Jeg er loddrett - Hege Woxens gjendiktning av Sylvia Plath sine dikt

Sylvia Plath er en amerikansk forfatter, som ikke ga ut så veldig mye, (i alle fall ikke i sin egen levetid) men som har satt tydelige spor etter seg. Jeg har lest den selvbiografiske romanen Glassklokken og Elin Cullheds roman Eufori, som omhandler hennes siste år. Diktene hennes har jeg jobbet med, jeg vil ikke bare lese om hva hun føler, jeg vil gjerne føle noe selv også. Heldigvis er Anita og Beathe gode diktlesere, og de har begge skrevet flotte omtaler av denne boken, som hjalp meg videre.

Forlaget om boken:
På en helt særegen måte tok Sylvia Plath i bruk sitt eget liv og sine egne erfaringer som stoff for det hun skrev: om å leve i et turbulent ekteskap, om utfordringene ved å være mor, om sitt eget sinns mørke. Kanskje har denne forbindelsen mellom liv og diktning heftet ved lesningen av henne, og dermed overskygget de andre kvalitetene hun har som poet: den markante politiske kritikken, diskusjonen over hva poesi er, og ikke minst de helt uforlignelige bildene hun har skapt, og som ingen gjør henne etter. 
Til tross for hennes korte liv er forfatterskapet omfattende, og av de mer enn 400 diktene hun skrev, har Hege Woxen plukket ut og gjendiktet både kjente dikt som «Lady Lasarus» og «Ariel», og mer ukjente perler, dikt som med all tydelighet viser hvorfor Plath er, snart seksti år etter sin død, en av verdens mest leste poeter.

Klok av skade titter jeg ofte bak i boken for å se om der er et etterord å støtte seg til. Gleden var stor da jeg fant et, og det av selveste Janne Stigen Drangsholt. Etter å ha lest Hege Woxens forord, om hvordan hun har jobbet med språk og utvelgelse, leste jeg det Drangsholt hadde å si om Sylvia Plath og hennes arbeider. 

Forberedelsene til lesningen ble min redningsvest, i tillegg til de to nevnte blogginnleggene. Tiden gjorde også sitt, så da jeg satt meg ned med diktene for andre gang, var alt lagt til rette for følelser og innsikt. 

Jeg likte godt begynnelsen på Morgensang: 

Kjærlighet trakk deg opp som en svært gullklokke. 
Jordmoren dasket deg under føttene, og det rå skriket
fant sin plass blant elementene.

Stemmene våre gir gjenlyd, forsterker ankomsten. Ny statue. 
Din nakenhet i et uferdig museum
skygger for vår trygghet. Vi står her tomme som vegger.

♡♡♡♡♡

Også likte jeg Siste ord, her får du det første verset:

Jeg vil ikke ha en enkel kiste, jeg vil ha en sarkofag
med tigerstriper, og et ansikt på 
rundt som månen, for å stirre opp. 
Jeg vil se på dem når de kommer
og hakker opp stumme steiner, røtter.
Jeg ser dem allerede - bleke, stjernefjerne ansikter.
Nå er de ingenting, ikke engang babyer.
Jeg ser dem for meg uten fedre og mødre, som de første gudene. De vil lure på om jeg var viktig.
Jeg burde sukre og sylte dagene som frukt!
Speilet mitt skyer over - 
Noen få pust til, og det vil ikke vise noen ting.
Blomstene og ansiktene blir et hvitt klede.

Sylvia Plath har en spennende historie, her er mye lidelse i diktene hennes, og jeg vil gjerne forstå det hun skriver. Dessverre når hun bare unntaksvis inn til meg, men det som treffer, det treffer godt. Jeg kan ikke by på en kvalifisert analyse av diktene, det finner du andre steder, men ved å vise frem min egen utilstrekkelighet når det kommer til diktlesing, så kan jeg gjerne inspirere andre (og meg selv) til å ikke gi opp. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 127

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.