Coleman Silk bærer på en hemmelighet. Det dreier seg ikke om det hemmelige forholdet denne aldrende professoren i klassisk språk har til Faunia, en ung kvinne som vasker på hans arbeidsplass. Og det dreier seg heller ikke om den skjulte rasismen hans kolleger på colleget påsto han sto for da de satte i gang heksejakten som kostet ham jobben. Colemans hemmelighet går dypere. Den berører selve kjernen i hans liv og identitet, og han har holdt den skjult for alle rundt seg i femti år - også for sin kone og sine barn. Coleman røper den heller ikke for sin nye venn Nathan Zuckerman, forfatteren som han nå ber skrive om hva som har skjedd. "Menneskemerket" utforsker de uskarpe grensene mellom sannhet og løgn, nåtid og fortid, persepsjon og virkelighet. Det er en bevegende meditasjon over grensene for hva vi virkelig kan vite om hverandre.
Coleman Silk er 71 år når vi møter ham i nåtid. Han beskrives som en småneset jøde med gul hud og krusete hår, og med en gang ser jeg ham for meg. Gjennom samtaler med forfatteren, som skal skrive om hendelsene som førte til at han sa opp jobben som rektor på universitetet, lærer vi Silk å kjenne.
Han skjente rundt i værelset på en måte som fikk meg til å tenke på bildet av høner som fortsetter å springe etter at de har fått hodet hugget av. Hans hode var kappet av - det hodet som omsluttet den lærde hjernen til den en gang uangripelige rektoren og professoren i klassiske språk og litteratur, og det jeg var vitne til, var den amputerte resten av ham som virret ukontrollert rundt.
De 352 sidene inneholder mange historier. Handlingen er lineær, selv om mange av historiene som kommer frem er skildringer av ting som har skjedd for lenge siden. Språket er lekent på et vis, ispedd språklige refleksjoner, som kommer naturlig frem, siden flere av karakterene er opptatt av språk.
Han møter mye motstand, den godeste Coleman, etter anklagene om rasisme, og sin muligens litt overilte oppsigelse. Kollegaen Delphine Roux forfølger ham med anklager, og tar gjerne tak i en av Colemans elevers klage og krever et mer feministisk perspektiv på legenden om Evripides. Dette er bare ett av mange henvisninger til tidlig gresk diktning, virkemidler som jeg oppfattet som positiv for historien.
Å undervise på Athena College, spesielt på 1990-tallet, å undervise det som uten sammenligning må være den dummeste generasjonen i Amerikas historie, er det samme som å spasere opp Broadway og snakke med seg selv, bortsett fra at de atten menneskene som hører deg snakke til deg selv på gaten, er i samme rom.
Jeg likte denne romanen godt, men noen av fortellingene i historien ble drøyt lange av og til. Mesteparten av tiden sank jeg dypt inn i det som ble fortalt, og jeg skjønner hva de mener de som sier at dette er som en meditasjon å lese. At det er en roman fylt med gode observasjoner av menneskesinnet og de relasjoner vi knytter med andre, det er helt sikkert. Selv ble jeg sittende oppe lenge etter samboerne mine hadde sovnet, da jeg nærmet meg slutten, for den var rett og slett spennende
Philip Roth har en lang rekke utgivelser bak seg, og er ansett for å være en av Amerikas fremste forfattere de siste 50 år. Han bruker seg selv i mange av karakterene, og det var litt artig å lese at Nathan Zuckerman i Menneskemerket er en av hans alter egoer. Jeg likte romanen godt og anbefaler den gjerne videre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar