Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek

Elfriede Jelinek kommer fra Østerrike og er en av 14 kvinner som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Jeg har latt meg utfordre til å lese noe fra alle disse kvinnene, og har med denne kommet til 6/14. Pianolærerinnen er hennes mest kjente verk som kom ut i 1983. Hun mottok Nobelprisen i 2004, og året etter kom boken ut på norsk.

Forlaget om boken:
Pianolærerinnen er en rasende skildring av en kvinnes ensomhet og av det samfunnet hun lever i, av seksuell kulde og kvinnelig masokisme, men gir også et rystende bilde av Østerrike og resten av den vestlige verdens myter om et godt og rettferdig samfunn. Den 35-årige pianolærerinnen Erika Kohut deler hjem og dobbeltseng med sin tyranniske mor. Like innestengt som hun lever der, like brutalt lever hun i hemmelighet ut sine undertrykte lyster. Full av desperasjon over sitt eget liv og over omgivelsenes forstillelser og kulde søker hun tilfredsstillelse på de mest obskure steder, for eksempel i utkanten av Wien, der hun i smug betrakter folk som ligger sammen i parker, eller prostituerte på jobb. Men ingen kan hjelpe henne ut av den fortvilte situasjonen hun befinner seg i.

Da jeg startet å lese trodde jeg at det var moren som var pianolærerinnen, og at hun bodde alene med et lite barn. Teksten føltes litt vanskelig å få tak på, det smuldret liksom opp mellom fingrene på meg, men så gikk det opp for meg at "barnet" i dette forholdet er den 35 år gamle pianolærerinnen.

Dette er en lite handlingsmettet historie, her er mye dialog, og enkelte sekvenser tværes ut i lengste laget. Jelinek  bruker korthogde setninger og et ganske så grovt språk, men hun skriver frem et bilde av en ganske så ødelagt kvinne, med ordene sine. Kun med noen korte setninger får vi vite bakgrunnen for at Erikas musikerkariere endte som den gjorde, og at hun nå "bare" tar imot elever. Vi hører lite eller ingenting om disse elevene, bortsett fra Walter Klemmer som forelsker seg i henne, og gjør det til sitt mål å få henne som kjæreste.

I begynnelsen av historien hører vi om mor som kjefter, truer og kontrollerer datteren sin. Jeg kan forstå hvorfor Erika skader seg selv, etter å ha fått føle på hva moren utsetter henne for. Med tanke på at hun nå er den voksne forsørgeren i dette parforholdet, kan en bare forestille seg hva Erika har gått gjennom i barndommen.

Vi får et litt nifst innblikk i Erikas seksuelle preferanser. Hun er egentlig livredd for nærhet, og vil ikke at noen skal ta på henne, men hun tenner på å se på andre. I en sekvens tidlig i boken får vi høre om fetteren, hans genitalier og hva han gjør med henne, som kanskje har preget henne som voksen.

Tyrkerne kjenner bueformene godt fra før, som et vagt minne fra moskeene. Kanskje minner det hele om haremet deres. en fullstendig uthult brobue full av nakne damer. Den ene alltid etter den andre, alle har sin tur. Et lite Venusfjell. I miniatyrformat. Nå nærmer herr Tannhauser seg og anker staven sin mot fjellet. T-banebuen er laget av murstein, og innenfor har noen og enhver forelsket seg i en av disse vakre damene.

Erika avviser de andre mennene med blikket, og selv om hun føler at hun råtner opp innvendig entrer hun Venusgrotten, med notevesken under armen.

Dette er en roman som jeg synes det er vanskelig å mene noe om. Den utfordrer meg, ryster meg og i perioder så kjeder den meg faktisk. Det blir mange følelser på en gang, og selv om karakterene og handlingen ikke biter seg fast i minnet mitt i særlig grad, henger følelsen av ubehag igjen lenge.

Det er Beathes bibliotek som har lokket meg til å lese alle de kvinnelige nobelprisvinnerne, og hun har skrevet en nydelig omtale av Pianolærerinnen. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1983/på norsk 2005

Sider: 260

Kilde: Biblioteket