Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas

I vår leste jeg En sommer med Nedreaas av Grethe Fatima Syèd og fikk øynene opp for en stor bergenserinne, som har gått under min radar. Engasjementet var på topp, så jeg heiv meg rundt og leste den omfattende Trilogien om Herdis, noe som sporet til å lese hennes mesterverk og romandebut Av måneskinn gror det ingenting fra 1947.

Vi møter en kvinne, som forblir navnløs gjennom hele romanen. Det er hennes fortelling vi får høre, når hun en sen kveld blir tatt hånd om av en mann som vil henne vel. Han tar henne med hjem og gjennom natten gir han henne det hun vil ha av drikke og sigaretter, mens han stille lytter til hennes historie.

Hun forteller om sitt liv, som først og fremst preges av ensomhet. Fra tidlig i ungdommen har hun vært forelsket i Johannes, en litt eldre mann som har holdt henne varm, men på en armlengdes avstand. 

Det handler også om forholdet til sine foreldre, synet hun har på morens strev og på søsterens måte å knytte faren til barnet hun får, tett til seg.


Jeg velger å høre Torborg Nedreaas sin stemme i denne fortellingen, så når vi får høre om hovedpersonens tolkninger av religion, av ufrivillig graviditet og om abort, reiser det seg en sterk og stolt kvinne foran meg.


Store himmel, hvor det satte min fantasi i sving, dette med hans gjerning og hans vesen. Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy. 
  Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret. 
Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk? Nei, nå vrøvler jeg. Skål du!


Første gang jeg leste denne romanen var for et år siden, og da sleit jeg med å finne mening i begynnelsen. Denne gangen falt alt på plass, og utover i handlingen ble jeg mer og mer bergtatt. Damens historie fortelles i en forrykende fart, hun blåser i kronologien, og i sin økende og synkende alkoholrus gjentar hun flere av detaljene, gjerne belyst fra en annen vinkel.


Se på slike kvinner som min mor. Hva vet de om alt det som er skapt på jorden, av naturen og av menneskenes evner! Hun går sin gledesløse vandring mellom butikken og huset, og av og til en faddersladder med en nabokone som er like dum som hun selv. Hva vet hun om evner som kan ligge gjemt i henne selv! 
Å, men det er jo forferdelig! Hvor blir det av mennesket i disse menneskene!


Hovedpersonen vår tar ofte de forulykkedes parti, hun ser inn i sjelen til menneskene, og klarer alltid å finne en forklaring på hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør. Hun forstår de nybakte fedrene som egentlig ikke vil giftes, eller horen som svelger sin stolthet og plukker opp myntene som har blitt slengt for føttene på henne.

Det er ikke tvil, disse 207 sidene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er en trist historie, som skildrer livet på  denne tiden, på en virkelighetsnær måte, og heier på mennesket til å strekke seg mot solen, for av måneskinn, gror det som kjent ingenting.

Boken har jeg kjøpt fra Torborg Nedreaas-selskapet, som jeg sporenstreks meldte meg inn i etter å ha blitt kjent med denne flotte forfatteren.