelsen av romanen blir vi kjent med Petrarca, samtidig som vi får høre om Espedals reise til Vauclusedalen, og hvordan han holder Petrarca som et forbilde. Han forteller om Janne, som han kaller henne i bøkene sine, og etter å ha hørt om Petrarca og Laura, spør han seg selv: Er det virkelig mulig å elske den samme kvinnen hele livet, også når hun ikke elsker tilbake?

Han forteller oss at Petrarca var den første poeten som i 1336 beskrev en fjellbestigning. Det vi får høre, minner meg på Espedals roman Gå fra 2006, og jeg skjønner at han har vært begeistret for denne poeten lenge.

Det morer meg å lese om måten han, med halen mellom beina rømmer fra en innpåsliten jente i Montpellier, og når han møter sin far for at de skal reise på cruice sammen, dreier romanens fokus til det bedre. Jeg storkoser meg med hans tanker om, så vel sin egen som sin fars dødelighet. På kaien i Barcelona finner han ikke sin far, og blir som lammet av denne dødstanken, det er glimrende lesning, og jeg måtte lese disse sidene flere ganger.

Jeg vil det ikke
jeg kan det ikke
jeg vil ikke ha en ny kjæreste
i huset og jeg vil heller ikke flytte
jeg vil bo alene 
det har jeg bestemt meg for.

Det er mandag

Jeg skulle gjerne giftet meg med sengen min.

Teksten i romanen er satt opp som Lillegravens dikt, med korte linjer men lange setninger, hvor tradisjonell fokus på tegnsetting og store bokstaver er uteblitt. Språket er poetisk så det holder i lange baner, men det klinger godt selv om ikke alt gir mening i mitt hode.

Bortsett fra å dyrke og holde liv i sin egen kjærlighetssorg og sammenligne seg med Petrarca (og sin far) streifer han innom tema som båtflyktninger utenfor Lampedusa og unge jenter i Nigeria som blir gjort til selvmordsbombere og fremmedfrykt i vårt eget land. Dette er gjort kun i få setninger, men det føles godt å komme bort fra det evige gnålet om gamlekjæresten som ikke vil ha ham.

For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg. Jeg har lagt merke til at alle de store forståsegpåerne triller full pott på den poetiske terningen, men aviser liker jo å titte inn i folks private sfære, så dem om det. Selv holder jeg meg helst unna sladder og privatlivet til folk, så til tross for at jeg var forberedt på en dose av Espedals privatliv, så ble det litt i overkant.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 207

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere om boken: Artemisia og Guffen


Imot kunsten, hvor Espedal skriver om sitt forhold til Silje Aanes Fagerlund, kom ut i 2010. Tidligere i år debuterte Fagerlund med sin roman Eneste om det samme forholdet, og nå kommer altså Espedal samme år ut med Året, som også er bygget rundt deres forhold. Er det Siljes tur nå da? Er det virkelig mer å vri ut av dette for lengst avsluttede forholdet? I mine øyne minner det om en farse, noen sender mailer til hverandre, andre skriver bøker i full offentlighet.

Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Edvard Hoem fikk sitt store gjennombrudd som forfatter bare 25 år gammel, med romanen Kjærleikens ferjereiser. Når forlaget nå gir den ut i pocket er det opplag nr. 6 som går i trykken. For boken mottok forfatteren Kritikerprisen i 1974 og den var også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det var veldig gøy å lese en av Edvard Hoems tidligste romaner. Han har skrevet mye etter dette, og selv kjenner jeg ham fra hans fire siste romaner. Ta gjerne en titt på lenken, og se forfatterens enorme produksjon!

Uten at jeg skal begi meg ut på noe avansert sammenligning av tidlige og sene romaner, synes jeg at denne var utpreget mer mystisk (lyrisk?) enn det siste han har skrevet. 

I romanen befinner vi oss i et fiktivt lite bygdesamfunn langs kysten av Møre og Romsdal. Handlingen utspinner seg over tre intense dager, hvor mye skjer med hovedpersonene. De har hver sine problemer å stri med, og selv om de ikke direkte involveres i hverandres historie, så har de den felles rammen det å komme fra samme bygd gir.


Når en leser må en være forberedt på skifter i synsvinkel, og en mystisk utenforstående "han som skriv" som liksom gjør hva han finner for godt med karakterene sine. Mitt ryddige hode forsøkte gjennom hele romanen å finne ut hvem denne skriveren er, noe som egentlig forstyrret oppmerksomheten som skulle vært tildelt Anne-Marja, Marianne og Henriette.

Temaene er mange, lærerinnen Henriette Brunberg sliter med forholdet til sin mann Arve. Hun reiser vekk og later som hun er utro. Hun blir sittende nede hos naboen, enken Karl Magnus Skogmann om kveldene, og når mannen hennes fabulerer om hvilke synd de bedriver, sier hun ingenting om at de diskuterer politikk og litteratur.

Marianne Kretsen er en ung jente som har flyttet fra det lille samfunnet på Eikøy og inn på fastlandet i Ramvik, for å jobbe i rutebilkafèen. Hun er bare en liten fergetur unna foreldrene på Eikøy, men er allikevel fri på en ny måte. Handlingen er lagt til før vi fikk selvbestemt abort, og det er interessant å lese om hva hun må gjennom av pinlige avhør hos de eldre mennene som skal bestemme over hennes fremtid.

Mor til Marianne er en veik liten kvinne som er redd for det meste. Når det kommer to menn fra kommunen på døren for å få henne til å svare på en undersøkelse, går hun helt i frø. Psykisk sykdom som angst og depresjoner ble nok ikke behandlet på samme måte for 50-60 år siden, og det er spennende å se hvordan Hoem (i en alder av 25) skildret Anne-Marja sine problemer.

Kjærleikens ferjereiser er en liten roman som er fullpakket av gode karakterer og mye handling. Vi møter hverdagsmennesker i dagligdagse gjøremål, men romanen belyser allikevel de store spørsmålene i livet. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1974/6 utgave 2016

Sider: 182

Kilde: Leseeksemplar

Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Etter ti bøker med Cato Isaksen i hovedrollen, overlates nå roret til Marian Dahle. Vi møtte Marian for første gang i Honningfellen, og i den forrige boken Brudekisten, ble vi enda bedre kjent med den mørke og litt forvillede karakteren.

Forlagets presentasjon:
Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Politiførstebetjent Marian Dahle får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold casesaken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt.

I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. Og en natt er han der, i huset hennes.

Unni Lindell kan dette med finurlige og spenningsmettede krimhistorier. I denne tok det litt tid før jeg greide å holde handlingstrådene fra hverandre, for det hoppes hyppig hele tiden.
Dennis Storhøi leser greit, men kunne godt trukket pusten når handlingen skifter fra Marian til en av de andre karakterene, i en annen tråd.

Marian Dahle nær sagt presses tilbake i jobb, etter en lengre sykemelding (forrige bok...) Hun er like mørk og dyster som hun var da vi ble kjent med henne, hun drikker tett, unngår både andre mennesker og lover og regler, så godt hun kan. Å bli plassert nede i kjelleren, alene for å ta seg av en 15 år gammel coldcase, passer henne midt i blinken. Sjefene hennes ser ikke ut til å ta henne alvorlig, heller ikke når hun kommer med innspill i saken som Cato Isaksen jobber med, den saken som etterhvert viser seg å ha samme utspring som hennes sak.

Jeg vet hvor du bor er første bok i en ny serie hvor Cato Isaksen blir byttet ut med Marian Dahle, og boken føltes også som en "overgang". Cato er fremdeles sjefen hennes, men oppfører seg som en tosk, og handlingen har en sukkersøt happy ending, som ikke harmonerer med resten av boken, som sikkert er ment å være litt mørk og creepy. Personlig håper jeg på litt mer swung over det i neste bok.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 12 timer og 22 min

Kilde: Lytteeksemplar

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Mitt første møte med forfatteren var på høstlanseringen nå i september. For et sjarmtroll, og så fort som han leser! Boken hans fikk vi med oss i "godteposen" hjem fra møtet, og siden han startet lesingen sin til oss på første side, fortsatte jeg like godt på bussen hjem, og da var det gjort. Romanen beskrives som en burlesk komedie, en vakker og sår kjærlighetshistorie og et psykologisk drama, alt dette mellom to permer.

Fra forlagets presentasjon:
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.

Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

Dette er det jeg kaller en skjønn historie. En fortelling som går på frem og gir varme i sjelen, men (det måtte komme et men...) den kommer nok ikke til å sette noe varig inntrykk.

Hovedtema i historien, som er satt tilbake til den tid vi nordmenn kom til penger og det ble vanlig å reise til syden. Ferier på velrenomerte høyfjellshotell ble "ut", og som en følge av denne feriestilsendringen, ble det vanskelig for hotellsjefene å holde hjulene i gang.

Historien fortelles av Sedd, den unge gutten som er født og oppvokst på hotellet som besteforeldrene driver. Vi blir gjennom hele romanen fortalt at hotellet går dårlig, men det er ikke før helt mot slutten, eierne finner en "løsning" på problemet. Handlingen dreier seg om Sedds liv, tanker og følelser krydret med hendelser og utdypning av interessene hans.

Karakteroppbyggingen er formidabel, og alle karakterene involvert får mye kjøtt på beina. Dette er som sagt en fin historie, men mangelen på brodd, og få overraskende vendinger gjør at den føles som å meditere ved en stilleflytende flod.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Stillhet i støyens tid av Erling Kagge

Gleden av å stenge verden ute, som er undertittelen på boken, er en glede jeg har dyrket lenge. Etter å ha hørt Erling Kagge selv presentere boken sin på høstmøtet for noen uker siden, var det med nervepirrende forventning jeg startet min "stillehelg" med denne boken.

Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Etter en liten innledning, går forfatteren i gang med å belyse disse spørsmålene. Ved hjelp av andre kloke tenkere, filosofer, diktere, komponister og egne erfaringer som eventyrer, viser han oss på en lettfattelig måte hva stillhet, og mangel på stillhet gjør med oss.

Et lite sitat fra 1600-tallets "kjedsomhetsteoretiker" Blaise Pascal, viser at ubehaget med å tie og være alene ikke er noe vi bare kjenner på i nåtid:

.... hele menneskets ulykke har sin kilde i èn eneste ting, nemlig at det ikke klarer å holde seg i ro i et rom. 

Det var spennende å lese om dopamin-loopen, som gjør at jo mer vi blir forstyrret, jo mer ønsker vi  å bli distrahert. Med tanke på smarttelefonen, apper, pc, facebook etc. som er allestedsnærværende i livene våre, var det interessant å få satt ord på hvordan dette påvirker oss om mennesker.

Spesielt godt likte jeg historien om guiden Helberg, som før fotturen i fjellet ga turdeltagerne sine hver sin lapp, hvor det sto "Ja, det er helt fantastisk". Dette for å oppfordre alle til å være stille og ikke ødelegge helhetsinntrykket av det de opplever, med en masse mas og kjas om hvor flott det er.
Selv drar jeg gjerne ut på reiser og turer alene, og har erfart det at opplevelsen ofte føles sterkere når jeg slipper å dele den med andre. Jeg har aldri sett andre sette ord på dette, som jeg til nå har ansett som min helt personlige særhet.

Stillhet i en travel tid forbindes gjerne med korte økter med yoga, meditasjon og mindfulness. Selv lukker jeg gjerne verden ute for å låse opp i tankene, for jeg som lever med begge beina i travelhet og menneskemylder er avhengig av å ta konkrete grep for å komme i vater innimellom.

Du kjenner kanskje Erling Kagge som en eventyrer og polfarer som for en tid tilbake (20 år) også startet sitt eget forlag. Bragdene han har begitt seg ut på har egentlig ikke interessert meg, men hans tanker om stillhet ga meg noe som jeg vil ta med meg videre i livet.

Erling Kagge sin lille, store bok er i all sin enkelhet en bok det er vel verdt å vende tilbake til, og jeg håper mange får øynene opp for boken. 

En søster i mitt hus - ny vakker roman av Linda Olsson

Linda Olsson har gitt ut fire romaner siden braksuksessen La meg synge deg stille sanger. Jeg har lest dem alle sammen og likt dem veldig godt, så også denne aller nyeste av året En søster i mitt hus.

Fra bakpå boken:
Søstrene Maria og Emma har ikke sett hverandre siden moren døde to år tidligere. Nå kommer Emma på besøk til Marias hus i Spania. I begynnelsen er forholdet dem i mellom anstrengt. Maria bor alene og opplever at Emma forstyrrer livet hennes.

Men gradvis går samtalene dem imellom inn på et dypere spor, og minnene fra barndommen dukker opp. Til slutt må de begynne å prate om det unevnelige. Om søsteren de mistet. Den mest elskede av dem, hun som døde.


Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar

Denne stillferdige romanen blir fremstilt som "et vakkert søskendrama", og den betegnelsen må jeg si meg helt enig i. Det er vakkert uten å bli sukkersøtt, og heldigvis er handlingen helt fri for gamle forslitte klisjèer.

Vi møter to voksne damer som har hatt lite med hverandre å gjøre, hele sitt voksne liv. Det går tydelig frem helt fra begynnelsen at en stor krise tidlig i livet har gjort at Maria har trukket seg inn i seg selv. Søstrene ser på denne og andre hendelser i deres felles liv, i etterpåklokskapens lys, sett fra hvert deres ståsted.

Historien er fortalt i en tidslinje uten hopping i tid eller sted, noe jeg synes er befriende siden det går 13 på dusinet av romaner med to historier som smeltes sammen. Selv slukte jeg boken på noen stille timer, alene hjemme, noen deilige timer som gjorde at jeg satt igjen med en etterlengtet stillhet inni hodet, og fred i sjelen.

Romanen tar for seg sorg, savn og viktigheten av å ikke tillegge andre tanker og meninger, de kanskje ikke har. Det er ikke en trist bok, men en fortelling full av tilgivelse og håp.  Den anbefales på det varmeste!

Teater på DnS: Spellemann på taket

Årets storsatsning på DnS hadde premiere i helgen, og i dag var det vår tur til å se stykket. Stykket hadde urpremiere på DnS i 1967 og har vært spilt en gang til etter det, men dette var mitt første møte med Tevye og Golde. Se også møtet med dem på lørdagskafè i august.

Litt om handlingen:
Vi er på begynnelsen av 1900-tallet, i den lille jødiske landsbyen Anatevka, hvor livene til innbyggerne preges av jødehat og fattigdom. Melkemannen Tevye og kona hans Golde har flere døtre i gifteferdig alder. Tradisjonen er at foreldrene finner passende ektemenn til døtrene sine, men utfordres av at døtrene forelsker seg, og vil finne livspartnere på egen hånd. 


Kjærlighet, fellesskap og verdiendringer er viktige stikkord for stykket, som til tross for at handlingen er satt til 1900-tallet, føltes aktuelt i forhold til hvordan barn selv vil styre over sitt liv, uten å ta hensyn til tradisjoner og foreldrenes ønsker. Detaljene i de jødiske tradisjonene er mange, og vi lærer om kosher, sabbaten og om hvordan koblersken arbeider.

Til tross for de dårlige levevilkårene og at masse mennesker er på flukt er dette ikke en dyster musikal. Humoren er tilstede hele tiden, og selv om jeg ikke sprutet ut i latter, så smilte og humret jeg hele tiden. Tevyes mange samtaler med Gud var et av de komiske innslagene som fulgte handlingen.

Ragnhild Gudbrandsen gjorde en fantastisk Golde og Andrè Søfteland tolket Tevye på en kjempefin måte. Karoline Kruger spiller parmakeren Yente, som skal hjelpe foreldrene med å få jentene sine godt gift. Hun var en overbevisende koblerske, med mye humor i karakteren sin.

Musikken i stykket er utrolig flott, men etter å ha hørt at det er så mange kjente sanger som har opprinnelsen sin fra denne musikalen, så ble jeg litt skuffet. Det var vel bare en sang som var kjent for meg og det var Om jeg var en rik mann. Slutten både på første akt og selve stykket foregikk uten et stort sangnummer, noe som føltes litt uvant, men musikken var veldig fin.
Det er mange musikere med i stykket, men unge Rasmus Hella Mikkelsen med fela si, har fått en helt spesiell rolle på scenen. Han var med hele tiden, ikke bare i åpningsscenen.

25 skuespillere, 3 dansere og 8 musikere gjør det trangt om saligheten, og hurtigheten til tross for det som må være en komplisert logistikk imponerte meg.

Selv om jubelen ikke sto like høyt i taket som DnS` forrige musikal, så er jeg glad for at jeg skal se Spellemann på taket en gang til senere i høst. 

Lars er LOL av Iben Akerlie - en ungdomsroman

Lars er LOL er en roman for ung ungdom. Hovedpersonene er 15 år og det de tenker, føler, sier og gjør preges veldig av at de er tenåringer. Til tross for dette finner vi et alvorlig tema, som nok kan vekke tanker det er verdt å se nærmere på.

Forlagets presentasjon:
Amanda gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. For det første for å se Adam igjen. For det andre fordi hun skal bli fadder for en søt førsteklassing.

Når hun i stedet får ansvaret for den nye gutten Lars med Downs syndrom, blir alt veldig vanskelig. Amanda føler press fra alle kanter: Hvor god venn kan hun være med Lars, som er morsom og annerledes? Hvor hardt skal hun jobbe for å bli populær blant de kule i klassen? Og hvordan skal hun få Adam til å legge merke til henne?


Romanen dreier seg om mobbing ved bruk av mobiler, internet og blogg. Det er en moderne setting, men følelsene av å ville tilhøre, være som alle andre, og få innpass hos de som her kalles kule, styrer handlingsforløpet.

Vi blir kjent med Amanda når elevene møtes igjen på skolen etter sommerferien. Hun er håpløst forelsket i Adam, og oppfører seg deretter. Når hun får beskjed om at hun skal være fadder for Lars, er hun så selvsentrert at hun mener verden likegodt kan gå under, men hun sier ikke noenting til verken læreren eller foreldrene sine.

Nær sagt "selvfølgelig" er det en fryd å være Lars sin fadder, de finner raskt tonen, og det virker ikke som det har noe å si for forholdet hun har til de "kule", som jeg ikke synes er kule i det hele tatt.

Etterhvert skjer det ting som setter Amanda i en skvis, men i stedet for å melde fra til lærer, foreldre eller politiet, prøver hun å redde sitt eget skinn ved å gjøre forbrytelsen enda større. Nå er jeg ikke akkurat i målgruppen for denne boken, men vet-du-hva?? dette henger ikke på greip.

Jeg synes romanen veksler mellom flotte sekvenser, og ting som er lite troverdig, så min mentale terning går amok i kastene så lenge lyttingen pågår. Kanskje 15-åringer synes hun handler logisk, noe som i så tilfelle vitner om ungdommens labre tillit til foreldre og andre voksne i livet sitt.

Forfatteren Iben Akerlie leser selv på lydboken, noe hun gjør kjempefint. Stemmen hennes passer godt som Amanda, og hun leser passe fort.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 4 timer og 40 min

Utgitt: 2016

Kilde: Lytteeksemplar

På sporet av den tapte tid - mesterverket til Marcel Proust

Klassikere fra Frankrike er ikke det jeg leser mest av, og de gangene jeg leser meg inn i Frankrike, sliter jeg ofte med flyten pga. min dårlige franske uttale av navnene. Etter at jeg leste En sommer med Proust i sommer, ble jeg oppmerksom på hvilken forfatter denne Proust var, og ble fryktelig nysgjerrig på hans storverk På sporet av den tapte tid. 3000 sider med indre dialog! det høres ut som et langt lerret å bleke, men for en utfordring!

Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om verken Marcel Proust eller romansamlingen, men lager en liten Proust for dummies for å rydde i mitt eget hode, og muligens til glede for andre som er bittelitt nysgjerrig.



Marcel Proust ble født i Auteuil i 1871. Han ville blitt 145 år i sommer, men ble bare 51 år gammel. Han var mye syk, og mesteparten av verket ble skrevet mens han var sengeliggende. Han fikk oppleve utgivelsen av de fire første bindene, før han døde i 1922. Proust levde et isolert liv, så og si avskjermet fra omverdenen. Allikevel beskriver han i romanen sin det franske sosietetsliv, aristokratiets fall og middelklassens framvekst, i overgangen til 1900-tallet.

På sporet av den tapte tid er ikke èn roman, men flere. Verket ble opprinnelig publisert i femten deler, mellom 1913 og 1927, det vil si at de tre siste bøkene ble gitt ut posthumt. På norsk ble verket gitt ut i syv deler. Proust arbeidet på hele verket samtidig, hvor siste kapittel av siste bind, ble skrevet like etter første kapittel i første bind. Han bedrev utstrakt klipp og lim, og flyttet mye rundt på episoder etterhvert som nye barndomsminner stadig vekk dukket opp.

Denne romansyklusen har lite ytre handling, men en rød tråd er forfatterens forsøk på å slå gjennom i den parisiske sosieteten, ved å bli forfatter. I bøkene prøver han å formidle opplevelsen av tiden som flyter forbi sett fra innsiden av menneskets psyke. Han beskriver forvandlingene som skjer i menneskers liv, og jeget som forandrer form, etter som årene går.

Mange som forstår seg på litteratur har skrevet om Proust og På sporet av den tapte tid, så jeg skal ikke begi meg inn på verken handlingsforløp eller analyser av bøkene. Det er med skrekkblandet fryd jeg pålegger meg selv prosjektet med å lese alle de syv bøkene, for jeg vet at romaner med lite ytre handling, og forvirrende lite fremdrift ofte scorer lavt på terningen min. Marcel Proust har med sitt livsverk blitt genierklært, og jeg har ingen planer om å stille spørsmål ved det, men bare stille den irriterende kløen som oppstår når nysgjerrigheten min så brutalt har blitt vekket til live.

Verkets syv bind:
I: Veien til Swann: Combray, Swanns kjærlighet, Navnet
II: I skyggen av piker i blomst: Omkring Madame Swann, Balbec
III: Hos Guermantes
IV: Sodoma og Gomorra
V: Fangen
VI: Uten Albertine
VII: Den gjenfundne tid

Jeg har også lest og kan varmt anbefale Henrik H. Langelands bok om Marcel Proust

Har du lest deler av eller hele På sporet av den tapte tid? 

Helsinki i mitt hjerte - for en flott by å reise på helgetur til!

I helgen var jeg på besøk til Finlands hovedstad Helsinki sammen med tre gode venninner. Ingen av oss hadde vært der før, men det var en lett by å reise til, og oversiktlig og enkelt og farte rundt i. Bortsett fra den obligatoriske hopp av hopp på bussrunden, og en tur med metroen så brukte vi beina til å komme oss rundt. Byen har også en flott trikk, som gjør at bybildet får en litt gammeldags swung over seg, men den prøvde vi ikke.

Legg merke til sackosekker og fluktstoler foran kirken med utsikt til badeanlegg og havnen

Kirkene er ikke så mange, men de er store og staselige på utsiden, inni er de ikke så imponerende

Helsinki grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, mens det var Tsar Alexander I som i 1812 gjorde byen til landets hovedstad. Etter en storbrann i 1808 hvor en tredjedel av byen ble ødelagt, ble den bygget opp igjen i en neoklassisk stil, med flotte gater og bulevarder og mange fine parker. Som ordstyreren på Sibelius konserten så enkelt sa, først var Finland 600 år under svenskene, så 100 år under russerne og så ble de fri. Les gjerne mer HER, landet har en spennende historie!

Lørdag formiddag tok vi oss en pause og var med på Sibelius Finland Experience. Dette er en times konsert med to eminente musikere fra musikkhøyskolen. For å lede oss gjennom konserten på en folkelig og lærerik måte, bidro impresarioen med morsomme anekdoter og filmatiske illustrasjoner. Vi så tvilende på hverandre når vi fikk vite prisen, men vi fikk kaffe, cd med musikken og en (alkoholfri) drink med musikerne etterpå, med på kjøpet. 

Etter denne flotte formiddagskonserten (og en smule shopping) la vi fra oss pakkenellikkene på hotellet og powerwalket til bydelen Tølø, som er litt nord for sentrum. Her ligger Sibeliusparken, hvor dette flotte monumentet over Jean Sibelius ble avduket i 1967. Monumentet er skapt av Eila Hiltunen og er laget av 600 hule loddrette stålpiper som er blitt nydelig dekorert før de ble sveiset sammen. Er du riktig bereist, vil du kunne se en forminsket utgave ved UNESCOs hovedkontor i Paris og et lignende verk ved FN-hovedkvarteret i New York.

Som seg hør og bør en helg i designhovedstaden Helsinki, besøkte vi Designmusèet. Her kunne vi vandre gjennom tiårene og se hvordan moten og smaken har endret seg. Fokuset var på finsk design, noe de har mye av, og hvor Alvar Alto tok mye plass. Det var veldig fint å være der, selv om det ikke var lov å verken fotografere eller å slenge seg ned i, noen av de spennende møblene.

Musèet har en fin kafè hvor det var godt å hvile såre ben

Solveig studerer finsk design og formgiving 

Som seg hør og bør en bokelsker som meg, besøkte vi Akademiska bokhandeln på Norra Esplanaden. Bygget er designet av Alvar Aalto, en arkitekt som har gjort mye av seg i denne byen. Bokhandelen var kjempefin, men stor forvirring oppsto i mitt hode, siden bøkene var gitt ut både på svensk og finsk og jeg fant ikke noe system i galskapen. Vel verdt et besøk var det i alle fall!

Stolen det ikke var lov å sitte i på Designmusèet fant jeg her, og jeg var ikke sen om å slenge meg ned

I hjertet av Helsinki besøkte vi Tempelkirken eller Rock church som den kalles på engelsk. Den ble satt opp i 1969 men planene for denne kirken ble påbegynt allerede i 1906. Den helt spesielle arkitekturen, gjør den til en av hovedattraksjonene i Helsinki. Kirkens tak er som en grunn skål dekket med kobber, som holdes oppe av betongsøyler. Innerveggene består av røff stein. Taket har en diameter på 24 meter og en høyde på 13 meter. Før kl. 12 på formiddagen skinner solen inn vinduene som dekker taket. Det var en kjempefin stemning her inne, til tross for en horde med japanere som svinset rundt og hvisket så stille som bare japanere kan.

Fra interiøret - et bilde som ikke yter kirken noen som helst rettferdighet, det var nydelig her!

Arkitektur og design er noe Helsinki er kjent for, men jeg lot meg ikke imponere av bygningene jeg så i byen. Stillerommet og et par hus til, var de eneste arkitektonisk "freshe" bygningene jeg så, resten av husene var staselige og flotte, men ikke designmessig spennende på noen måte. Sentralstasjonen som er tegnet av Eliel Saarinen i 1919 var veldig flott, men det er et bygg tett omkranset av andre bygg, så det forsvinner litt, selv om det er stort og fint utsmykket.

Vi tilbrakte en meditativ liten stund inne i Stillerommet, men de andre som var der greide ikke være stille nok til at det ble en opplevelse å skrive hjem om. Huset er gratis å besøke, og åpent for alle (som greier å være stille...)

Fra hotellet vårt så vi rett ned på Stillerommet, et av de ganske få moderne byggene i byen

Siste dagen tok vi, i likhet med mange andre helsinkere, en skikkelig søndagstur. Været var fint, og den nyinnkjøpte dunjakken ble nesten i varmeste laget. Vær obs på lange køer foran billettautomaten, så vær tidlig ute!
Øyen Suomenlinna, eller Sveaborg ligger en 20 minutters fergetur utenfor sentrum av byen. Den svenske borgen som ble bygget på midten av 1800-tallet dominerer øyen. Svenskene bygget den for å stenge ute russerne fra de baltiske statene. I 1918 kom festningen på finske hender og fikk navnet Suomenlinna, som betyr finsk borg. Fra 1960 fungerte festningen ikke lenger som militært anlegg, og er nå på UNESCO verdensarv liste.

Fergene som gikk i skytteltrafikk ut til Sveaborg

Den sørligste tuppen av festningen minner om en stjerne

Tre lykkelige damer puster inn den friske luften 

Endelig kunne vi nye en is i (nesten) sommervarmen 

Det var kjempefint å rusle rundt her ute, med fritt utsyn til Østersjøens skjærgård. Til tross for at det nå ikke er høysesong var noen av kafeene åpen, og vi var så heldige å finne en utrolig fin lunchbufè, så vi fikk fylt tomme mager, før vi skulle fly hjem til Bergen.

Er du interessert i shopping, kirker, Sibelius og kultur, så er Helsinki virkelig å anbefale! Vi har spist godt og drukket godt, så er du opptatt av det kulinariske, skal du ikke kvie deg for å reise hit. Vi tilbrakte en kveld på Kosmos og en kveld på den russiske restauranten Saslik, to gode anbefalinger. Jeg har fått korrigert mitt inntrykk av finner, og opplevd hvordan de lekende lett sjonglerer mellom finsk og svensk i sin dagligtale. 

Mørkt som mitt hjerte av finske Antti Tuomainen

Min tur til Finland nærmer seg med stormskritt, og etter å ha lest Antti Tuomainens roman Helbrederen, fikk jeg også med meg hans andre utgivelse på norsk, før flyet lettet i dag.

Fra bakpå boken:
I Tuomainens andre kriminalroman møter vi 13-årige Aleksi Kivi som mistet sin mor en regntung oktoberdag i 1993. Det ene øyeblikket satt hun ved sitt skrivebord og arbeidet, det neste var hun forsvunnet. Etter et stykke tid går alle ut i fra at hun er død.

Tyve år senere føler Aleksi seg sikker på hvem som hvem som står bak morens forsvinning.  

Forlag: Font

Utgitt: 2013/ på norsk 2015

Sider: 253

Kilde: Biblioteket

Alt handler om stemning i Antti Tuomainens bøker. I likhet med Helbrederen er også Mørkt som mitt hjerte mollstemt og preget av dysterhet og hovedpersonens ensomhet. Språket tendenserer mot det poetiske, uten at forfatteren lar det gå ut over fremdrift og spenningskurver, så dette er en kriminalroman helt i min gate.

Om jeg noen gang hadde vært opptatt av ensomhetens vesen, så ble det klart for meg denne kvelden. Ensomhet var et øde godslandskap, døde mennesker og lyden av mitt eget åndedrett.

Handlingen spenner seg over 20 år, og i korte kapitler hoppes det fra 1993 når Aleksis mor forsvant og til 2013, som er hvor vi befinner oss i nåtid. Innimellom disse årstallene møter vi Aleksi i forskjellige faser av livet, og ser at han hele tiden er opptatt av hva som skjedde med moren. Så lenge en biter seg merke i kapittelskifter og årstallene som indikerer nytt hopp i tid, så byr ikke denne hoppingen på noen utfordring. Det er lett å følge handlingen, som til tider smaker av skikkelig Helsinki noir.

I nåtid har Aleksi fått seg jobb som vaktmester på et gods utenfor Helsinki. Det er ikke tilfeldig hvilket gods han har søkt seg til, for det er den han mener har tatt livet av moren, som eier godset. Ved å bo og jobbe her vil han forsøke å få bekreftet mistankene sine, og forhåpentligvis skaffe bevis på at han har rett.

Persongalleriet er lite, men består i tillegg til Aleksi og godseier Henrik Saarinen også hans datter Amanda, en privatsjåfør og en husholderske. Sjefsetterforskeren fra 20 år tilbake har også sin rolle i nåtid, selv om han har gått av med pensjon.

Når vi kommer godt ut i boken får den et tydeligere preg av krim, som etterhvert blir ganske så spennende, med flere knivslagsmål. Det hele avrundes etter flere uventede vendinger på en fin og troverdig måte. Aleksi, som har båret på sorgen over sin mors forsvinning i 20 år, takler det at ugjerningsmannen ikke kan straffes, med overbærenhet og storsinn, noe som gjør slutten veldig fin.

  Alt fortsatte. Livet fortsatte. 
  Jeg skulle leve. Jeg skulle minnes. 
  Jeg husket, og det kom jeg alltid til å gjøre. 
  Det kan være meningen med minner. Å gi oss liv når det er tatt fra oss.

Boken anbefaler jeg gjerne videre, og har selv øynene åpen for neste oversettelse av Antti Tuomaninens romaner.

Bokhøsten er i gang - i dag gjestet Kagge Forlag vår vakre, varme by

Kanskje dette bare er bokelskerhumor, men det traff i alle fall meg :)

Kagge Forlag inviterte i dag bokhandlere (og et par bokblogger) til høstfest. Hvem kunne vite at 13 september skulle bli den varmeste, fineste sommerdagen i hele år? Stedet for begivenheten var Verftet, så til tross for at vi satt inne under presentasjonen, så fikk vi med oss litt bølgeskvulp og en nydelig solnedgang. Vi fikk stilnet knurrende mager med deilig lasagne, og noe godt i glasset, før presentasjonen startet.

Som seg hør og bør fikk vi med oss et nett med spennende bøker hjem

Forlaget stilte med kjente profilører og hadde med seg intet mindre enn ni forfattere, som fikk presentere bøkene sine "live". På storskjerm fikk vi besøk av mange flere, både med film og i bilder. Det er ikke få bøker som skal ut på markedet nå i høst, mange av dem glimrende gavebøker for mennesker som ikke akkurat kaller seg en bokorm.

Erling Kagge var først ut med presentasjonen av sin bok Stillhet i støyens tid. Selv er jeg veldig glad i stillhet, nærmest avhengig av det, så denne ble jeg nysgjerrig på.

Øystein Bogen, utenriksreporter fra TV 2 beskriver i sin nye bok Putin og jeg, hva som har skjedd i Russland de siste tjue årene, siden Putin strammet grepet der øst.

Ola Thune, den tidligere KRIPOS-etterforskeren, har skrevet en spennende bok som heter Byen vest for loven. Den handler om ukultur, maktspill og udugelighet i Bergen. De fleste kjenner hans rolle som etterforsker av profilerte saker i løpet av de 35 årene han har jobbet i Bergen, og jeg er sikker på at mange ønsker å høre hva han har å fortelle.

Ingvild Tenfjord avsluttet første økt med presentasjon av sin nette lille bok om vin, Norges beste vinkjøp 2017. Denne damen vet hva hun snakker om, og har nå laget et praktisk lite oppslagsverk for mennesker i farten, som sikter etter å treffe rett med vinvalget sitt.

Kaja Nordengen er lege med spesialområde nevrokirurgi. Hun har skrevet boken Hjernen er stjernen, om hvordan hjernen din gjør deg til den du er. Boken er ikke beregnet på hennes kolleger, men på oss dødelige som har lyst å lære mer om hjernen vår, og hvordan den fungerer.

Per-Einar Binder gir nå ut boken med den flotte tittelen Ikke vær så slem mot deg selv. I boken ønsker professoren i psykologi å oppfordre oss til å tørre å være vanlig. Livet trenger ikke være perfekt, og vi må lære oss å snakke til oss selv på samme vennlige og imøtekommende måte, som vi snakker til andre mennesker.

Eirik Veum er journalist og arbeider i NRK. Han har skrevet flere bøker som har tirret folk, og kommer i høst ut med Det svenske sviket, som han forventer vil få samme mottakelse. At svenskene påberopte seg å være nøytrale i andre verdenskrig, er vel noe alle vet er humbug. I denne boken belyser Veum svenskenes rolle i denne krigen.

Unni Lindell leser fra sin nye barnebok

Unni Lindell feirer i år 30 års jubileum som forfatter. I tillegg til krim som også kom ut nå i høst, kommer barneboken Rødhette og Ulvhild på kjøpesenteret. Boken er bok 1 i Den finurlige serien, så her kan vi vente oss både en og to oppfølgere. 

Forfatteren leste fra boken for oss, og på storskjermen fikk vi se noen av de flotte illustrasjonene som Lars Rudebjer har laget.


Fredrik Gresvik kommer i høst ut med Flukten, en bok som forteller historiene til flyktningene som havner her i Norge. Som utenriksjournalist i TV 2 har han fulgt flyktningestrømmen på nært hold. I boken følger han en spesiell familie fra Aleppo i Syria til de havner i en by i Rogaland, men han tegner også et større bilde av hva som har ført landene i Midtøsten ut i denne krisen.

Ni forfattere som glitret med sitt nærvær og Anne Gaathaug og Raymond Vik dro i land et morsomt og lærerikt "show". Det er noe helt spesielt å høre forfatterne selv presentere boken sin, og flere av disse kommer nok til å havne i min bokhylle. Det ble et innlegg uten mange bilder, for til tross for at arrangementet var supert, så egnet lokalet seg dårlig til fotografering. Heldigvis var stemningen god, jeg hadde godt selskap og den deilige hvite damen som ble servert i pausen for å feire Kagge Forlags 20 års jubilèum, smakte fortreffelig.

Artemisias verden var på tilsvarende arrangement i Trondheim i går, lest gjerne hva hun har opplevd!

Alltid tilgivelse av Anne B. Ragde

Alltid tilgivelse er den etterlengtede fortsettelsen på trilogien om Neshov slekten. Selv leste jeg disse bøkene da de om ut, og har håpet på en fortsettelse.

Fra bakpå boken:
Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen.
Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?


Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 303
Kilde: Leseeksemplar

Trilogien denne boken bygger på har en handling med flere overraskelser underveis. Jeg var veldig spent på hvordan denne oppfølgeren skulle matche Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger, som avsluttet trilogien for 9 år siden.

Enkelte lunkne omtaler hadde fått forventningene mine ned på et håndterbart nivå, og dette bidro kanskje til den flotte leseopplevelsen jeg hadde. Torunn, Erlend og Marigo har alle sin egen fortellerstemme, og vi velger nok favoritt ut i fra vårt personlige ståsted i livet. For meg ble det Marigo, han lever i den samme tralten, men blir av forskjellige grunner tvunget til å ta grep, både i jobbsammenheng og privat. Selv om han er en snurrig skrue, en mennesketype jeg tenker ikke finnes lenger, så er han troverdig nok til at jeg forstår hans beveggrunner.

Selv har jeg alt for stor respekt for mennesker til at jeg kan like når homofile blir karikert ut over alle grenser. Det skjer i mine øyne med Erlend og Krumme. Ikke kan jeg identifisere meg med et sånt hysteri som de fremviser, både i forhold til disse barna de har satt til verden, eller med alle de andre tingene disse to mennene er hysterisk om. Denne handlingstråden ble heldigvis avsluttet tidlig, og i del to er de ikke med i det hele tatt.

Så var det Torunn da. Hun har stukket hodet i sanden de siste tre årene og vært en slags hushjelp for kjæresten, som ikke har gitt så veldig mye tilbake. Det store oppgjøret på Neshov for tre år siden, satte henne skikkelig ut, og det er med store kvaler hun nå nærmer seg familien sin igjen. Skildringene av Torunn er jordnære og fine, men personligheten hennes byr ikke på noe jeg kan speile meg i, så det er vanskelig å like henne. Hun røyker, har hund, og mot slutten blir hun fryktelig interessert i interiørdesign, pynting i huset og den slags, noe jeg forøvrig ikke fikk til å passe inn i måten hun har vært fremstilt tidligere.

Marigo er den som har tatt seg av Tallak, den gamle som han, Erlend og Tor (den avdøde faren til Torunn) har trodd var faren sin, men som egentlig er en mye eldre bror. Han nektet å bo på Neshov lenger, og bor på aldershjem, hvor Marigo besøker ham med Solo og mintpastiller.

Boken er lettlest og lettfordøyd, men to ganger sprutet det tårer på brilleglassene, noe som drar opp helhetsinntrykket, for min del.  Vi får høre noen historier fra Marigos arbeid med de døde som skal gravlegges, og den flotte måten forfatteren skildrer møtet mellom den kristne Marigo og den ikke-troende Frida Elskjær rørte meg dypt. Jeg siterer diktet som sto på Oscar Elskjær sin dødsannonse:

 - Stå ikke ved min grav og gråt over meg. Jeg er ikke der, jeg sover ei. Jeg er de tusen vinder som blåser, jeg er solskinn over skogens åser. Jeg er nysnøens milde kjærtegn, jeg er det kalde, friske høstregn....

Mot slutten bryter en av karakterene ut i gledestårer, og selv er jeg nå så inne i historien at det også kommer et hulk fra meg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen, for den kommer vel?

*****

Trilogien handler om Torunn, hennes avdøde far Tor som drev gården Neshov, og hans to brødre, Margido og Erlend. Det viste seg at brødrenes far Tallak var homoseksuell, og ikke far men bror til sønnene sine. Ligge i grønne enger som kom ut i 2007 sluttet med at Tallak kom på sykehjem og Erlend som var flyttet til København med kjæresten Krumme, fikk tre barn med et lesbisk par. Torunn rømte også fra Neshov sammen med sin kjæreste Christer, mens Marigo fortsatte livet som begravelsesagent i hjemtraktene.

Helbrederen av Antti Tuomainen - Finlands beste krim i 2011

Det er noe fryktelig dystopisk over denne kriminalromanen, og de mørke scenene i begynnelsen av historien fylte meg med dyp uro. Siden jeg skal til Helsinki til uken, ville jeg lese noe herfra, men jeg håper inderlig at byen viser seg fra en litt lystigere side, enn den vi ser her.

Forlagets presentasjon:
Verden sliter med dramatiske klimaforandringer. Havnivået har steget, store kystområder er oversvømt, forlatte kjøretøy brenner i gatene og myndighetene advarer mot spredning av pest. Millioner av mennesker er på flukt, og i Europa rømmer mange mot det høye nord, hvor forholdene ennå er levelige.

I Finland er Helsinki er blitt en lovløs by hvor bortføringer og drap er hverdagskost. Poeten Tapani leter fortvilet etter sin forsvunne kone, journalisten Johanna. Hun skrev på en historie om en seriemorder som kaller seg Helbrederen da hun forsvant. Han dreper kjente forretningsmenn og deres familier, siden han holder dem ansvarlig for klimakrisen. Men så viser det seg at hemmeligheter i Johannas fortid knytter henne til seriemorderen hun etterforsker ...

Det er ikke tvil om at Antti Tuomainen skriver godt, og om mitt første møte med ham ikke ble helt som planlagt, er det i alle fall helt sikkert at jeg skal lese mer av ham. Helbrederen er en liten flis av en bok som ble slukt i en eneste jafs, på en etterlengtet søndag fylt av sol (!) i september.

Hele handlingen foregår i noen førjulsdager, et ukjent antall år frem i tid. Byen er preget av at verden holder på å kollapse, og hverdagen er dysfunksjonell, mørk og dyster. Hovedpersonen Tapani opplever sitt livs mareritt når konen Johanna forsvinner. Han finner ut av hvilken sak hun jobbet med, og ser at også fotografen hun samarbeidet med er borte. Det er lite som fungerer i Helsinki, politiet driver ikke etterforskning av forsvinninger, og knapt nok mord, for med de lovløse tilstandene som hersker er det fånyttes. Allikevel, eller kanskje derfor, utleverer etterforsker Jaatinen nok informasjon til Tapani, til at han kan forsøke å spore henne opp.

Det er det flotte språket og den tankevekkende bakgrunnen som gjør at jeg likte boken så godt. Tuomainen kom ut med Mørkt som mitt hjerte i fjor, en bok som sporenstreks ble bestilt på biblioteket, og ligger klar som neste bok ut.

Rita leser likte boken godt, og har skrevet en flott omtale av den

Forlag: Font
Utgitt: 2011/på norsk 2014
Sider: 189
Kilde: kjøpt selv

Biter av lykke av Anne Ch. Østby

Jenter på tur til Fiji og masser av ubekymret tilgang til sjokolade. Jeg gjorde meg klar for en lettvekter av en roman, preget av rent drømmeri og livsnyteri.  Vel, mine antagelser ble gjort ettertrykkelig til skamme, dette er ingen lettvekter, men en tankevekkende og sterk roman, som jeg absolutt anbefaler videre!

Forlagets presentasjon:
Stemplene på brevet fikk deg til å lure, men du har allerede skjønt hvem det er fra, ikke sant? Frimerker med kannibalklubber og papegøyefisk kan bare komme fra Kat. En stemme fra en fortid for lenge siden, et fellesskap vi hadde en gang. Tror du det er mulig å finne det igjen? Vil du forlate kalde Norge en gang for alle? 

Brevene fra Fiji åpner en dør til en annen verden for Sina, Lisbeth, Maya og Ingrid – venninnene som ble igjen i hjembyen den gangen den livlige og ukonvensjonelle Kat dro ut i den store verden. Sina har levd for sønnen sin, Maya for lærergjerningen, Lisbeth for andres blikk og Ingrid for seg selv. Nå nærmer de seg pensjonsalderen. Kat er blitt enke og eneeier av en kakaoplantasje på Fiji, og inviterer venninnene fra den gang til å danne et kollektiv der sammen med henne. 

Dette er en roman om nærhet og samhold, og om å ha tillit til hverandre. De fem damene er 66 år og har alle sekken full av bagasje, når Kats brev røsker hver enkelt ut av sin daglige tralt.

Språket i romanen tok meg litt på sengen, for de mange flotte bildene som bokstaveres ut, gjør romanen virkelig verdt å lese. Jeg har ikke lest noe av Anne Ch. Østbye før, så jeg har ingen grunn til å ha lave forventninger. Kanskje er det det litt søte som preger boken, både med henblikk på coveret og på sjokoladen, som er den røde tråden vi følger.

Kakaoplantasjen som Kat nå styrer alene etter mannen Niklas døde har aldri drevet med sjokoladeproduksjon, men når venninnene fra gymnaset kommer til Fiji bestemmer de seg for å satse på sjokolade. Dette er en tynn rød tråd som følger handlingen gjennom hele boken, men romanen handler om så mye mer enn dette.

Spesielt sterkt synes jeg Maya sin historie er. Hun lider av tidlig altzheimer, og måten forfatteren greier å skildre denne sykdommen på, synes jeg er helt fantastisk.

En veldig gammel kvinne stirrer overrasket på henne i speilet. Det rare er at når hun blunker, blunker kvinnen i speilet samtidig. Maya prøver å blunke med bare ett øye for å være sikker på at hun ser riktig, og kvinnen gjør det samme. Hun har også en se-ting hengende i en snor rundt halsen. Maya snur seg vekk fra kvinnen i speilet, hun ser sur ut. Hun vil finne igjen henne som har krusete hår og alltid lager te. Har hun spist middag allerede? Hun husker ikke.

Ingrid er den streiteste av dem, Lisbeth er den som har levd et liv i sus og dus, og Sina er den mislykkede som aldri har kommet seg frem her i livet. Sønnen til Sina som nå nærmer seg 50, snylter fremdeles på moren, og med ham får også historien en nerve. Litt etter litt får vi også vite hva som skjedde med Niklas, noe som er med på å gjøre det litt spennende.

To lokale karakterer er også med i romanen, lille Maraia på bare 7 år, som en en eterisk liten jente som gjør damene godt. Også har vi Ateca og hennes bønner, hun snakker med sin Gud, og vi tar del i hennes tanker via hennes daglige bønner til de høyere makter. Hun har de samme utfordringene med sønnen sin som Sina har, en voksen sønn som ikke får seg jobb, noe som igjen betyr at han ikke kan gifte seg og stifte familie. Hennes blikk på venninnene gir romanen en ekstra dybde.

Hver av karakterene får nok kjøtt på beina til at jeg ser hver enkelt tydelig for meg. Romanen er ikke fjasete og lystig, som en kanskje kunne tenke seg når fem venninner lever et liv som kan minne om ferie, men har hjertevarm undertone, når den skildrer det som er ganske alvorlige tema.

Vi får også lære litt om kulturen og språket på Fiji, noe forfatteren må ha satt seg godt inn i, for dette formidles med overbevisning. Selv om det er alderdom, sykdom og død som preger damene, er dette ikke en trist, men tankevekkende bok, som gikk rett til hjertet på meg.

Forlag: Font

Utgitt: 2016

Sider: 284

Kilde: Leseeks

Avdeling for grublerier av Jenny Offill

Denne romanen er bejublet med intet mindre enn 11 gnistrende uttalelser inne i boken. Jenny Offhill har begeistret New York Times, Boston Globe, Stylist og Elle i tillegg til svenske aviser og flere forfattere med romanen sin. Jeg blir litt satt ut av så mange blurber og vil begynne omtalen min med en liste med alle adjektivene fra blurbene.

Fra bakpå boken:
Avdeling for grublerier er historien om et ekteskap, om å streve med å skrive, om å ha et kolikkbarn, om utroskap, om hukommelse og ikke minst om å elske. Offill har skrevet en stramt komponert roman fylt med en kombinasjon av humor og eksistensiell nød. En klok bok som treffer leseren midt i magen og hjertet og gir rom for ettertanke, og som dessuten gir leseren et presserende behov for å lese høyt for alle som måtte være i nærheten.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 152

Kilde: Leseeksemplar

Hvem er det de prøver å overbevise, spør jeg meg selv. Alle adjektivene fra 11 blurber hinter om hva vi skal synes om romanen:

Selvlysende, gnistrende, original, intens, morsom, frisk, fantastisk, glimrende, poetisk, original, sørgelig, morsom, trist, smart, lite mirakel, dypsindig, spenstig, entusiasme, fryd, nytt, fantastisk, og glimrende.

Selv må jeg erkjenne at dette ble for litterært høytsvevende, for poetisk eller filosofisk for mitt hode. Jeg leste de første 30 sidene og la boken til side, og når jeg en uke senere skulle fortsette, måtte jeg begynne fra begynnelsen igjen, for svært lite hadde festet seg. Denne gangen leste jeg hele boken i ett, jeg var forberedt på at innholdet fremsto som litt rotete og vanskelig å forholde seg til, men motivasjonen var på topp, så jeg åpnet mitt sinn, la godviljen til og ga gass.

Handlingen kort fortalt: Dame møter mann, de får et barn som skriker mye. Hun tar etter hvert på seg et oppdrag som ghostwriter for en bok om romfart, men er opptatt av forskjellige ting. De opplever å få veggdyr i leiligheten sin i New York, og etter de har vært gjennom utroskap og nestenskilsmisse flytter de på landet.

Boken er kort, delt inn i mange kapitler og hver side inneholder en liten bit av den røde tråden (nevnt over) og dessuten små tankesprang, som ikke alltid gir mening. Jeg blir ikke klok på de navnløse karakterene, og håper til siste side at slutten skal gi en slags avklaring. For å bruke et ord fra boken, denne romanen beveget seg ut av min forståelseshorisont.

Teksten er spekket med sitater fra andre, de fleste gikk meg hus forbi,
men dette likte jeg godt:
Hvis man vil lage eplepai fra bunnen, må man først finne opp universet.

Høstlansering av nye bøker - Litteraturhuset i Bergen

Høsten er den travle årstiden for lansering av nye bøker, og i den forbindelse besøkte Cappelen Damm Bergen i dag. Dette showet har jeg vært med på noen ganger før, og de innfridde til gangs i år også. Etter å ha blitt godgjort, mykgjort, gladgjort (?) litt med utsøkte smaker, både på fat og i glass, startet presentasjonen av høstens bøker.

Boken som inneholder presentasjon av årets bøker fra Cappelen Damms, er på hele 260 sider. Heldigvis snakket de ikke om alle disse, da hadde vi sittet der lenge. Mange bøker ble nevnt og noen ble gjort ekstra stas på, siden forfatterne var med på lanseringen, og i kveld fikk vi hilse på forfatterne av 6 bøker.

Erik Fosnes Hansen som leste for oss fra Et hummerliv 

Den siste forfatteren som snakket til oss, Erik Fosnes Hansen er for tiden også aktuell med filmatiseringen av Løvekvinnen, som kom ut som roman i 2006. Nå etter en "pause" på ti år, gir han ut sin femte roman, som heter Et hummerliv. Han leste de første fire sidene i romanen sin for oss, og siden jeg hadde boken hans i posen, leste jeg videre på bussen hjem. Gleder meg til fortsettelsen!

Første dame ut i kveld var Siri M. Kvamme. Hun har skrevet en roman som heter Verden leker gjemsel, hvor hun bygger historien rundt sin egen erfaring med en fæl øyesykdom som kan ta synet fra pasienten. Hun leste fra boken sin, og fikk på den måten alle i salen til å humre og le godt. Tema er alvorlig nok, og for meg som brått har blitt dim på synet, bestemte jeg meg raskt for at "denne må jeg lese."

Siri Kvamme fortalte om boken og greide å gjøre meg nysgjerrig på den

Vigdis Hjorth var neste kvinne ut, og også hun leste til oss fra sin nye roman, som heter Arv og miljø. Hun ga gass og la kraft bak ordene når hun leste, noe som gjorde det hele til en spennende fremføring.

Vigdis Hjorth gir gass når hun leser for oss

Adam Bjerck, du vet Adams matkasse? han var også på besøk. Ikke viste jeg at han er bergenser og sååååå ung! Han har skrevet boken Enkle hverdagsmiddager med mange menyforslag for en hel uke, og med tips om hvordan vi kan bli bedre på kjøkkenet og bedre og mer økonomiske forbrukere.

Adam Bjerck en ung grunder som nå har laget en praktisk bok til oss

Etter pausen var det søstrene Hilde og Ylva Østby sin tur. De har skrevet en bok om hukommelse, ikke en sånn med husketeknikker, men mer en bok om hvordan hjernen fungerer. De fortalte på en morsom måte om seg selv og om hvordan boken Å dykke etter sjøhester har kommet i stand.

Hilde og Ylva Østby startet med å poengtere at de er ikke gift, men søstre :)

Så var det alle bergensernes helt Chris Tvedt sin tur. Han har latt sin kone Elisabeth, som har vært medforfatter på de tre siste bøkene hans få fred, og har skrevet et nytt kapittel om Mikael Brenne. Den som forvolder en annens død heter kriminalromanen som kommer ut i oktober. Etter å ha hørt Chris Tvedt fortelle om den litt tunge starten på skrivingen, er det med skrekkblandet forventning jeg ser frem til boken er klar. Forlaget har ennå ingen link til boken på siden sin.

Chris Tvedt som har latt Edvard Matre hvile, og vekket Mikael Brenne til live igjen

Livet til det betre - ny roman fra Anna Gavalda

Anna Gavalda er en fantastisk flink fransk forfatter som skriver romaner med handling i vakre Paris. Denne romanen er litt spesiell, siden den består av to korte fortellinger samt romanen Billie som kom ut for to år siden.

Forlagets presentasjon:
Få forfattarar skildrar sårbare menneske med større hjartevarme og humor enn franske Anna Gavalda. I ein leiken og lun tone fortel ho om menneske som jaktar på kjærleiken, så skjør og lett å øydelegge.

Mathilde. Yann. Bille. Tre historier. Tre unge menneske som leiter etter noko meir. Mathilde har kutta ut studia for ein jobb ho ikkje liker, Yann lever i eit ulykkeleg samliv og Billie, som ikkje kjenner anna enn fattigdom og juling, oppdager ein dag at vennskap finst. Alle er dei bestemte og tapre og vil heller satse og risikere å feile enn å leve middelmådige liv.

Disse tre historiene flettes aldri sammen, så egentlig er Livet til det betre, en mini novellesamling, eller noe annet kort noe, for en roman kan det vel ikke kalles?

Den første historien handler om Mathilde, et ungt rotehode som bor i kollektiv sammen med to overordentlige jenter på samme alder. Hun presterer å rote vekk noe som har stor verdi for henne og samboerne hennes, og handlingen utspiller seg midt i kaoset som oppstår i livet hennes når hun forsøker å finne dette igjen. Moralen er fin men siden jeg ikke liker hovedpersonen, greier jeg ikke å gjøre annet enn å ergre meg over henne. De nattlige stumme telefonsamtalene med redningsmannen hennes, tok kaka, og også det at hun absolutt måtte finne ham igjen, når han sluttet å ringe.

I historien om Yann, møter vi verdens snilleste gutt, som uten å ha tenkt så grundig gjennom hva han vil med livet, lar seg bosse rundt av kjæresten. Denne kjæresten møter vi ikke, men det er i Yanns møte med en nabofamilie, alle følelsene hans røres opp i. Han leser inn et avskjedsbrev til kjæresten på bånd, en sekvens av historien som fikk meg til å ta opp kampen med striregnet, i mengde dråper. I historien om Mathilde forble øyet tørt, og jeg følte egentlig ikke annet enn frustrasjon, men Yanns historie var en selvutviklingsbok verdig. Fortellingen traff meg midt i solarplexus, og er den av de tre historiene jeg satte mest pris på.

Historien om Billie er den lengste av de tre, og pinlig som det er å innrømme så husket jeg ikke at jeg har lest den, til tross for at det bare er to år siden. Jeg skrev en positiv omtale av boken, men historien kan umulig ha gjort så veldig inntrykk siden jeg i løpet av lyttingen nå, ikke kom på at jeg har lest boken. Bare en gang mens lyttet tenkte jeg "dette har jeg lest i en eller annen bok", men i omtalen min av boken ser jeg at jeg har fremhevet akkurat denne siden (s. 78) så noe har da festet seg (takk og pris!)

Tema i alle tre historiene er medmenneskelighet og hva vi mennesker faktisk kan gjøre for hverandre, uten nødvendigvis å stille krav om gjenytelser. Det handler om å være tro mot seg selv, og stå opp for det en tenker, mener og føler, og leve et liv i tråd med sine egne overbevisninger.

Lydbokversjonen er naturlig nok lest inn av tre forskjellige innlesere. Selv leser jeg gjerne nynorsk, men det bør være en roman med handling fra landet, gjerne med bønder eller andre landsens folk som naturlig snakker "sånn". Med tanke på dette har jeg slitt litt med Anna Gavalda, siden hun oversettes til nynorsk, og handlingen finner sted i sofistikerte og urbane Paris.

Andre bloggere om boken: Kleppanrova
Min omtale av Billie, lest da den kom ut for to år siden.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 10 timer og 15 minutter

Kilde: Lytteeksemplar