Dette har jeg lest i august

Anette arrangerer blogghopp i dag, og det hun inviterer oss til å fortelle, er hva vi har lest i måneden som i dag ebber ut. Vær med du og da vel!

Mitt forsett om å lese mindre gikk i august ut med høye kneløft. 10 bøker er mitt mål, men denne måneden har det rett og slett blitt for mye som bare måtte leses.
Denne siste dagen i august tilbringer jeg alene hjemme med Fru Inès på cdspilleren. Senere skal jeg møte Frode som løper RettVest og gi ham tørre sko, før jeg noen timer senere skal hente ham ved mål. Fire av de bøkene som jeg ikke har skrevet omtale på, ligger klar, så jeg er helt i rute.
Nå er jeg spent på å se hva andre har lest i august, kanskje jeg kan plukke opp noen hete tips :)

1. Barbara Kingsolver - Monarkenes flukt - 5
2. Gunn Marit Nisja - Porselenspiken - 5
3. Jules Verne - En verdensomseiling under havet - 3
4. Alyson Richman - Hele livet på en dag - 6
5. Mary Ann Shaffer - Guernsey forening... - 4
6. Marie-Sabine Roger - På bedringens vei - 4
7. May Lis Ruus - Nattmannens datter bok 12 - 5
8. Ildefonso Falcones - Barfotdronningen - 6
9. Noelle Harrison - Beatrice - 5
10. Sarah Lark - Den lange, hvite skyens land - 5
11. Stacy Schiff - Kleopatra et liv - 3
12. Iris Noble - Historien om Kleopatra - 4
13. Mari Stokke-Bakken - Nesten for alvorlig - 3
14. Gaute Heivoll - Over det kinesiske hav - 5
15. Henning Mankell  - Hånden - 4
16. Evie Blake - Valentina - 4
17. Karin B. Holmqvist - Kaffe med musikk - 4
18. Karin Fossum - Carmen Zita og døden - 5
19. Amalie Skram - Fru Inès - 5

Styrkeprøven RettVest 2013 - Jubileums løp

Ørjan, Mats, Frode og Stian - klar for 50 km blauta-slit 

I år er det 25 gangen motbakkeløpet Styrkeprøven RettVest blir arrangert. Sammen med Frode var det 165 andre som stilte til start på Gullbotn i morges. I tillegg til spørsmålet "hva skal en spise?" så er været er et yndet samtaleemne dagene før løpet. I fjor måtte løpet utsettes fra lørdag til søndag på grunn av tåke, vind og regn om lørdagen, men i år var det fint løpevær.
Vi fant litt kjentsfolk på startstreken, så stemningen før skuddet lød var god.
Jeg fungerer som støttemannskap i dag og kjørte Frode til Gullbotn. I formiddag skal jeg møte ham ved Montana for skobytte og proviantering, og i ettermiddag skal han plukkes opp ved Kjøkkelvik skole.
Fortsettelse følger....

En fin gjeng før start

Klar - ferdig - GÅ!!

Fortsettelsen gikk ikke helt etter planen, men Frode er en fornuftig kar, og når kroppen sa stopp, så sa heldigvis Frode det også. Da jeg skulle levere ham nye friske sko etter Ulriken ble hele kroppen med hjem, svimmel og kvalm og helt ferdig.
Det er ingen skam å snu! Nå gjenstår det å se om Thorbjørn Ludvigsens løyperekord fra 2012 på 4:50 overlever dagen :)

En sliten mann etter mange blaute kilometer til fjells

Jord og skitt fra kneet og ned, her må det en kalddusj til!

Dette er sakset fra Facebook dagen etter løpet:

LITT OM REKORDER OG STATISTIKK RETT VEST 2013

- 25. gang er rekord. Selvsagt
- Vi må ha satt rekord i å være heldige med været på turen
- 166 startende er ny rekord
- 85% fullført hele turen, omtrent som normalt
- Til sammen gikk vi ca 7.500.000 meter, eller vel 10 millioner skritt
- 12,6% av deltakerne var jenter. Det er bra
- Gjennomsnitts tid var 9:55, det er rekordfort
- Gjennomsnitts alder var 39 år, som normalt
- Yngstemann på 9 år, 4 mnd og 4 dager er verdensrekord
- Rundt halvparten av deltakerne gikk for første gang. Det er vanlig
- 27 gikk for andre gang
- Bare 19 startende hadde gått mer enn 5 ganger før

De siste kom i mål litt før halv elleve lørdag kveld. Da var det helt nødvendig med hodelykter ned de bratte knausene fra Lyderhorn.

Fana Røde Kors hjelpekorps gjorde som vanlig en god jobb med å sikre sambandet i fjellet. De er et veldig betryggende turfølge.

Vi har ikke registrert noen uhell eller alvorlige skader

Oppsummering: dette gikk over all forventning. Helt som normalt !

Takk til alle som var med.
Hilsen Steve O. Støl

Gratulerer til Stian som vant årets løp på tiden 5:27!!

Valentina av Evie Blake

Det er Noelle Harrison som har valgt å gi ut sine mer erotiske romaner under pseudonymet Evie Blake. Sikkert ikke så dumt å holde sjangrene fra en annen, på denne måten.
Harrison`s forrige bok, Beatrice har jeg nettopp lest, og likt veldig godt, så det var med kriblende forventninger jeg satte i gang med Valentina, som er første bok i en trilogi.

Milano 2012. Fotograf Valentina Rosselli har vært samboer med den hemmelighetsfulle Theo Steen i et år, men nekter å inngå et mer forpliktende forhold. 
Når hun får tilbud om å ta bilder i en sexklubb, blir hun trukket inn en skjult verden som avslører sider av henne hun ikke visste at hun hadde.

Venezia 1929. Belle er alter ego til en velstående sosietetskvinne som er fanget i et ulykkelig ekteskap og samfunnets konvensjoner. 
Som Belle lever hun ut sine fantasier i et hemmelig liv som kurtisane. Selv om det er flere tiår som skiller dem fra hverandre, er Belle og Valentinas liv knyttet sammen på et overraskende vis.

Historien om Belle, eller Louise som hun egentlig heter, er definitivt den som fengslet meg mest. Her er vi i Venezia og får med alle de stemninger som denne spennende byen oser av. Livet til Louise er av den heller begredelige typen, og jeg forstår og føler med henne i hennes flukt inn i rollen som Belle. Mot slutten blir det riktig spennende, plottet, løsningen og hevnen holdt meg fengslet. Jeg ville helst holde meg i 1929 hele tiden. Ikke bare handlingen, men jeg synes også at språket er bedre i denne delen.

I parallell historien som finner sted i Milano i nåtid, følger vi Valentina. Hun er fotograf og får i oppdrag å ta noen erotiske kunstbilder som skal utsmykke en SM klubb. Første gang hun besøker etablissementet har hun kamera med seg, men de andre gangene hun er der, har hun glemt at hun er fotograf, og hiver seg ut i forlystelsene. På meg virker dette veldig sært, og vi får en masse rå sex som i mitt hode ikke henger på greip i det hele tatt. Det ble rett og slett for mye av det gode, på en måte som var vanskelig å relatere seg til.
Spenningen med den hemmelighetsfulle kjæresten Theo  har så mange logiske brister, at jeg ikke helt klarte å la meg rive med her heller, selv om slutten på akkurat dette var ganske snedig.

Alt i alt, når hele boken var lest vil jeg nok påstå at hun har skrevet en fin historie. Det er viktig å være seg selv, og la sin utkårede også være seg selv, står vel som det moralske etterordet. Hun kunne godt ha skrevet  dette som en spenningsroman uten de forferdelige SM scenene, det ødela helheten og stykket boken veldig opp.

Og så smakebiten fra slutten på boken:
Det er en måneløs kveld, og himmelen er like svart som humøret hennes. Fremdeles ingen Theo Hun vil ha ham nå. Hun trenger ham for at hjertet hennes skal bli helt igjen. 
Gatene ligger øde og forlatt. Sånn er det alltid om kvelden i Venezia. Turistene drar hjem, og det virker som om de fleste av byens innbyggere er spøkelser. 
Hun vandrer langs kanalen og konsentrerer segom å huske veien. Bak seg hører hun fottrinn, men da hun snur seg, er det ingenting å se. En kirkeklokke slår tolv midnatt, og en svart katt løper langs gaten foran henne, men uten å krysse den...

Amalie Skram - et nytt og spennende leseprosjekt

I sommer meldte jeg meg inn i Amalie Skram selskapet, og dette forplikter jo litt. Jeg hadde ikke lest annet enn Sjur Gabriel før jeg ble medlem, men på det første møtet jeg deltok på fikk vi blant mye annet, et utrolig spennende foredrag om romanen Fru Inès.

Turen ble lagt til biblioteket, og jeg kom hjem med lydboken.
Her er Amalie Skrams bibliografi, og jeg vil linke til bøkene jeg leser etterhvert som jeg leser dem. Planen er med tid og stunder å lese de fleste.

• Madam Høiers leiefolk
• Constance Ring
• Karens jul
• Lucie
• Fru Inès
• Forrådt
• Sjur Gabriel - Hellemyrsfolket
• To venner - Hellemyrsfolket
• S.G. Myre - Hellemyrsfolket
• Afkom - Hellemyrsfolket
• Professor Hieronimus
• Paa St. Jørgen
• Julehelg

Noveller:

• Sommer
• Memento mori
• Glede
• Post festum
• Den røde gardin
• En rose

De titlene som er uthevet har jeg lest, 
jeg har ikke skrevet om alle

Kaffe med musikk av Karin Brunk Holmqvist

Karin Brunk Holmqvist er nok en forfatter som de fleste har vært innom. Det viser seg når jeg titter etter at Kaffe med musikk er den femte utgivelsen hennes jeg leser, med Potensgiverne som den første. Hver gang har jeg tenkt at dette er litt for ultrakoselig etter min smak og litt for sukkersøtt og "gulligt", som de sier i nabolandet. Men, så er det jo morsomt da, og selv om damene er riktig så gamle, så var der flere ting å kjenne seg igjen i.
Sånn beskriver Silke forlag handlingen:

Kaffe med musikk? Hva er det? Slikt er ikke Viola, Inez og Olga vant til hjemme i det lille kystsamfunnet Brantevik. Men så vinner syklubbvenninnene en bussreise til Tyskland. Nysgjerrige, men nervøse setter de lite bereiste damene seg på bussen. 
Det blir en reise de sent vil glemme. Kvinnebedårere, innbruddstyver og engler på hotellrommet gjør at Inez må bruke håndvesken som våpen og at den blyge Viola livner til. 
Samtidig oppdager mennene deres hjemme i Brantevik både det ene og det andre om å holde styr på huset og å savne sin bedre halvdel. 

Her var det høy humrefaktor! Og jada, koselig var det til de grader, men boken er glad og lettlest og absolutt å anbefale. For å si det sånn, har du likt noe av det andre hun har skrevet, så elsker du denne.
Ta gjerne en titt på Anita og Beate sine flotte omtaler, hvis du fremdeles er i tvil om du vil lese boken.

Potensgiverne - Rapsgubbene - Sirile gentlemenn søkes - Rosa elefanter

Min bok på vent i dag er Carmen Zita og døden av Karin Fossum

I forrige uke deltok jeg på Amalie Skram`s 167 års bursdag, sammen med Amalie Skram selskapet. Årlig tradisjon er å dele ut Amalie Skram prisen til en kvinnelig skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie`s ånd.
I år ble prisen delt ut for 19 gang, og vinneren ble Karin Fossum. Jeg ble selvfølgelig veldig ivrig på  å lese hennes nyeste bok i Konrad Sejer serien,  Carmen Zita og døden.

Dette skriver forlaget:
Konrad Sejer er tilbake! I "Carmen Zita og døden" er han høyst nærværende, ikke bare som den sindige og skarpe etterforskeren, men også som mennesket Konrad Sejer som  har sitt å slite med. Men på stueveggen henger bildet av hans elskede Elise som han hver dag deler noen tanker med, og hunden Frank Robert, en kinesisk Shar-Pei, er alltid ved hans side. Og hver kveld avsluttes som alltid med en tynn whisky og en enslig sigarett. 
Denne gang er det Skarre som er først på åstedet. Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknuste, og alt ser ut til å være et uhell. Men Skarre stusser, det er noe med den unge moren, og han lufter sine anelser for Sejer. Etterforskning blir satt i gang som alltid ved brå død, og den unge moren, Carmen, viser seg å være noe for seg selv. Selvopptatt, grunn, forkjælet og pyntesyk. Denne romanen har alt man forventer av en krim fra Karin Fossum; en fryktelig ulykke, gode og spennende portretter av de innvolverte, et godt politiarbeid med en uventet utvikling. Og som vanlig er det litteratur på et høyt nivå. 

Karin Fossum var en veldig sjarmerende dame å bli kjent med, så nå gleder jeg meg veldig til det er min tur å lese hennes siste bok. Tidligere har jeg lest to av hennes bøker, så litt kjenner jeg til Konrad Sejer & Co.

Her kan du lese hva Rita skriver, etter hun leste boken.

Vil du ha flere lesetips denne tirsdagen

er det bare å ta turen innom bloggen

Beates bokhylle

God tirsdag!

William Shakespeare på Plenen i kveld - Troll kan temmes

"The taming of the shrew" heter stykket på originalspråket. Forestillingen ble fremført på Shakespeare-engelsk, av et teaterkompani som er på besøk fra England. Stykket ble skrevet i 1593, og er et av 14 Shakespearestykker som går under betegnelsen komedie.
I mars så vi DnS sin oppsetning "Shakespeares samlede verker - litt forkortet" (se her) og det, sammen med et besøk i The Globe (London i vår) ga meg inspirasjon til å også få med meg dette gjestespillet.
Det er noen som kaller seg The American Drama Group som står for forestillingen, og Bergen besøker de sammen med flere andre byer i Europa. (Ikke Oslo!!)

Jeg hadde blandede forventninger, men det var ikke gått mange minuttene før jeg pustet lettet ut, og slappet helt av. Dette var rå-bra!! Siden det var mitt første møte med et ekte Shakespeare stykke, har jeg ikke noe å sammenligne med, men jeg koste meg glugg ihjel. 
Det var lettere enn jeg hadde fryktet å forstå språket, det var skikkelig morsomt (ja, selv jeg lo høyt og masse...) skuespillerne ga alt og var virkelig veldig gode. 
Dette må gjentas, ved første anledning :)

Og handlingen? Kjempekort: Vakre Bianca og Katharina er to gifteklare søstre. Deres far vil ikke gifte bort søte, snille Bianca før den eldste og heller vanskelige Katharina er gift. En dag kommer Petruccio til byen, og han blir lurt til å ekte dette "trollet" av et kvinnfolk. 
Her er sikkert mye politikk, og kanskje litt moral her, men Shakespeare har skrevet en komedie, og det er først og fremst det, dette er.

Hånden av Henning Mankell - lydbokversjonen

Hånden er en helt fersk Kurt Wallander bok. Hvis du leste Den urolige mannen og trodde vi var ferdig med Kurt Wallander, så har du helt rett. Hånden er en liten novelle, han skrev for noen år siden, som føyer seg inn i rekkefølgen etter Før frosten.
Det var helt greit å høre Hånden etter Den urolige mannen, gledet meg bare over gjensynet med en litterær karakter som jeg trodde vi hadde hørt det siste fra. Liker datteren Linda godt, lurer på om det kommer bøker om henne?

Wallander begynner å bli en gammel mann, så at det er Ola G. Furuseth`s rolige stemme som leser passer veldig fint. Filen ble lastet ned på iPhonen min, og lørdag la jeg i vei på en lang tur, med lydbok på øret. Jeg hadde ikke fått med meg at boken var så kort, så jeg ble litt paff, da det så raskt gikk mot slutten. Som alltid når jeg hører eller leser Henning Mankell sine bøker, vil jeg ikke at det skal ende. Gjensynet med både far og datter Wallander er kjekt og boken er spennende.

Her kan du se hva forlaget røper om handlingen:
Kurt Wallander er sliten. Han har arbeidet i politiet i over 30 år og strever med motivasjonen. Nå vurderer han å ta en tur til Mallorca, men innser at han ikke får fred i sjelen selv om solen skinner.
Tidlig en søndag ringer hans kollega Martinsson og vil selge ham et lite hus på landet. Motvillig går Wallander med på å ta en kikk. Kanskje det er dette skiftet av omgivelser han trenger.
Han får nøklene og drar av sted til eiendommen. Han går inn hageporten og står blant epletrær, bærbusker og høstløv. På vei inn i huset snubler han i noe. Først tror han det er en trerot eller en gammel rive, men det viser seg å være skjelettet av en hånd som stikker opp av jorden.

Her kan du se hva Rita  og Berit synes om boken

Den lange, hvite skyens land av Sarah Lark

Eller Christiane Gohl, som hun egentlig heter. Hun er en tysk forfatter født i 1958, som har skrevet mange bøker i forskjellige sjangere. Hun skriver under pseudonymer, ikke bare Sarah Lark men flere andre.

Den lange, hvite skyens land lå 50 uker på bestselgerlisten i Tyskland. Det er nesten et helt år det! Bazar melder 5 dager før lansering at første opplag er utsolgt, og de er i sving med å trykke flere bøker. Etter å ha lest boken skjønner jeg ihvertfall hvorfor. Den er vakker, spennende og veldig lærerik.

Forlaget skriver dette bakpå boken:

London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren Gwyneira Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales.

På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen. Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på.

Sarah Lark har skrevet en fantastisk familiesaga over tre bind. Denne første tar oss med til New Zealand i 1852. Kolonialiseringen av landet har akkurat begynt, og vi får et fantastisk innblikk i hvordan dette kan ha artet seg.
Beskrivelsene av landskapet, naturen og dyrelivet var det jeg koste meg mest med, og har jeg ikke hatt lyst å reise til New Zealand før, så har jeg det nå.

Boken er spennende. Den kan se ut som den har høy "dameroman-faktor", men ikke la deg lure av coveret. Historien er ganske jordnær og det er ikke to fjols vi blir kjent med her. Vel kommer Gwyneira fra sosieteten i Wales, men dette er en dame med bein i nesen, som jeg falt for med en gang. Helen er også en tøff dame, selv om hun blir satt ut når hennes nye mann tar henne med til hjemmet sitt.
Jeg kunne ingenting om maorikulturen, eller om oppstarten av kolonien, så jeg velger å tolke all den informasjonen hun kommer med, mer eller mindre som historiske fakta. Derfor fant jeg boken lærerik, og mot slutten kunne jeg litt om sauehold, hesteoppdrett, hval- og selfangst og ikke minst gullgraving. I tillegg til å være koselig og underholdende, var den veldig spennende. Forfatteren gir små drypp av informasjon i begynnelsen av boken, som får deg til å øyne muligheter for intriger og tragedier. Og det fikk vi, vær du trygg, selv om det mot slutten løste seg til det beste for alle jeg heiet på.

Smakebiten fra da Helen treffer sin mann for første gang:
 - Hva mener De med... giftermål? stammet hun til slutt. Jeg... jeg trodde... Helen dro i en hårlokk. 
 - Og jeg trodde De hadde kommet for å gifte Dem med meg, sa Howard og virket nesten litt sint. Har vi misforstått hverandre?
Helen ristet på hodet.  - Nei, selvsagt ikke. Men det kommer litt brått på. Vi... vi vet jo ingenting om hverandre, Man pleier da... det vanlige er vel at mannen gjør kur til sin frem... fremtidige kone, og så...
 - Miss Helen, det tar meg to dager å ri til Christchurch! sa Howard strengt. De kan da ikke på alvor vente at jeg skal ta denne turen flere ganger bare for å komme med blomster til Dem! Hva meg angår, så trenger jeg en kone. Nå har jeg sett Dem, og jeg liker det jeg ser... 
 - Takk, mumlet Helen rødmende.

Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll - en anbefaling!

Gaute Heivoll var et av navnene som dukket opp da jeg saumfarte Litteraturhuset sitt program for høsten. Det er ikke mange forfatterbesøk de har der, så selv om forfatteren var ukjent for meg, slo jeg til. Tiden forlag var grei å sendte meg en kopi av hans aller ferskeste roman, som kom ut nå i høst.

Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. 
En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. 
Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.

"Over det kinesiske hav" er ingen spenningsbok, men den har et nydelig språk og en medrivende handling som gjør boken vanskelig å legge vekk. Jeg hadde en stille dag hjemme og leste hele boken i ett, med kun pauser for å lage te. Jeg nøt hver time, og da jeg var ferdig var jeg inne i en deilig følelse av å ha opplevd noe spesielt.
Historiens nåtid er i 1996, når fortelleren er blitt 56 år, og holder på å rydde ut av huset til sine foreldre. Dette er barndomshjemmet hans, også kalt "galehuset", hvor han vokste opp sammen med en gruppe åndssvake som foreldrene hadde i forpleining. I tilbakeblikk får vi hele historien, til foreldrene, og livet til barna som vokste opp her.
Dette er en nydelig historie, uten overgrep og vanskjøtsel.  Karin og mannen som har ansvaret for barna, er kjærlige og gir dem et godt liv.
Allikevel blir en litt rystet over hvordan vi for seksti år siden, tok vare på de som ikke kunne ta vare på seg selv.
I denne historien er det mye som ikke blir sagt. Ved død og fødsel, og når noen drar eller kommer tilbake, så blir ikke barna informert. Ting blir ikke snakket om, og barna blir ikke forberedt på forandringer som skal skje. Dette er jo veldig ulikt måten vi prater med barna på nå for tiden.
Boken anbefales på det sterkeste, og jeg gleder meg veldig til å høre Gaute Heivoll prate om den på Litteraturhuset i Bergen den 12 september.

Bokryggpoesi på en nydelig lørdag i Bergen

Har aldri fått til dette med bokryggposei, men dette lille diktet ble til, etter hvert som det kom noen bøker til meg i posten i forrige uke. Da jeg så på bunken trengte jeg bare å bytte om på to bøker, og diktet gjorde seg selv. Håper du har en like fin lørdag som den jeg har i Bergen i dag.

Min vakre Valentina

hva med Kaffe med musikk...

Vi drikker den Før flommen tar oss

og lever Til døden skiller oss ad

Det er en gris i barnehagen av Johanna Thydell

Det er ikke bare i hjemmets lune rede jeg leser, nei jeg er så heldig å få anledning til å lese når jeg er på jobb også. Da er det høytlesning det gjelder, og jeg må ofte lese boken 2-3 ganger på rappen. I "min" barnehage er jeg sammen med barn fra 1-6 år. Jeg tar ofte initiativ til å lese, og siden jeg leser med fakter og innlevelse, går det ikke lang tid før jeg merker at de "kommer på" bøkene når de ser meg.
Sånt er gøy!
Gyldendal var så grei å sende meg en artig bok, som jeg nå har lest ca. 10 ganger. Disse barna har vært mellom 2 og 5 år gamle, og et godt tegn på at boken fenger, er at det ikke har forekommet at barn har gått før boken var slutt. De som har kommet til midt i lesingen, har bedt om å få høre hele fra begynnelsen.


For meg som leser, ser jeg at "øvelse gjør mester". Nå når jeg nesten kan den utenat, går det selvfølgelig greit, men de første gangene jeg leste den bommet jeg på tonefall, og holdt ikke helt flyten, på grunn av litt "stolpete" språk. Er det noe med den svenske oversettelsen?
Ellers likte jeg boken veldig godt, og fryder meg hver gang jeg blir bedt om å lese den.

I dag feiret vi Amalie Skram`s 167 års dag

Først av alt: Gratulerer til Karin Fossum som i kveld ble den stolte mottaker av  Amalie Skramprisen 2013!!

Markering av Amalie Skram`s fødselsdag den 22 august, er en årlig markering som stelles i stand av Amalie Skram-selskapet.
Et stort knippe av selskapets medlemmer møttes ved statuen av henne på Klosteret kl. 18:00 for beblomstring av statuen. Deretter spaserte vi ned til Nøsteboden hvor selve feiringen fant sted.
Her vanket det bespisning med adekvat drikke, opplesning og presentasjon av årets Amalie Skram-prisvinner, med påfølgende samtale med Gunnar Staalesen.
Som det kommer frem av bildene var vi utrolig heldige med været, så for oss som var nylig innmeldte medlemmer, var dette en flott introduksjon til selskapet.
Det var ikke noe knusle-bursdag vi deltok på, her vanket det velkomstdrink og bonger, lapskaus og hvit dame. Og taler, ikke minst.

Først ut var Irene Engelstad og Ingrid Vad som snakket om kjærligheten, lystens og dødens offer. Om Amalie Skram og Konstantinopel, med bakgrunn i Fru Ines. Gjett om jeg skal lese Fru Ines nå! Utrolig spennende og lærerikt foredrag.
Deretter fulgte presentasjon av prisvinneren Karin Fossum, med juryens begrunnelse. En meget god begrunnelse spør du meg, og etter å ha hørt Gunnar Staalesen snakke med Karin Fossum, vet jeg at et par av hennes bøker kommer til å stå på repertoaret mitt i nærmeste fremtid. Hun kommer med en ny kriminalroman i disse dager som heter Carmen Zita og døden, som nå står høyt på ønskelisten min.
Gunnar Staalesen gjorde en strålende innsats, ikke bare som beblomstrer, men også som den som snakket med Karin Fossum.
Det var utrolig gøy å høre denne forfatteren, som i en alder av 59 år fremdeles er et fyrverkeri av en dame, fortelle om skrivingen sin.
Tilstede var også representanter fra Cappelendamm forlag, og fra sponsoren som spanderer prisen. 

Et knippe vakre damer som er klar for beblomstring

Karin Fossum forteller om sitt forfatterskap

En lykkelig forfatter mottar Amalie Skram prisen 2013

Gunnar Staalesen vet atter en gang å spørre akkurat de rette spørsmålene

Tusen takk for en fantastisk kveld!

En historieleksjon - dobbel dose med Kleopatra

50 år gammel barnebok vs. fletta ny historiebok

Enkelte personligheter fra historien, må en liksom ha litt kunnskaper om. I disse dager gir Gyldendal ut en ny historiebok om Kleopatra, og jeg innså at mine kunnskaper om henne, kan betegnes som særdeles begrensede, så noe måtte gjøres. Jeg ba forlaget pent om et leseeksemplar og satte igang.
Det viste seg at "Kleopatra  - et liv" av Stacy Shiff ikke er en historisk roman, men en historiebok. De tre første kapitlene gikk trått, men i stedet for å kaste inn håndkledet tok jeg tyren ved hornene og lånte den 50 år gamle boken til Iris Noble om Kleopatra.
Du vet Historien om... serien som vi slukte da vi var 10? Historieserien er for barn og språk og layout er tilpasset målgruppen. For en som har passert førti for lengst,  og begynner å bli dim på synet, syntes jeg det var vidunderlig å lese fete typer, så dette ga nesten mersmak.
Nå kan jeg masse om Kleopatras fantastiske liv, og ser meg rustet til å ta fatt på den ordentlige historieboken igjen.

Kleopatra er antikkens mest berømte og beryktede kvinne. Hun var farao i Egypt en generasjon før Kristus, og den siste greske herskeren av landet. Kleopatras palass glinset av gull og onyks, og sydet av politiske og seksuelle intriger. 
Kleopatra var gift to ganger, begge gangene med en av sine brødre. Den første startet hun en brutal borgerkrig mot, den andre forgiftet hun. Incest og mord var familiespesialiteter. Hun gikk til sengs med bare to menn. De var imidlertid samtidens mektigste romere: Julius Cæsar og hans protesjé Markus Antonius. Begge var gift fra før.

Ti dager senere.....

Jeg har rett og slett ikke kunnskap og ordforråd til å yte denne boken rettferdighet, så er du historisk interessert og har erfaring med å lese denne typen faktabøker, skal du ikke høre på meg. For meg ble dette oppramsing av fakta, og i begynnelsen føltes det som at det ikke kom i kronologisk rekkefølge.
Det skulle være overkommelig å komme seg gjennom teksten, for boken er bare på 300 sider, (+ 50 sider med register, noter og litteraturliste). De første 100 sidene leste jeg alt, de neste 100 sidene leste jeg begynnelsen på hvert kapittel. Deretter leste jeg noen linjer hist og her, før jeg hoppet til siste kapittel for å få med meg hennes "grand finale".
Hadde jeg deltatt i en quiss, skulle jeg alltids kunne briljert med noen kløktige svar om Kleopatra, men jeg frykter at det som har festet seg kommer fra Historien om Kleopatra heller enn Kleopatra - et liv.

Mari Stokke-Bakken sin debutroman er min bok på vent i dag

Boken heter "Nesten for alvorlig". Det er debutromanen til Mari Stokke-Bakken, som kom ut i begynnelsen av dette året. Jeg hadde ikke hørt om henne før jeg var inne på biblioteket sin side for å sjekke ut hvilke bøker de skal prate om på høstens Leseglede samlinger.
Der dukket hun opp, og jeg lærte at hun er ung, født det året jeg var russ, og bosatt i Bergen, opprinnelig fra Rennebu.
Leseglede er det Bergen Offentlige Bibliotek (hovedbiblioteket) som står for. Samlingene foregår første tirsdagen i måneden, og de har litt varierende format.
Jeg har vært noen ganger før, og hørt Frode Gryttens Murakamiforelesning, Merethe Lindstrøm som snakket selv om forfatterskapet sitt, og samtale om Vigdis Hjorts roman Hjulskift. Alle tre gangene har det vært veldig kjekt, så nå gleder jeg meg til 1 oktober kl. 19:00.

Boken ble bestilt på biblioteket, og de sviktet ikke. Men før jeg begynner må jeg gjøre en innsats på Kleopatra-fronten.

Da jeg googlet på boken fant jeg en flott omtale på bloggen Bokvrimmel, så hvis du vurderer å lese denne flotte debutromanen, ta gjerne en titt på hva hun skriver om boken.
Kanskje det er noen bloggere i Bergen som har lyst å være med 1 oktober? Det koster ingenting og er veldig uformelt.

Sjekk ut Beates bokhylle i dag hvis du har lyst

på tips til andre bøker å lese.

Mandag er min favorittdag! - boklunch på en mandag

Lavkarbolunch og en ny bok fra biblioteket 

Jeg elsker mandager! Nå er det slutt på "stønn, er helgen slutt allerede?", med fri på mandager blir hver helg en langhelg.
Denne uken startet jeg med å følge Sondre til bussen. Skolen starter i dag og det første som skjer er at han skal på leirskole. Det blir nok stille i huset, men vi voksne får slå ut håret og fylle fritiden, uten å tenke på at noen bør være hjemme.
Målet mitt i år er å "løpe Stoltzen" som det heter, 24 ganger. I dag tok jeg den 17 turen, så jeg er bra i rute. Etter en (ikke så veldig) rask tur i Stoltzen og en dusj, tok jeg turen til biblioteket for å levere og hente. Boken jeg har lånt denne gangen er Mari Stokke-Bakken sin "Nesten for alvorlig". Hun skal være tilstede den 1 oktober når månedens Leseglede arrangeres, så da må boken leses og fordøyes. Kanskje jeg kan notere meg noen spørsmål eller kommentarer, og våge meg med i diskusjonen?

"Det er en gris i barnehagen" av Johanna Thydell og Charlotte Ramel

På vei hjem stakk jeg nesen spent ned i postkassen, og ja! der lå det en bok til meg.
Det er Gyldendal som har sendt meg et leseeksemplar på en barnebok, som jeg hadde lyst å teste ut på barna i barnehagen. Den heter "Det er en gris i barnehagen", og ved første gjennomlesning koste jeg meg storveis.
Ettermiddagen går med til å lese "Den lange, hvite skyens land" som er en vidunderlig roman fra New Zealand i 1850-årene. Jeg klarer nesten ikke å legge den fra meg. Med andre ord, alt er bare velstand.

Håper du har en fin mandag du også :)

Porselenspiken av Gunn Marit Nisja - min smakebit denne søndagen

Gunn Marit Nisja er utdannet kokk og lærer. I tillegg til å skrive flotte romaner, jobber hun ved kunstutstillingene på Blaafarveverket på Modum. Hun har, siden 2008 gitt ut fire diktsamlinger, før hun i 2011 ga ut sin første roman "Naken i hijab".

"Porselenspiken" er hennes andre roman, som kommer ut i september 2013.

Forlagets omtale:
Kristin er i slutten av 30-årene, singel og barnløs. Hun er odelsjente til en gård i Romsdalen, men ønsker ikke å overta gården. I stedet har hun utdannet seg til kokk, og starter sin egen restaurant, "Små gryter", i Åndalsnes. Restauranten blir Kristins måte å realisere seg selv på, i stedet for å stifte egen familie. Allerede første dagen dukker Marta opp, en ung, eks-narkoman som er ute etter jobb. Marta er et unikum i arbeidet, og Kristin føler seg etter hvert som en mor for henne. Vi får innblikk i Martas oppvekst, med omsorgssvikt og tidlig rus. Hun sliter med å betale ned en narkotikagjeld, og Kristin hjelper henne. Kristin er ambisiøs og dyktig, men likevel kommer Marta etter hvert til å bli viktigere for Kristin enn restauranten. Det utvikler seg et gripende forhold.

Må bare begynne med å si, dette var en kjempefin bok! Tilhørighet, mellommenneskelige forhold, og litt sånn meningen med livet. Hovedpersonen Kristin har nok ikke vært den enkleste å ha med å gjøre i oppveksten, og hun har som nesten 40-åring et ganske kjølig forhold til sin mor.
Her er det mye som skjer, både i tilbakeblikk og nåtid, og på denne måten, med sprang frem og tilbake i tid, blir vi kjent med Kristin og også Marta som kommer inn i livet hennes.
Det er ikke en solskinnshistorie dette her, og det kom noen tårer mens jeg leste. Samtidig er det en fortelling med mye mestring og positivitet.
Denne kan jeg anbefale uten å blunke, og griper etter hennes første bok Naken i hijab, for nå må jeg bare lese denne også.

Jeg deler en liten smakebit fra boken:
Idet jeg skulle gå opp trappa for å pusse tennene og legge meg på det gamle jenterommet, hadde mamma stoppet meg i den halvmørke og kjølige gangen. 
Hun trakk meg i ermet og så bønnfallende ut, og jeg tenkte at nå kom det antagelig noe om min plikt, å flytte hjem og bli melkebonde. Det gjorde det ikke denne gangen. 
Hun tok hånda mi mellom begge sine. 
- Jeg er så stolt av deg, Kristin, og det du får til. Du har ikke en jobb til meg på kafèen din?

Tenk det er søndag igjen, og tid for smakebiter.

Vil du ha flere enn denne, må du ta turen innom

bloggen Flukten fra virkeligheten

Les gjerne anmeldelsene til:
Artemisias verden
Med bok og palett
Rita leser

Noelle Harrison`s Beatrice - en vakker bok med nerve

Noelle Harrison er født i England men er av Irsk avstamning. Da hun som voksen bosatte seg i Irland skrev hun tre skuespill før hun i 2004 ga ut denne, sin første roman, Beatrice. Boken kom ut på norsk i fjor. Forfatteren bor nå faktisk i Bergen, og kommer i september ut med første bok i en trilogi med navn Valentina. Denne er skrevet under pseudonymet Evie Blake, og jeg lurer på om noen kan fortelle meg hvorfor, for det er ikke akkurat noen hemmelighet hvem forfatteren er.

Det var noe med Beatrice som aldri ble snakket om i hjemmet.
En mørk hemmelighet som bare gjorde forsvinningen verre.

Eithne er en 30 år gammel kvinne som bor med mannen sin i Dublin. Hun prøver å leve av kunsten sin, men strever med minnene om søsteren Beatrices forsvinning for 18 år siden.
Hendelsen var knusende for Eithnes foreldre og henne selv. En dag dukker den unge kvinnen Lisa opp på dørstokken og påstår at hun er Beatrices ukjente datter som ble adoptert bort. Nå prøver hun å finne sin biologiske mor. Men hvem kan være faren hennes? Og kan Eithne forsone seg med de mørke familiehemmelighetene som kommer fram i lyset?

I romanen Beatrice, opplever du å komme godt under huden på de tre familiemedlemmene som sammen utgjør fortellerstemmene. 
Den har et snev av oppvekstroman over seg, med savn og sorg, men jeg opplevde den allikevel aldri som trist. Her er en nerve gjennom boken, som forsterkes etterhvert som en leser. 
Beatrice er den ene fortellerstemmen, og mysteriet rundt henne holdes hele tiden godt skjult. Det er lillesøsteren hennes Eithne som tar oss gjennom historien i nåtid, og i denne historien ligger spenningen. I tillegg til disse to sine fortellinger får vi Sarah, deres mor`s historie som fant sted  da Beatrice ble født. Dette er en ganske trist og "håpløs" historie, som minner oss om hvor fritt og godt vi lever nå. 
Hoppingen mellom stemmene fungerer fint, og er tydelig markert med kapitler med overskrift. 

Vil du vite mer om handlingen kan du ta en titt 

på den flotte omtalen til Åslaug  

Jeg likte boken veldig godt, og kan lett anbefale den videre. Den var lettlest og historien var utrolig skjønn. Mysteriet holdt seg gjennom hele boken, og ikke før på slutten får vi de endelige forklaringene. 

Per Gynt på Torgalmenningen med Bergen Filhamoniske Orkester

Fullt orkester, sangere og skuespillere - liv og røre på Torgalmenningen i dag

I dag ba Trond Mohn og  Bergen Filharmoniske Orkester på en storslått gave til byens befolkning med konsertforestillingen «Peer Gynt». Vi fikk høre et 1,5 times utdrag fra Ibsens dramatiske skuespill, med musikk av Edvard Grieg.

Midt på Torgalmenningen kunne vi se Dennis Storhøi gjøre en fantastisk innsats som Peer Gynt og Kari Simonsen var en like troverdig mor Aase. I rollen som den forføreriske Anitra var Karoline Krüger, kanskje ikke helt i sitt rette element, men morsomt ble det. 
Det lokale sangtalentet Lydia Hoen Tjore sang Solveigs sanger. Hun snakket først, og da var jeg ikke imponert, men da hun begynte å synge var det bare til å gi seg ende over. Henne kommer vi til å høre mer til, det er jeg sikker på. 

Musikken var fin og lyden klar og kraftig, så vidt jeg kunne se var hele arrangementet veldig vellykket. Vi satt langt fremme og hadde fokus fremover, men det føltes som at det sto masse mennesker bak oss. Fremme hos oss ble det litt diskusjon om vi skulle stå eller sette oss ned på bakken som så mange andre. Det endte med at de fleste satte seg ned, mens tre gamle gubber brettet armene rundt brystet og ble stående som noen påler, midt i havet av sittende mennesker. Dem om det, vi satt foran dem, så det plaget ikke oss.Vi var utstyrt med flis-teppe og regnjakke. Regnjakken ble heldigvis værende i vesken.

Hvor lenge er det mulig å spise salat både til lunch og middag??

Spirer ferdig på 3 dager - noen timer i kjøleskap og de er knasende sprø

Uten å gå lei. For det er jo det som er problemet. Variasjon er vel nøkkelordet her, og hos meg har det gått sport i å variere salatene. Spirene som jeg spiret i helgen er nesten oppspist, og når jeg er ferdig å spire bokhvete skal jeg spire flere mungbønner. De er super i salaten! Her kan du se bilder av bønnene før de spirte.

Her kommer noen tips til variasjon:
Basic salat: Spinat, rucola og to typer salatblader
Tomat, paprika og agurk er jo standard salatingredienser, men du kan godt unngå, eller supplere dem ved å bruke andre ting som:
Omelettbiter
Fetaost
Stekt og krydret sopp (gjerne lunken)
Stek: Kikerter, løk og rosiner - krydre godt
Avocado
Raspet gulrot
Reker
Egg
Tunfisk
Oliven
Appelsin eller mango

Er du ikke redd for karbohydrater er det også godt med couscous, bulgur, linser, ris eller pasta oppi salaten. Blander du dette i mens det er litt varmt, får du en lun salat, noe som er kjempegodt.

Og så det viktigste: Jeg bruker alltid god olivenolje (den med sitron fra Oliviers er best!) og urtesalt over salaten. Bruk også dressing:

En god dressing rører du selv sammen slik:

4 ss kesam

2 ss majones

1 skvis sitron

1 ss basilikum fra tube (Meny)

1 ss hvitløk fra tube (Meny)

salt og pepper

Grønn salat med masse spirer

Salat med cashew, sopp og massert brokkoli 

Kleopatra - et liv av Stacy Schiff - min bok på vent denne tirsdagen

Egentlig er den ikke på vent, for jeg tok den med meg på helgetur og fikk lest de to første kapitlene. Det var da det gikk opp for meg, at dette kommer til å ta tid...  Har jeg tatt meg vann over hodet?
Det er jeg selv som har bedt Gyldendal forlag om å sende meg et leseeksemplar, og det forplikter, men etter å ha gjort meg kjent med boken, tenker jeg at dette er et stykke utenfor min komfortsone.
"Kleopatra - et liv" ligner ikke i det hele tatt på historiebøkene jeg elsket som liten, "Historien om... serien". Gjennom disse bøkene ble jeg kjent med alle de store navnene. Nå har jeg vært voksen en stund, og bør kunne lese litt mer avanserte historiske bøker. Saken er den at jeg trodde dette var en roman. Jeg trodde vel at en spennende historie skulle trylle kunnskapen om Kleopatra inn i mitt hode, sånn som mange historiske romaner gjør.

Teksten bakpå boken viser meg at her er mye å lære.

Kleopatra (69-30 f.Kr.) er antikkens mest berømte og beryktede kvinne. Hun var farao i Egypt en generasjon før Kristus, og den siste greske herskeren av det omfattende riket. Kleopatras palass glinset av gull og onyks, og sydet av politiske og seksuelle intriger. 
Kleopatra var gift to ganger, begge gangene med en av sine brødre. Den første startet hun en brutal borgerkrig mot, den andre forgiftet hun. Incest og mord var familiespesialiteter. 
Hun gikk til sengs med bare to menn. 
De var imidlertid samtidens mektigste romere: Julius Cæsar og hans protesjè Markus Antonius. Begge var gift fra før.

Mytene om Kleopatra er mange, og hun har blitt fortolket av et utall kunstnere og skuespillere. 


Første kapittel begynner som er forord. Jeg måtte se litt etter da andre kapittel begynte, og forsto at det ikke var et forord. Eller er det det? Andre gjennomlesning gjør meg usikker igjen. Hun snakker til oss om hvordan hun har jobbet, samtidig som vi får fakta oppramset.
Ref: "Å finne tilbake til Kleopatra innebærer like mye å berge de få fakta som finnes, som å skrelle vekk lag av myter og mosegrodd propaganda."
I andre kapittel hopper vi rett inni livet hennes som 21 åring, og for lengst en voksen hærfører. Vi får en rask oppsummering, og så er vi i gang med slag, høydare og nederlag.
Når jeg setter meg ned med andre kapittel, for andre gang i dag, begynner jeg å tvile på om jeg har hjerne til dette her. Jeg vet at jeg leste dette kapittelet i morges, men det er ikke mye jeg husker. Kanskje fordi jeg ikke klarer å plassere henne i tidsepoken? Jeg vet ingenting om henne annet enn at hun ble tidlig foreldreløs. Hvorfor ble hun som hun ble?

Nei, jeg gir ikke opp. Jeg er jo ikke helt tett i pappen heller, det må gå :)  Med et par kapitler i uken, skulle jeg komme meg gjennom den på "no time". Fokus og stø kurs, som Nifse Nella sier...
Kanskje jeg skal plukke med meg, den ikke fullt så historisk korrekte, men mye mer lettleste, Historien om Kleopatra neste gang jeg er på biblioteket, så har jeg litt å bygge på.

Foreløpig aner jeg ikke om dette er en god bok eller ikke. Jeg vil heller ikke fraråde noen å lese den, for det at jeg sliter litt trenger ikke bety noen ting, for om boken er god eller ikke. Det er jo en internasjonal bestselger, så mange mennesker må ha kjøpt den.

Har du lest denne boken? 
Leser du historiebøker, eller holder du deg til historiske romaner?

Har du lyst å ta en titt på hva andre bloggere leser

er tirsdag dagen for å titte innom 

Beates bokhylle - god jakt!

Hevneren av Jan-Erik Fjell

Gratulerer til Jan-Erik Fjell med atter en spennende thriller. Endelig er dagen kommet for lansering, du finner den i butikkene fra i dag.

Det er kanskje bare meg, men jeg synes Jan-Erik Fjell skriver på samme medrivende måte som vår alles kjære Nesbø. Storyen er lett å følge med på, du får delta litt i etterforskingen selv og det er ikke en side uten at historien har bevegd seg fremover. Har du først plukket opp en av Jan-Erik Fjell sine thrillere, kommer du ikke til å klare å legge den fra deg.

Vi stiftet første gang bekjentskap med politimannen Anton Brekke i Tysteren, som kom ut i 2010. Denne fikk han Bokhandlerprisen for, og det støtter jeg fullt ut, fo den var utrolig spennende. I 2012 kom Skyggerom. Denne leste jeg ikke før jeg hadde fått Hevneren i hende, men da skal jeg si jeg fikk fart på meg. (Takk og pris for fridager midt i uken, så det er mulig å sitte og lese i timesvis.)

Les gjerne Rita sin flotte anmeldelse av Skyggerom.

Det er Juritzen forlag som har sendt meg boken en stund før den kommer i butikkene. Samtidig la de ved den flotte høstkatalogen sin, hvor det er et fint intervju med den aktuelle forfatteren.
Her forteller han at i Tysteren lot han oss bli kjent med politimannen Anton Brekke, mens i Skyggerom ble vi kjent med privatpersonen Anton Brekke. I den tredje boken Hevneren er fokus en blanding av begge deler.

I Hevneren er der tre parallelle handlinger. Vi er tilbake til 1961 og det beryktede fengselet Alcatraz. Fengselet som først var militært, så føderalt. Det var 1500 menn som sonet på denne øyen. Det sies at ingen har klart å rømme herfra. I 1994 er fengselet nedlagt og fungerer som attraksjon. Et norsk kjærestepar som er på besøk blir kontaktet av en godt voksen amerikaner, som forteller en svært så spennende historie om Danny fra Norge som han satt fengslet sammen med frem til 1962, da fengselet ble nedlagt.
I nåtid treffer vi igjen Anton Brekke etter at han har dummet seg skikkelig ut og blitt midlertidig degradert. Han trives ikke i patruljebilen, og når hans tidligere kollega står fast i en mordetterforskning, kan han ikke dy seg og må snoke litt på egen hånd. Krimforfattere har en tendens til å stadig vekk introdusere nye mulige gjerningsmenn. Det skjer også her, bortsett fra at du bare får en sånn introduksjon. Mot slutten av boken hadde jeg ingen andre enn den ene kandidaten, så overraskelsen var stor, da jeg hadde tatt feil, gjennom hele boken.

Jan-Erik Fjell har fått til en veldig troverdig karakter i Anton Brekke. Jeg liker humoren hans og jeg liker at han har sine utfordringer, men ikke er en forsoffen alkis. Boken er en skikkelig "pageturner" som det heter på godt norsk. Turen fra Bergen til Zell am See i sommer gikk som en lek, takket være Hevneren. Denne må du ikke gå glipp av!

Her kan du se hva Rita synes om boken hvis du vil.
Her kan du se hva Dagbladet skriver i dag på utgivelsesdagen.