Eden - ny flott roman fra islandske Audur Ava Òlafsdòttir

Eden er ikke mitt første møte med denne islandske forfatteren. Det er i år ti år siden jeg med begeistring leste Stiklingen, og etter det har jeg kost meg med Arr (som hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for i 2018) og Svaner blir ikke skilt, så det er ikke rart at jeg jublet da jeg fikk øye på en ny tittel fra denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Møt Alba. Singel språkviter med fast jobb på universitetet. Bereist og belest med livet på stell.

Eller?

Da Alba brått befinner seg i en metoo-storm i Reykjavík, sier hun opp både jobben og leiligheten og flytter på landet. Her håper hun å gjøre bot for klimaavtrykket sitt ved å plante tusenvis av trær og etablere en paradisisk hage. På den nærmest treløse øya Island er dette ingen enkel sak, men Alba planter likevel trossig tre etter tre i den golde jorda. Samtidig dras hun, delvis mot sin vilje, inn i det lille lokalsamfunnet. Bøkene hennes om språkvitenskap selger som varmt hvetebrød på gjenbruksbutikken, og snart er Alba blitt islandsklærer for en gruppe flyktninger. 

Eden utmerker seg spesielt på flere måter, og siden mye av handlingen dreier seg om språk, er dette en liten perle for oss som synes språk er interessant.

I tillegg til å høre om språkforskning, fonologi, etymologi og setningslære, er hovedpersonen innom generasjonsskiftet i litteraturen i forelesningene sine. 

Ja, for hun jobber på universitetet og foreleser i språkvitenskap, det vil si i begynnelsen av historien, gjør hun det. Her skjer det mye. Via 5-6 tema-tråder som utvikler seg gjennom hele romanen, 

Alba har et nært forhold til sin far, som er støttende i alt hun gjør. De er oppriktig interessert i hverandres drømmer, noe jeg oppfattet som forfriskende nytt. Mor døde for seks år siden, det lille som ble sagt om dette, understreket heftigheten i Albas følelser rundt morens død. Hun har også en søster, som har det motsatte temperament av hovedpersonen, fordømmende og anklagende som hun hele tiden er.

Det er refleksjoner rundt flyskam som gjør at Alba kjøper den store landeiendommen med en forfallen hytte på. Hun skal plante 5600 bjerketrær for å kompensere for de fire flyturene hun har måttet ta, i forbindelse med jobben. Dialoger rundt plastforurensing og vannforbruk, er med på å gjøre dette til en, klimabok.

Romanen går fort frem, her er det lite grubling over skal/skal ikke og like lite detaljer rundt kjøp og salg. Alba bare gjør det hun har satt seg fore, og når hun bestemmer seg for ikke å rive, men å restaurere huset på tomten, blir hun kjent med den seksten år gamle Danyel som har innvandret fra et ukjent land, sammen med sin onkel.

                                        Jeg sto på gressflekken og holdt i halen til en mus som jeg hadde fantet inne i huset, og så meg rundt etter en bergsprekk jeg kunne slippe den nedi, da det dukket opp en setning fra en artikkel som jeg hadde lest forleden, og som lød slik: Språket er det viktigste redskapet i menneskets jakt på makt. Det fikk meg til å tenke på at selv om jeg jobbet med å passe inn ytringer og følelser i et grammatisk system, så var  jeg ikke alltid like god på å få tanker og ord til å passe sammen. Det er både merkelig og ulogisk at en mus skulle vekke den slags tanker hos meg, og enda mer spesielt at jeg straks etterpå begynte å tenke på å bygge opp en steinmur.

I tillegg til undervisningsjobben på universitetet, leser Alba korrektur for to forlag. Gjennom hele romanen hører vi om en av bøkene hun jobber med, og den vinglete forfatteren som stadig endrer navn på boken sin. Jeg humret godt av refleksjonene rundt det å korrigere feil, uten å falle for fristelsen å rette på innholdet.

Det er mye humor i denne boken, som er skrevet på en lavmælt måte uten dramatikk av noe slag. Romanen er handlingsdrevet til tusen, tematikken som dreier seg om klimakrisen er nennsomt flettet inn, og taler sitt klare språk, uten å lage dramatikk ut av det. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, og med poetiske overskrifter og mye luft, flyter lesingen veldig lett. Audur Ava Òlavsdòttir fengslet meg aldeles med betraktningene sine, og ikke minst med måten romanen er skrevet på, så Eden blir nok en av bøkene jeg leser i 2024 som jeg ikke vil glemme så lett.

Eden anbefales på det varmeste ⚅

Forlag: Pax

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 208

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Leseeksemplar