Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte av Joyce Carol Oates

Da jeg ble kjent med Joyce Carol Oates i hennes siste roman Mitt liv som rotte, utløste dette et sterkt behov for å lese mer av henne. Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte kom ut i 1990 og ble oversatt til norsk i 2016. eBokBib hjalp med med tilgang i disse koronatider, og ga meg noen fine kvelder i sofaen, mens jeg ventet på finværet.

Forlaget om handlingen:
Raseskillet står sterkt i 1950-årenes USA, og fører ofte til eksplosive episoder - også i den lille industribyen Hammond i staten New York, der den hvite jenta Iris Courtney og det svarte basketballtalentet Jinx Fairchild vokser opp.

En sen kveld, i forsøket på å beskytte Iris mot et overfall, dreper Jinx en hvit mann - med Iris som eneste vitne. Den tragiske hendelsen knytter et hemmelig bånd mellom de to, som bygger på like deler tiltrekning, frykt og skam. Det vil følge dem gjennom livet og endre den veien de velger å gå.

Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte er blitt kalt et mesterverk innen den realistiske samtidslitteraturen, og er en av de aller beste fra Joyce Carol Oates' rikholdige rekke med romaner.

Romanen er delt i tre deler, men handlingen utspiller seg kronologisk i en tiårsperiode fra åpningen med onkel Leslies førtiårsdag i 1955. Hele tiden er det Iris som leder an, i en samtidsskildring uten sidestykke. Vi blir kjent med tre familier, hillbillyene i familien Garlock, Iris sin familie, også den svarte familien Fairchild. De har det til felles at ingen er velstående og det er mye alkohol og vold inne i bildet.

Raseproblematikk står sterkt i denne historien, som det også har gjort i de tidligere romanene jeg har lest av Oates. Hun bruker et sterkt språk som kan virke litt støtende på oss i dag, men det fungerer som en vekker av forargelse.

   Hele livet kommer hun til å rygge så fort hun ser svart hud, og ja, det er sant, til en viss grad, men når hun smiler - og hun smiler ofte, sitt hvite, glitrende, feilfrie smil - ville man aldri gjette det. 
   Et slag på munnen med steinharde knokler.
   Et spark mellom beina. Flere spark. 
   Du, di hvite fitte. Hvite klassefitte. Øh-øhh-øhh.
   Du tror at vi ikke kjenner deg, fitte? Vi kjenner deg. 

Etter en innledning hvor vi gjennom små kapitler, som hver seg skildrer en begivenhet i Iris` liv, hører vi om hendelsen som denne romanen er bygget rundt. Iris sliter med å finne sin identitet i ungdommen, og spør seg selv - hvem er Iris og hvorfor?

Hvis jeg var farget ville jeg i det minste visst hvem jeg var!

Iris opplever en eksistensiell stillstand i livet sitt, og det er ikke tvil om at hendelsen med drapet hun var vitne til har en sterk virkning på henne. Hun føler seg knyttet til Jinx Fairchild, men det er aldri snakk om å utvikle et forhold. I andre del hører vi litt om etterforskningen av drapet, og følger livet til Iris`mor som blir syk.

I den tredje delen har hun flyttet på hybel, hun studerer og gjør små jobber for professor Savage. Siden hun ikke reiser hjem til thanksgiving eller i julen, ber han henne hjem til seg. Hans kone legger sin elsk på den unge jenta, og de utvikler et nært forhold, som får sin positive belønning helt til sist i historien.

Spørsmålet om drapet dukker opp med jevne mellomrom, og virker som en rød tråd i historien. Jeg ble tidlig glad i Iris, så siden Oates igjen og igjen tilfører handlingen små hint av intrige, gjør det at jeg aldri var helt trygg for Iris` liv og lykke.

Jeg digger måten Joyce Carol Oates skriver på, i løpet av de 429 sidene, skrives det frem gode karakterer, skarpe observasjoner og flotte skildringer av tiåret dette utspiller seg i. Hun bruker ikke ord og setninger til beskrivelsene sine, men ved å gi oss små historier, får leseren en helt egen forståelse av hva hun vil med romanen sin.

Anbefales!

Jeg har i tillegg til Mitt liv som rotte lest Karthago og Svart vann