Å lese debutromaner og virkelig la seg imponere, gir en god følelse. Denne godfølelsen fikk jeg da jeg leste islandske Frìda Ìsberg sin dystopiske roman Merking.
Forfatteren mottok Per Olov Enquist-prisen for boken i 2002, dette er en pris for unge forfattere, hjemmehørende i Europa som "er på vei ut i Europa". At Merking er aktuell for andre land enn Island er helt sikkert, les og la det skremme du også ☺
"Testen" er en revolusjon - psykologisk, teknologisk og politisk. Den fastslår hvorvidt man har anlegg for empati og medfølelse - eller for umoral og asosial oppførsel.
Det opprinnelige målet er å kunne behandle farlige mennesker før de blir farlige, men snart brukes informasjonen langt bredere. Den som vil kan registrere resultatene sine i et offentlig, åpent register. Politikere begynner å smykke seg med beståttmerking, stadig flere bedrifter blir empatisertifiserte.
Nabolag og borettslag begynner å reservere seg mot umerkede individer og noen begynner å snakke om testing i allerede i grunnskolen. Snart er det Islandske samfunnet, i romanen satt en gang i nær framtid, et samfunn i dyp splittelse.
Dystopiske romaner kan variere fra at menneskeheten har gått under, med kun få unntak, til bøker som denne, hvor vi kjenner igjen samfunnet som det er i dag, men med noen justeringer, som ikke er særlig hyggelige.
Historien starter med et brev fra Laila til Tea, og gjennom handlingen er denne brevvekslingen mellom to venninner, som en rød tråd. Merkingen, eller testen, er spørsmålet som opptar hele befolkningen, og som med andre politisk bestemte saker, blir det stor diskusjon, og splittelse blant innbyggerne.
Og denne selvinnsikten fikk henne til å være enig med moralfilosofenes kritikk, som sa at selv om medfølelse kan være en utmerket pekepinn på hvorvidt et menneske er troendes til å begå urett mot andre eller ikke, vil det langt ifra være noen fullkommen målestokk.
En gang ser de tilbake på noe som ble innført i 2042, den eneste tidsangivelsen jeg plukket opp underveis. Island har erstattet flere yrker med en kunstig intelligens, blant annet resepsjonisten på sykehuset. Denne endringen er bare en av mange som islenderne nå lever med, men det er den store utsilingen av mennesker, som testen innebærer, som er det mest skremmende.
Romanen har et tydelig tema, dette blir presentert og diskutert i et korthugget språk med mye dialog. Persongalleriet er mangfoldig og godt skildret, her møter vi mennesker fra forskjellig samfunnslag, og med ulike problemer og holdninger.
Merking gjorde meg ettertenksom, at politikere tok testen først, for å vekke tillit, og at sykepleiere, leger og lærere fulgte tett på, kjenner jeg igjen fra koronatiden. Mange ungdommer har problemer med å finne seg til rette, i et samfunn hvor det er vanskelig å få boliglån og studieplass, gjenkjennelig det også.
Jeg likte boken godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄
Denne leste jeg i sommer og likte den veldig godt. Kjekt å se at den falt i smak hos deg også. Skremmende scenario med et såkalt sorterinssamfunn. Jeg har jo nettopp lest Kallocain og denne kunne minne litt den.
SvarSlettHåper forlaget oversetter flere av bøkene hennes,hun skriver godt.
Det er nesten så en kan skimte tendensene allerede sånn som vi har det nå, skremmende. Den minner om Kallocain ja, enig med deg :) Ja til mer av dette!
Slett