Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

Bjørn Vatne debuterte i 2015 med romanen Slik skal vi velge våre ofre, en bok mine medbloggere og jeg var så begeistret for at vi stemte den frem til dette årets Bokbloggpris.

Fra bakpå boken:
Nordvestlandet, midten av det 21. århundret: Norge har som den eneste nasjonen i verden lyktes i å bygge et nettverk av dyp, kollektiv bevissthet blant sine innbyggere. Et atomtykt lag av grafén utenpå hjernebarken, også kalt Sjalken, lar deg oppleve fremmede steder, kjenne lukter, sanse mennesker som ikke er der.

Marinbiologen Paul Abel hater fremskrittet og sverger fremdeles til den gammeldagse, håndholdte Sjalken. Da Norge utsettes for et statskupp utført av det øko-politiske partiet Pan-etisk forbund, er han blant de få som unngår å bli hjernevasket.
Snart befinner han seg i en knøttliten leilighet i Fortettingen, på bunnen av et hierarki bygget på ideen om verdens-altet. 


Hans kone Astrid er forvandlet til en av statens mest betrodde tjenere, evig tro mot Pan. Alt dette akter Paul å gjøre noe med.

I begynnelsen blir vi kjent med mannen med dette noe underlige navnet Paul Abel. Etterhvert får vi en dypere forståelse av samfunnet han og hans medborgere lever i, og hvordan store omveltninger i samfunnet har formet landet vårt til noe som virker ugjenkjennelig, men allikevel har noen familiære trekk.

Skildringene av partiet Pan-etisk forbund gir nerve til handlingen, når grunnleggeren Jan Rotgers fremstilles som en svovelpredikant av den mest sjarmerende typen. En megaflom i Nederland gjør ham til et sannhetsvitne til klimakatastrofen som nå griper om seg på kloden vår, og det er når han kollektivt strømmes på Paul Abels arbeidsplass og forkynner at Pan-etikerne har løst den norske regjeringen fra dens embete, ting begynner å skje.

Teknologien er en helt annen enn den vi har i dag, og når jeg leser om hvordan menneskene som sitter trygt i Norge kunne følge med på katastrofen i Nederland ved hjelp av MU-brillene sine, gjenkjenner jeg dette som da vi satt trygt i sofaen og fikk spilt av 9/11-katastrofen i NY i 2001, igjen og igjen. Og når "strømminger" kommer inn i hjernen, oppfører menneskene seg akkurat som vi gjør nå, når vi dykker ned i mobilen i tide og utide.

De fleste menneskene i Norge lar seg hjernevaske, og følger Pan-etisk forbunds direktiver om oppdateringer av hjernen og lydighet. De samler poeng for god oppførsel og ekstrainnsats for fellesskapet og mister poeng hvis de ikke adlyder. Det er her Paul Abels nulling kommer inn i bildet, for han er en av få som nekter å adlyde ordre, noe som snart får ham i trøbbel.

Han så nedover sin egen kropp. Det var ingenting ved fysikken hans som tilsa at han skulle gå foran og lede massene. På den annen side: Den fillete frakken kom mer til sin rett om han bar den som et tegn på opprør, og ikke vare som en kald jævla frakk.

Bjørn Vatne har med denne romanen gjort til skamme uttrykket "den vanskelige andreboken", for jeg kan ikke annet enn å trille full pott på Nullingen av Paul Abel. Karakteroppbygging, språk, plott, alt er på plass, boken er lettlest og medrivende til tusen og, i alle fall denne leseren, satt ettertenksomt tilbake ved reisens slutt.

Tanken på at verden skal forandre seg til det ugjenkjennelige, er nok ikke fremmed for noen lenger. Noen av dystopiene jeg har lest tidligere har lagt tett opp til virkeligheten, og det gjør denne romanen også. Det geniale med Vatnes historie er at den innehar detaljer fra vår hverdag, slik vi lever i dag, noe som gjør dette ekstra creepy.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 320

Kilde: Leseeks

Bjørn Vatne var med på Debutanttrip på Litteraturhuset i 2016

På bloggen Artemisias verden kan du lese en flott omtale av boken!

Heimskringla av Snorre Sturlason

Snorre har for meg stått som den ultimate utfordringen, kanskje etter Dantes Guddommelige komedie og Marcel Proust` På sporet av den tapte tid. Når Lydbokforlaget nå har lest inn Heimskringla, gjør de det lett for meg å ta på meg enda en utfordring.

Forlaget om bok nummer 1:
Snorres kongesagaer er ikke bare det fremste historiskereferanseverk vi har i Norden, det er også et grunnleggende verk i nordisk litteratur. Et vell av dramatiske fortellinger taler rett til den moderne leser over et hav av tid, lykkelig er det folk som har en så enestående kunstnerisk fremstilling av sin egen tilblivelse.

Snorres kongesagaer (Heimskringla) ble skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason, og er i europeisk sammenheng et enestående uttrykk for middelaldersk historieskriving. I denne utgaven har Kjell Arild Pollestad gitt kongesagaene en ny og moderne norsk språkdrakt. Sagaens særegne stil er bevart, men formidlet i et språk som gjør disse historiske beretningene lettere tilgjengelig for vår tids lesere. Samtlige tekster er gjennomgått av fagfolk på området, med forfatteren Roy Jacobsen som hovedkonsulent.

- Heimskringla er lest inn i tre deler, og den første delen inneholder:
- Ynglinge saga 
- Halvdan Svartes saga (810 - 860)
- Harald Hårfagres saga (850 - 933)
- Harald den godes saga (918 - 961)
- Harald Gråfells saga (935 - 976)
- Olav Tryggvasons saga (963 - 1000)

Da jeg var på Island i 2017 besøkte vi Snorre Sturlasons hjem på Reykholt, som nå er et museum. Lysten til å lære mer om ham og kanskje lese noe av det han har skrevet, ble vekket og nå er det gjort! Da jeg begynte å lytte til Ynglinge saga var jeg ikke sikker på om dette er et historisk referanseverk, for noen av de dramatiske fortellingene med guder og mennesker om en annen, hørtes litt for fantastisk ut. Jeg har funnet ut at joda, dette er norsk kongehistorie gjenfortalt gjennom anekdoter, med et vel av faktaopplysninger, men det sies også at Snorre diktet etter egne forestillinger.

Jeg bestemte meg for å lytte uten at jeg hang meg opp i detaljene, eller desperat forsøkte å huske noe av dette. For her er mange detaljer, om hvem som er i slekt med hvem, om konger som kommer og går. Det viktigste for meg var å lære om hvordan de skrev på 1200-tallet, og hva Snorres sagaer egentlig er for noe.

De to kirkene på Reykholt, ingen av dem er fra Snorres tid 

Heimskringla antas å begynne på 800-tallet og den siste sagaen er fra 1187. Det er kongeslektene som skildres, men detaljene er mange og det er litt av hvert å lære om tidsånden, om språket som ble brukt, og om samfunnet på tiden før, under og etter kristningen av landet vårt.

Teksten blir nødvendigvis litt oppstykket, da det ikke finnes et naturlig prosaisk hendelsesforløp gjennom hele verket. Etterhvert som hver enkel konge og livet til hans familie skildres, blir det allikevel litt sammenhengende handling å fordype seg i. Og husk, her snakker vi ikke om konger over landet, men småkonger som regjerte over et ganske lite område, så det var mange av dem.

Snorre utenfor Bryggen Museum i Bergen

I versjonen jeg hørte er det kun sporadisk noen små kvad eller dikt, men jeg antar at det finnes flere, og at Heimskringla ikke bare var dokumentasjon av kongemangfoldet frem til Snorres tid. Se Ynglingesaga, som har mange vers som ikke er med i lydbokversjonen.

Jeg hadde mye moro med alle de morsomme kallenavnene, historiene bak navnene var veldig forskjellig og artig "lesning", og jeg hadde stort utbytte av å høre denne boken.

Fortsettelsen av serien består av bind 2 som i sin helhet er viet Olav den Helliges saga, og bind 3 som skildrer sagaene til de ni påfølgende kongene. Den siste er Magnus Elingssons saga som ender på slutten av 1100-tallet.


Jeg har nettopp lest Richard Herrmanns bok Mine gleders by, og der er det en flott skildring av hvordan Olav den Hellige som helt ung mann i 1014, reddet England fra et 26 år langt styre av danskene, ved å dra ned broen over Themsen. For å utdype bildet av Olav Haraldssons (St. Olavs) herjinger i England, frister det å gå videre til bind 2 i denne serien.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 10:10

Kilde: Lytteeksemplar

Sjarmen med tarmen av Giulia Enders

Hvorfor har jeg ikke lest denne boken før? Jeg har lest flotte omtaler av den, men fikk ikke fingeren ut før for noen uker siden, da den ropte på meg fra hyllen i bokhandelen. Det er solgt 70000 eksemplarer bare i Norge, og den utgis i 36 land, så det er heldigvis mange som har fått med seg "det glade budskap" ☺

Forlaget om boken: 
Mat er ikke bare kalorier og næringsinnhold. Mat er viktig også når det gjelder hva den forsyner tarmen med av bakterier. Ny forskning avdekker forbløffende sammenhenger mellom tarmen og resten av kroppen: Ubalanse i bakteriefloraen kan blant annet føre til oppblåsthet og smerter, overvekt, depresjon, allergi, intoleranse og Alzheimer. For å føle oss vel, ha god helse og balanse i kropp og sinn må vi med andre ord ta vare på tarmen vår.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 288

Kilde: Kjøpt selv

Guilia Enders bok om tarmsystemet vårt, er virkelig en liten sjarmbombe. Hun skriver lekende lett og forståelig og bruker humoristiske eksempler det er lett å kjenne seg igjen i. Behovet for å kunne ta informasjon som dette på alvor er stort hos meg, men jeg følte aldri at forfatteren var ute på tynn is, dette har hun greie på! I tillegg avslutter hun boken med en solid kildehenvisning, så det er lett å følge opp de mest interessante delene.

Boken er delt i tre hovedtemaer, og den første delen starter og slutter med det ekleste av alt bæsj. Har du noen gang spurt deg selv om du sitter riktig på do? og hva er det egentlig som skjer når vi bæsjer... Til slutt får vi en liten forelesning om avføring, om bestanddeler, farge og konsistens - virkelig veldig interessant spør du meg!

I en klargjørende innføring i hvordan tarmsystemet vårt er bygget opp, får vi vite hvorfor en rank holdning etter et overdådig måltid hjelper mot sure oppstøt. Det er interessant å høre hva som skjer med rå protein når den kommer ned i magesekken og kommer i kontakt med fordøyelsesensymer,

For meg som med jevne mellomrom får høre at det "ikke er bra for kroppen unngå kjøtt", er det kjekt med kvalifiserte påstander om det motsatte. Vi lærer om hvordan arakidonsyren i kjøtt, melk og egg fremstiller smertefremkallende signalstoffer, mens fettsyrene i planteoljer har betennelsesdempende virkestoffer.

Sjarmen med tarmen er rett og slett en morsom bok. Jeg humrer meg gjennom historien om innvollsorm, om toksoplasma og salmonella, og har lært masse om disse smådjevlene som gjerne vil bo i tarmene våre. Bakterier er eksperter og gode rådgivere, de er trenere og tar ansvar for massasje og smøring. I denne boken fremstilles immunforsvaret, bakteriene og mikrobene med menneskelige egenskaper, noe som bidrar til at boken blir lettlest.

Det er interessant å høre om hvordan tarmen påvirker hjernen, og sammenligningen mellom en sjøpung og vår hjerne er treffende i all sin enkelhet. Hvis du trodde at dårlig humør, glede, usikkerhet, velvære eller bekymringer kommer fra hjernen, så tar du feil, tarmen har forbindelse med mange områder i hjernen, så du må bare begynne å være snill med den!

Min konklusjon etter å ha blitt inspirert av denne boken: renslighet & prebiotika! 

Å prompe hele tiden er ikke særlig behagelig. Mye gass blåser opp tarmen på en ubehagelig måte. Litt promping er derimot en sunn plikt! Vi er levende vesener, og i tarmen vår lever en hel liten verden der man arbeider flittig og produserer mangt og meget. På samme måte som jorden må avfinne seg med våre avgasser, bør vi også lede mikrobenes avgasser videre på en vennligsinnet måte. Det kan ofte lyde som en munter fanfare, og det behøver ikke nødvendigvis lukte vondt.

*******

Forfatteren, Giulia Enders, er en ung tysk forsker og medisinstudent som selv fikk noen underlige sår hun ikke ble kvitt med hudbehandling, og som ingen leger fant årsaken til. Til slutt tok hun saken i egne hender, fant ut at hun faktisk hadde en tarmsykdom, la om kostholdet og ble frisk. Les mer om hennes oppsiktsvekkende historie i denne usedvanlige boka om et av våre mest undervurderte organer.

Konene ved vannposten av Knut Hamsun

Knut Hamsun er en interessant og spennende forfatter, og i 2017 satte jeg meg fore å lese hans samlede verker. Vel, jeg har ikke kommet så langt i det forsettet, men nå har jeg fått litt drahjelp og er i gang igjen. Jeg har ingen ambisjoner om å verken tolke Hamsuns intensjoner med romanen, eller handlingen i seg selv, men nøyer meg med noen ord om leseopplevelsen.

Fra forlagets presentasjon:
Handlingen i romanen utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser.

På overflaten er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses. 
Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet.



Konene ved vannposten ble skrevet for 98 år siden, noe språket og skildringene av dagliglivet bærer preg av. Dette betyr ikke at nåtidsleseren ikke vil finne historien fengslende, for de andre romanene jeg har lest av Hamsun, har engasjert meg til tusen.

Denne romanen fant jeg derimot litt langdryg. Det er et mistrøstig liv som skildres i romanen, og hovedpersonen Oliver, som vi følger i de første tjue årene av hans voksne liv, har det sannelig ikke lett. Han blir skadet på langfart på sjøen, og fraktes i land som krøpling, og for å kunne leve med skammen pynter han litt på sannheten om hva som hadde skjedd.

Hjemme igjen hos mor friskner han til, og handikappet han sliter med er "bare" en kraftig halting. Dette bruker han dog for det det er verdt, for å slippe å bidra til husholdet. Mor blir naturligvis lei av at han nekter å tjene penger på fiske, men heller selger unna både dørene på tilbygget, forlovelsesringen han hadde fått tilbake og skipskisten han aldri får brukt igjen.

Oliver er stolt og ikke så lite bitter, og samtidig som vi gremmes litt av den ytre handlingen hvor han er tiltaksløs, går det an å skjønne hvorfor han på sin måte klamrer seg til det som er igjen av verdigheten.

Fattigdommen som skildres er stor, Oliver har bare de klærne han går i, og gjennom livet knives han og moren om hvordan de skal få tak i noen få skillinger til mat. Det svever en slags usagt påstand over handlingen, som sier at Oliver er selv ansvarlig for det kummerlige livet han lever.

Etterhvert blir det kone og barn også på ham, selv om nye plager når ham når det tredje barnet kommer til verden og har blå øyne, og ikke brune som de andre. Oliver får endelig en aktet stilling som bestyrer på konsul Johnsens pakkhus, og fryder seg over den respekten de andre nå må vise ham.

Konene ved vannposten er langsom lesning. Hamsun har glimrende skildringer av mennesker og dagligliv, men bortsett fra noen slake svinger på livets vei, skjer her ikke noe som får pulsen til å øke. Hvis du som leser morer deg med å registrere det tidstypiske i betraktningene, og i utviklingen i samfunnet, så får du mye å reflektere over, for som historieforteller er Hamsun suveren.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1920/min utgave 2008

Sider: 403

Kilde: Julegave

Her kan du følge prosjektet mitt

Les gjerne Kleppanrovas omtale, som fikk meg til å velge denne i april

Never let me go av Nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro

Da Kazuo Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i 2017 fikk jeg lyst å lese noe av ham. Jeg var på i Oxford på ferie i oktober, og plukket blant annet med meg Never let me go fra 2005. Han ble nominert til Man Booker Prisen for denne boken, som ble filmet i 2010. Etter å ha lest nesten hele boken valgte jeg å avslutte med å se filmen.

Forlaget om handlingen:
Kathy, Ruth og Tommy har vært elever ved Hailsham, en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda. Elevene der fikk den beste omsorg, de ble opplært til at de var spesielle og enestående og at de hadde en bestemmelse. Men hvilken skjebne var det egentlig som ventet dem? 

Mange år senere lar Kathy, som er blitt 31, tankene vandre tilbake til årene på Hailsham. Langsomt avdekkes urovekkende kunnskaper om det livet elevene der er eslet til. Gradvis går sannheten om deres tilsynelatende sorgfrie oppvekst opp for Kathy, Ruth og Tommy, og det blir klart for dem hva fremtiden vil bringe. Gå aldri fra meg er en knusende roman om uskyld, kunnskap og tap.


Etter en litt rolig start begynte det å gå opp for meg at det er en liten skatt av en bok jeg satt med i fanget. Den litt uskyldige oppvekstromanen som det først så ut til å være, viste seg å være et dystopisk og urovekkende bilde av samfunnet. Jeg ble dradd inn i handlingen, og siden forfatteren ikke serverer alt på et sølvfat, øker spenningen og min nysgjerrighet.

Handlingen foregår i England, og barna på kostskolen oppfører seg som barn flest. Forholdene elevene imellom og det overfor lærerne skildres på en følsom måte, og mange av de små begivenhetene som det fortelles om, utdyper nettopp dette forholdet.

Det historien sier lite om, er hvorfor barna er der de er, hvor er foreldrene og hvorfor snakker de ikke om dem? Hva er det de utdannes til? og hvordan har de greid å skape et miljø hvor alle barna tilsynelatende lever i harmoni?

I fortsettelsen kommer jo dette frem, men det at detaljene bare antydes underveis gjør dette til en gåtefull og storslagen bok.

Som sagt, boken fengslet og utsiktene til å ikke få lese ferdig på lørdagskvelden førte til at vi søkte filmen opp på Netflix. Det var artig å se på film, det jeg nettopp hadde lest, og samtidig undret jeg meg over hvor forskjellig stemning det kan være i en bok og i en filmatisering.

Handlingen i filmen går fort fremover, og det er mye det ikke sies noe om, samtidig som enkelte detaljer kommer tydeligere frem i filmen enn i boken.

Kort oppsummert: Never let me go var et flott førstemøte med Kazuo Ishiguro, og jeg er glad han har fått både Bookerpris og Nobelpris. The remains of the day står på handlelisten for Londonturen neste måned ☺

Kazuo Ishiguro er født i Japan men flyttet til England allerede som seksåring. Etter å ha vært innom filosofistudier, en del sosialt arbeid og snust litt på tilværelsen som musiker endte han opp på skrivekunstakademiet. i 1981, et år etter mastergraden var i boks debuterte han med en novellesamling. I tillegg til Nobelprisen har han mottatt Bookerprisen og flere andre høythengende utmerkelser.

Istider - ny krimroman fra franske Fred Vargas

Den franske arkeologen og middelalderspesialisten Fred Vargas, har gitt ut krim i mange år nå. Jeg har lest alle bøkene om fullmektig Adamsberg, og liker dem godt. Vargas har vunnet prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger og er oversatt til over 40 språk. Etter seks års ventetid kommer nå den åttende romanen om Adamsberg og hans team.

Forlaget om boken: 
En kvinne blir funnet myrdet i sitt badekar. Alt er gjort for at det skal se ut som et selvmord. Et underlig symbol som blir funnet på åstedet, gjør at det lokale politiet kontakter førstebetjent Adamsberg.
Når det samme symbolet dukker opp etter et nytt drap, begynner det å likne et mønster: begge ofrene var med under en tragisk hendelse på Island ti år tidligere. En gruppe franske turister ble sittende fast i en ugjennomtrengelig tåke på en liten øde øy. To av dem kom aldri tilbake.
Men hva er det som knytter disse dødsfallene til en klubb der man dyrker den franske revolusjonen, ikledd tidens gevanter?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015/på norsk 2018

Sider: 470

Kilde: Leseeksemplar

Fullmektig Adamsberg er en sindig mann, han har en beroligende virkning på alle, og noen vil kalle ham treg. Han er sær til tusen, går med to ur på armen, som ikke nødvendigvis virker, han liker å tråkke ut av asfalten og gå på gresset, og han tegner sine medarbeidere og andre når det er møter og avhør.

Han leder kriminalavdelingen i Paris, som består av en brokket forsamling mennesker. Danglard er historiekyndig til tusen, den storvokste kvinnen Retancourt imponerer med sin fysikk og ikke minst Mercadet - som lider av hypersomni, noe avdelingen skjuler for politimesteren. Synes du Avdeling Q er en kul gjeng, bør du bli kjent med disse her, som degger for en diger hvit kriminalkatt på kontoret.

Dette er krim for deg som liker at karakterene er så tydelige, at du får lyst å invitere dem hjem på kaffe. Adamsberg og kollegene gjør skarpe observasjoner av menneskene de møter, og dialogene som følger etterforskningen befinner seg på det menneskelige planet, mer enn på det tekniske. Handlingen har få digresjoner og det avvikes bare i liten grad fra rammefortellingen, selv om historien kunne vært kortet litt inn. Vargas bruker noen fiffige gjentagelser for å binde teksten sammen, noe jeg normalt ikke liker, men her fungerer det godt.

Fortellingen tar oss med ut på landsbygda hvor vi møter en plystrende hesteoppdretter. På stutteriet jobber det også en dame som bor i en hytte med jordgulv, og som har et villsvin til vakthund. Vi blir kjent med Frankrike på sitt beste og verste, både i Paris og utenfor. Vi får også en god dose 1700-talls historie, siden etterkommere av noen som falt for giljotinen er involvert. I god kostymedrama-ånd møter vi bøddelen Charles-Henri Samson som under revolusjonen kappet hodet av 2918 mennesker, inkludert kong Ludvig XVI. Jeg endte opp med å google Maximilien de Robespierre, en revolusjonær historisk skikkelse som sto for 1400 hodekappinger, og endte i giljotinen selv.

Og ja, Istider tar oss med til Island, et møte med landet og dets myter som økte spenningsnivået mange hakk. Som dere skjønner, dette er krim som engasjerer, vi møter mennesker som lever på grensen mellom virkelighet og etterligning. Drapene og etterforskningen er ikke bare et skalkeskjul for en historieleksjon, men disse to elementene er nennsomt flettet sammen til en glimrende helhet.

Istider anbefales på det varmeste! 

Norsk tittel	Utgitt	Originaltittel	Utgitt
Mannen med de blå sirklene	2003	L'homme aux cercles bleus	1991
Varulven	2004	L'homme á l'envers	1999
Stikk av og bli borte lenge	2005	Pars vite et reviens tard	2001
Neptuns tenner	2007	Sous les vents de Neptune	2004
Den tredje jomfru	2008	Dans les bois éternels	2006
Vampyrens hevn	2010	Un lieu incertain	2008
Den rasende horden	2012	L'armée furieuse	2011

Bjørnebok har noen reflekterte tanker om boken!

Norges kunsthistorie av Tommy Sørbø

Medlemskapet mitt i KODE Kunstklubb er nå fornyet, og det er også kunstinteressen. Året som har gått, og opplevelsene jeg har hatt på KODE og andre steder har ført til at jeg vil lære mer, så før jeg drar til London på en utvidet kunstekspedisjon, har jeg tatt for meg tre bøker om kunst. Først ut er Tommy Sørbøs skråblikk på temaet.

Forlaget om boken:
Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2008

Sider: 127

Kilde: Biblioteket

Jeg som trodde at det var mitt bibliotekeksemplar som var skjendet med rødvinsringer, ble forbauset da jeg så at bildet på nett også så slik ut ☺

Boken var litt tilfeldig valgt fra utvalget biblioteket kom opp med, da jeg søkte etter kunstbøker, så da jeg satt i gang med lesingen (litt forferdet over bokas tilstand) gikk det ikke mange minuttene før hodet begynte å jobbe og munnvikene krøllet seg oppover.

Skråblikket Tommy Sørbø har på kunsthistorien er underfundig og ofte skildret på en sånn måte at jeg ikke kunne annet enn å le. Her er det ingen andaktsfull respekt, som han sier i forordet "norsk kunsthistorie var og er: merkelige menneskers liv skrevet av ikke fullt så merkelige tilbedere".

Teksten er knyttet til de kunsthistoriske stilartene som skildres kronologisk, men kunsten før og i vikingtiden og i middelalderen er ikke klassifisert. Når vi så befinner oss i midten av 1800-tallet skildres nasjonalromantikken med en liten historie om Myllargutten. Kunsten i Romantikken sies å være: Fornuftig, romantisk og nasjonalistisk.

Så skildres den "kjedelige" kunstretningen Realismen, selv om forfatteren sier den er kjedelig, er det absolutt ikke kjedelig lesning, for her får vi blant andre høre om Christian Krohg og Christiania bohemene, og det er alltid spennende.

Edvard Munch er selvfølgelig viet et eget kapittel, for han er vel den største kunstneren vi har hatt her i landet. Jeg har lest mye om Munch og fryder meg over at det jeg leser er "kjent stoff" selv om rammene forfatteren her har for sin fortelling er helt spesielle.

I det påfølgende kapitlet om Nyromantikken får vi høre om de fremskrittene som fant sted i samfunnet på denne tiden. Jeg leser om Fleskum-malerne og de epokegjørende oppdagelsene de gjorde.

De fant blant annet ut at det eksisterer en åndelig verden når:
a) Det er mørkt
b) Det er skummelt
c) Du er trøtt
d) Du er langt fra folk

Når vi bikket 1900 tok kunstnere i Norge et grep om samfunnsansvaret, og vi får høre om den preventive funksjonen Rådhuskunsten hadde for å legge en demper på sosial uro, arbeidskonflikter, klassekamp og politisk strid. Vi får i kapitlet som er kalt Modernismen høre om Gustav Vigeland og hans livsverk, og om Odd Nerdrum som er en nålevende kunstner, som er en moderne klassisist.

Denne boken sier ikke så mye om samtidskunst, men det avsluttende kapitlet sier oss litt om hvordan vi skal opptre når vi skal gå å se på kunst, og her har Sørbø brukt samtidskunst som eksempel.

Kribler det i kunstinteressen din, men du synes det er litt "skummelt" så er det ikke lenger grunn til å holde igjen. Denne boken er en fin innfallsvinkel til tematikken, og gjør veien videre mye lettere. Boken anbefales på det varmeste!

Hamsun svermeren av Ingar Sletten Kolloen

Min interesse for Hamsun har ikke dabbet av etter jeg begynte å lese hans samlede verker, men det er en stund siden jeg har viet prosjektet oppmerksomhet. Da Kleppanrova omtalte denne boken, heiv jeg meg rundt og lånte den på biblioteket, og i april har jeg blitt enda bedre kjent med den berømte forfatteren Knut Hamsun.

Om boken:
Knut Hamsun var småkårsgutten som skrev seg frem til verdensberømmelse. Han påvirket flere generasjoner europeiske og amerikanske forfattere. Han var dikteren som skapte den nye, moderne romanen – og føreren som villedet sitt folk.
Her får vi høre om et intenst familiedrama som aldri er blitt fortalt før, et politisk drama med mye ukjent stoff – og et drama om det kunstneriske geniets skjebne i Norge.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2003

Sider: 494

Kilde: Biblioteket

Etter det første kapitlet tar jeg meg en pause hvor jeg puster lettet og fornøyd ut. Boken er skrevet helt etter mitt hode, kronologisk og temmelig faktabasert men med en fortellende ordlyd som hele tiden gir meg lyst til å lese mer. Boken er delt inn i fem deler, og de hyppige kapittelskiftene gjør underverker med fremdriften.

Jeg har ikke tenkt å gjenfortelle hele boken, men i stikkordsform notere noen av vendepunktene i Knut Hamsuns liv. Vågå og Lom knives om hvilket sted som er det rette fødestedet for Knud Pedersønn, siden faren leide gården Garmotræet i Lom og eide Skultbakken i Vågå. Knut var barn nummer fire i en lang rekke. Han levde opp under svært fattige kår, og den flaksen foreldrene hans var avhengig av for å kunne leve et liv i velstand, hadde de ikke.

Før Knut var fylt ett år, flyttet hele storfamilien fra fjellgårdene til en gård ute i havgapet på Hamarøy, hvor faren var satt til å være forpakter. Vi får høre om en onkel som ble fengslet for graskap, etter han har gjort tre forskjellige kvinner gravid. Det var uår i Knuts oppvekst, og skralt med onnearbeid, nødslakting og sult gjorde at de så seg nødt til å sette Knut i morbror Hans Olsens varetekt. Han var en streng og gudfryktig mann, som tuktet Knut på det strengeste, noe som førte til at Knut lærte å hate, og lengtet bort. Knut var flink med ord, og lærte tidlig å skrive, og da han endelig slapp unna onkelen sin hadde han i løpet av 6 år 252 dager på skolebenken. Det var med en særdeles dårlig oppførselskarakter han dro tilbake til Lom for å bo hos tremenningen til sin mor.

I den første delen av boken som skildrer barndommen til Knut Hamsun har vi fått et lite glimt av en urokråke som ikke liker å bli fortalt hva han skal tenke, mene, si og gjøre. Den neste delen beskriver ham som en selvbevist villstyring, en uvøren hissigpropp, men også en sart sjel med høy integritet.

Når han er blitt konfirmert i Lom vender han tilbake til Hamarøy, og får jobb ved handelsstedet som ligger like ved Tranøy fyr. Sildefisket denne sesongen slo alle rekorder, handelsprivilegier blir opphevet og småkårsfolket fikk en større bit av kaka. Det er spennende å høre om hvordan Nikolai Walsøe driver, og historiene minner meg ikke rent lite om Dinas bok.

Tranøy fyr slik det så ut da vi var der i 2016

Knut Hamsuns barndomshjem på Hamarøy i Lofoten

Knut møter for første gang i livet en mann som han ubetinget så opp til, og endret sin oppførsel til det bedre, men når sildefisket slår feil det neste året er det slutt også her. Han prøver å få seg jobb som lærer og krambusvenn, men det er stadig vekk noe som taler imot.
I denne tiden skriver han litt mer, og gjør noen forsøk på å få utgitt noen korte tekster, men også dette sitter langt inne.

I det påfølgende kapitlet hører vi om Hamsuns vei frem mot å bli utgitt. Det er litt av en kronglete vei som tok ham med til Kristiania, Raufoss og to ganger til Amerika. Han pådro seg galopperende tæring og var døden nær i en periode, og møtte masse mennesker, de fleste syntes å mene at han ikke hadde skrivetalent, men flere av hans bekjente rakk ut en hjelpende hånd.

Hamsun livnærer seg som foredragsholder og får etterhvert små ting på trykk i avisene. Han jobber med flere ting, og som vi vet får han til slutt utgitt Sult, først som føljetong i det radikale tidsskriftet Ny jord. Året etter i 1889 kom den ut som roman.

Det ble ikke akkurat lettere for den unge Knut å være forfatter, han jobbet og slet, skrev på mange ting, og samtidig slet han med den psykiske helsen. Mange kvinnehistorier følger i hans kjølvann og vi får høre om hvordan hans første kone Bergljot som ga ham datteren Victoria, kom inn i livet hans.

Herfra går det slag i slag, og jeg er fristet til å si "og resten er historie...." Vi følger Knut Hamsuns liv frem til midt på 1920-tallet. Han har giftet seg med Marie Lauvik som skal gi ham 4 barn, han har terget på seg sin bror og brorsønn i en uforsonlig krangel, og han har forstøtt sin datter Victoria når hun forlover seg. Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for Markens grøde, han sprenger og grisler på Nørholm og han har hatt terapitimer hos nervelege Strømme.

Knut Hamsun er kjent for mange, som den norske forfatteren som var Hitlervennlig. I denne boken kommer det frem at han ønsker Hitler velkommen som politiker i 1924, men det går klart frem at det ikke er jødene han har noe imot, men engelskmennene. Det er interessant å bruke dette stempelet han har hengende over seg, som et utgangspunkt for å forstå denne mannen, og også se hvilke deler av seg selv han legger igjen i romanene sine.

Sønnen Tore tegnet sin far som 10-åring

Det er en detaljert biografi Ingar Sletten Kollonen har skrevet, og jeg er imponert over hvordan han får meg til å føle at det er en roman jeg leser. Teksten er delvis skrevet i nåtid, noe som gjør at jeg føler jeg står ved Hamsuns side, og det føles tøft så sulten og fortvilet han var i sine famlende år før han slo gjennom.

Flere bilder fra vårt besøk på Hamarøy

Biler fra Tranøy fyr og Hamarøy

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Som forfatter av samtidsromaner er Marit Eikemo den selvskrevne dronning. Etter
Alt inkludert som kom ut i 2015 har jeg gledet meg til årets roman, som ble lansert med en stor fest på Cornerteateret 6 april.

Forlaget om boken:
Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:

Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman? Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?


Marit Eikemo har nær sagt blitt namngjeten for å ha irriterende hovedpersoner, og sannelig greide hun det ikke denne gangen også, for jeg greide å hisse meg opp på, først Hanne og senere også Andreas.

Dette er en fortettet roman, med handling som utspiller seg over bare et par dager. I tilbakeblikk lærer vi allikevel de involverte å kjenne på en nær og personlig måte. Her settes et skarpt søkelys på hvordan vi mennesker er med hverandre, hvordan vi lar vår egen personlighet være rettesnor i livet vårt, kanskje uten å være klar over det selv.

De levende karakterene og den hverdagslige situasjonen er så godt skildret, at jeg nesten glemmer at dette ikke er rykter eller sladder i mitt eget liv, men handlingen i en roman. Eikemo gjør noen skarpe observasjoner når hun skildrer dynamikken mellom dette paret, og intrigen som bygges tar etter hvert pusten fra meg.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at jeg synes synd på begge to. Hanne er et masebrett, som gnåler og pusher Andreas så han må bli gal. Men, etterhvert blir jeg ganske irritert på Andreas som har beslutningsvegring til tusen. Han mangler all evne til initiativ, og jeg kjenner at jeg hadde blitt tussete hvis jeg skulle bodd med en sånn type.

For alle som er midt i småbarnsfasen og ikke minst alle de som drømmer om å skifte bolig, så er dette en roman som treffer blink. Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle oss andre også ☺

Marit Eikemo takker for Amalie Skramprisen, som hun mottok for Alt inkludert i 2017

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 221

Kilde: Leseeks

Mine tanker om lanseringen og om Alt inkludert

Lewis-trilogien til Peter May - 989 sider på rappen!

Etter å ha lest mange lovord om Peter May og hans krim-trilogi fra Isle of Lewis, ble jeg overbevist om at enda en krimserie er akkurat det jeg trenger nå. Lewisbrikkene hadde jeg fått tilsendt fra forlaget, og bok nummer en og to var det Beathe som var så grei å låne meg. Jeg valgte å lese de tre bøkene i ett, derfor dette samleinnlegget om alle tre bøkene.

Forlaget om Svarthuset:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. 
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. 


Etter å ha lest ferdig første bok, kjenner jeg at begeistringen bobler over. Svarthuset er en til de grader velskrevet krim, hvor mordmysteriet danner rammen, men ikke egentlig er primærhandlingen.

I avsnitt gjennom hele handlingen møter vi kriminaletterforsker Fin Macleod som liten gutt. Den kalvinistiske kulturen han vokste opp i, med sin fordømmende holdning til alt som kunne være lettsindig har preget ham og de andre på den lille øya Lewis. Språk og identitet er viktige stikkord både i fortid- og nåtidshistorien.

Når Fin reiser tilbake til Isle of Lewis har det gått 17 år siden sist han var der. Han møter igjen alle de som aldri kom seg bort, og bildet som tegnes er ikke bare vakkert. Han blir konfrontert med sin egen fortid, og spøkelser som har plaget ham i voksen alder, forsvinner når sannheten kommer for en dag.

Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, for jeg glemmer aldri hvem som er hvem når jeg leser, til tross for at enkelte av navnene deres er vanskelig å uttale. Plottet er utspekulert, til tross for flere pekere underveis er det bare helt mot slutten, leseren skjønner hvem som var morderen.

Takk og pris for en regnværssøndag, nå presser jeg meg selv til en halvtimes husarbeid, før jeg fortsetter med Lewismannen ☺

Forlaget om Lewismannen:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Det har gått ni måneder siden forrige bok, og Fin har snudd om på livet sitt. I denne historien møter vi igjen etterforsker George Gunn, som har fått et myrlik å identifisere.

Sidehistorien skildrer livet med demens på en glimrende måte. I denne historien blir vi tatt med tilbake til 50-tallet hvor barnesynet var et helt annet enn det vi har i dag. Historien handler om hvordan barnehjemsbarn blir "kjøpt" av bønder som trenger arbeidshjelp på gården.

Mens Gunn venter på forsterkninger fra fastlandet, hjelper Fin ham med å finne ut av hvem liket i myren var. Denne gangen er det ikke sin egen fortid han graver i, men vi er allikevel tett på hans personlige historie.

Til min store glede var denne andre boken i serien minst like spennende som den første. Boken var medrivende til tusen, så forventningene er så pass store til bok nummer tre, at jeg står ekstra tidlig opp mandag morgen for å begynne på den.

Forlaget om Lewisbrikkene:
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.




Lewisbrikkene starter ikke lenge etter der hvor Lewismannen sluttet. Fin forsøker på litt famlende vis å nærme seg gamlekjæresten Marsaili, og han får bo i huset hennes når han pusser opp det gamle huset til foreldrene.

Naturfenomenet "jordfallshull" er årsaken til at Fin og Whistler kan oppdage et gammelt fly som har vært forsvunnet, helt uskadd på en inntørket innsjø. Siden liket som sitter fastspent i førersetet helt tydelig er drept, blir etterforsker George Gunn involvert, men forsterkninger fra fastlandet lar vente på seg siden drapet er så gammelt.

Whistler bor nær sagt som en uteligger, i et gammelt svarthus, uten å betale leie, på en annen manns eiendom. I tillegg til fiske og fangst skaffer han seg litt kontanter ved å skjære ut kopier av de gamle norrøne sjakkbrikkene som har fått navn fra øya de ble funnet på, Isle of Lewis.

Dette er rammefortellingen til denne siste delen av trilogien, en historie som har pekere i flere retninger, så leseren skal få noe å bryne seg på. Vi får høre mye om kulturhistorien til Isle of Lewis, om den ville naturen og om menneskene som i generasjoner har vokst opp og levd her ute i havgapet. Det er ikke få skildringer vi får om disse tingene, og for en gangs skyld tar jeg meg i å tenke "nok er nok".

Handlingen tar oss gjentatte ganger med tilbake til da Fin og de andre var ungdommer, for å gi grunnlag for hendelsene som nå utspinner seg. Overgangene mellom nå og da er ikke tydelig merket, og forvirringen tok meg flere ganger.

Det var spennende å høre om den store katastrofen i 1919, da båten Iolaire som var på vei tilbake til Isle of Lewis med overlevende soldater fra 1. verdenskrig, gikk ned. De hadde overlevd krigen, og turen hjem, og så gikk båten ned, nær sagt i havnen utenfor Stornoway første nyttårsdag 1919.

Lewisbrikkene som avslutter trilogien var nok ikke like spennende som de to andre bøkene, til det ble det for mye skildringer av forholdene menneskene i mellom. Historien henger sammen, og alle frampek får en fin avslutning, men allikevel er det som om denne siste boken er vanskeligere å gjenfortelle enn de to andre.

Steinene på coveret til denne boken er ikke Lewisbrikkene. Arteimisia forteller i sitt innlegg om denne boken at steinsirkelen heter Callanish. Den er øyensynlig nevnt en gang i handlingen i denne boken, men for meg som ikke viste hva navnet Callanish siktet til, la ikke merke til det.


Her kan du lese den spennende historien om Lewisbrikkene, som opprinnelig kom fra Norge!

20 mai besøkte jeg British Museum for å ta Lewis brikkene i selvsyn. Det var veldig kjekt å se dem, og studere de detaljerte utskjæringene i disse sjakkbrikkene som er laget av hvalross på 1000 tallet. 


Det er mange som har lest og blogget om disse bøkene, så hvis du vil lese mer om dem, kan du besøke Rose-Marie, Beathes bokhjerte, Berit, Artemisia, og Ann Christin

Forlag: Goliat

Utgitt på norsk i 2017 og 2018

Sider: 989 tilsammen 

Kilde: Leseeks og lånt av Beathe

Det var kjekt å lese alle bøkene på rappen :)

Møt meg i paradis av Heine Bakkeid

Møt meg i paradis er mitt aller første møte med Heine Bakkeid. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Boblejim, og har etter det gitt ut mange bøker, i flere sjangere. Møt meg i paradis er andre bok om antihelten Thorkild Aske, den første heter Jeg skal savne deg i morgen, og kom ut i 2016.

Forlaget om boken:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for.


Når vi blir kjent med Thorkild Aske har han sittet 3,5 år i fengsel for drap, og bor nå på hybel under Bybrua i Stavanger. Han starter prosessen med å søke om uføretrygd hos NAV, og kompisen hans har tatt fra ham medikamentene, han har gjort seg avhengig av.

Milla Lind trenger en ny researcher til å hjelpe seg med det som skal bli den siste boken i en lang krimserie. Robert Riverholdt, den tidligere researcheren til Milla ble skutt av sin ekskone, og allerede tidlig i historien sås det tvil som gjelder begge disse forholdene.

Den svenske ektemannen hennes er ved første møte hyggelig, men går over til å oppføre seg rart, noe også Milla gjør. Det er i det hele tatt mange som viser flere sider av seg selv, sikkert fordi leseren skal få noe å bryne seg på.

Det er historien til de to jentene som for 6 måneder siden forsvant fra barnehjemmet, som er romanens omdreiningspunkt. Deres historie fortelles delvis via Millas research men også i sanntid, med Olivia som fortellerstemme. Dette føltes litt oppkonstruert av og til, men når historiene sammenfaller i tid, blir det allikevel greit.

Mange detaljer i denne romanen viser seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Tidlig kommer det frem at Olivia faktisk er Millas datter, som hun ga fra seg som baby, ut over dette vil jeg ikke røpe noe av handlingen.

Plottet er intrikat og måten historien fortelles gjør at spenningskurven er gjennomført høy. Her reises det land og strand rundt, og til utlandet også. Jeg mistet noe av tidsbegrepet noen ganger, og det vil være å ta litt hardt i å si at historien er troverdig gjennom det hele. Spesielt slutten, hvor superhelten vår Akse står av den ene dødelige brasen etter den andre, ble litt "over the top".

Jeg likte godt den mørke stemningen som fulgte handlingen, og melankoli og selvdestruksjon var den følelsen som satt sterkes i meg da jeg leste. Til tross for avhengighet, savn, død og fordervelse som gjennomsyret denne historien, fikk vi allikevel en avslutning som smakte søtt.

Møt meg i paradis er en krim med høyt tempo og action nivå av det saftige slaget. Leseren må ha mage for det litt makabre, og ikke forvente seg så mye føleri. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen, er jeg sikker på at du får en leseopplevelse av de helt store!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 8:39

Kilde: Lytteeksemplar

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Dette er mitt første møte med Lucy Dillon. Hun skriver en type "feelgood" romaner som jeg sjelden finner tonen med, men det var noe med måten denne boken ble introdusert på som gjorde at jeg allikevel takket ja til et eksemplar.

Forlagets introduksjon:
Hovedpersonen Gina har vært gjennom en tøff tid og nå ønsker hun en ny start. I beste Kondo-stil bestemmer hun seg for å forenkle livet ved å gi bort alt hun eier, bortsett fra 100 ting som betyr noe spesielt for henne. Men så snart hun gir bort noe, ser hun at noe nytt dukker opp. Hun selger en sykkel … og får en hund. Og når ektemannen forlater henne, tar det ikke lang tid før hun blir forelsket igjen. 

Hun oppdager at når du har mistet nesten alt, forstår du hva som er viktig. Men spørsmålet er om det noen gang er det du forventer? 100 umistelige ting er en samtidshistorie det er lett å kjenne seg igjen i et univers som man ønsker å være en del av.


Dette er en roman som veksler mellom nåtid og fortid. Det som er originalt er at disse vekslingene foregår innenfor hvert kapittel. De fleste kapitlene starter med en skildring av hvordan en "ting" kom i hovedpersonens eie, for så å fortsette med rammefortellingen.

Litt etter litt blir vi kjent med Gina, vi får høre om barndoms- og ungdomsår, om motgang og fine stunder, og også forhold som moren har holdt skjult kommer for en dag. Når hun blir nødt å flytte fra det store huset hun og mannen har bodd i, til en liten leilighet, tvinger ideen om å kvitte seg med ting, seg frem. For hun har vært en liten samleguri, denne godeste Gina og det er ikke få kasser hun får levert på døren i den nye leiligheten sin.

Handlingen skrider rolig frem uten at jeg får hjertebank verken av jobbmulighetene som åpner seg, av skilsmissen eller av helsen som utfordrer henne. Problemene løser seg nesten i samme øyeblikk som de oppstår, og det er veldig lite følelser inni bildet. Kanskje det er jeg som er forutinntatt, jeg er veldig lite opptatt av materielle ting selv, og greier nok ikke spa frem nok følelser for en dame som Gina.

Bokens originaltittel er A Hundred Pieces of Me, en tittel som i mine øyne beskriver romanen på en mer treffende måte. Skildringene av "ting" som åpner hvert kapittel er mer enn noe, skildringer av begivenheter og opplevelser Gina hadde i oppveksten, og oppfattes som puslespillbiter når bildet av henne skal legges.

100 umistelige ting er feelgood "minutt for minutt". Boken er lang(dryg) men akk så koselig, så hvis du er på jakt etter mye feelgoodroman for pengene, så er Lucy Dillons nyeste midt i blinken for deg ☺

Forlag: Bazar

Utgitt: 2013/på norsk 2018

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

Lansering av Marit Eikemos nye roman

For å si det på en plump og bombastisk måte, Marit Eikemo skriver utrolig gode romaner! Jeg (og mange med meg) leser og hun skriver, det er en perfekt arbeidsfordeling, som innebærer at jeg kribler av forventning når det nærmer seg lansering av ny bok. Fredag 6 april skjedde det, og Beathe og jeg var med på festen, som fant sted på Cornerteateret, Marits andre hjem.

Vi var ikke de eneste, for her var det stinn brakke da vi ankom en stund før startskuddet skulle gå. Det er kjekt å se at så mange ville være med å hedre Marit, som også hadde fødselsdag denne kvelden. Charlotte Myrbråten fra Samlaget intervjuet og holdt styr på Marits skrivende kolleger, som etterhvert entret scenen.


Da Marit Eikemo 22 august 2017 mottok Amalie Skramprisen, røpet hun at hun hadde en ny roman på gang. Det juryen sier om hennes forrige bok Alt inkludert bekrefter litt av det hun fortalte om sin skrivestil og motivasjon for å skrive på lanseringskvelden:

Som Amalie Skram er Marit Eikemo en sannhetssøkende forfatter. Som Skram, er Eikemo opptatt av hva som styrer de valgene menneskene tar, hvorfor vi handler som vi gjør, hvorfor vi ikke velger å handle annerledes. Som Skram, vil hun forstå, men ikke stille seg til dommer, for de som virkelig forstår, kan ikke dømme. Eikemo skriver med stor empati og ydmykhet. Søken etter en dypere forståelse og anerkjennelsen av at man aldri fullt ut kan forstå andres liv, løper som parallelle tråder gjennom Eikemos forfatterskap.

Marit ble feiret og bokbadet, Frode Grytten leste noen morsomme utdrag fra sin bok og Erlend O. Nødtvedt leste også fra sin bok Vestland. To unge kunstnere fikk også lov å fremføre, Ida Lødemel Tvedt, som leste en temmelig politisk tekst, som var i lengste laget, og om her lå noe budskap i det, så festet det seg ikke. Jeg sovnet no ikke, til det satt jeg for vont, men naboen som hadde sikret seg en stol snorket høyt midtveis.

Den siste som kom på scenen før pause var Bjørn Tomren, som først sang og spilte gitar, men det han gjorde etterpå imponerte stort. Han kalte det strupesang, noe jeg aldri har hørt før, og det var skikkelig stilig. Et lite googlesøk fortalte meg mye om denne uredde kunstneren, som ikke bare kan jodle og synge med strupen.

Marit Eikemo

Erlend O. Nødtvedt leser fra sin bokVestlandet

Frode Grytten leser fra sin bok Det norske huset

Kvelden ble munter og stemningen "laidback" helt i Cornerteaterets stil. Publikum måtte være tålmodig med hverandre, for de få som hadde fått seg et sted å slenge rumpa nedpå, ble sittende bak oss som måtte stå. Det endte med at de av oss som sto "i veien" satte oss ned på de kalde, skitne flisene på gulvet, ikke den beste løsningen når en for en gangs skyld har pyntet seg, men skitt au.

Til pause hadde jeg ikke følelse i verken rumpa eller beina, så Beathe og jeg fant veien hjem. Dessverre gikk vi glipp av Pedro Carmona Alvarez, og flere andre hotte navn, men jeg håper at mulighetene melder seg igjen.

Marit Eikemos bok Gratis og uforpliktande verdivurdering skal jeg lese så snart jeg får den i posten, det gleder jeg meg storveis til.

  Gratulerer med dagen Marit, og lykke til med ny bok-baby i butikkene!

God stemning på Cornerteateret denne kvelden

Syndflod av Kristina Ohlsson - sjette bok i en spennende serie

Gjennom seks spennende bøker har fansen fulgt politietterforskerne Alex Recht og Fredrika Bergman. Svenskene er gode på krimserier, og da jeg etter å ha hørt Håkan Nessers siste, gikk rett over på Kristina Ohlsson, var jeg spent på om hun fortsatt imponerer meg.

Forlaget om boken:
En mann blir funnet død i stolen sin foran peisen, skutt i brystet. Merkelig nok har han datterens giftering på lillefingeren.

En annen mann bekjenner en synd i et brev til sin kone; han har kjørt på en kvinne og stoppet ikke for å hjelpe.
Den tredje mannen leier et øde hus som egentlig er beregnet til å skjule mennesker på flukt, men han har noe helt annet i tankene.

Fredrika Bergman og Alex Recht ser en sammenheng mellom de ulike sakene og ledes inn i en etterforskning der gamle synder kommer til overflaten. En ukjent person legger igjen beskjeder til Alex, en som vil hjelpe dem på rett spor. Men hvem er den anonyme brevskriveren, og hvordan kan gjerningsmannen alltid ligge ett skritt foran?

Skal du høre denne boken bør du sette deg ned med penn og papir den første timen, for i denne historien overrisles du av handlingstråder. Jeg opplevde det som ganske forvirrende i begynnelsen, og noterte navnene på karakterene, men etterhvert begynner forbindelseslinjene å vise seg.

Politietterforskerne Alex Recht og Fredrika Bergman får mye å gjøre når de skal kartlegge den døde presten Malcolm Benkes sosiale nettverk, og selv syntes jeg hendelsene som førte til hans død var skikkelig creepy.

Fredrika har også en personlig utfordring, siden mannen hennes har fått hjernesvulst og har booket assistert selvmord i Sveits. Det vi vet, men hans kone ikke er klar over er at han har begynt å avvikle livet sitt, og ordne opp i det han selv ser på som "løse tråder".

Begravelsesagenten Noah blir et kryssningspunkt for flere av handlingene, og han er en av mange karakterer som er godt skildret. I tillegg til troverdige karakterer er denne krimmen utrolig innholdsrik, med et originalt plott og hendelser som en kan tro på, men allikevel grøsse av.

Det er ikke tydelig hvem det er som avliver folk, for det dukker opp flere drepte, og duoen Alex og Fredrika finner fort ut at drapene har en sammenheng. Morderen legger fra seg en likelydende beskjed til politiet hos ofrene "jeg retter opp i alt", og leseren får sin fulle hyre med å pønske ut hvordan det hele henger sammen.

Til tross for behovet for penn og papir i bokens begynnelse, utviklet leseopplevelsen seg til en skikkelig neglebiter. Slutten var usedvanlig avklarende og endelig, og i etterordet bemerker også forfatter Kristina Ohlsson at dette nok blir den siste boken i serien om Fredrika Bergman og Alex Recht. Syndflod holdt meg med rumpa i min utgravde snøstol i 2x10 timer, så jeg kan ikke nekte for at dette var fengslende. Bodil Vidnes-Kopperud leser som vanlig veldig bra, og er fremdeles en av mine favoritter.

På forlagets side finner du liste over alle de seks bøkene i serien. Selv har jeg bare lest Papirgutten i denne serien, men Lotus Blues og Mios Blues av samme forfatter er også veldig bra!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Lesetid: 11:47

Kilde: Lytteeksemplar

Barnet av Fiona Barton

Barnet er journalist Fiona Barton sin andre roman. Hun gjorde stor suksess med den psykologiske thrilleren Enken, og selv om jeg ikke har lest den antar jeg at Barnet er helt på høyde, for dette var spennende lesning, og en perfekt thriller å ha med på påskeferie.

Fra bakpå boken:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. For tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten. 

Hvem var barnet? Hva skjedde? Hvem kjente til det? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekker Kate den spektakulære historien.

Denne historien fortelles, som du ser med tre stemmer. Vi møter først den nervøse og litt surrete Emma Simmonds, akademikerfruen som på si redigerer romaner.

Så blir vi kjent med sykepleieren Angela, som på årsdagen for Alices fødselsdag 20 mars alltid har en dårlig dag.
I skildringene av disse damene kommer det ikke klart frem, hvem av disse to, om noen av dem, som evt. er mor til det lille barnet, men intrigene bygges og som leser blir jeg engasjert til tusen.

Journalist Kate Waters er den som stiller spørsmålene i denne historien, og som ikke er personlig involvert i skjebnen til det lille liket som blir funnet.

De to damene med mørke hemmeligheter skildres med mye fortidshistorie, og for min del ble det en utfordring å se klart for meg de to karakterene. Historien er fortalt kronologisk men plottet er langt fra enkelt. Fra de finner babyliket til de har funnet ut hvem moren er, har det gått 6 uker, men de mange tilbakeblikkene i livene til Emma og Angela utfyller historien.

Jeg likte journalisten Kate Waters veldig godt, hun er ærlig og hardt arbeidende, og tar seg godt av jyplingen hun plutselig blir nødt til å "drasse på". Hun samarbeider godt med Førstebetjent Sinclair, en politimann med integritet og hodet på rett plass (for en gangs skyld)

Handlingen har gode skildringer av liv og oppvekst i utkanten av London på 70- og 80-tallet. Det er spennende å lese om den tiden hvor vi mennesker sluttet å gå direkte fra barn til voksen, og hvor ordet "ungdom" ble vanlig. Betraktningene rundt "sex, drugs and rock`n roll" er skremmende men troverdig til tusen.

Barnet er en velskrevet krim som byr på overraskelser underveis, og leseren skjønner ikke hvordan tingene forholder seg før helt mot slutten. Den heller mørke handlingen er skrevet i et språk tro til sjangeren, uten bruk av sarkasme og ordspill, for å "lette på stemningen".

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

I de beste sirkler - ny krim av Lene Lauritsen Kjølner

Lene Lauritsen Kjølner er en ny forfatter for meg. Jeg har hatt inntrykk av at serien om Olivia Henriksen er i letteste laget for meg, siden "kosekrim" aldri helt har vært min greie, men når Beathe frister med Proseccokrim, er jeg ikke tung å be.
Boken kommer ut 22 mai ☺

Fra bakpå boken:
Privatdetektiv Olivia Henriksen har fått i oppdrag å løse et helt spesielt mysterium: Hvem lager kornsirkler i åkeren til Erling og Vigdis Svingen? På sin nattlige spaning finner Olivia ikke bare en kornsirkel, men også en død mann. Olivias jobb er å etterforske kornsirkelen, men hun klarer selvsagt ikke å holde seg unna drapssaken. Mannen som ble drept, hadde mange fiender, så Olivia må spane blant lokalpolitikere, miljøvernere, fallskjermhoppere og UFOmenigheten i sin jakt på morderen. En spennende krim der bloddrypp er erstattet med boblende Prosecco. 

Forlag: Juritzen

Utgis: 22 mai 2018

Sider: 317

Kilde: Leseeks

Første del av denne boken ble skylt ned med en halv flaske Prosecco. Dette er en munter og leken historie som var en kjekk avveksling fra det litt mer alvorstunge jeg normalt leser.

Lene Kjølner greier å bygge opp gode karakterer. Hun parodierer over det meste, og persongalleriet i denne historien er i overkant karikert, så jeg måtte til stadighet minne meg selv på at jeg befinner meg i en sjanger som ligger et steinkast utenfor min komfortsone.

Temaene er mange, her møter vi smakløse lokalpolitikere som er truet av kommunesammenslåingsspøkelset og treningsfanatikere med mulige dopproblemer. Vi blir også kjent med merkelige karakterer som klemmer trær, noen som jakter kornsirkler mens de drømmer om å bli bortført av en UFO. Handlingen ga næring til spørsmål rundt hvordan vi voksne bør takle det når barna kommer hjem med en eventuell svigerdatter, og en smule utroskap og skilsmisse fikk vi også.

Handlingens utgangspunkt er Havnehotellet hvor Elvira og kokken Alfred får hjelp av den noe surrete privatdetektiven Olivia, til å holde hjulene igang mens hotellets eiere er på en to ukers ferie. Kjæresten, som kunne holdt Olivia litt i ørene, og som også er førstebetjent i den lille bygda, er på reise i Afrika, så alt er lagt til rette for kaos, når Olivia finner den døde mannen i kornsirkelen hun spaner på.

Førstebetjent Evert Karlsen har et godt samarbeid med Olivia. Hun spaner på kornsirklene mens hun samvittighetsfullt overlater etterforskningen av mordet til Evert, og hans bondetamp av en betjent.

Det føles som en engelsk komedie dette her, hvor halvgale karakterer fyker inn og ut av dører. Språket er preget av fjollete ordspill og en mengde sarkastiske kommentarer, samt en haug med adjektiver og dårlige spøker, som tilsammen utgjør en tekst som til tider gir ganske så kronglete setninger. (som denne...)

Slutten var helt etter Agatha Christies oppskrift, hvor alle involverte, mistenkte og vitner blir samlet i stuen etter at sensommerfesten er over. Her tar Olivia for seg hver enkelt og sier noen ord om deres plass i dramaet, før førstebetjenten avslører hvem ugjerningsmannen er. Deretter blir denne "avhørt" på en ytterst hyggelig måte, og leseren får hele bakgrunnen for hvorfor drap var eneste løsning.

Er du på jakt etter en morsom og lettlest sommerbok til late dager på stranden, så velg gjerne denne, så fremt du er glad i engelsk humor og ikke krever annet av en roman enn underholdning.