Min sommertur til Irland fikk meg til å ville lese noen av de irske forfatterne. Jeg begynte med samtidslitteratur av stor klasse med Sèan Hewitt sin roman Gjennom det store mørket, og den ga meg lyst til å lese mer fra dette spennende landet. Litt tilfeldig valgte jeg novellesamlingen med det litt snodige navnet Å jukse i canasta, og det skulle vise seg å være et veldig heldig valg.
Forlaget om handlingen:
Gjennom de 12 novellene i denne samlingen fremstår William Trevor som en av vår tids skarpeste observatører av mellommenneskelige relasjoner, av de bånd som knytter oss sammen, og de sannheter som truer med å splitte oss. Temaer som bedrag, skam, anger og tilgivelse, utforskes her på tvers av generasjoner og samfunnslag; på mesterlig vis demonstrer William Trevor hvor sammensatt og komplekst det tilsynelatende hverdagslige og trivielle kan være, og viser oss hvor dypt ned i sorg og fornedrelse man kan dykke.
Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2007/på norsk 2015
Sider: 221
Oversatt av: Hilde Lyng
Kilde: Lånt på biblioteket
Jeg skal ikke skrive om alle novellene, men siden åpningshistorien "Sydamens barn" tok pusten fra meg, må jeg bare nevne denne.
Vi er på et bilverksted hvor far og sønn arbeider sammen. To spanske turister kommer innom og ber om å bli kjørt til den hellige statuen av den gråtende jomfruen, som de fikk høre om at en pubgjest i Dublin. Cahal lar seg friste av pengene de tilbyr, dropper fotballkampen han egentlig skulle se, og tar dem med i bilen sin.
På vei dit, kjører han forbi det blå huset til sydamen og hennes lille datter, som er beryktet for å stadig løpe ut i veien foran bilene. Det skjer det som må skje, han kjører på henne. Turistene i baksetet er opptatt av seg selv, så de merker ingenting, derfor kjører Cahal bare videre.
Fortsettelsen er mørk og full av nerve, historien spekket med mystikk som blir formidlet på mytisk vis. Det er nydelig lesning, og allerede her føk William Trevor høyt opp på favorittlisten min.
Athenry, Ennis, Galway og Dublin er byer jeg var i i sommer, og som dukker opp i novellene, det var veldig gøy. Men, novellesamlingen tar oss med til London, og andre steder som ikke er i Irland også. Et par noveller har et snev av Italia i seg, med fokus på språket, også litt artig, siden jeg nå ha slitt med italiensk siden påske.
Irland er et katolsk land, noe som byr på enkelte utfordringer, spesielt novellen hvor Donal Prunty returnerer til landet etter 23 år i England, viser ett av problemene tydelig. Problematikken med det irske språket, som nesten var helt forsvunnet fra dagliglivet for et par generasjoner siden, får vi også høre om. Dette pratet vi med folk om da vi var i Irland, og skjønte at ungdommen har tatt grep, så de som snakker irsk er de unge, ikke de gamle, som vi først antok.
Det er et dystert ferniss over novellene til William Trevor, men sammen med uroen karakterene opplever er det også varme å finne, spesielt i novellen hvor familiegården må legges ned, og de to sønnene som arver, gjør den om til golfbane.
Jeg likte novellesamlingen godt, selv om noen av de siste historiene ikke fenget like mye som de første i boken. Kanskje det var utålmodige meg som hadde fått nok av den vare, rolige fortellermåten, og trengte noe annet å bryne meg på en stund. Fin lesning var det i alle fall ☺
Et velkjent motiv fra sommerens sykkeltur på vestkysten av Irland |
William Trevor Cox ble født i Irland, men flyttet tidlig i livet til England og ble der. Han regnes som en av de største forfatterne i Irland, og den største forfatteren av noveller skrevet på engelsk. William ble født inn i en anglo-irsk protestantisk familie, i et land hvor religion fremdeles er et issue.
Etter å ha avsluttet studiene på Trinity College i Dublin (historie) arbeidet han som skulptør, treskjærer og etter hvert lærer. Han debuterte som forfatter i 1958, med en bok som han senere nektet forlaget å trykke flere årganger av. Etter han mottok den gjeve Hawthornden Prize of Literature i 1964, har han vært forfatter på heltid. Da denne boken ble oversatt til norsk i 2015 ble han presentert som en samtidsforfatter, men han døde året etter.
Syntes tittelen hørtes så kjent ut, og ikke så rart siden boken står i hyllen her og har gjort det i årevis. Denne skal jeg lese når bokhøsten har lagt seg. Artig at du fikk lese om plasser i Irland du nettopp har vært,sånt er litt gøy.
SvarSlettVet ikke om jeg kan kalle det favorittforfatter siden jeg kun har lest to bøker av ham, men jeg mener Colm Tòibìn er født i Irland, liker ham godt.
Ha en fin dag, så snakkes vi i kveld :-)
Vi har litt vi skal gjennom nå, før det roer seg, men du kommer til denne og til slutt. Colm Tòibìn, var det Marias Testamente du sa var så bra? eller en annen?
SlettTakk for i kveld, kjempe kjekt!
Ja,stemmer. Og en som heter Navnenes hus. Tror han har flere på norsk, men prøv Marias testamente.
SlettTakk for en koselig kveld, og jaggu rakk jeg bussen 🙂
Takk Beathe, begge titlene er notert, god helg!
SlettDet er gøy å finne bøker litt tilfeldig, og gøy når det klaffer. Særlig når du gjenkjenner byer og steder du har vært. Jeg har nettopp lest en bok av irske Eimear McBride, ganske spesiell, skal skrive om den snart :)
SvarSlett