Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger

Etter å ha lest Bokvrimmel sin flotte omtale, ble denne boken bestilt på eBokBib og begynt på uten at jeg hadde hengt meg så veldig opp i hva den skulle handle om. Det gjorde første halvdel av boken til en artig opplevelse.

Forlagets presentasjon:
Alma og Oskar bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 160

Kilde: eBokBib

I denne korte romanen legges det ikke vekt på bygging av karakterer, her går vi rett inn i handlingen uten inngående beskrivelser av omgivelsene. Siden jeg ikke hadde lest bakpå boken gikk det litt tid før jeg forsto slektskapet mellom de fire hovedpersonene. Adina, damen fra sosialtjenesten ble heller ikke navngitt i begynnelsen, og jeg undret meg over hvem hun egentlig var.

Romanen beveger seg mellom nåtid hvor Alma og Oskar venter på å bli hentet. Eller er det bare Oskar som skal hentes? De har tømt huset for mat, Oskar er låst inne av Alma, som bærer nøkkelen rundt halsen i en tråd. Det er mye snakk om skitt og fett som må skrapes bort, og disse to blir liksom aldri kvitt all dritten som dekker dem og innboet deres.

I korte tilbakeblikk lærer vi om hvordan disse to traff hverandre, og i enda kortere tilbakeblikk, nærmest i et par bisetninger får vi vite noe om Almas barndom.

Elsa er nabokona, som også var Almas venninne i barndommen. Ulrik er sønnen hennes, som nok led litt under Elsas utagerende liv da han var liten. Elsa har forskanset seg i huset sitt, også hun i påvente av kommunen som skal komme å hente henne, har Ulrik spikret planker foran døren deres.

Handlingen i denne romanen er til tider bisarr, men refleksjonene jeg gjør meg når jeg leser tilsier at den gir meg uventet mye. Dette handler om ensomme, gamle, skitne mennesker, som for lengst burde vært fanget opp av "systemet". Feelingen er absolutt av typen "noir", begivenhetene som skildres gjør romanen original, siden historien aldri blir overtydelig.
Jeg likte godt den gåtefulle skrivestilen som er benyttet her, noe min uvitenhet om boken også bidro til. Mye sies mellom linjene her, men det er gjort på en behersket måte som får leseren til å utvide tankene underveis.

En liten smakebit som fikk meg til å tenke på min parfymeelskende bokvenn:

Tungsinn, sa jeg, er når mannen din kommer sent hjem og lukter vanilje oppe, og kompost nede fordi han bedrar deg med venninna di. 
Til det sa han ikke noe. 
Før trodde jeg det var på grunn av bakverkene du lukta sånn, men nå vet jeg at bollene ikke lukter vanilje på den parfymerte måten. DU LUKTER VANILJE PÅ EN ANNEN MÅTE!

Er du på jakt etter romaner utenom det vanlige

så må du ta en titt på denne!