Oppsummering for desember - og noen forsetter for neste år

Årets siste fullmåne på vei ned bak fjellet før frokost 

I desember måned opplevde jeg å få "lesetørke". Jeg pleier å ligge på 16-18 bøker i måneden, men jeg ble bitt av en basill som gjorde at bøkene ble liggende i hyllen. Det hele kan jeg skylde på Eli Kristin på bloggen Skorpionens hjørne, som fristet med flotte votter, og hjalp meg i gang. Da var det gjort, og jeg strikket 7 par på rappen. Sånt går ut over lesingen må skjønne.

Utrolig gode og veldig lett å strikke - anbefales!

Dette leste jeg i desember:

1. Linn Ullmann - De urolige - 5
2. Peter F. Strassegger - Før de henter oss - 5
3. Mimir Kristjansson - Frihet, likhet, Island - 5
4. Georges Perec - En mann som sover - 4
5. Liza Marklund - Jernblod - 4
6. Helene Uri - Fordi jeg elsker deg - 3
7. Marina Fiorato - Beatrice og Benedikt - 5
8. Jørgen Brekke - Paradisplaneten - 5
9. Mia Søreide - Prinsesse Kristina av Tunsberg - 6
10. Bobbie Peers - Luridiumtyven - 5
11. Ari Behn - Tiger i hagen - 5

Paradisplaneten kommer ut 14 januar, og omtalen min kommer samme dag.
Av andre sosiale og kulturelle ting i desember kan jeg nevne at jeg så Hellemyrsfolket to ganger, så nå har jeg sett DnS musikalen tilsammen 5 ganger! Også var jeg på Lørdagsuniversitetet hvor Elisabeth Aasen snakket om Amalie Skram.

Noen tanker om det nye året:

• Et nyttårsforsett for dette året var å lese mindre, noe 206 leste bøker i 2015 beviser at jeg ikke har greid. Jeg prøver igjen og håper å lande under 200 bøker i det nye året. 
• 2016 feires Shakespeare sitt 400 års jubileum, og jeg håper å få lest, hørt eller sett litt Shakespeare i året som kommer.
• Jeg vil ha et prosjekt som handler om en forfatter eller et tema, og først ut er katarene. Etter jeg leste romanen som omhandler prinsesse Kristina, har jeg bestilt fire bøker fra biblioteket om katarene. Hvilken forfatter jeg skal velge, utenom Shakespeare lar jeg tilfeldighetene bestemme.
• Lesing og blogging tar mye tid, så i 2016 vil jeg prøve å skrive kortere, og gjerne la være å skrive om de bøkene jeg har lånt på biblioteket. Dette rett og slett for å frigjøre litt tid til andre ting.
• Andre ting: https://www.facebook.com/events/1497201393924816/
  I form til Stoltzen 2016 startet i september. Målet er å greie 52 turer opp Stoltzekleiven før neste løp som er i september. Jeg ligger godt an med mine 19 turer, men må henge i for å ikke komme bakpå. 
• For å få kontroll på blodsukkersvingningene vil jeg nærme meg lavkarbokosthold igjen, uten at det skal ta helt overhånd sånn som det gjorde for noen år siden. Har meldt meg inn i denne gruppen på fb, og håper det vil bidra med motivasjon. https://www.facebook.com/events/1716733735226141/
• Mine eksistensielle grublerier har ført meg frem til at året skal begynne med Shoppestopp, noe familien har gjennomført med hell tidligere. Å holde seg unna butikker over lengre tid gir noen bivirkninger jeg lengter etter. Her trenger jeg egentlig ikke noen fb-side for motivasjon, men har no likt denne her: https://www.facebook.com/Shoppestopp2014/?fref=ts

Med dette vil jeg ønske alle som er innom bloggen et riktig godt nyttår!!  Et spesielt tusen takk til dere som trofast legger igjen livstegn her inne, jeg blir hoppende glad hver gang, så fortsett gjerne med det :)

Luridiumstyven av Bobbie Peers - spenning for barn

Bobbie Peers er en norsk filmregisør, manusforfatter og illustratør. Han har vunnet Norges eneste Gullpalme i Cannes, og brakdebuterte i høst med barneboken Luriduimstyven. Dette er første bok i en spenningsserie, som allerede er solgt til 31 land, og har hanket inn sin første litteraturpris. Morten Tyldum har kjøpt filmrettighetene, og etter å ha lest boken er jeg ikke i tvil om at jeg vil se filmen.

Forlagets presentasjon:
William Wenton oppdager at han ikke er som alle andre. Riktignok har han alltid lurt på hvorfor familien hans har dekknavn. Og hvorfor han er ualminnelig god til å knekke koder. Og hvorfor bestefaren forsvant sporløst i Londons undergrunn for åtte år siden. Men det er først når han løser Umuligheten, verdens vanskeligste kode, og blir sendt til Senter for Posthuman Forskning, at livet hans tar en ny og uventet retning. Sakte men sikkert begynner han å avdekke familiens hemmeligheter. Og plutselig haster det med å finne bestefaren som forsvant på mystisk vis i Londons undergrunn for åtte år siden.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: høsten 2015

Kilde: eBokBib

Boken ble lest på toget, på flyplassen og på flyet hjem til Bergen. Jeg tror ikke jeg så opp fra skjermen en eneste gang, for dette var glimrende lesning.

Notater ble gjort bakpå boardingkortet, men det fant nok veien til bosset før jeg fikk reddet det, derfor deler jeg min begeistring uten noe mer om og men.

Dette er en spennende og morsom historie for barn (9-12), men det litt enkle språket gjør at de som har lest litt fra før, nok vil rynke litt på nesen. For meg som er en voksen leser, er jeg klar over at når jeg leser barne- eller ungdomslitteratur er jeg utenfor målgruppen, og henger meg derfor ikke opp i det til tider barnslige språket.

Humoren er nok Luridiumstyvens sterke side, og alle de morsomme karakterene i form av roboter, fikk meg til å le mange ganger. Her møter vi snakkende dører med egne meninger, og vandrende lagerstiger. Skildringer av miljø og omgivelser gir fantasien litt å jobbe med, og jeg frydet meg over å se for meg hvordan det så ut både inne i instituttet og i sammenraste sjakter under bakkenivå i London.

Har du lyst å vite mer om handlingen kan du 

ta en titt på den flotte omtalen til Heartart

Tiger i hagen - novellesamling av Ari Behn

Denne forfatteren er en person jeg har følt har vært litt utenfor min liga. Han snakker jo så svulstig og surrete at jeg ikke hadde trodd jeg ville like måten han skriver på. Vel, på toget fra Snåsa til Værnes ble han lest, og jeg var egentlig veldig fornøyd med selskapet. (selv om han gikk av lenge før jeg var fremme ved flyplassen)

Novellesamlingen inneholder 10 noveller av varierende lengde. Det er vel tittelnovellen som er lengst, men den hadde jeg allerede hørt forfatteren selv lese på et bokbad jeg deltok på i høst. Historiene har en litt voldelig rød tråd, men noen av novellene er såre og innehar kraftige følelser. Spesielt likte jeg den om asylsøkeren på rømmen som holder sammen med et av ofrene fra Utøya.

Måten han skriver på er verken svulstig eller bablete. Her er alt unødvendig kuttet vekk, noe som gjør at novellene har en "rett på sak følelse", som røsker deg godt i sjelen.
Enten du er vant med å lese novellesamlinger eller ikke, dette er en flott liten bok jeg gjerne anbefaler videre!

Min bok og maleblogg har skrevet en flott omtale av boken

Forlag: Kolon

Utgitt: 2015

Sider: 96

Kilde: eBokBib

Prinsesse Kristina av Tunsberg av Mia Søreide

Er du glad i historiske romaner, så må du få med deg denne fantastiske skildringen av prinsesse Kristina sitt liv. Dette er en oppdiktet roman, som er bygget på faktiske hendelser, så det føles lærerikt å lese.

Fra bakpå boken:
Vinteren 1256 kom et lite følge fra Spania til Norge. De kom med et frieri, et ønske fra kong Alfonso den Vise om å få kong Håkon Håkonssons datter, prinsesse Kristina av Tunsberg i ekteskap med en av hans brødre. Frieriet ble vurdert i samråd med rikets vise menn, og det ble besluttet å ta i mot frieriet på betingelsen av at prinsessen selv fikk velge hvem av brødrene hun ville gifte seg med.

Sensommeren 1257 forlot prinsesse Kristina Tønsberg med et stort følge. «Ferden gikk for seg med store omkostninger og ridderlig prakt,» står det i Håkon Håkonssons Saga. De seilte via England til Normandie, og gjennom Frankrike hvor kong Ludvig den Hellige tilbød dem hester for den videre reisen. Det ble en spennende og dramatisk reise.

Kong Håkon Håkonsson skapte fred i riket. Kristinas liv skildres mot det turbulente politiske bakteppet som familien og landet befant seg i. Vi møter også Ibsens Kongsemnerne fra en annen synsvinkel. Romanen er bygd på historiske kilder, og gir et bilde av Kristina som menneske midt i disse konfliktene.

I innledningen og avslutningen av romanen befinner vi oss i 1972, hvor vi møter en norsk studine ved universitetet i Madrid. Hennes avhandling tar for seg forbindelsen mellom Norge og Spania i middelalderen. Hun er på vei til Covarrubias i provinsen Burgos i Spania, for å se hvor sakrofagen til prinsesse Kristina befinner seg. Denne ble funnet i 1952, 690 år etter hun ble begravet.

Den historiske delen starter i 1256 når Kristina er 22 år gammel, men før vi kommer så langt at hun blir sendt sørover til sin ektemann, får vi en stemningsfull innledning om faren, kong Håkon Håkonsson og hans dramatiske liv. Det begynner med en historie om hans far igjen, Håkon Sverresson og denne kongens kamp for å beholde makten, til tross for en slu enkedronning og mye bakvaskelse.

Dette er en saga om samlingen av Norge, om utallige borgerkriger, ridderhærer, om konger og hertuger med skumle hensikter. Det er makt og posisjonering som avgjør hvem som skal få hvem, men måten det formidles til de unge på, er så forskjellig. Prinsesse Kristina var imot å bli tvangsektet til en spansk prins, men da hun reiste sørover gjorde hun det frivillig, og med forventning.

Når vi kommer så langt at hun møter sin prins Felipe, er boken nesten slutt, så det er ikke livet med prinsen og hennes død det legges vekt på her. Måten Mia Søreide skriver på legger mest vekt på de historiske hendelsene som førte frem til Kristinas ferd sørover, men også tanker om hva som tok livet av henne.

Persongalleriet er stort, men overkommelig, og karakteroppbyggingen er så glimrende utført, at jeg blir glad i flere av karakterene før jeg er kommet helt igang. Språkoppbyggingen i romanen er moderne, men det blir brukt mange ord som vi ikke lenger bruker i vår dagligtale, noe som gjør den autentisk. Romanen er spennende og uten dødpunkter og absolutt lærerik.

I forfatterens etterord kan en lese om hennes spennende ferd mens hun skrev romanen og hennes møte med tankene til Anna-Elisabeth Westerlund som gjorde at hun måtte skrive om slutten på boken. Etter å ha lest denne boken vi jeg gjerne lese mer om katarene, og trilogien Fiskenes tegn og En verden av forundring av Sissel Lange-Nielsen er bestilt på biblioteket. Bøker som får meg til å google og låne "oppfølgerbøker" scorer høyt hos meg, så dette ble en flott avslutning på leseåret 2015, som endte på 203 leste bøker.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2010

Sider: 409

Kilde: Lånt av mamma

Bokbloggprisen 2015 - klar for tenkeboksen

Årets første snø!

Nominering til Bokbloggprisen 2015 skjer rett over nyttår. Norske bokbloggere har lest nye norske utgivelser gjennom hele året, og nå skal vi velge ut 7 bøker i klassen for roman/krim og 7 bøker i åpen klasse, som innbefatter barne- og ungdomsbøker, noveller, sakprosa, dikt etc.
Jeg har lest 45 romaner/krim og 20 bøker i åpen klasse. Listen min kan du se her, men de jeg vil trekke frem som hete kandidater til Bokbloggprisen 2015 kan du se under.

Julens bøker er også skrevet av norske forfattere. Jørgen Brekke sin nye krim som kommer ut i januar og Mia Søreide sin historiske roman om prinsesse Kristina, som kom ut i 2009. 

Romaner og krim

1. Kari Nygård - Det frosten tok 
2. Gøhril Gabrielsen - Din, alltid 
3. Ingebjørg Berg Holm - Stjerner over, mørke under 
4. Bjørn Vatne - Slik skal vi velge våre ofre 
5. Vibeke Larsen-Riiser - Et sted skinner det 
6. Tiril Broch Aakre - Redd barna 
7. Maja Lunde - Bienes historie 
8. Simon Stranger - Det som en gang var jord 
9. Birger Emanuelsen - Historien om et godt menneske 
10. Helga Flatland - Vingebelastning 
11. Hilde Kvalvaag - Lev vel, alle 
12. Marit Eikemo - Alt inkludert 
13. Jan Kjærstad - Slekters gang 
14. Edvard Hoem - Bror din på prærien 
15. Hogne Hongset - Den femte dykkeren 

Åpen klasse

1. Espen Haavardsholm - Svarte natta 
2. Marit Kaldhol - Zweet 
3. Joakim Hunnes - Bøen 
4. Kari Saanum - Gråt, baby 
5. Guro Hoftun Gjestad - Ord på S 
6. Monika Steinholm - Fuck verden 
7. Jon Magnus - Sommerfuglene i Armero 
8. Arne Kvalvik - Min fetter Ola og meg 
9. Dag Tjærsland - Pasta og pizza 

Når jeg har krympet mine 65 leste norske ned til 24, har jeg lagt vekt på leseopplevelsen, men det har også veiet tungt om boken har tilført noe nytt. Jeg har lest en del krim, og noen av dem har scoret høyt men kun Hogne Hongset sin bok hadde med så pass mye ny lærdom at den ble med videre. Jeg vil også nevne Dag Tjærsland sin bok, som er så mye mer enn en tradisjonell kokebok. 

Listen skal som sagt kokes ned til 7 i hver gruppe, så den neste uken må jeg gå noen runder med meg selv. Spenningen er stor om vi greier å nominere noe annet enn tynne bøker og om nynorsk blir like fremtredende denne gangen som det har vært tidligere. Ser også at ungdomsbøker med fordel kunne vært flyttet til romanklassen, så stiller andre sjangre sterkere i åpen klasse. 

Hvordan er det med dere andre bokbloggere, er dere klar til å nominere?

Det er egentlig bare jobb med denne snøen, men litt fint er det jo :)

Fem generasjoner

Det er ikke hverdagskost å kunne kalle seg tippoldemor, eller for den saks skyld tippoldebarn. Nå har vi disse to tippene i familien, og vi fryder oss over å ha dem begge med oss, så for "evighetens" skyld, deler jeg dette bildet med dere :) Jeg har vært så heldig å ha vokst opp med verdens skjønneste farmor, som har lært meg alt om hvordan snille farmorer skal oppføre seg. Nå har hun vært oldemor i 27 år, før hun som 96 åring opplevde å bli tippoldemor.

Fem generasjoner på et litt kornete bilde :)

Endelig er dagen her - vi feirer solsnu :)

Adventslysene på Fløyen er nå tent alle sammen

Vinteren er mørk og våt i Bergen. Fjellene er stort sett kledd i tåkeslør, og i perioder fosser vannet i gatene. I morgen, på lillejulaften rømmer vi byen, men det ser ikke ut som vi får noen hvit jul på Snåsa heller. Pytt, pytt heldigvis er ikke regnet så vått der oppe.

I dag snur solen heldigvis og vi går mot lysere tider. Dette er vel verdt å feire en uke til endes, så jeg gleder meg til å bytte ut julemas med julekos. Jeg får litt ufrivillig lang juleferie i år, og har allerede feriert noen dager. I mangel på flere førjulsforpliktelser tok jeg med meg kamera og ville ta en runde i by`n for å se om jeg kunne knipse noen stemningsbilder. Ikke lett med stålgrå himmel, men jeg slapp akkurat unna regnet.

For en uke siden vant Frode et ekte streetart-kunstverk. Det er hentet og hengt på hedersplassen i stuen. Før jeg parkerte bilen kjørte jeg opp i Fjøsangerveien hvor originalen til dette kunstverket henger, for å se det i sitt rette element. 

Milk it - kunstverk av kunstneren AFK

På runden min i by`n ble det ikke noen blinkskudd å hente, men jeg fikk se de berømte Sundt-nissene i aksjon. Disse var julens store begivenhet da jeg var liten, så de har holdt koken lenge. Etterpå besøkte jeg Frode på jobb, de flyttet i nytt bygg for en uke siden, og det var snasne greier. Ble så satt ut av det flotte interiøret i bygget at jeg helt glemte å ta bilder.

Nissene i Sundtvinduet har holdt koken i over 60 år!

Bygget er nærmeste nabo til Norges eldste sammenhengende trehusrekke (se her!) og i dag så jeg at det inni det hvite huset til høyre holder på å bli museum. Et horemuseum, intet mindre. I husene ved siden av er alt murstein og mørtel, men det blir sikkert med tiden like fint innvendig som utvendig.

Norges eldste sammenhengende trehusrekke

Ikke mye julestemning å spore i dag, men det får en tåle. I desember byttet jeg ut lesestoff med strikkepinner, noe antall leste bøker denne måneden vil vitne om. Sånn kan det gå når en blir bitt av basillen.

Siden jeg har skumle planer om å la pc`en bli igjen hjemme i julen, vil jeg med dette ønske alle som er innom bloggen min en riktig god jul. Kanskje du har lyst å fortelle meg hvor du skal tilbringe julehelgen?

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Tidligere har jeg lest et par voksenromaner av forfatteren, men dette var mitt første møte med henne som ungdomsbokforfatter.

Fra bakpå boken:
Snart var området rundt øyet som det alltid hadde vært. Den smale røde stripen på kinnet bleknet og forsvant til slutt helt. Huden på overarmene og håndleddene ble like hvit og glatt som før.

Fredrik har verdens største smil. Han er verdensvant, han vet alltid hva han skal si. Alle som treffer ham, blir betatt. Og nå er han blitt kjæresten til Elin. Tenk at det skulle skje! At hun skulle bli som hovedpersonen i en romantisk film. For det er virkelig slik det føles. Helt til tekstmeldingene fra Bjørn begynner å tikke inn. Og helt til det verst tenkelige skjer.

Fordi jeg elsker deg er Elins historie. En historie om kjærlighet og forelskelse, om manipulering, mishandling og svik.

Forlagets introduksjon av boken foregriper begivenhetene i historien på en avslørende måte. Her møter vi Elin, som forteller psykologen om hendelser i livet sitt, og mesteparten av handlingen går med på å ta alt fra begynnelsen av. Hadde ikke leseren allerede vist hvor historien med Fredrik skulle ende, kunne det blitt ganske creepy, men vi vet jo hele tiden hvor dette vil ende.

Fordi jeg elsker deg er skrevet for ungdom. Språket i romanen preges av dette, med korte setninger og mange tankesprang som ender i løse luften. Det fokuseres mye på at Elin prøver å være god nok for Fredrik, og at hun ikke står opp for seg selv, noe som får meg til å tenke at forfatteren ikke gjør oss kvinner en tjeneste med denne romanen. Elin later som ingenting når hun blir dengt helseløs, og går rolig og legger seg i sin overgripers seng etterpå. Hun finner seg i det utroligste, og holder ting skjult for sin mor og bestevenninne.

Jeg har lest en del romaner om psykopater og naive kjærester, de aller fleste har vært akkurat sånn som denne. Omgangskretsen elsker kjæresten og hun fortier og glatter over helt til det går opp for de rundt henne at noe er galt. Som leser gjør det meg tussete, og forfatteren greier ikke overbevise meg om hvorfor Elin er som hun her.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 153

Kilde: Lånt av Silje

Beatrice og Benedikt av Marina Fiorato

I sin nyeste roman tar Marina Fiorato oss med til Italia på 1500-tallet. Er du interessert i William Shakespeare, vil du ha glede av å lære en alternativ forhistorie for stykket Stor ståhei for ingenting.

Beatrice og Benedikt møtes i Messina på Sicilia. Året er 1588 og Beatrice skal tilbringe sommeren hos sin onkel Leonato for å holde hennes kusine Hero med selskap. Benedikt er med i et følge av adelsmenn som tilbringer noen uker i godset hvor Beatrice bor. De møtes og forelsker seg i hverandre, men begges skarpe tunger fører til at missforståelsene hoper seg opp, og de skilles med hatske ord.

Handlingen høres gjerne banal ut, og når jeg leser gjennom det jeg har skrevet tenker jeg at "denne boken har jeg lest noen ganger før". Vel, omstendighetene rundt deres møter er kolorert av stedet de er på og tiden de lever i. Intrigebygging er en av forfatterens sterke sider, og jeg følte sterkt at jeg var tilstede da jeg lyttet til denne boken.

Sicilia på denne tiden var preget av en forestående krig mellom England og Spania. Prins Filip II, som senere skal bli konge over Spania/Portugal sender Den spanske armada mot dronning Elisabeths England. Urolighetene handlet ikke bare om å erobre land, men også om religion, for de vil gjeninnføre katolisismen i England.

De innfødte på Sicilia er en blanding av italienere og spanjoler, mens der også finnes en del maurere, altså fargede mennesker fra nordafrika. Det er spennende å høre om hvordan den gemene hop er positive til dem, mens presteskap og adelen bruker sin makt for å jage vekk disse menneskene fra øya. Spesielt dramatisk var det da noen sterke og selvstendige damer klatret opp på vulkanen Etna for å utføre et ritual, som ikke falt i god jord hos de geistlige.

Handlingen har et snev av "kvinnesak", og i mange av begivenhetene er det kloke, modige kvinner som går seirende ut av konfliktene.

Det er to av mine favoritter som leser, Espen Sandvik er Benedikt og Bodil Vidnes-Kopperud er Beatrice. Det var en fryd å høre dem veksle på å lese, og de to stemmene gjorde det enkelt å følge med på hvem som var jeg-stemmen til en hver tid. 

Romanen er delt inn som et teaterstykke, med navngitte scener og akter. Dette forsterker følelsen av å være med i et Shakespearestykke, noe som gjorde det ekstra kjekt å høre boken. Koblingen til Shakespeare blir forsterket mot slutten av historien, og jeg som kjenner forfatteren, stykkene og ikke minst konspiraskjonsteoriene rundt ham godt, frydet meg over denne forbindelsen.

Dette er en roman som har en lett og ganske så forutsigbar handling, men den politiske situasjonen i Europa, og ikke minst forholdene i Italia skildres så flott, at den er vel verdt å få med seg. Bøker som får meg til å google på det jeg leser om, scorer alltid høyt hos meg.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 15 timer og 50 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Jernblod - siste bok i Liza Marklund sin serie om Annika Bengtzon

Serien om Annika Bengtzon har jeg fulgt med på fra første til siste bok, derfor føles det litt vemodig å skulle ta farvel med den modige journalisten.

Fra bakpå boken:
Annika Bengtzons søster, Birgitta, har forsvunnet. Det siste livstegnet fra henne er en SMS: Annika, hjelp meg!
Samtidig ser papirutgaven av Kvällspressen ut til å gå i graven. Med mindre et mirakel skjer, kommer sjefredaktør Anders Schyman til å gå inn i historien som mannen som la ned den svenske journalistikken.
En profilert rettssak om et bestialsk mord på en uteligger pågår mens dagene går og Birgitta forblir savnet. Annika blir atter en gang konfrontert med sin kompliserte fortid.


Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2015
Sider: 378
Kilde: Leseeksemplar

De første sidene er toneangivende for denne krimmen. Når vi deretter er med Annika til psykologen, hvor hun har havnet etter en kollaps og et anfall av panikk angst, er handlingen med ett tydelig og med fremdrift.

Jeg liker måten Liza Marklund bygger opp handlingen i bøkene sine, med små drypp av noe ukjent som blir avslørt mot slutten. Annika sliter med forholdet til mor og søster, men også med å forholde seg til sin eksmann Tomas. Han har vært utsatt for en grusom forbrytelse og lever nå i skyggen av sjefen sin Jimmy, som nå er Annikas nye mann. Han viser oss ikke sine beste sider i denne boken, noe som forsterker følelsen av at Annika er i fare, men har det mye bedre der hun er nå.

Styret i avisen Kvällsekspressen hvor Annika har arbeidet lenge, har besluttet å avvikle papirutgaven av avisen, men Annika arbeider ufortrødent videre med å sette nytt lys på gamle drap- og forsvinningssaker. Hun har kontakt med politianalytiker Nina Hoffman, som også arbeider med noen av disse sakene.

Det er forsvinningen til søster Birigitta som vies størst oppmerksomhet, og som gir den største spenningen. Vi kjenner søsteren fra før, noe som gjør det lett for forfatteren å beskrive hendelsene med få ord.

Når boken kom ut leste jeg noen lunkne omtaler, så jeg hadde forberedt meg på å bli skuffet når jeg skulle lese, selv om jeg har likt serien godt. Jeg ble ikke skuffet, litt oppsummerende føltes det, men det må være lov når en skal avslutte en lang serie. Dramatikken er på topp også i Jernblod, selv om det ikke ble like hardkokt som flere av bøkene i serien har vært.
Slutten overrasket litt, og jeg ble glad for å få noe annet enn det jeg hadde forventet.

Har du fulgt med på serien, anbefaler jeg deg å få med deg slutten!

Kunst og kultur på en lørdag før jul

DnS og Bergen kvinnesaksforening inviterte i dag til Lørdagsuniversitet på Lille Scene. Salen var fullsatt av damer i sin beste alder, et par unge damer som nærmer seg femti, og et par menn, iberegnet min kjære Frode som forvillet seg med i dag.

Elisabeth Aasen pratet til oss om Amalie Skram, hennes forfatterskap og ikke minst hennes liv. Jeg har lest nesten alle bøkene hennes og hørt flere foredrag om henne før, så jeg trodde jeg skulle sitte å nikke gjenkjennende hele tiden, men jeg fikk med meg noe nytt allikevel.
Det er utrolig fascinerende å høre Elisabeth Aasen øse av sin kunnskap. Hun gjør det på en så trygg og elegant måte, at jeg blir sittende å sukke henført. Flere ganger fikk jeg tårer i øynene av det hun fortalte. Gratulerer med fylt 80-års dag, du ser ikke ut som du er en dag over 60 :)

I forkant av Aasens foredrag av vår alles kjære Amalie fikk vi en annen gledelig nyhet. Karen B. Helle, en annen sprek 80-åring har gitt ut bok i år igjen. I fjor ga hun ut boken om D.C. Danielssen, som jeg likte veldig godt. Årets utgivelse heter En kvinneskjebne i Camilla Collets tid, og er historien om D.C. Danielssens eldste datter Fredrikke.
Se mer her!  Denne ønsker jeg meg til jul!

En av de store milepælene mot slutten av året er fornyingen av årskortet på DnS. Det gjorde jeg i dag, og fikk med meg hjem 9 billetter til forestillinger i 2016.
Følgende stykker står på planen:
Spellemann på taket
Løperjenten basert på Vibeke Løkkebergs film
Mummitroll i kulissene av Tove Jansson
Spellemann på taket 
Direktøren for det hele av Lars Von Trier
Mamma heks
Tonje Glimmerdal
Mot månen vi skyter han ut
Vår ære/vår makt av Nordahl Grieg


Jeg ønsker mine kultur- og litteraturinteresserte venner en fin førjulshelg, håper dere får gjort mye av det dere liker å gjøre :)

Frihet, likhet, Island av Mimir Kristjansson

"En saga om en mann og et land i krise" lyder undertittelen til denne boken. Island har hatt sine kriser den senere tid. Selv hadde jeg sparepengene mine i en islandsk bank som gikk konkurs, og satt askefast i Bergen så jeg gikk glipp av jenteturen til Amsterdam. Drømmen om å reise til Island er der fortsatt, og etter å ha lest denne morsomme beretningen håper jeg å få komme meg avgårde snarest.

Fra bakpå boken:
Bak askeskyen fra Eyjafjallajökull lever et folk som har skrevet verdens største sagaer, men som trenger en egen app for å hindre søskenbarnekteskap. Et folk som er i ferd med å legge ned landet sitt og flytte til Norge.
Mímir Kristjánsson flytter den andre veien. Han er blakk, singel og snart 30. Frihet, likhet, Island er en bok om en liten manns 30-årskrise og et lite lands finanskrise.

Boken er ikke en reiseguide, selv om det er et lite kapittel med tips bakerst i boken. Krisene til mannen og landet skildres på en underfundig måte, med en humor som fikk meg til å humre både høyt og lavt, mange ganger.

Einhleypur = en som løper alene 

= det islandske ordet for singel. 

Det islandske språket er utrolig beskrivende. De som har funnet på benevnelsene må ha hatt en fantastisk evne til å favne mye i et eneste ord. Forfatteren formidler denne siden av språket på en treffende måte.

Familiestrukturen på Island er ikke som den norske, dette og mange snodige detaljer får vi vite om det lille landet. Fakta som antall innbyggere, fraflytting og industri flettes inn i teksten så det føles ikke tørt eller oppramsende. Alt i alt er dette en saftig og tørrvittig beretning, som i kapitlet "Dama til Eivind er fantastisk", da lo jeg så godt at familien krevde høytlesning.

Boken er delt inn i korte kapitler med navngitte overskrifter. Her er en rød tråd, men hvert kapittel tar for seg en reise eller en hendelse. Overskriften gir oss et hint, og det lille kartet viser oss hvor på Island han tar oss med. Ved å fylle ut detaljer om den islandske folkesjela og hva samfunnet er tuftet på, gir Mimir Kristjansson meg en følelse av å ha vært med en tur til sagaøya i vest. Boken anbefales på det varmeste!

Takk til Artemisia som tipset meg om denne, du må gjerne få med deg 
hennes tanker om boken også :)

Forlag: Manifest
Utgitt: 2015
Sider: 230
Kilde: Biblioteket

En mann som sover av Georges Perec

Det hender jeg kommer over "snåle" bøker, som enten har en uforståelig handling (eller handling, som jeg definerer det, uteblir) eller boken er skrevet på en uvant måte.
En mann som sover er en sånn eksperimentell bok, men den bød på akkurat nok fotfeste til at jeg kom meg gjennom hele.

Fra bakpå boken:
En mann som sover er historien om hverdagen til en ung mann med en økende følelse av fremmedgjøring i sitt eget liv; en historie om et menneske på vei mot erfaringen av den absolutte likegyldighet. Romanen følger innbitt en ung manns livslede til det ytterste: begivenhetsløse dager glir forbi; endeløse vandringer om natten uten mål og mening; døsige morgener tilbragt i sengen, lyttende med halvhjertet oppmerksomhet til naboens bevegelser på den andre siden av veggen. Ingenting skjer og det blir heller ikke gjort noe som helst for å endre på situasjonen. Som om romanen selv var i en tilstand av lediggang gir den et dypsindig innblikk i en manns følelse av egen meningsløshet.


Tema i romanen belyser menneskenes eksistens. Romanen handler om tid og stillhet og tingene vi har gjort oss så avhengig av. Her er ingen "jeg-person" men en "du-person", for det er noen som forteller oss om denne studenten som velger å avslutte sitt liv. Han tar ikke livet av seg, eller på noe tidspunkt ytrer ønske om dette og han er heller ikke depressiv. Han mister rett og slett fotfeste og har et sterkt ønske om å unngå at ting skal ha en hensikt.

Mye av teksten består av oppramsing av fremtoninger, ting, kjøretøy, plasser etc som hovedpersonen observerer, eller ikke observerer. Han forsøker å kun utføre de helt elementære gjøremål, og bestreber at det han faktisk blir nødt å gjøre, skal bli så rutinemessig og lite lystbetont, at han gjør det med den største likegyldighet.

Georges Perec beskrives som en bejublet og meget populær fransk forfatter. Boken er skrevet i 1967, og jeg kan ikke unngå å reflektere over om et menneske av i dag hadde fått lov å trekke seg så til de grader ut av samfunnet, som denne studenten gjør, før de hadde blitt halt med til psykolog og medisinert. Kanskje er det ikke meningen at handlingen skal være troverdig, men et stykke tekst som får en til å tenke over hva det er vi egentlig bruker tiden og livet vårt på.

Boken er kort og raskt å lese, og det var vel verdt tid å lese den. Spørsmål om hvordan vi lever livet vårt, og hva som er viktig, både for enkeltpersoner og menneskeheten er veldig interessant, men jeg synes ikke det samfunnskritiske kommer godt frem i denne boken. Når det er sagt, er jeg redd jeg ikke kommer til å glemme denne mannen så lett, for min egen dragning mot stillheten er kraftig nok til at jeg lot meg fascinere av En mann som sover. 

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/på norsk 2015
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar

Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger

Etter å ha lest Bokvrimmel sin flotte omtale, ble denne boken bestilt på eBokBib og begynt på uten at jeg hadde hengt meg så veldig opp i hva den skulle handle om. Det gjorde første halvdel av boken til en artig opplevelse.

Forlagets presentasjon:
Alma og Oskar bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 160

Kilde: eBokBib

I denne korte romanen legges det ikke vekt på bygging av karakterer, her går vi rett inn i handlingen uten inngående beskrivelser av omgivelsene. Siden jeg ikke hadde lest bakpå boken gikk det litt tid før jeg forsto slektskapet mellom de fire hovedpersonene. Adina, damen fra sosialtjenesten ble heller ikke navngitt i begynnelsen, og jeg undret meg over hvem hun egentlig var.

Romanen beveger seg mellom nåtid hvor Alma og Oskar venter på å bli hentet. Eller er det bare Oskar som skal hentes? De har tømt huset for mat, Oskar er låst inne av Alma, som bærer nøkkelen rundt halsen i en tråd. Det er mye snakk om skitt og fett som må skrapes bort, og disse to blir liksom aldri kvitt all dritten som dekker dem og innboet deres.

I korte tilbakeblikk lærer vi om hvordan disse to traff hverandre, og i enda kortere tilbakeblikk, nærmest i et par bisetninger får vi vite noe om Almas barndom.

Elsa er nabokona, som også var Almas venninne i barndommen. Ulrik er sønnen hennes, som nok led litt under Elsas utagerende liv da han var liten. Elsa har forskanset seg i huset sitt, også hun i påvente av kommunen som skal komme å hente henne, har Ulrik spikret planker foran døren deres.

Handlingen i denne romanen er til tider bisarr, men refleksjonene jeg gjør meg når jeg leser tilsier at den gir meg uventet mye. Dette handler om ensomme, gamle, skitne mennesker, som for lengst burde vært fanget opp av "systemet". Feelingen er absolutt av typen "noir", begivenhetene som skildres gjør romanen original, siden historien aldri blir overtydelig.
Jeg likte godt den gåtefulle skrivestilen som er benyttet her, noe min uvitenhet om boken også bidro til. Mye sies mellom linjene her, men det er gjort på en behersket måte som får leseren til å utvide tankene underveis.

En liten smakebit som fikk meg til å tenke på min parfymeelskende bokvenn:

Tungsinn, sa jeg, er når mannen din kommer sent hjem og lukter vanilje oppe, og kompost nede fordi han bedrar deg med venninna di. 
Til det sa han ikke noe. 
Før trodde jeg det var på grunn av bakverkene du lukta sånn, men nå vet jeg at bollene ikke lukter vanilje på den parfymerte måten. DU LUKTER VANILJE PÅ EN ANNEN MÅTE!

Er du på jakt etter romaner utenom det vanlige

så må du ta en titt på denne!

De urolige - en mor, far og barn-roman av Linn Ullmann

I den dypt personlige romanen De urolige skildrer Linn Ullmann sin oppvekst, som fant sted sammen med, og fjernt fra sine foreldre Ingmar Bergmann og Liv Ullmann. Jeg hadde lest hennes forrige roman Det dyrebare, så forventningene var store da jeg tok fatt på årets utgivelse, men jeg ble ikke skuffet.

Fra bakpå boken:
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne. 


Fra denne innledningen kan det se ut som romanen skal handle om Ingmar Bergman og hans alderdom. For de som synes dette høres kjedelig ut, så kan jeg berolige dere med at her får du et nyansert bilde av mye mer enn bare Linn Ullmann sin gamle far.
Idèen om at de to skulle skrive bok sammen hadde de hatt lenge, men det var først når han var 87 år gammel at de faktisk satte igang.

Det ble investert i båndspiller, og far og datter satt av mye tid til å samtale om livet. En del av samtalene er trykket i boken, og jeg priser meg lykkelig for at forfatteren har en vittig tunge og god fremstillingsevne, for samtalene alene hadde ikke resultert i den briljante romanen dette har blitt.

Romanen har et hendelsesforløp som begynner med hennes egen tilblivelse i 1966, og frem til far dør i 2007. Innen for denne rammen hoppes det i tid, og hun forteller vekselvis om seg selv, sin mor og sin far. Foreldrene bor aldri sammen, og Linn lever et nomadeliv, mest med moren men etterhvert også i lange somre sammen med faren på landstedet Hammars. Far blir fremstilt som litt av en skrue, hvor punktlighet og fravær av basiller er en viktig del av hverdagen.

Jenta likte som barn flest å lage lister og føre regnskap, og hvis noen spurte henne om faren, kunne hun svare: Faren min har fire hus, to biler, fem koner, en swimmingpool, ni barn og en kino. 

I romanen bruker hun ikke egennavn, men sier jenta, faren og moren. Kun Ingrid, Ingmar Bergmans siste kone er gjennomgående nevnt med navn. Bildet hun tegner av sin mor som mor, er ikke akkurat flatterende. Å prioritere kariere fremfor å være mamma til sin datter er vanskelig å forstå, men kunstnere fremstilles ofte som drevet av noe annet enn oss dødelige, så det er vel meningen vi skal godta det.

Det er en dypt personlig roman Linn Ullmann har skrevet.  Hun beskriver hvor ensom og forlatt hun følte seg i oppveksten, uten at vi får vite noe om hva moren egentlig holdt på med i New York og andre steder hun farter. Det sies egentlig ganske lite om mor og hva hun driver med, for når det handler om henne er det fra et barns ståsted vi ser på livet til mor, noe som etterhvert danner et gustent og lite flatterende bilde av henne.

Når jeg leser denne romanen er jeg preget av at det er kjente mennesker jeg leser om. Mange hendelser og følelser skildres på en rørende måte, men jeg forstyrres av å få bilder på netthinnen av personene som er involvert. Derfor undrer jeg meg over om jeg hadde hatt mer utbytte av romanen om den hadde vært oppdiktet fra ende til annen.
Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.
Romanen anbefales på det varmeste!

Les gjerne Rose-Marie sin begeistrede omtale av romanen!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 411

Kilde: Leseeks

Huset - bind 1 i en ungdomsserie på 3 av Yves Grevet

Ja da, voksne damer kan også lese dystopier for ungdom. METO som serien heter, har vunnet, intet mindre enn 13 franske litteraturpriser, og når Belinda på Bokvrimmel skrev varmt om denne, kom den raskt ned fra hyllen. Sondre på 14 har også lest boken, hans kommentar til den står helt nederst.

Forlagets presentasjon:
64 gutter lever på en isolert øy stengt inne i et stort hus. De vet de må dra når de blir store, men hva skjer med dem etter Huset?
Guttene, som er delt opp i fire aldersgrupper, lever innestengt i et stort hus under et strengt regime. De følger et program med sport og utdannelse, og alt de gjør, kontrolleres ned til den minste detalj. Ingen av dem kan huske fortiden eller hvordan jenter ser ut. Guttene lever alle i frykt for den dagen de når en bestemt høyde og må forlate huset. Ingen vet hva som skjer med dem da.

Vi følger Meto som nekter å underkaste seg blindt. Han leter etter allierte blant de andre barna.


Serien er det de kaller "kontrafaktisk", dvs. den beskriver hva som kunne ha skjedd dersom den kalde krigen ikke tok slutt.

Heldigvis er dette fri fantasi, for scenarioet som males frem her er skremmende. Jeg liker dystopier som beskriver en virkelighet som kunne vært sann, men for å klare å tenke dette må en ikke forvente svar på alle spørsmål.
Guttene lever i dette store huset. De har ikke noe minne om livet sitt før huset, og aner ikke hvem de er eller hvor de kommer fra. De vet ikke at det finnes jenter, eller at de har hatt en mor eller far. Det eneste de vet er at når de når puberteten, blir de tatt vekk fra det kjente, og muligens dukker opp som tjenere.

Meto finner ut at de blir dopet om kvelden, og når han slutter og drikke det infiserte vannet de får til kvelds og er våken når Cæsarene kommer på inspeksjon etter leggetid, begynner han å finne ut mer om det oppkonstruerte samfunnet de lever i.

Det var mange ting jeg fikk lyst å utforske nærmere når jeg leste; hvor de får mat fra, hva overgriperne vil med barna, og hva som finnes utenfor huset eller øya det står på, for den saks skyld. Siden dette er første bok i en serie antar jeg at vi får vite disse tingene etter hvert, og det føles ikke som en mangel ved boken at vi må vente.

Dette er en handlingsmettet roman med høyt tempo, noe som gjør at det aldri blir kjedelig. Språket passer til handlingen og er fritt for ungdommelige fraser og ord, som vi godt voksne kan irritere oss over. Jeg gleder meg til å lese andre bok Øya, som kommer til våren!

Sondre på 14 sier dette om boken: Det passer til både jenter og gutter på hans alder, men ungdommen bør være reflektert og ha interesse for hva som skjer i verden. Boken ble lest fort, så mor tolker dette som at den fenget. Selv håpet han på at Meto og de andre kom seg ut av huset i denne boken, og ble litt irritert på den brå slutten, som henviser til neste bok. Alt i alt, en spennende og fornøyelig leseopplevelse, i følge Sondre.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2008/på norsk 2015

Sider: 238

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering for lesemåneden november

Den, i mine øyne mørkeste måneden er nå over, og heldigvis for det. Det ble lest litt denne måneden også, men bokvalget mitt er litt preget av "godt nok", noe alle 4`erne vitner om.
Den boken som imponerte mest er nok debutromanen til Martine Johansen, Hvite jenter kan ikke synge blues. Håper mange vil lese denne før vi skal nominere til Bokbloggerprisen.

Har jeg lest din favorittbok til Bokbloggerprisen 2015? Skulle gjerne vist hvilken bok det er?????



Lest i november:

1. Tomas Enger - Banesår - 4
2. Jan Guillou - Blå stjerne - 4
3. Viktoria Lindberg - Snart er det lenge siden - 4
4. Jan Kjærstad - Slekters gang - 6
5. Marit Eikemo - Alt inkludert - 4
6. Morten A. Strøksnes - Havboka - 4
7. Odd Karsten Tveit - De skyldige - 4
8. Harlan Coben - Oppdageren - 4
9. Stig M. Andersen - Bipolar Superstar - 4
10. Haruki Murakami - Hør vinden synge - 4
11. Dag Tjersland - Pasta og pizza - 5
12. Heidi Sævareid - Slipp hold - 5
13. Kjell Askildsen - Vennskapets pris - 4
14. Edvard Hoem - Bror din på prærien - 5
15. Martine Johansen - Hvite jenter kan ikke synge blues - 6
16. Henning Mankell - Kvikksand - 3
17. Yves Grevet - Meto - 5
18. Hogne Hongset - Den femte dykkeren - 5

En liten statistikk:

Krim: 1

Thriller: 1

Novellesamling: 2

Ungdomsroman: 3

Romaner: 9

Kokebok: 1

Sakprosa: 1

I november har jeg sett og hørt Agnes Ravatn på Åsane bibliotek, og vært på Lørdagskafè på DnS hvor Vår ære og vår makt, som skal settes opp på DnS i januar var et tema. Dessuten så jeg Hellemyrsfolket for fjerde gang nå i november, og gleder meg til å se det en siste gang nå i desember.  Jeg digger Amalie Skram og kan ikke få nok av dette flotte stykket til Julian Berntzen og Gunnar Staalesen.

Den femte dykkeren av Hogne Hongset

Nordsjødykkerne var med på å skape den velstanden vi i Norge nyter godt av. Det var en tøff jobb, med livet som innsats, noe de aldri ble tilstrekkelig kompensert for. I 2009 frikjente Høyesterett de norske myndighetene i striden med dykkerne. Det er et veldig interessant bakteppe Hongset har i denne thrilleren sin - anbefales på det varmeste, også til deg som ikke leser krim!

En loslitt, gammel mann truer seg inn i VG`s nyhetsredaksjon, og viser frem et brev han vil ha trykt på forsiden av VG. Etter å ha fått forsikringer fra redaksjonssjefen om at det vil bli trykt, skyter han seg selv foran øynene på alle som er til stede. Teksten han vil ha på trykk nevner en dødsulykke på 70-tallet som har blitt holdt skjult, og det er denne ulykken som er utgangspunktet for plottet i denne historien.

Samtidig blir vi kjent med Arve Meyer. Han er etterforsker i Økokrim, men det er som sønn av en tidligere nordsjødykker han utfører sin etterforskning. Når hans mor dør, arver han noen dagbøker, hvor faren har dokumentert livet sitt som nordsjødykker. Werner Meyer tok livet av seg da Arve var 15 år, noe Arve tok tungt, og aldri helt har forsonet seg med. Nå benytter han sjansen til å finne ut mer om farens dødsfall.

Det var 5 dykkere som var involvert i ulykken 32 år tidligere, og disse stifter vi nærmere bekjentskap med. To dødsfall som har blitt avskrevet som selvmord blir sett nærmere på, og snart har politisjef  Melvin Bertheussen en sak å jobbe med.
Heldigvis har han den supersmarte, initiativrike og ultrapositive studinen sin å støtte seg til. En godt brukt klisjè ja, men det må påpekes at det kun var fremstillingen av studenten Grete Varhaug jeg reagerte på som noe velbrukt.

Har du plukket opp denne boken fordi du interesserer deg for dykking, eller nordsjødykkernes historie, så får du masse innsikt i dette. Det meste av "fagstoffet" er samlet i de ti dagbøkene som Arve etterhvert leser. Dette er merket i kursiv og egne kapitler, så det er lett å hoppe over, hvis du heller vil holde trykket oppe.
Jeg syntes det var spennende å lese om trykkfallsyke, dekomptabeller og hvor brutalt dype dykk er på leddene. Hogne Hongset ser også med et skråblikk på den spede starten av det norske oljeeventyret, noe som kan få enhver til å spinne i gang noen etiske tanker.

Alle kapitlene er godt merket med tid og sted, så selv om vi befinner oss på forskjellige steder og det er flere handlingstråder involvert, er det ikke vanskelig å henge med. Den femte dykkeren er ikke en krim hvor løsningen på gåten ikke blir røpet før på siste side. Vi vet hvem som er synderen, men dette har ingenting å si for action nivået. Her er det dramatikk til tusen!

Hongset har tjue år bak seg i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Det er tydelig at han har blitt inspirert til å skrive, for alle fire bøkene han har gitt ut etter han ble pensjonist har sitt bakteppe i oljelobbyens hemmeligheter.

Forlag: Hobi

Utgitt: 2015

Sider: 391

Kilde: Leseeks

Kvikksand en erindringsbok av Henning Mankell

Den nylig avdøde Henning Mankell har et betydelig forfatterskap bak seg. Kvikksand som kom ut nå i høst ble påbegynt etter Mankell hadde fått kreftdiagnosen, og her deler forfatteren med leseren, sine tanker om hva det innebærer å være menneske.

Romanen er satt sammen av mange anekdoter hvor forfatteren fra ulike synsvinkler belyser evighet og udødelighet. Kapitlene er korte, og skiller historiene fra hverandre, noe som gjør boken lett og lese. Han tar oss med på reiser i tid og til fremmede kulturer som f.eks. Kreta og Hagar Qim-tempelet på Malta. Han forteller om oppdagelsen av forhistorisk kunst som ble skapt 1300 generasjoner tilbake, og tidsspennet går fra istid til mulig ny istid og dreier seg om hundretusen år.
Henning Mankell har levd et langt og innholdsrikt liv, og i denne boken illustrerer han sin egen, men også menneskehetens iboende nysgjerrighet og kraft til å ville forstå det som skjer rundt oss. Vi presenteres for hvordan man gjennom livet bygger seg et palass for minner men også etterhvert benytter seg av glemselens rom.


Temaene er mange i denne boken og spenner så vidt som pest, krig og krigsveteraner, Uri Geller og røntgen, og nær sagt, selvfølgelig er forfatteren innom hvor viktig lesing og skriving er for menneskene.

Handlingen drives av et forløp som utvikler seg, men kapitlene kunne godt vært stokket om på, uten at det hadde gjort så mye. Hvert kapittel starter med en innledning, gjerne bare en setning som sier noe om ham selv og hans liv. Dette gjør nytten som et springbrett til de refleksjoner han har tenkt å by på i kapitlet. Her er ingen overveldende spenning eller dunkle hemmeligheter i denne boken, men ser du på den som en lavmælt avskjed fra en elsket forfatter, vil du nok sette pris på det du leser.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

Bror din på prærien av Edvard Hoem

Leste du Slåttekar i himmelen vet jeg at du også kommer til å lese denne. Jeg valgte å høre den første boken, og forfatteren leser så bra, at det var ikke tvil i min sjel om at jeg ville høre Bror din på prærien også.

Forlaget om handlingen:
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet i Kristiansund med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, blinda av tårer. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet ser ikkje vekk, dei set snarare blikket rett på han. Da han kysser den dragande Jenny Mortenson, er det både med sterk lyst og frykt for å bli bunden. Han forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande omvending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin, bryt han opp – på same måten som 50 000 andre nordmenn – og startar på den lange reisa til Albertaprærien i Canada. Han tar land ved Hesteskoen i Donalda hausten 1905.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han nokon gong skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Eilerts møte med sin stolte og egenrådige tante Gjertine blir ikke sånn som han hadde tenkt seg. Hun lider av depresjon, og tar ikke imot den unge gutten på den måten han hadde forventet. Heldigvis vet Eilert råd, og mannen hennes Ole vet å lytte til gode råd.

Handlingen veksler mellom det som skjer hjemme hos far Knut i Rekneslia og Eilerts liv i Amerika, og senere i Canada. Eilert er en gudfryktig ung mann, som når han kommer til Amerika, holder både jenter og festivitas på en armlengdes avstand. Han tenker seg om både en og to ganger hver gang han skal ta et valg, noe som fører til at han blir en ensom ung mann. Etterhvert blir han lei av seg selv, og når tiden kommer for at han skal "ta land" på Albertaprærien begynner det å haste med å finne seg et koneemne. Heldigvis dukker Marta opp på bakeriet han jobber, og ting ordner seg.

Vi får mange skildringer av hvordan en må forholde seg for å skaffe seg gård og grunn. Spesielt godt likte jeg å høre om hvordan Eilert bestilte møbler, før han bygget hus.

Eilerts liv i Amerika byr på mange utfordringer, men det er hjemme i Norge den største dramatikken oppstår. Her tar vi del i livene til mor og far, Serianna og Knut Nesje, som begynner å bli gammel. Av søsknene til Eilert hører vi ikke så mye om halvbroren Hans og søsteren Kristine.  En bror skaper brudulje når han rømmer landet, etter å ha blitt innkalt til førstegangstjeneste. Yngstemann, Anton Edvard ble i forrige bok satt vekk til onkelen, finsnikkaren som ikke fikk noen egne barn. I denne boken er han snart voksen og føler for å reise ut, i stedet for å bli værende hos de to gamle på den lille gården bak fjellet.

Et av de fineste avsnittene er når førsteslåttekar Nesje litt ufrivillig blir pensjonert, 65 år gammel. Da tvinger arbeidsgiveren ham til å legge ljåen på hyllen, for Jervelgården har kjøpt maskiner til å gjøre arbeidet som han har gjort et helt liv.

Romanen er fylt av tro og tvil, sorg og glede, savnet av barna som har flyttet vekk og tristhet over at ingen vil overta gården, som Nesje endelig blir eier av. Til tross for at handlingen går litt i moll, er det en positiv roman med fremtidshåp. Handlingen er bygget rundt faktiske hendelser i Edvard Hoems slekt, så personer og stedsnavn er plassert korrekt og i rett årstall.

Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.

Det er ikke bare jeg som er begeistret, se bare her:
Sukkerrør, Kleppanrova og BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Oktober

Utgitt: 2015

Lyttetid: nesten 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen

Året nærmer seg slutten og superlesere rundt omkring leser norske forfattere for harde livet, så vi skal få mye å velge mellom når vi skal stemme frem de beste bøkene til Bokbloggerprisen for 2015. Det var bloggeren Lukten av trykksverte som tipset om boken, og heldige meg fant den ledig på eBokBib.

Forlagets introduksjon av boken:
Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent roman om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de nye generasjoners Europa. Og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og togturer med et røft språk.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2015
Sider: 274
Kilde: eBokBib


For en utrolig herlig roman, og en debutant attpåtil! De kjappe og velplasserte replikkene gjør at en får lyst å notere sitater på hver annen side. Selv om min oppvekst minner lite om June sin, er mange av følelsene som beskrives gjenkjennelig til tusen.

På toppen av fjellet ved en liten kafè som har utsikt langt forbi båtens fortøyning, blir vi servert et måltid italienerne stolt kaller lokal spesialitet. Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmugge, og vi skåler høylytt. Spiser focaccia og pesto som får meg til å sette spørsmålstegn ved det jeg har kjøpt hos bakeren hjemme i Norge.

At vin og vann på en italiensk cafè styrker barnetroen har jeg selv erfart, så jeg smiler fornøyd når jeg følger June videre på hennes ferd til Paris, Berlin og Amsterdam. Det er ikke for å besøke storbyer hun har pakket gitarvesken på ryggen og lagt i vei, men i en søken etter å forstå bluesen inni seg selv.

Har du ingenting å si?
Det er tydelig at han egentlig ikke ønsker at jeg skal si noe mer. Han trenger en utvei, og jeg er villig til å gi ham en.
Nei, jeg har ikke det, svarer jeg.
Man skal aldri la en sjanse til å holde kjeft gå fra seg.

Det handler om å trenge hverandre og om å være lite materialistisk men emosjonelt sulten. June er en udisiplinert gatemusiker uten ambisjoner, noe som ikke plager henne, men irriterer kjærestene hun etterhvert møter. Penger er av og til et tema, men aldri et problem. June lever fra hånd til munn, og selv om hun av og til føler seg likestilt med jukeboksen i hjørnet, greier hun å overleve på spillingen sin.

Romanen har et hendelsesforløp som følges kronologisk, men via tilbakeblikk, minner og lengsler lærer vi June og kjenne, og forstår mer og mer av hvor hun kommer fra. Slutten som indikerer hva som hender med June er glimrende, og summer egentlig opp den ferden vi har vært med på.

Hvite jenter kan ikke synge blues er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å titte nærmere på, og en roman jeg kommer til å nominere til Bokbloggprisen 2015.

Haruki Murakami - Hør vinden synge og Flipperspill, 1973

Haruki Murakami har gitt ut en mengde romaner, hvorav 15 stykker er oversatt til norsk. Mange av romanene hans er bejublet av publikum, og han har skaffet seg en solid fanskare. Mellom permene i denne boken finner vi to kortromaner som ikke har vært gitt ut på norsk tidligere. Romanene som han kaller "kjøkkenbordromaner" var skrevet i 1979 og 1980 og i forordet til boken, forteller forfatteren litt om hvordan de ble til.

Forlagets beskrivelse:
I tiden rundt og etter studiene tilbringer den navnløse fortelleren og vennen hans Rotta tiden på Jay’s Bar i hjembyen. De drikker øl, hører låter på jukeboksen og snakker om litteraturen, livet og om jenter. Noen år senere jobber fortelleren som oversetter og bor sammen med to identiske tvillinger som brått har flyttet inn. Han hjemsøkes av minnet om et tidligere forhold og om et helt spesielt flipperspill som ikke vil slippe taket.

Allerede i disse fascinerende debutbøkene møter vi mange av de temaene Murakami er blitt så kjent for, som ensomhet, oppvekst og studentliv, men også jazz, amerikansk litteratur, matlaging og ung kjærlighet. Bøkene kombinerer det velkjente nære og underfundig murakamiske med en frisk og fri og ungdommelig holdning til livet og skrivingen.

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 utgjør første og andre del av den såkalte «Serien om Rotta», som ble avsluttet med Sauejakten og Dans dans dans. Dette er obligatorisk lesning for alle Murakami-lesere og tilhengere av nyskapende, moderne litteratur.

Det er sjelden jeg setter så stor pris på et forord som jeg gjorde da jeg hadde lest de 10 nyskrevne sidene, Murakami spanderte på oss i denne boken. Jeg har lest både Kafka, 1Q84 og den siste Fargeløse Tsukuru, men kom til kort da jeg skulle prøve meg på Sauejakten og Dans dans dans. Når jeg nå ser at disse to kortromanene er opptakten til de to sist-nevnte bøkene, skjønner jeg hvorfor denne boken virket så kjent.

I forordet forteller Murakami om hvordan han arbeidet seg frem til skrivestilen han etterhvert har blitt så kjent for, og det hjalp meg på en måte til å forstå ham bedre. Han er tro til stilen sin i alle romanene jeg har lest, kanskje bortsett fra Fargeløse Tsukuru, som jeg vil betegne som litt mer "normal".

Livet raser forbi, og ingen av oss klarer å holde noe av det igjen.

  - Det er slik vi lever livene våre. 

Denne gangen vil jeg i liten grad gå inn på handlingen i de to kortromanene. De har et snev av oppvekstroman over seg, men de strekker seg over for få år, til at en egentlig kan kalle dem det. Hverdag, er det mye av i Hør vinden synge. Jeg-personen røyker og drikker mye øl på Jay`s Bar, og når han ikke snakker med bestevennen Rotta eller innehaveren på baren, tenker han dype tanker.
Det skjer ikke så mye i romanen, og etter en har fulgt den røde tråden rundt mange avledninger er det plutselig slutt. Han er grei og sier det som det er med et enkelt "med dette slutter egentlig historien min", før han gir oss en enkel oppsummering av hva som skjedde etterpå, og vi føyses videre til neste historie Flipperspill, 1973.

Da jeg våknet, lå det to jenter i senga mi, en på hver side av meg. De var tvillinger. Det var ikke første gangen jeg våknet med jenter i senga, men tvillinger var en  ny opplevelse, må jeg innrømme.

Denne historien har også mange små fortellinger i seg, men den har allikevel en strammere regi enn den forrige. Jeg-personen starter et oversettelsesbyrå sammen med en venn, og arbeidet her, sammen med skildringer av hverdagslivet med tvillingene preger hans del av historien. En liten bihistorie er den om flipperspillet, som en innskutt bisetning kommer den mot slutten av romanen, uten å gjøre så mye av seg, på underfundig Murakami-vis.

Den andre delen er Rottas historie. Han lever et ensomt liv, og denne gangen er det han som holder Jay med selskap i baren. Han finner etterhvert ut at han må bryte opp og flytte fra byen, men han kvier seg for å si det til Jay.

Stillhet. Hva ville være igjen når de ytre lagene ble skrellet av? Rotta visste ikke. Stolthet? Han lå på senga og stirret fra den ene hånda til den andre. Et menneske kunne ikke leve uten stolthet. Men å leve bare på stolthet var en nedslående tanke. Veldig nedslående.

Det var spennende å lese Murakamis første bøker, og tenke på at han allerede helt i starten av sitt forfatterskap hadde et så stødig grep om pennen. At han har sin helt egen måte å skrive på, er helt sikkert, og jeg anbefaler gjerne denne boken videre!

Tusen takk til Beathe for boken! Jeg fant ingen andre bloggomtaler om boken, så skrik ut om du har skrevet om den!

Forlag: Pax

Utgitt: 1980/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Gave fra Beathe