Porselenspiken av Gunn Marit Nisja - min smakebit denne søndagen

Gunn Marit Nisja er utdannet kokk og lærer. I tillegg til å skrive flotte romaner, jobber hun ved kunstutstillingene på Blaafarveverket på Modum. Hun har, siden 2008 gitt ut fire diktsamlinger, før hun i 2011 ga ut sin første roman "Naken i hijab".

"Porselenspiken" er hennes andre roman, som kommer ut i september 2013.

Forlagets omtale:
Kristin er i slutten av 30-årene, singel og barnløs. Hun er odelsjente til en gård i Romsdalen, men ønsker ikke å overta gården. I stedet har hun utdannet seg til kokk, og starter sin egen restaurant, "Små gryter", i Åndalsnes. Restauranten blir Kristins måte å realisere seg selv på, i stedet for å stifte egen familie. Allerede første dagen dukker Marta opp, en ung, eks-narkoman som er ute etter jobb. Marta er et unikum i arbeidet, og Kristin føler seg etter hvert som en mor for henne. Vi får innblikk i Martas oppvekst, med omsorgssvikt og tidlig rus. Hun sliter med å betale ned en narkotikagjeld, og Kristin hjelper henne. Kristin er ambisiøs og dyktig, men likevel kommer Marta etter hvert til å bli viktigere for Kristin enn restauranten. Det utvikler seg et gripende forhold.

Må bare begynne med å si, dette var en kjempefin bok! Tilhørighet, mellommenneskelige forhold, og litt sånn meningen med livet. Hovedpersonen Kristin har nok ikke vært den enkleste å ha med å gjøre i oppveksten, og hun har som nesten 40-åring et ganske kjølig forhold til sin mor.
Her er det mye som skjer, både i tilbakeblikk og nåtid, og på denne måten, med sprang frem og tilbake i tid, blir vi kjent med Kristin og også Marta som kommer inn i livet hennes.
Det er ikke en solskinnshistorie dette her, og det kom noen tårer mens jeg leste. Samtidig er det en fortelling med mye mestring og positivitet.
Denne kan jeg anbefale uten å blunke, og griper etter hennes første bok Naken i hijab, for nå må jeg bare lese denne også.

Jeg deler en liten smakebit fra boken:
Idet jeg skulle gå opp trappa for å pusse tennene og legge meg på det gamle jenterommet, hadde mamma stoppet meg i den halvmørke og kjølige gangen. 
Hun trakk meg i ermet og så bønnfallende ut, og jeg tenkte at nå kom det antagelig noe om min plikt, å flytte hjem og bli melkebonde. Det gjorde det ikke denne gangen. 
Hun tok hånda mi mellom begge sine. 
- Jeg er så stolt av deg, Kristin, og det du får til. Du har ikke en jobb til meg på kafèen din?

Tenk det er søndag igjen, og tid for smakebiter.

Vil du ha flere enn denne, må du ta turen innom

bloggen Flukten fra virkeligheten

Les gjerne anmeldelsene til:
Artemisias verden
Med bok og palett
Rita leser