Valentina av Evie Blake

Det er Noelle Harrison som har valgt å gi ut sine mer erotiske romaner under pseudonymet Evie Blake. Sikkert ikke så dumt å holde sjangrene fra en annen, på denne måten.
Harrison`s forrige bok, Beatrice har jeg nettopp lest, og likt veldig godt, så det var med kriblende forventninger jeg satte i gang med Valentina, som er første bok i en trilogi.

Milano 2012. Fotograf Valentina Rosselli har vært samboer med den hemmelighetsfulle Theo Steen i et år, men nekter å inngå et mer forpliktende forhold. 
Når hun får tilbud om å ta bilder i en sexklubb, blir hun trukket inn en skjult verden som avslører sider av henne hun ikke visste at hun hadde.

Venezia 1929. Belle er alter ego til en velstående sosietetskvinne som er fanget i et ulykkelig ekteskap og samfunnets konvensjoner. 
Som Belle lever hun ut sine fantasier i et hemmelig liv som kurtisane. Selv om det er flere tiår som skiller dem fra hverandre, er Belle og Valentinas liv knyttet sammen på et overraskende vis.

Historien om Belle, eller Louise som hun egentlig heter, er definitivt den som fengslet meg mest. Her er vi i Venezia og får med alle de stemninger som denne spennende byen oser av. Livet til Louise er av den heller begredelige typen, og jeg forstår og føler med henne i hennes flukt inn i rollen som Belle. Mot slutten blir det riktig spennende, plottet, løsningen og hevnen holdt meg fengslet. Jeg ville helst holde meg i 1929 hele tiden. Ikke bare handlingen, men jeg synes også at språket er bedre i denne delen.

I parallell historien som finner sted i Milano i nåtid, følger vi Valentina. Hun er fotograf og får i oppdrag å ta noen erotiske kunstbilder som skal utsmykke en SM klubb. Første gang hun besøker etablissementet har hun kamera med seg, men de andre gangene hun er der, har hun glemt at hun er fotograf, og hiver seg ut i forlystelsene. På meg virker dette veldig sært, og vi får en masse rå sex som i mitt hode ikke henger på greip i det hele tatt. Det ble rett og slett for mye av det gode, på en måte som var vanskelig å relatere seg til.
Spenningen med den hemmelighetsfulle kjæresten Theo  har så mange logiske brister, at jeg ikke helt klarte å la meg rive med her heller, selv om slutten på akkurat dette var ganske snedig.

Alt i alt, når hele boken var lest vil jeg nok påstå at hun har skrevet en fin historie. Det er viktig å være seg selv, og la sin utkårede også være seg selv, står vel som det moralske etterordet. Hun kunne godt ha skrevet  dette som en spenningsroman uten de forferdelige SM scenene, det ødela helheten og stykket boken veldig opp.

Og så smakebiten fra slutten på boken:
Det er en måneløs kveld, og himmelen er like svart som humøret hennes. Fremdeles ingen Theo Hun vil ha ham nå. Hun trenger ham for at hjertet hennes skal bli helt igjen. 
Gatene ligger øde og forlatt. Sånn er det alltid om kvelden i Venezia. Turistene drar hjem, og det virker som om de fleste av byens innbyggere er spøkelser. 
Hun vandrer langs kanalen og konsentrerer segom å huske veien. Bak seg hører hun fottrinn, men da hun snur seg, er det ingenting å se. En kirkeklokke slår tolv midnatt, og en svart katt løper langs gaten foran henne, men uten å krysse den...