Om du ikke har hørt navnet Helga Feiring før, så skyldes det at Delt omsorg er hennes debut som forfatter. Hun bor i Oslo og er utdannet arkitekt og kunsthistoriker, og sannelig kan hun ikke skrive bøker også.
Forlaget om handlingen:
Snart har Norunn levert masteroppgaven, og da er alt på plass: samboer, datter på tre, leilighet, venner, etter hvert kanskje også jobb.
Men så går Endre fra henne, og alt må tenkes på nytt. Norunn husker ikke hvem hun var før hun møtte Endre, oppgaven er bare rot, hun står i fare for å miste både leiligheten og støtten fra Lånekassen. Og når datteren slår og spytter, er det vanskelig å vite hva som er verst: å være alene eller å være alene med en treåring.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 224
Kilde: Leseeksemplar
Det er ikke lett å skulle lage en troverdig skildring av en situasjon som veldig mange av oss har befunnet oss i. Helga Feirings hovedperson er opptatt av å ikke miste seg selv midt oppi traumen, som hun opplever at separasjonen fra mannen er. At en mor først og fremst skal vise omsorg for seg selv, når hun har en datter som helt tydelig viser at hun ikke er komfortabel med situasjonen, er for meg litt underlig, men jeg lot den gå, siden handlingen fenget meg.
Den voldsomme oppførselen til datteren Astrid og de intime og heftige sexscenene som plutselig var der, uten foranledning, var litt vanskelig å svelge. Mor til Norunn forsøker alt hun kan å hjelpe henne i dette som Norunn takler så dårlig. Datteren oppfatter henne som klengete og masete, men når en tar Norunns oppførsel i betraktning, så skjønner jeg moren godt.
Til tross for at karakterene er litt "typete", byr historien på tempo og raske sceneskift, så romanen fenget til tusen, og er absolutt verdt å lese!
Fjellturer og ferieturer
▼
fredag 30. august 2019
onsdag 28. august 2019
Barn av tiden - første del av en dobbeltroman av Knut Hamsun
Barn av tiden tar opp igjen tematikken fra romanene Benoni og Rosa, som kom ut fem år før denne. De nordnorske folkelivsskildringene er fargerike og i tillegg bærer historien preg av at menneskene er opptatt av posisjon og ære.
Handlingen er lagt til den fiktive kystbygda Segelfoss et sted i Nordland og skildrer dens utvikling fra gård/grend i 1870, gjennom utviklingen frem til å være et bysamfunn i romanens nåtid.
I historiens begynnelse er det Segelfoss gods, hvis store eiendom utgjorde hele grenden, samt godsets eiere, som er omdreiningspunktet i romanen. Det er den fåmælte Willartz Holmsen, tredjegenerasjon på godset som driver handlingen, som gjennom et vell av små og store hendelser skildrer miljøet de levde i på dette stedet som i begynnelsen av romanen ikke har stort mer enn en sag, en mølle og et teglverk.
Vi får raskt høre om de tre generasjonene, før vi er i "nåtid". Myten om en nedgravd skatt følger handlingen, mens flere små hint om kriser i emning, holder engasjementet oppe. Hva skal en tro om den godeste Willartz:
- kanskje var han ingen ordentlig stormann, kanskje var han større enn noen annen herre på Segelfoss. En løytnant så latterlig utenfor tjeneste, en jorddrott som det gikk genialt bakover med, javel, dertil kom at han i yngre år var hissig og stivsinnet uten måte, javel.
Han gifter seg med en stivsinnet dame fra Hannover, og de får ett barn, en gutt som blir den fjerde Willartz i slekten. En for lengst utflyttet guttunge fra en av de små øyene i Ytterleia, kommer tilbake til egnen. Nå kaller han seg for Holmengraa, og som et mirakel har han blitt ufattelig rik. Handlingen videre preges av denne driftige karens retur, for det er ikke lite han setter igang.
I Barn av tiden lufter Hamsun sin bekymring for utviklingen i samfunnet. Han er kritisk til de overdrevne forventningene folk begynner å få til fremtiden, og flere ganger skinner hans syn på utviklingen gjennom i teksten.
Jeg likte denne romanen veldig godt, jeg undret meg underveis over hvor stivsinnet ekteparet var overfor hverandre, og hvor sterk æresfølelsen overfor eiendom og økonomi var. Godset var nær sagt konkurs da den tredje Willartz overtok, men det er det ingen som får greie på. Han sender sønnen på skole i England, og betaler for leilendingens sønn, så han kan gå på skole i Tromsø. Han får ikke takk for dette, eller annet han bidrar med, men oppnår kun en slags stilltiende respekt fra omgivelsene sine.
Skildringene av livet og utviklingen i det lille bygdesamfunnet er glimrende lesning. Mot slutten øker spenningskurven betydelig, med hendelser som ga denne leseren litt å fundere på ved endt lesning.
Gleder meg til fortsettelsen med Segelfoss by!
søndag 25. august 2019
Tyvetallet av Ketil Bjørnstad
Dette er den nest siste boken i mimreserien til Ketil Bjørnstad. Han har mye på hjertet, også denne gangen, for jeg tror dette er den lengste av bøkene. Jeg hadde trodd at dette tiåret skulle være lite interessant, men sannelig fenget Bjørnstads historie og syn på omverdenen også denne gangen.
Forlaget om handlingen:
En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårsskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepene 9/11, og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en dramatisk destabilisering av Verden. Samtidig inntreffer det store forandringer i forfatterens privatliv. Samme år som USA går inn i Irak blir han far. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv.
Samtidig mister han en nær venn og samarbeidspartner i Erik Bye, mens andre venner plutselig svever i livsfare. Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker at noe også er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge sine foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.
Jeg lar forlagets oppsummering av denne detaljrike romanen også være min, for det er nær sagt umulig å skrive kort om handlingen. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var de delene hvor Bjørnstad omhandler sine aldrende foreldre. Han skriver så ømt og respektfullt om dem og deres utfordringer, og stiller alltid sin egen person som skjold.
Måten denne historien er fortalt på er genial, for han trekker tråder til de foregående bøkene, men også til detaljer som er omtalt tidligere i denne boken. Han er flink å holde de forskjellige "karakterene" anonyme, og det føles aldri som han utleverer verken kone, datter eller foreldrene sine.
Det er veldig interessant å få presentert tyvetallets høydepunkter på denne muntlige og assosiative måten, samtidig som vi får være med musikeren og forfatteren Bjørnstad på sine utallige reiser rundt i verden.
Tyvetallet er en bok en kan mimre til, men mest av alt skildrer handlingen et liv som kunstner. Bjørnstads refleksjoner over de nære ting som barnløshet, alderdom og angst gjør lesingen sår og god på samme tid.
Det kunne ikke bli andre enn Anders Ribu som leste, for stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstad sin. Han gjør en fantastisk jobb, det er en fryd å høre på. Jeg har også lest litt i boken som jeg fikk av forlaget, men med sommerens strikkeprosjekt, ble det mest lydbok.
Forlaget om handlingen:
En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårsskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepene 9/11, og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en dramatisk destabilisering av Verden. Samtidig inntreffer det store forandringer i forfatterens privatliv. Samme år som USA går inn i Irak blir han far. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv.
Samtidig mister han en nær venn og samarbeidspartner i Erik Bye, mens andre venner plutselig svever i livsfare. Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker at noe også er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge sine foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.
Jeg lar forlagets oppsummering av denne detaljrike romanen også være min, for det er nær sagt umulig å skrive kort om handlingen. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var de delene hvor Bjørnstad omhandler sine aldrende foreldre. Han skriver så ømt og respektfullt om dem og deres utfordringer, og stiller alltid sin egen person som skjold.
Måten denne historien er fortalt på er genial, for han trekker tråder til de foregående bøkene, men også til detaljer som er omtalt tidligere i denne boken. Han er flink å holde de forskjellige "karakterene" anonyme, og det føles aldri som han utleverer verken kone, datter eller foreldrene sine.
Det er veldig interessant å få presentert tyvetallets høydepunkter på denne muntlige og assosiative måten, samtidig som vi får være med musikeren og forfatteren Bjørnstad på sine utallige reiser rundt i verden.
Tyvetallet er en bok en kan mimre til, men mest av alt skildrer handlingen et liv som kunstner. Bjørnstads refleksjoner over de nære ting som barnløshet, alderdom og angst gjør lesingen sår og god på samme tid.
Det kunne ikke bli andre enn Anders Ribu som leste, for stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstad sin. Han gjør en fantastisk jobb, det er en fryd å høre på. Jeg har også lest litt i boken som jeg fikk av forlaget, men med sommerens strikkeprosjekt, ble det mest lydbok.
Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug
Utgitt: 2019
Spilletid: 29:42 minutter / 832 sider
Kilde: Lytte-/leseeks fra forlagene
fredag 23. august 2019
Gjemsel av Jan-Erik Fjell
Gjemsel er den sjette boken i serien hvor Anton Brekke er hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene og har vært veldig begeistret for dem alle.
Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet drept. To år tidligere rømte seriemorderen Stig Hellum under en fangetransport. Drapet bærer hans signatur, og Anton Brekke vet to ting med sikkerhet: Stig Hellum har våknet fra dvalen. Og han kommer ikke til å stanse av seg selv.
Texas, 2006. Om få timer skal den dødsdømte fangen Nathan Sudlow henrettes. I 11 år har han tiet. Nå forteller han sin historie til pater Tom Sullivan. Hva er sammenhengen mellom Stig Hellum og Nathan Sudlows rystende beretning? Anton Brekke får ansvaret for den pågående drapsetterforskningen, og han blir umiddelbart konfrontert med det eneste han egentlig tror på: ondskap.
Som du kan se av innledningen, så er historien bygget opp av flere hendelsesforløp, i tillegg til introduksjoner av de som skal komme til å bli offer og gjerningsmann. Plottet er av den typen vi kjenner godt, men floken av detaljer som skal lede leseren vill, er massiv.
Jeg slet litt med konsentrasjonen i begynnelsen, noe som sikkert kan legges på de mange sprangene i handlingen. Karakterene satt som støpt, og spenningen økte etterhvert som jeg fikk grep om handlingen.
Dessverre var det Antons sykdom som fenget min interesse sterkest, og turen med Hurtigruten, noe som helt klart indikerer at jeg har involvert meg mye sterkere i de andre bøkene i serien.
Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet drept. To år tidligere rømte seriemorderen Stig Hellum under en fangetransport. Drapet bærer hans signatur, og Anton Brekke vet to ting med sikkerhet: Stig Hellum har våknet fra dvalen. Og han kommer ikke til å stanse av seg selv.
Texas, 2006. Om få timer skal den dødsdømte fangen Nathan Sudlow henrettes. I 11 år har han tiet. Nå forteller han sin historie til pater Tom Sullivan. Hva er sammenhengen mellom Stig Hellum og Nathan Sudlows rystende beretning? Anton Brekke får ansvaret for den pågående drapsetterforskningen, og han blir umiddelbart konfrontert med det eneste han egentlig tror på: ondskap.
Forlag: Capitana
Utgitt: 2019
Sider: 447
Kilde: Leseeks
Som du kan se av innledningen, så er historien bygget opp av flere hendelsesforløp, i tillegg til introduksjoner av de som skal komme til å bli offer og gjerningsmann. Plottet er av den typen vi kjenner godt, men floken av detaljer som skal lede leseren vill, er massiv.
Jeg slet litt med konsentrasjonen i begynnelsen, noe som sikkert kan legges på de mange sprangene i handlingen. Karakterene satt som støpt, og spenningen økte etterhvert som jeg fikk grep om handlingen.
Dessverre var det Antons sykdom som fenget min interesse sterkest, og turen med Hurtigruten, noe som helt klart indikerer at jeg har involvert meg mye sterkere i de andre bøkene i serien.
På bloggen Bjørnebok kan du lese en omtale
som er et par hakk mer begeistret enn denne
tirsdag 20. august 2019
Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson
Når en forfatter har skrevet en roman som handler om en forfatter, så blir tankene ledet mot den aktuelle forfatteren, av boken, ikke han i historien. I Lavterskeltilbud blir ikke dette en utfordring, og oppmerksomheten forblir hos karakteren i boken.
Forlaget om handlingen:
Adam Berg er førtiseks, og han er jævlig forbanna. Han er forbigått av sine forfatterkolleger, bedratt av sin kone, og usikker på hvor det ble av det politiske engasjementet han en gang hadde. Så da han opplever at også resten av verden har gått av hengslene, bestemmer han seg: Det er på tide å skrive et føkkings mesterverk om det som brenner i vår tid. Han må bare finne ut hvordan først.
Lavterskeltilbud er en sann, sint og sår roman, en politisk og aktuell roman. Men det er også den morsomste boken du leser i år. For Jens M. Johansson er førtiåtte, og han er jævlig forbanna.
Adam Berg er en intellektuell og litt forfinet mann, som skal skrive en roman som skal omhandle arbeiderklassen og deres levekår. Han begynner sin research med å intervjue aktuelle kandidater, men det går ikke så bra. Hovedpersonen vår vil være en revolusjoner, en opprører, men fremstår i egne øyne som alt for pliktoppfyllende og forståelsesfull. Han blir med sin bestekompis fra barndommen på en antiglobaliseringsdemonstrasjon i Praha, og får kjent litt på hvor utenfor og keitete han føler seg sammen med denne gjengen.
Han får seg en jobb på Kiwi, men sier ikke til sine nye kolleger at han egentlig er der som iakttager av hvordan de oppfører seg. Han blir fortrolig med gjengen på Kiwi, og lærer mye om seg selv og sine borgerlige holdninger.
Det er ikke lett å sette seg inn i andre menneskers livssituasjon og -vilkår, så når han blir avslørt på Kiwi skjønner han nesten ikke hva galt han har gjort.
Adam har en gammel far som lenge har mast på om de kan kjøre til Ulsteinvik å hente en båt som faren laget i sin barndom. Når de så legger ut på tur nordover, følte jeg at romanen tok en ny vending. Sidene føk plutselig avgårde og oppmerksomheten min ble fanget på en annen måte, for dialogen mellom far og sønn var veldig fin. To menn, som ikke er vant med å snakke om følelser gir hverandre små drypp av informasjon om seg selv.
Lavterskeltilbud er en velskrevet roman, den er skrevet i moll, selv om det er ganske mye humor her også. Handlingen er fremstilt logisk og ryddig, og skriveteknikken gir ikke leseren noen utfordring med å henge med i svingene. Det analytiske blikket hovedpersonen forsøksvis vil presentere i romanen han til slutt får gitt ut, kommer ikke til noen egentlig konklusjon, og i mine øyne er avslutningssetningene med på å å gi meg frysebyger, stakkars, stakkars Adam.
Forlaget om handlingen:
Adam Berg er førtiseks, og han er jævlig forbanna. Han er forbigått av sine forfatterkolleger, bedratt av sin kone, og usikker på hvor det ble av det politiske engasjementet han en gang hadde. Så da han opplever at også resten av verden har gått av hengslene, bestemmer han seg: Det er på tide å skrive et føkkings mesterverk om det som brenner i vår tid. Han må bare finne ut hvordan først.
Lavterskeltilbud er en sann, sint og sår roman, en politisk og aktuell roman. Men det er også den morsomste boken du leser i år. For Jens M. Johansson er førtiåtte, og han er jævlig forbanna.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 337
Kilde: Leseeks
Adam Berg er en intellektuell og litt forfinet mann, som skal skrive en roman som skal omhandle arbeiderklassen og deres levekår. Han begynner sin research med å intervjue aktuelle kandidater, men det går ikke så bra. Hovedpersonen vår vil være en revolusjoner, en opprører, men fremstår i egne øyne som alt for pliktoppfyllende og forståelsesfull. Han blir med sin bestekompis fra barndommen på en antiglobaliseringsdemonstrasjon i Praha, og får kjent litt på hvor utenfor og keitete han føler seg sammen med denne gjengen.
Han får seg en jobb på Kiwi, men sier ikke til sine nye kolleger at han egentlig er der som iakttager av hvordan de oppfører seg. Han blir fortrolig med gjengen på Kiwi, og lærer mye om seg selv og sine borgerlige holdninger.
Det er ikke lett å sette seg inn i andre menneskers livssituasjon og -vilkår, så når han blir avslørt på Kiwi skjønner han nesten ikke hva galt han har gjort.
Adam har en gammel far som lenge har mast på om de kan kjøre til Ulsteinvik å hente en båt som faren laget i sin barndom. Når de så legger ut på tur nordover, følte jeg at romanen tok en ny vending. Sidene føk plutselig avgårde og oppmerksomheten min ble fanget på en annen måte, for dialogen mellom far og sønn var veldig fin. To menn, som ikke er vant med å snakke om følelser gir hverandre små drypp av informasjon om seg selv.
Lavterskeltilbud er en velskrevet roman, den er skrevet i moll, selv om det er ganske mye humor her også. Handlingen er fremstilt logisk og ryddig, og skriveteknikken gir ikke leseren noen utfordring med å henge med i svingene. Det analytiske blikket hovedpersonen forsøksvis vil presentere i romanen han til slutt får gitt ut, kommer ikke til noen egentlig konklusjon, og i mine øyne er avslutningssetningene med på å å gi meg frysebyger, stakkars, stakkars Adam.
søndag 18. august 2019
meg meg meg - ny vakker roman av Linnèa Myhre
Dette er ikke den første romanen jeg leser av Linnèa Myhre, så det var med forventning jeg startet på denne boken. Til tross for forventningene ble jeg positivt overrasket, og nøt å feire bryllupsdagen min på terrassen med meg meg meg ☺☺☺
Forlaget om handlingen:
Hun ankommer Los Angeles sammen med kjæresten sin. Han har en jobb å gjøre, hun er bare med. Han vet hva han vil, men hva med henne?
Hun burde egentlig være en voksen, men føler seg fortsatt som et barn. Hun er redd for hva som venter, redd for å være for mye, redd for ikke å være nok.
På mobilen får hun et varsel hver gang Britney Spears legger ut noe på Instagram. Hun begynner jakten etter tenåringsidolet, som fører henne tilbake til sin egen barndom. Hun leter etter svar, etter seg selv, hun leter etter Britney.
For en nydelig roman! denne må du lese selv om tittel og omslag ikke lokker, eller du kanskje plasserer deg selv utenfor målgruppen. Myhre deler med oss observasjoner og tolkninger av livet, på en måte som treffer meg hjemme.
I åpningssekvensen snakker hun om å lytte til kroppens signaler og spise, sove, trene. Jeg kjente meg igjen i det hun skriver, og kunne fornøyd klappe meg selv på skulderen og si, "dette er du god på". Mottakelsen hun fikk i passkontrollen i LA var ikke den jeg fikk da jeg reiste til NY, men så er det vel forskjell på femtiåringer som tydelig skal på ferie og en ung, vakker jente som kanskje, skal føye seg inn i rekken av mennesker som søker lykken i denne byen.
I denne romanen speiles hovedpersonens tanker og følelser mot livet Britney Spears har levd. Dette høres kanskje litt søkt ut, men det funker til tusen. Hennes besettelse motiverer henne til å takle kvalme og angst, for å få leve tettest mulig på Britney, nå når hun for en tid bor i hennes hjemby.
Hovedpersonen er ustabil og selvopptatt, men på en selvgranskende måte. Hennes dårlige selvbilde står i veien for at hun skal oppfatte hva kjæresten Zen føler for henne, og usikkerheten overfor om han vil bli hos henne, preger tankene hennes.
En smakebit:
- Før eller siden er du nødt til å løfte blikket og se utover, om så bare i to sekunder! Er det så vanskelig? Hva er det som er så jævla farlig? Hva er det du er så redd for?
Jeg stirrer ned i det mørke vannet og tenker på alt jeg er redd for. Slanger og edderkopper, pizza og pasta, å spise for mye, å spise for lite. For å si for mye, for å si for lite. Redd for å ta for lite plass, redd for å ta for mye plass. Redd for å være alene, redd for ikke å få være nok alene. Jeg er redd for framtiden og fortiden, redd for nåtiden. Jeg er redd for å bli frisk, redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for at A4 liv og redd for å være fri. Jeg er redd for nye mennesker, og jeg er redd for meg selv. Redd for å bli voksen, redd for at jeg aldri blir voksen. Finnes det noe jeg ikke er redd for?
- Jeg er redd for at du skal stikke av, sier jeg lavt.
meg meg meg ble en sånn bok det er vanskelig å legge fra seg. Selv utsatte jeg handleturen i flere timer, drakk en ekstra kopp kaffe og lot verden klare seg uten meg. Jeg vekslet mellom å sukke tungt (og fornøyd) av måten hun skriver på, vente spent på hva som skjer på neste side og ikke minst humre litt over de litt syke innfallene hun etterhvert får.
Som samtidsroman er boken uovertruffen, det er ikke en "bli kjent med deg selv bok", eller en prepubertal ungdomsskildring, men en velskrevet og reflektert roman av beste klasse. Anbefales sterkt!
Forlaget om handlingen:
Hun ankommer Los Angeles sammen med kjæresten sin. Han har en jobb å gjøre, hun er bare med. Han vet hva han vil, men hva med henne?
Hun burde egentlig være en voksen, men føler seg fortsatt som et barn. Hun er redd for hva som venter, redd for å være for mye, redd for ikke å være nok.
På mobilen får hun et varsel hver gang Britney Spears legger ut noe på Instagram. Hun begynner jakten etter tenåringsidolet, som fører henne tilbake til sin egen barndom. Hun leter etter svar, etter seg selv, hun leter etter Britney.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 271
Kilde: Leseeks
For en nydelig roman! denne må du lese selv om tittel og omslag ikke lokker, eller du kanskje plasserer deg selv utenfor målgruppen. Myhre deler med oss observasjoner og tolkninger av livet, på en måte som treffer meg hjemme.
Når blir man egentlig voksen? Er det noen som vet det?
Hvis vi dør, dør jeg da? Eller er det slik man blir til noen?
Må jeg være alene for å bli meg selv?
I åpningssekvensen snakker hun om å lytte til kroppens signaler og spise, sove, trene. Jeg kjente meg igjen i det hun skriver, og kunne fornøyd klappe meg selv på skulderen og si, "dette er du god på". Mottakelsen hun fikk i passkontrollen i LA var ikke den jeg fikk da jeg reiste til NY, men så er det vel forskjell på femtiåringer som tydelig skal på ferie og en ung, vakker jente som kanskje, skal føye seg inn i rekken av mennesker som søker lykken i denne byen.
I denne romanen speiles hovedpersonens tanker og følelser mot livet Britney Spears har levd. Dette høres kanskje litt søkt ut, men det funker til tusen. Hennes besettelse motiverer henne til å takle kvalme og angst, for å få leve tettest mulig på Britney, nå når hun for en tid bor i hennes hjemby.
Hovedpersonen er ustabil og selvopptatt, men på en selvgranskende måte. Hennes dårlige selvbilde står i veien for at hun skal oppfatte hva kjæresten Zen føler for henne, og usikkerheten overfor om han vil bli hos henne, preger tankene hennes.
En smakebit:
- Før eller siden er du nødt til å løfte blikket og se utover, om så bare i to sekunder! Er det så vanskelig? Hva er det som er så jævla farlig? Hva er det du er så redd for?
Jeg stirrer ned i det mørke vannet og tenker på alt jeg er redd for. Slanger og edderkopper, pizza og pasta, å spise for mye, å spise for lite. For å si for mye, for å si for lite. Redd for å ta for lite plass, redd for å ta for mye plass. Redd for å være alene, redd for ikke å få være nok alene. Jeg er redd for framtiden og fortiden, redd for nåtiden. Jeg er redd for å bli frisk, redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for at A4 liv og redd for å være fri. Jeg er redd for nye mennesker, og jeg er redd for meg selv. Redd for å bli voksen, redd for at jeg aldri blir voksen. Finnes det noe jeg ikke er redd for?
- Jeg er redd for at du skal stikke av, sier jeg lavt.
meg meg meg ble en sånn bok det er vanskelig å legge fra seg. Selv utsatte jeg handleturen i flere timer, drakk en ekstra kopp kaffe og lot verden klare seg uten meg. Jeg vekslet mellom å sukke tungt (og fornøyd) av måten hun skriver på, vente spent på hva som skjer på neste side og ikke minst humre litt over de litt syke innfallene hun etterhvert får.
Every time I try to fly I fall
Without my wings
I feel so small
I guess I need you baby
Britney Spears - Everytime
Som samtidsroman er boken uovertruffen, det er ikke en "bli kjent med deg selv bok", eller en prepubertal ungdomsskildring, men en velskrevet og reflektert roman av beste klasse. Anbefales sterkt!
fredag 16. august 2019
Til døden oss skiller av Jonas Moström
Årets sommerferie ble avsluttet med et nytt bekjentskap på krimfronten. Jonas Moström er en erfaren forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. Før selve handlingen presenteres karakterene, noe jeg først syntes var underlig, men det viste seg å være et nyttig verktøy.
Forlaget om handlingen:
En augustmorgen blir den tjuefemårige landslagsstjernen i fotball, Henrik Borg, funnet død i sengen sin. Det meste tyder på at det er et naturlig dødsfall, men en detalj forvirrer politiet: på Henrik Borgs bryst, under hans foldede hender, ligger en blå rose. I løpet av en uke, men på helt andre steder i Sverige, skjer det to lignende dødsfall: en førtisju år gammel pilot i Kiruna og en ung kvinnelig danser i Gøteborg. Rikskriminalens gjerningsmannprofileringsgruppe kalles inn, og psykiateren Nathalie Svensson avbryter ferien sin for å bidra i saken. Hennes kollega, politioverbetjent Johan Axberg, nøler først - han har nok med sitt eget privatliv. Men en telefonsamtale får ham til slutt til å endre mening. En intens jakt på en uforutsigbar seriemorder begynner.
Til døden skiller oss er den fjerde boken i serien hvor Nathalie Svensson og Johan Axberg er de som driver frem handlingen. Forfatteren bruker ikke mye energi på karakteroppbygging, men lar leseren støtte seg til presentasjonen. Dette er egentlig greit, for på denne måten blir tempoet høyt, og det er ikke tvil om at lesingen gikk i strak galopp.
I alle fall fra midten og ut, slutten var hektisk for å si det mildt, og jeg lot meg imponere over plottet som nå åpenbarte seg i all sin underfundighet. Underveis har jeg undret meg over hvordan, hva og hvem uten at pulsen har økt merkbart, men slutten den slutten..... ☺
Karakterene er gode, både Nathalie og Johan har utfordringer i livet, som det går an å relatere til, og flere i det store persongalleriet har ting ved seg, som gjør dem flerdimensjonale.
Skulle jeg satt pekefingeren på noe, må det være enkelte ord og vendinger som virker merkelig malplassert. Kanskje er det oversettelsen, eller litt kluss med uttrykk, men dette er bare flisespikkeri.
Tematikken som belyses i denne historien er interessant, men med fare for å røpe noen viktige vendinger i handlingen, vil jeg ikke si noe mer om det. Til døden skiller oss er en lettlest og spennende krim, perfekt for de siste late dagene på terrassen.
Forlaget om handlingen:
En augustmorgen blir den tjuefemårige landslagsstjernen i fotball, Henrik Borg, funnet død i sengen sin. Det meste tyder på at det er et naturlig dødsfall, men en detalj forvirrer politiet: på Henrik Borgs bryst, under hans foldede hender, ligger en blå rose. I løpet av en uke, men på helt andre steder i Sverige, skjer det to lignende dødsfall: en førtisju år gammel pilot i Kiruna og en ung kvinnelig danser i Gøteborg. Rikskriminalens gjerningsmannprofileringsgruppe kalles inn, og psykiateren Nathalie Svensson avbryter ferien sin for å bidra i saken. Hennes kollega, politioverbetjent Johan Axberg, nøler først - han har nok med sitt eget privatliv. Men en telefonsamtale får ham til slutt til å endre mening. En intens jakt på en uforutsigbar seriemorder begynner.
Til døden skiller oss er den fjerde boken i serien hvor Nathalie Svensson og Johan Axberg er de som driver frem handlingen. Forfatteren bruker ikke mye energi på karakteroppbygging, men lar leseren støtte seg til presentasjonen. Dette er egentlig greit, for på denne måten blir tempoet høyt, og det er ikke tvil om at lesingen gikk i strak galopp.
I alle fall fra midten og ut, slutten var hektisk for å si det mildt, og jeg lot meg imponere over plottet som nå åpenbarte seg i all sin underfundighet. Underveis har jeg undret meg over hvordan, hva og hvem uten at pulsen har økt merkbart, men slutten den slutten..... ☺
Karakterene er gode, både Nathalie og Johan har utfordringer i livet, som det går an å relatere til, og flere i det store persongalleriet har ting ved seg, som gjør dem flerdimensjonale.
Skulle jeg satt pekefingeren på noe, må det være enkelte ord og vendinger som virker merkelig malplassert. Kanskje er det oversettelsen, eller litt kluss med uttrykk, men dette er bare flisespikkeri.
Tematikken som belyses i denne historien er interessant, men med fare for å røpe noen viktige vendinger i handlingen, vil jeg ikke si noe mer om det. Til døden skiller oss er en lettlest og spennende krim, perfekt for de siste late dagene på terrassen.
Forlag: Goliat
Utgitt: 2019
Sider: 397
Kilde: Leseeks
tirsdag 13. august 2019
Voksne mennesker av Marie Aubert
Voksne mennesker er Marie Auberts romandebut. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, en samling som jeg likte veldig godt. Aubert viser i høst at hun har en romanforfatter i seg, og har skrevet en historie hvor skam og ensomhet er skildret på en poengtert og sylskarp måte.
Forlaget om handlingen:
Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Romanen begynner med Idas besøk hos gynekologen, og stemningen settes allerede da. Det er ikke tvil om at Ida er ensom og ikke så lite sjalu på lillesøsteren som har alt det hun selv ønsker seg.
Møtet på hytta blir traumatisk for Ida, men også for søsteren, som i likhet med storesøsteren har sine utfordringer. Disse to blir som barn når de møtes i sitt felles barndomsparadis, og det hjelper ikke at mor og stefar, ankommer og spiller sine roller som foreldre.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.
Romanen er intens, til tross for at det meste foregår på det følelsesmessige planet. Her er mye å kjenne seg igjen i, både ensomheten til Ida og desperasjonen som preger Marthe sin oppførsel. Samspillet mellom de fem voksne menneskene er dårlig, de greier med kommentarene sine, å såre hverandre, egentlig uten å ville det. De nære relasjonene dem i mellom løfter på en måte vekk evnen til å oppføre seg, og mye går i ball for dem.
Silje Storstein leser, som alltid på en perfekt måte, raskt og uten for mye innlevelse, og stemmen hennes passer godt til romanens handling. Skulle jeg ønsket meg noe fra øverste hylle, måtte det være noen flere sider ☺
Forlaget om handlingen:
Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Romanen begynner med Idas besøk hos gynekologen, og stemningen settes allerede da. Det er ikke tvil om at Ida er ensom og ikke så lite sjalu på lillesøsteren som har alt det hun selv ønsker seg.
Møtet på hytta blir traumatisk for Ida, men også for søsteren, som i likhet med storesøsteren har sine utfordringer. Disse to blir som barn når de møtes i sitt felles barndomsparadis, og det hjelper ikke at mor og stefar, ankommer og spiller sine roller som foreldre.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.
Romanen er intens, til tross for at det meste foregår på det følelsesmessige planet. Her er mye å kjenne seg igjen i, både ensomheten til Ida og desperasjonen som preger Marthe sin oppførsel. Samspillet mellom de fem voksne menneskene er dårlig, de greier med kommentarene sine, å såre hverandre, egentlig uten å ville det. De nære relasjonene dem i mellom løfter på en måte vekk evnen til å oppføre seg, og mye går i ball for dem.
Silje Storstein leser, som alltid på en perfekt måte, raskt og uten for mye innlevelse, og stemmen hennes passer godt til romanens handling. Skulle jeg ønsket meg noe fra øverste hylle, måtte det være noen flere sider ☺
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 3:18
Kilde: Lytteeksemplar
søndag 11. august 2019
Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
I vår leste jeg En sommer med Nedreaas av Grethe Fatima Syèd og fikk øynene opp for en stor bergenserinne, som har gått under min radar. Engasjementet var på topp, så jeg heiv meg rundt og leste den omfattende Trilogien om Herdis, noe som sporet til å lese hennes mesterverk og romandebut Av måneskinn gror det ingenting fra 1947.
Vi møter en kvinne, som forblir navnløs gjennom hele romanen. Det er hennes fortelling vi får høre, når hun en sen kveld blir tatt hånd om av en mann som vil henne vel. Han tar henne med hjem og gjennom natten gir han henne det hun vil ha av drikke og sigaretter, mens han stille lytter til hennes historie.
Hun forteller om sitt liv, som først og fremst preges av ensomhet. Fra tidlig i ungdommen har hun vært forelsket i Johannes, en litt eldre mann som har holdt henne varm, men på en armlengdes avstand.
Det handler også om forholdet til sine foreldre, synet hun har på morens strev og på søsterens måte å knytte faren til barnet hun får, tett til seg.
Jeg velger å høre Torborg Nedreaas sin stemme i denne fortellingen, så når vi får høre om hovedpersonens tolkninger av religion, av ufrivillig graviditet og om abort, reiser det seg en sterk og stolt kvinne foran meg.
Store himmel, hvor det satte min fantasi i sving, dette med hans gjerning og hans vesen. Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy.
Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret.
Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk? Nei, nå vrøvler jeg. Skål du!
Første gang jeg leste denne romanen var for et år siden, og da sleit jeg med å finne mening i begynnelsen. Denne gangen falt alt på plass, og utover i handlingen ble jeg mer og mer bergtatt. Damens historie fortelles i en forrykende fart, hun blåser i kronologien, og i sin økende og synkende alkoholrus gjentar hun flere av detaljene, gjerne belyst fra en annen vinkel.
Se på slike kvinner som min mor. Hva vet de om alt det som er skapt på jorden, av naturen og av menneskenes evner! Hun går sin gledesløse vandring mellom butikken og huset, og av og til en faddersladder med en nabokone som er like dum som hun selv. Hva vet hun om evner som kan ligge gjemt i henne selv!
Å, men det er jo forferdelig! Hvor blir det av mennesket i disse menneskene!
Hovedpersonen vår tar ofte de forulykkedes parti, hun ser inn i sjelen til menneskene, og klarer alltid å finne en forklaring på hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør. Hun forstår de nybakte fedrene som egentlig ikke vil giftes, eller horen som svelger sin stolthet og plukker opp myntene som har blitt slengt for føttene på henne.
Det er ikke tvil, disse 207 sidene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er en trist historie, som skildrer livet på denne tiden, på en virkelighetsnær måte, og heier på mennesket til å strekke seg mot solen, for av måneskinn, gror det som kjent ingenting.
Boken har jeg kjøpt fra Torborg Nedreaas-selskapet, som jeg sporenstreks meldte meg inn i etter å ha blitt kjent med denne flotte forfatteren.
Vi møter en kvinne, som forblir navnløs gjennom hele romanen. Det er hennes fortelling vi får høre, når hun en sen kveld blir tatt hånd om av en mann som vil henne vel. Han tar henne med hjem og gjennom natten gir han henne det hun vil ha av drikke og sigaretter, mens han stille lytter til hennes historie.
Hun forteller om sitt liv, som først og fremst preges av ensomhet. Fra tidlig i ungdommen har hun vært forelsket i Johannes, en litt eldre mann som har holdt henne varm, men på en armlengdes avstand.
Det handler også om forholdet til sine foreldre, synet hun har på morens strev og på søsterens måte å knytte faren til barnet hun får, tett til seg.
Jeg velger å høre Torborg Nedreaas sin stemme i denne fortellingen, så når vi får høre om hovedpersonens tolkninger av religion, av ufrivillig graviditet og om abort, reiser det seg en sterk og stolt kvinne foran meg.
Store himmel, hvor det satte min fantasi i sving, dette med hans gjerning og hans vesen. Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy.
Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret.
Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk? Nei, nå vrøvler jeg. Skål du!
Første gang jeg leste denne romanen var for et år siden, og da sleit jeg med å finne mening i begynnelsen. Denne gangen falt alt på plass, og utover i handlingen ble jeg mer og mer bergtatt. Damens historie fortelles i en forrykende fart, hun blåser i kronologien, og i sin økende og synkende alkoholrus gjentar hun flere av detaljene, gjerne belyst fra en annen vinkel.
Se på slike kvinner som min mor. Hva vet de om alt det som er skapt på jorden, av naturen og av menneskenes evner! Hun går sin gledesløse vandring mellom butikken og huset, og av og til en faddersladder med en nabokone som er like dum som hun selv. Hva vet hun om evner som kan ligge gjemt i henne selv!
Å, men det er jo forferdelig! Hvor blir det av mennesket i disse menneskene!
Hovedpersonen vår tar ofte de forulykkedes parti, hun ser inn i sjelen til menneskene, og klarer alltid å finne en forklaring på hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør. Hun forstår de nybakte fedrene som egentlig ikke vil giftes, eller horen som svelger sin stolthet og plukker opp myntene som har blitt slengt for føttene på henne.
Det er ikke tvil, disse 207 sidene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er en trist historie, som skildrer livet på denne tiden, på en virkelighetsnær måte, og heier på mennesket til å strekke seg mot solen, for av måneskinn, gror det som kjent ingenting.
Boken har jeg kjøpt fra Torborg Nedreaas-selskapet, som jeg sporenstreks meldte meg inn i etter å ha blitt kjent med denne flotte forfatteren.
torsdag 8. august 2019
Svømme hjem av Deborah Levy
Deborah Levy er født i Sør-Afrika men familien emigrerte til England da hun var seks år. Hun har gitt ut flere bøker, Svømme hjem kom ut i 2011, og året etter var den på kortlisten til den gjeve Man Booker-prisen. Hun er en allsidig forfatter som har mottatt mange priser både for poesi, sakprosa, noveller og romaner.
Forlaget om handlingen:
Den anerkjente og deprimerte poeten Joe Jacobs og journalistkonen Isabel reiser på ferie til Frankrike med tenåringsdatteren Nina og et vennepar. Når de ankommer feriehuset finner de en naken, ung kvinne svømmende i bassenget.
Kvinnen er Kitty Finch - selverklært botaniker med grønnmalte negler og besatt av Joe Jacobs og poesien hans. Isabel tilbyr den ukjente kvinnen et rom i huset - til tross for at Kittys fascinasjon og tiltrekning til Joe er åpenlys.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 174
Kilde: Leseeksemplar
Det er ikke tvil om at kulissene for historien er den typen vi alle kan kjenne oss igjen i. Da jeg leste boken på ferie med over 30 varme grader på termometeret, kunne jeg godt vært tilstede i fjellene overfor Nice, men heldigvis er ikke min familie av det dysfunksjonelle slaget, som familien vi møter i denne romanen. Til tross for sommerens gleder er dette en mørk roman med vendinger som kom brått på denne leseren.
Å elske med Kitty Finch hadde vært en fryd, en smerte, et sjokk, et eksperiment, men først og fremst hadde det vært en tabbe. Han ba henne enda en gang om å kjøre ham trygt hjem til kona og datteren, vær så snill, vær så snill. 'Ja', sa hun. 'Livet er bare verdt å leve fordi vi håper at det skal bli bedre, og at vi alle sammen kommer trygt hjem.
Sidene gikk fort å lese, og nysgjerrigheten min ble opprettholdt gjennom hele boken. Litt "snål" må jeg si at den var, for det var litt av noen karakterer som møttes i denne historien. I tillegg til de to familiene som ferierer sammen, møter vi hippien Jürgen som tar seg av utleiehusene, Madeleine Sheridan, en gammel engelsk dame, som viser deg å kjenne Kitty Finch bedre enn noen andre.
Den botanikkinteresserte Kitty ramler tilsynelatende inn i ferien til familiene ganske så tilfeldig, men etterhvert skal det vise seg at hun hadde en plan.
Romanen er fornøyelig, litt tankevekkende, men det svevende over den, gjør det vanskelig å si noe om hva forfatteren prøver å si. Jeg likte den godt, og anbefaler gjerne Svømme hjem videre.
Andre bloggere om boken: Artemisias verden, Beathes bibliotek, Elida og Clementine
Forlaget om handlingen:
Den anerkjente og deprimerte poeten Joe Jacobs og journalistkonen Isabel reiser på ferie til Frankrike med tenåringsdatteren Nina og et vennepar. Når de ankommer feriehuset finner de en naken, ung kvinne svømmende i bassenget.
Kvinnen er Kitty Finch - selverklært botaniker med grønnmalte negler og besatt av Joe Jacobs og poesien hans. Isabel tilbyr den ukjente kvinnen et rom i huset - til tross for at Kittys fascinasjon og tiltrekning til Joe er åpenlys.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 174
Kilde: Leseeksemplar
Det er ikke tvil om at kulissene for historien er den typen vi alle kan kjenne oss igjen i. Da jeg leste boken på ferie med over 30 varme grader på termometeret, kunne jeg godt vært tilstede i fjellene overfor Nice, men heldigvis er ikke min familie av det dysfunksjonelle slaget, som familien vi møter i denne romanen. Til tross for sommerens gleder er dette en mørk roman med vendinger som kom brått på denne leseren.
Å elske med Kitty Finch hadde vært en fryd, en smerte, et sjokk, et eksperiment, men først og fremst hadde det vært en tabbe. Han ba henne enda en gang om å kjøre ham trygt hjem til kona og datteren, vær så snill, vær så snill. 'Ja', sa hun. 'Livet er bare verdt å leve fordi vi håper at det skal bli bedre, og at vi alle sammen kommer trygt hjem.
Sidene gikk fort å lese, og nysgjerrigheten min ble opprettholdt gjennom hele boken. Litt "snål" må jeg si at den var, for det var litt av noen karakterer som møttes i denne historien. I tillegg til de to familiene som ferierer sammen, møter vi hippien Jürgen som tar seg av utleiehusene, Madeleine Sheridan, en gammel engelsk dame, som viser deg å kjenne Kitty Finch bedre enn noen andre.
Den botanikkinteresserte Kitty ramler tilsynelatende inn i ferien til familiene ganske så tilfeldig, men etterhvert skal det vise seg at hun hadde en plan.
Romanen er fornøyelig, litt tankevekkende, men det svevende over den, gjør det vanskelig å si noe om hva forfatteren prøver å si. Jeg likte den godt, og anbefaler gjerne Svømme hjem videre.
Andre bloggere om boken: Artemisias verden, Beathes bibliotek, Elida og Clementine
tirsdag 6. august 2019
Victoria av Knut Hamsun
Det har gått smått med lesing av Hamsuns samlede verker, men nå som jeg trapper ned annen lesing, vil dette prosjektet fra 2017 få mer oppmerksomhet. Første bok ut i mitt nye liv ved kaikanten i Sandviken ble Victoria, en roman som var helt annerledes enn jeg hadde sett for meg.
Mange er nok klar over at Knut Hamsuns datter fra første ekteskap heter Victoria, og selv trodde jeg at hans roman med samme navn var oppkalt etter henne.
Der tok jeg skammelig feil, for romanen Victoria kom ut fire år før datteren ble født, og i det samme året da han giftet seg med hennes mor Bergljot Göpfert. Kanskje det var derfor han fravek sin vante skrivestil og tematikk og ga oss en kjærlighetshistorie?
I denne korte romanen blir vi vitne til den urealiserte kjærligheten mellom Victoria og Johannes Møller. Ja, for det var møllersønn han var, den forelskede unge mann, og Victoria hørte til på herregården som på folkemunne ble kalt "slottet". Selvfølgelig kunne det ikke bli dem, eller kunne det? det er vanskelig å helt gi opp håpet.
Johannes blir herset med av ungdommene som hører til herregården. Det er ikke mye han og Victoria sier til hverandre, men det er tydelig at de begge tenker og føler det samme. Etterhvert reiser han til byen for å gå på skole, og Victoria, slottsherrens datter blir forlovet med kammerherrens sønn Otto, som senere blir Løytnant.
Noen år passerer og Victoria har gitt etter for å gifte seg med løytnanten, for å skaffe farens gods sårt tiltrengte penger i kassen. Løytnanten er en sjalu mann og lager kvalme når han aner hvilke følelser Victoria har for Johannes, og i tillegg dukker det opp enda en ung dame, som er interessert i ham. Det burde gå bra for disse fire, men godseierens kvaler fører til at det hele ender med død og fordervelse.
Knut Hamsun skriver her frem noen gode refleksjoner rundt kjærlighet og rettskaffenhet. Hans språk er gammelmodig som seg hør og bør en historie fra slutten av 1800-tallet, men det er ikke kronglete og vanskelig å lese.
Slutten på romanen er ganske åpen, og det er litt opp til leseren hvilken rolle de forskjellige karakterene skal få, i de avsluttende sekvensene. Historien var lettlest og fin, men jeg tok meg selv i å tenke "var det alt?".
Mange er nok klar over at Knut Hamsuns datter fra første ekteskap heter Victoria, og selv trodde jeg at hans roman med samme navn var oppkalt etter henne.
Der tok jeg skammelig feil, for romanen Victoria kom ut fire år før datteren ble født, og i det samme året da han giftet seg med hennes mor Bergljot Göpfert. Kanskje det var derfor han fravek sin vante skrivestil og tematikk og ga oss en kjærlighetshistorie?
I denne korte romanen blir vi vitne til den urealiserte kjærligheten mellom Victoria og Johannes Møller. Ja, for det var møllersønn han var, den forelskede unge mann, og Victoria hørte til på herregården som på folkemunne ble kalt "slottet". Selvfølgelig kunne det ikke bli dem, eller kunne det? det er vanskelig å helt gi opp håpet.
Johannes blir herset med av ungdommene som hører til herregården. Det er ikke mye han og Victoria sier til hverandre, men det er tydelig at de begge tenker og føler det samme. Etterhvert reiser han til byen for å gå på skole, og Victoria, slottsherrens datter blir forlovet med kammerherrens sønn Otto, som senere blir Løytnant.
Noen år passerer og Victoria har gitt etter for å gifte seg med løytnanten, for å skaffe farens gods sårt tiltrengte penger i kassen. Løytnanten er en sjalu mann og lager kvalme når han aner hvilke følelser Victoria har for Johannes, og i tillegg dukker det opp enda en ung dame, som er interessert i ham. Det burde gå bra for disse fire, men godseierens kvaler fører til at det hele ender med død og fordervelse.
Knut Hamsun skriver her frem noen gode refleksjoner rundt kjærlighet og rettskaffenhet. Hans språk er gammelmodig som seg hør og bør en historie fra slutten av 1800-tallet, men det er ikke kronglete og vanskelig å lese.
Slutten på romanen er ganske åpen, og det er litt opp til leseren hvilken rolle de forskjellige karakterene skal få, i de avsluttende sekvensene. Historien var lettlest og fin, men jeg tok meg selv i å tenke "var det alt?".
søndag 4. august 2019
Husbytte av Rebecca Fleet
Psykologisk thriller er i mine øyne den sjangeren det er vanskeligst å lykkes, men Rebecca Fleet kan virkelig gå med hevet hode, etter denne debuten. Hun er heldigvis klar med ny utgivelse i England, så vi kan glede oss til The second wife er klar for oss norske lesere.
Forlaget om handlingen:
Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker. Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom.
Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.
Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne, og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet
Husbytte er delt i to handlingsforløp, som vi følger parallelt. Siden Francis og Caroline er sammen i det siste forløpet, kan leseren slappe av angående Francis sin psyke, men hva som egentlig skjedde mellom dem, avsløres ikke før helt til sist.
Rebecca Fleed greier i thrillerdebuten sin å bygge opp et godt plott, uten å lene seg til godt brukte klisjèer innen denne sjangeren. Små ledetråder og hentydninger lirkes ut, mens flere uventede vendinger høynet spenningen underveis.
Karakterene er godt skildret, selv greide jeg å irritere meg litt over Francis som virket tafatt og snyltete, mens Caroline ikke akkurat var sjarmerende hun heller. I tillegg til skildringer av hverdag, utroskap og psykisk sykdom, har historien en del erotiske scener, men Fleet holder seg godt innenfor min komfortsone.
Har du lyst å lese en thriller som foregår i hjemmets lune rede, som ikke er "mørkreddskummel", men som holder deg engasjert og litt på kanten av stolen hele veien, da er Husbytte noe for deg!
Forlaget om handlingen:
Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker. Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom.
Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.
Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne, og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet
Husbytte er delt i to handlingsforløp, som vi følger parallelt. Siden Francis og Caroline er sammen i det siste forløpet, kan leseren slappe av angående Francis sin psyke, men hva som egentlig skjedde mellom dem, avsløres ikke før helt til sist.
Rebecca Fleed greier i thrillerdebuten sin å bygge opp et godt plott, uten å lene seg til godt brukte klisjèer innen denne sjangeren. Små ledetråder og hentydninger lirkes ut, mens flere uventede vendinger høynet spenningen underveis.
Karakterene er godt skildret, selv greide jeg å irritere meg litt over Francis som virket tafatt og snyltete, mens Caroline ikke akkurat var sjarmerende hun heller. I tillegg til skildringer av hverdag, utroskap og psykisk sykdom, har historien en del erotiske scener, men Fleet holder seg godt innenfor min komfortsone.
Har du lyst å lese en thriller som foregår i hjemmets lune rede, som ikke er "mørkreddskummel", men som holder deg engasjert og litt på kanten av stolen hele veien, da er Husbytte noe for deg!
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 318
Kilde: Leseeksemplar
lørdag 3. august 2019
Gabriels gave av Hanif Kureishi
Den engelske forfatteren Hanif Kureishi er kanskje mest kjent som forfatteren av Bydels-Buddha fra 1991, men med Gabriels gave som kom ut ti år senere, sikret han seg sin andre plass på 1001-listen. I august er temaet i Elida sin lesesirkel "mannlig forfatter", og jeg valgte meg Kureishi og hans underfundige humor.
Forlaget om handlingen:
Gabriel er i ferd med å bli skilsmissebarn. Han er femten år og bor nord i London sammen med moren som jobber på bar og har ansatt en konstant sulten kvinne fra Østeuropa til å passe på at sønnen ikke havner på skråplanet. Faren har flyttet på hybel. Etter at han i sine glansdager som musiker falt ned fra platåskoene tok karrieren liksom aldri av, og moren har omsider fått nok av nostalgien og hans manglende handlekraft. Gabriel savner faren sin. De to pleide å tilbringe ettermiddagene sammen, på museer eller på kino. Nå er Gabriel plutselig alene med en dorsk og drøvtyggende au pair. Han søker tilflukt i kunsten. Han tegner og lager manus til en film.
For en nydelig roman! Selv om hovedpersonen er en tenåring, er ikke perspektivet preget av dette naive som gjerne kan oppstå. Gabriel er en kunstnersjel som gjennom barndommen lærer seg å stole på sitt eget uttrykk. Han vokser opp med foreldre som krangler og spesielt faren oppfører seg mye mer barnslig enn han selv gjør. Til tross for dette har han god selvfølelse, og ser ut til å bli en reflektert ung mann.
Gjennom bakveier lærer vi å kjenne miljøet, som far i sine glansdager vanket i, og ser at sønnen heldigvis ikke kommer til å gå i hans fotspor. Vi befinner oss på Londons vestkant, og skildringene av stemninger og steder gir en ekstra dimensjon til handlingen.
Gabriels gave er en sår roman om å være den man er, og om å tørre og ville jobbe for å få til det en har lyst til. Noen fine innfallsvinkler underveis gjorde inntrykk på meg, og gjorde at jeg hadde ekstra stor glede av historien som utspilte seg på disse 235 sidene.
Forlaget om handlingen:
Gabriel er i ferd med å bli skilsmissebarn. Han er femten år og bor nord i London sammen med moren som jobber på bar og har ansatt en konstant sulten kvinne fra Østeuropa til å passe på at sønnen ikke havner på skråplanet. Faren har flyttet på hybel. Etter at han i sine glansdager som musiker falt ned fra platåskoene tok karrieren liksom aldri av, og moren har omsider fått nok av nostalgien og hans manglende handlekraft. Gabriel savner faren sin. De to pleide å tilbringe ettermiddagene sammen, på museer eller på kino. Nå er Gabriel plutselig alene med en dorsk og drøvtyggende au pair. Han søker tilflukt i kunsten. Han tegner og lager manus til en film.
For en nydelig roman! Selv om hovedpersonen er en tenåring, er ikke perspektivet preget av dette naive som gjerne kan oppstå. Gabriel er en kunstnersjel som gjennom barndommen lærer seg å stole på sitt eget uttrykk. Han vokser opp med foreldre som krangler og spesielt faren oppfører seg mye mer barnslig enn han selv gjør. Til tross for dette har han god selvfølelse, og ser ut til å bli en reflektert ung mann.
Gjennom bakveier lærer vi å kjenne miljøet, som far i sine glansdager vanket i, og ser at sønnen heldigvis ikke kommer til å gå i hans fotspor. Vi befinner oss på Londons vestkant, og skildringene av stemninger og steder gir en ekstra dimensjon til handlingen.
Gabriels gave er en sår roman om å være den man er, og om å tørre og ville jobbe for å få til det en har lyst til. Noen fine innfallsvinkler underveis gjorde inntrykk på meg, og gjorde at jeg hadde ekstra stor glede av historien som utspilte seg på disse 235 sidene.
Boken har jeg lånt på biblioteket!