Glassklokken av Sylvia Plath

Glassklokken er en roman som har oppnådd kultstatus, siden handlingen har sterke biografiske trekk med forfatterens eget liv. Sylvia Plath har gått inn i historien som en av de unge døde, siden hun tok sitt eget liv bare 31 år gammel, og det samme år som denne romanen kom ut. Romanen finner vi igjen i 1001 bøker du må lese før du dør, og passer fint inn i januarkategorien til Elidas 1001-lesesirkel denne måneden.

Forlaget om handlingen:
Glassklokken ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas få måneder etter forfatterens død. Et grunntema i beretningen er selvmordet. Unge Esther Greenwood kjemper to kamper, én mot hennes eget begjær etter gode karakterer, kjærester, et vakkert utseende og karriere - den andre mot mental sykdom. Etter å ha tilbrakt en måned i New York som premie i en novellekonkurranse, blir hjemkomsten til sommerhete Boston et sjokk. Esther får vite at hun ikke er kommet inn på det forfatterkurset hun har søkt på. Snart er sammenbruddet nært, og livet under    «glassklokken» begynner.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1963
Sider: 202
Kilde: Biblioteket

Jeg leste denne romanen uten å vite noe om forfatteren. Derfor var jeg ikke påvirket av Sylvia Plaths historie, både som oppegående og flink, men preget av det mørke som til slutt tok livet av henne.

Flere omtaler jeg har lest av denne boken har skildret den som mørk og vond å lese. Selv leste jeg den med lett hjerte, spesielt første halvdel, hvor handlingen mest dreide seg om den unge Ester Greenwood som hadde et påkostet månedsopphold i New York. Her var det litt snakk om den faglige grunnen til at hun oppholdt seg i NY, men aller mest dreide det seg om klær, fester, utseende og sladring - sånn som det gjerne (?) er med unge jenter.

   Da jeg var nitten var renhet det store spørsmålet. 
   Istedenfor å se verden oppdelt i katolikker og protestanter eller republikanere og demokrater eller hvite menn og svarte menn eller til og med menn og kvinner, så jeg verden oppdelt i folk som hadde ligget med noen og folk som ikke hadde det, og dette lot til å være den eneste virkelig vesentlige forskjellen mellom mennesker. 

Halvveis i boken dreier stemningen seg helt, og først nå plukker jeg opp små tegn på at hovedpersonen har en mental utfordring. Hun har reist hjem til sin mor i Boston og sliter med veldig forvirrende tanker som resulterer i at hun tar uheldige avgjørelser. Hun slutter og sove, og det hele baller sånn på seg at hun til slutt blir innlagt.

Skildringene i den siste delen er vond å lese, men jeg hadde ikke opparbeidet nær nok relasjon med hovedpersonen til at jeg følte fortvilelsen hennes på kroppen. Måten depresjonen hennes forsterker seg på er glimrende skildret, og den siste delen føltes for meg, sylskarp i forhold til begynnelsen.

Ebba Haslund har skrevet et flott etterord til boken, hvor hun skildrer Sylvia Plaths liv, og hvordan hun med Glassklokken skrev seg inn i selvmordet. Selv syntes jeg Glassklokken minnet om The Catcher in the rye som var den første 1001 boken jeg leste i år.

Det var omtalen på bloggen Beathes bibliotek som fikk meg til å hive meg rundt å lese to 1001-bøker i januar, så sjekk gjerne ut hennes tanker om boken!