De urolige - en mor, far og barn-roman av Linn Ullmann

I den dypt personlige romanen De urolige skildrer Linn Ullmann sin oppvekst, som fant sted sammen med, og fjernt fra sine foreldre Ingmar Bergmann og Liv Ullmann. Jeg hadde lest hennes forrige roman Det dyrebare, så forventningene var store da jeg tok fatt på årets utgivelse, men jeg ble ikke skuffet.

Fra bakpå boken:
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne. 


Fra denne innledningen kan det se ut som romanen skal handle om Ingmar Bergman og hans alderdom. For de som synes dette høres kjedelig ut, så kan jeg berolige dere med at her får du et nyansert bilde av mye mer enn bare Linn Ullmann sin gamle far.
Idèen om at de to skulle skrive bok sammen hadde de hatt lenge, men det var først når han var 87 år gammel at de faktisk satte igang.

Det ble investert i båndspiller, og far og datter satt av mye tid til å samtale om livet. En del av samtalene er trykket i boken, og jeg priser meg lykkelig for at forfatteren har en vittig tunge og god fremstillingsevne, for samtalene alene hadde ikke resultert i den briljante romanen dette har blitt.

Romanen har et hendelsesforløp som begynner med hennes egen tilblivelse i 1966, og frem til far dør i 2007. Innen for denne rammen hoppes det i tid, og hun forteller vekselvis om seg selv, sin mor og sin far. Foreldrene bor aldri sammen, og Linn lever et nomadeliv, mest med moren men etterhvert også i lange somre sammen med faren på landstedet Hammars. Far blir fremstilt som litt av en skrue, hvor punktlighet og fravær av basiller er en viktig del av hverdagen.

Jenta likte som barn flest å lage lister og føre regnskap, og hvis noen spurte henne om faren, kunne hun svare: Faren min har fire hus, to biler, fem koner, en swimmingpool, ni barn og en kino. 

I romanen bruker hun ikke egennavn, men sier jenta, faren og moren. Kun Ingrid, Ingmar Bergmans siste kone er gjennomgående nevnt med navn. Bildet hun tegner av sin mor som mor, er ikke akkurat flatterende. Å prioritere kariere fremfor å være mamma til sin datter er vanskelig å forstå, men kunstnere fremstilles ofte som drevet av noe annet enn oss dødelige, så det er vel meningen vi skal godta det.

Det er en dypt personlig roman Linn Ullmann har skrevet.  Hun beskriver hvor ensom og forlatt hun følte seg i oppveksten, uten at vi får vite noe om hva moren egentlig holdt på med i New York og andre steder hun farter. Det sies egentlig ganske lite om mor og hva hun driver med, for når det handler om henne er det fra et barns ståsted vi ser på livet til mor, noe som etterhvert danner et gustent og lite flatterende bilde av henne.

Når jeg leser denne romanen er jeg preget av at det er kjente mennesker jeg leser om. Mange hendelser og følelser skildres på en rørende måte, men jeg forstyrres av å få bilder på netthinnen av personene som er involvert. Derfor undrer jeg meg over om jeg hadde hatt mer utbytte av romanen om den hadde vært oppdiktet fra ende til annen.
Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.
Romanen anbefales på det varmeste!

Les gjerne Rose-Marie sin begeistrede omtale av romanen!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 411

Kilde: Leseeks