Handlingen i romanen utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser.
På overflaten er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses.
Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet.
Konene ved vannposten ble skrevet for 98 år siden, noe språket og skildringene av dagliglivet bærer preg av. Dette betyr ikke at nåtidsleseren ikke vil finne historien fengslende, for de andre romanene jeg har lest av Hamsun, har engasjert meg til tusen.
Denne romanen fant jeg derimot litt langdryg. Det er et mistrøstig liv som skildres i romanen, og hovedpersonen Oliver, som vi følger i de første tjue årene av hans voksne liv, har det sannelig ikke lett. Han blir skadet på langfart på sjøen, og fraktes i land som krøpling, og for å kunne leve med skammen pynter han litt på sannheten om hva som hadde skjedd.
Hjemme igjen hos mor friskner han til, og handikappet han sliter med er "bare" en kraftig halting. Dette bruker han dog for det det er verdt, for å slippe å bidra til husholdet. Mor blir naturligvis lei av at han nekter å tjene penger på fiske, men heller selger unna både dørene på tilbygget, forlovelsesringen han hadde fått tilbake og skipskisten han aldri får brukt igjen.
Oliver er stolt og ikke så lite bitter, og samtidig som vi gremmes litt av den ytre handlingen hvor han er tiltaksløs, går det an å skjønne hvorfor han på sin måte klamrer seg til det som er igjen av verdigheten.
Fattigdommen som skildres er stor, Oliver har bare de klærne han går i, og gjennom livet knives han og moren om hvordan de skal få tak i noen få skillinger til mat. Det svever en slags usagt påstand over handlingen, som sier at Oliver er selv ansvarlig for det kummerlige livet han lever.
Etterhvert blir det kone og barn også på ham, selv om nye plager når ham når det tredje barnet kommer til verden og har blå øyne, og ikke brune som de andre. Oliver får endelig en aktet stilling som bestyrer på konsul Johnsens pakkhus, og fryder seg over den respekten de andre nå må vise ham.
Konene ved vannposten er langsom lesning. Hamsun har glimrende skildringer av mennesker og dagligliv, men bortsett fra noen slake svinger på livets vei, skjer her ikke noe som får pulsen til å øke. Hvis du som leser morer deg med å registrere det tidstypiske i betraktningene, og i utviklingen i samfunnet, så får du mye å reflektere over, for som historieforteller er Hamsun suveren.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1920/min utgave 2008
Sider: 403
Kilde: Julegave
Les gjerne Kleppanrovas omtale, som fikk meg til å velge denne i april
Det er spennende å følge med på slike prosjektet selv om dette ikke blir en høydare for deg så blir det jo kult når du til slutt har lest det som er å lese av en forfatter. Har kun lest Markens grøde(tvang på skolen)- men kunne absolutt tenke meg å gå i gang med et tilsvarende prosjekt en eller annen gang.
SvarSlettDet er jo veldig interessant å lese om hvordan de levde den gang og hvordan samfunnet var.
Ha en fin dag, Tine :-)
Morgenfugl du også? Du har rett, det er gøy å bli kjent med en forfatter på denne inngående måten, så jeg durer i vei med neste bok ganske snart. Kanskje du kan lese Markens grøde igjen, det blir sikkert en helt annen opplevelse. Ha en super dag du også :)
SlettJeg skjønner at du ikke var like begeistret som meg, men jeg hørte den på lydbok og da får den et annet driv. Jeg synes den var bra. Er akkurat ferdig med Segelfoss by, der han ironiserer over alt det moderne. Jeg hadde opprydning på hytta, der vi har nesten alle bøkene våre. Det fant jeg igjen Segelfoss by og fant ut at den hadde jeg ikke lest + div andre Hamsun som jeg har lest men skal se litt mer på.
SvarSlettVi har hatt litt av en ryddesjau. En søppledunk med pocket bøker fra 70 tallet til papirdunken, og div poser til gjennbruk og til vårt kjære busstoppested, som er innredet med stol, gardiner og bøker du kan ta med deg. Det ble bare igjen en halv meter i den bokhylla.
Ha en fortsatt fin kveld!
Segelfoss by, lånte jeg også som lydbok etterhvert for jeg synes det tungt å lese det gammelmodige språket.
Nei, den ble litt langdryg. Herlig med sånn opprydding og veldig kjekt med busstopp med bøker til "fås". Kanskje jeg skal fortsette med Segelfoss for å følge i dine fotspor, men det blir en stund til, for nå har jeg litt kunst og litt historie på programmet.
SvarSlettMorsomt å se at flere enn meg leser Hamsun! "Konene ved vannposten" er en av Hamsuns morsomste bøker, synes jeg. Jeg leste og omtalte den på bloggen min i 2011.
SvarSlett