Romanen starter med Espedals tur til Avignon hvor han skal oppsøke den italienske 1300-talls poeten Francesco Petrarcas hus. Han er fascinert av historien om hans liv og hans kjærlighet til Laura, som han elsket dypt også i alle årene etter hennes død.
Petrarca skrev storverket Canzoniere, en uforlignelig samtale om kjærlighetens vesen, som inneholder 366 dikt, et for hver dag fra 6 april til 6 april.
I begynnelsen av romanen blir vi kjent med Petrarca, samtidig som vi får høre om Espedals reise til Vauclusedalen, og hvordan han holder Petrarca som et forbilde. Han forteller om Janne, som han kaller henne i bøkene sine, og etter å ha hørt om Petrarca og Laura, spør han seg selv: Er det virkelig mulig å elske den samme kvinnen hele livet, også når hun ikke elsker tilbake?
Han forteller oss at Petrarca var den første poeten som i 1336 beskrev en fjellbestigning. Det vi får høre, minner meg på Espedals roman Gå fra 2006, og jeg skjønner at han har vært begeistret for denne poeten lenge.
Det morer meg å lese om måten han, med halen mellom beina rømmer fra en innpåsliten jente i Montpellier, og når han møter sin far for at de skal reise på cruice sammen, dreier romanens fokus til det bedre. Jeg storkoser meg med hans tanker om, så vel sin egen som sin fars dødelighet. På kaien i Barcelona finner han ikke sin far, og blir som lammet av denne dødstanken, det er glimrende lesning, og jeg måtte lese disse sidene flere ganger.
Jeg vil det ikke
jeg kan det ikke
jeg vil ikke ha en ny kjæreste
i huset og jeg vil heller ikke flytte
jeg vil bo alene
det har jeg bestemt meg for.
Det er mandag
Jeg skulle gjerne giftet meg med sengen min.
Teksten i romanen er satt opp som Lillegravens dikt, med korte linjer men lange setninger, hvor tradisjonell fokus på tegnsetting og store bokstaver er uteblitt. Språket er poetisk så det holder i lange baner, men det klinger godt selv om ikke alt gir mening i mitt hode.
Bortsett fra å dyrke og holde liv i sin egen kjærlighetssorg og sammenligne seg med Petrarca (og sin far) streifer han innom tema som båtflyktninger utenfor Lampedusa og unge jenter i Nigeria som blir gjort til selvmordsbombere og fremmedfrykt i vårt eget land. Dette er gjort kun i få setninger, men det føles godt å komme bort fra det evige gnålet om gamlekjæresten som ikke vil ha ham.
For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg. Jeg har lagt merke til at alle de store forståsegpåerne triller full pott på den poetiske terningen, men aviser liker jo å titte inn i folks private sfære, så dem om det. Selv holder jeg meg helst unna sladder og privatlivet til folk, så til tross for at jeg var forberedt på en dose av Espedals privatliv, så ble det litt i overkant.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 207
Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere om boken: Artemisia og GuffenImot kunsten, hvor Espedal skriver om sitt forhold til Silje Aanes Fagerlund, kom ut i 2010. Tidligere i år debuterte Fagerlund med sin roman Eneste om det samme forholdet, og nå kommer altså Espedal samme år ut med Året, som også er bygget rundt deres forhold. Er det Siljes tur nå da? Er det virkelig mer å vri ut av dette for lengst avsluttede forholdet? I mine øyne minner det om en farse, noen sender mailer til hverandre, andre skriver bøker i full offentlighet.
Fin omtale Tine. Og takk for link. jeg må få lest Eneste også, før året er omme.. I disse tider hvor virkelighetslitteratur debatteres her og der, så har jeg registert at Fagerlund ikke helt får til å holde romanen i fiksjonens verden, siden bruker navn og det er så tydelig at hun skriver og og utleverer Espedal,
SvarSlettmens Espedal skriver om seg selv og sin kjærlighet, ikke henne per se.. Jeg har ikke leste Eneste, men Året, og det er jo rett, han skriver jo ikke noe om henne som person egentlig, men om sine (svært inderlige sorgtunge, kanskje dyrker han sorgen?) følelser for henne- og det er jo ikke utlevering av andre. Interessant!
Du har rett, han utleverer helst seg selv, men jeg tror ikke jeg hadde vært komfortabel hvis en eks til de grader, og så lenge etterpå hadde proklamert sin udødelige kjærlighet til meg. Spent på om det kommer et tilsvar i form av en roman fra "den andre siden" :)
SlettNei, det hadde sikkert ikke jeg heller, men akkurat det er det vel mange som gjør og har gjort i sine romaner, at de bruker egen erfaringer i romankunsten, forkledd som andre.
Sletthehe, morsomt det du sier om at du lurer på om det fortsatt vil komme tilsvar fra den andre siden---
Bra omtale! Måtte humre litt når jeg leste siste avsnitt her:) Har ikke lest noen av Espedals bøker enda, bør vel snart se å gjøre noe med det. Men bør kanskje begynne med en av hans andre.
SvarSlettBegynn med Gå og Imot kunsten, da begynner du med bøkene hvor han viser sin briljanse som forfatter, uten at det blir kludret til av alt det private. Eller du kan hive deg ut i kjærlighetssorgfarsen som pågår nå :)
SlettHar ikke lest noe av ham før, men hørt mye om bøkene hans. Selv om jeg er i tvil, har jeg lyst til å lese noe av ham. Se om det er noe for meg eller ikke.
SvarSlettVeldig gøy hvis du gjør det, er spent på dine tanker om bøkene hans :)
SlettHar lest Imot kunsten, som var en OK bok, men etter et par intervju med forfatteren har jeg tenkt å ikke lese mer av han. Men nå ligger boka foran meg, så jeg leser den nok en dag. Tror jeg holder på å bli litt kresen og kritisk, og litt lei av en del bøker. Dette uten at jeg kan definere "problemet" . Om et par uker er jeg vel i gang igjen, som vanlig.
SvarSlettDet er rart med det, når boken ligger der. Etter Bergeners bestemte jeg meg for å ikke lese mer av ham, men etter å ha lest Eneste (av ekskjæresten hans) måtte jeg bare lese denne, for å se om romanene hadde noe til felles. Normalt liker jeg ikke "titteri", og dette blir litt for selvforherligende etter min smak. Gleder meg til å lese hva du synes, for så lenge blir den vel ikke liggende? :)
SlettJeg hadde også en ujevn opplevelse av denne boken. Tror det var Ingalill som skrev et sted at hun ikke taklet all inderligheten, og det blir litt i overkant for meg også. Jeg synes likevel det er så mye annet bra i boken, og at han skriver utrolig godt. Jeg måtte skynde meg å levere boken videre, for dette er nok en bok å dvele litt ved, lese deler på nytt. Jeg styrer vanligvis unna brorparten av de selvutleverende romanene, og spesielt de skrevet av selvmedlidende menn, men synes Espedal er en av dem jeg bør ha lest som både bergenser og litteraturinteressert. Nå er det gjort og skal nok lese mer av ham. Gå har stått på leselisten leenge.
SvarSlettDet ble absolutt for inderlig etter min smak også. Enig med deg at han skriver alt for godt til å holde seg unna, men sutrete menn er ikke min greie :)
SlettJeg ser at du er lei av kjærlighetshistorien hans. Jeg skal nå likevel lese denne med tid og stunder! :-)
SvarSlettHan har en nydelig språk og sier mye treffende, men jeg lar meg irritere av at det er så privat det han skriver om. Gleder meg til å lese dine tanker om boken :)
Slett