En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.
Frode Granhus har igjen levert en velskrevet og spennende krim. Forbindelseslinjene mellom historiens to primærhandlinger anes etterhvert, og mot slutten blir alle løse tråder nensomt samlet sammen til et hele.
Med aspiranten Curt har vi fått en dose humor inn i historien, men det er gamle-lensmann Berger Falch, som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg blir berørt, det føles vondt og hudløst å bli gammel, og skildringene av hvor sårbar Berger Falch er på sin vei mot alderdom er vemodig lesning.
Plottet i denne historien ligger helt oppe i overflaten, men den avslører ikke gjerningsmannen før helt mot slutten. Språket er kortfattet, det er ikke mange ord som skal til for å skildre situasjoner vi kan kjenne oss igjen i. Med sine skarpe observasjoner av hvordan vi mennesker lever våre liv sammen, dras vi inn i handlingen med både hjerte og hode. Ved hjelp av frampek og uventede vendinger holder spenningen et høyt nivå, men det er mot slutten temperaturen virkelig tar seg opp.
Av personlige årsaker var jeg i et ettertenksomt lune da jeg leste ferdig boken, og tanken på forfatterens brå død for ikke lenge siden, fargelagte også min leseopplevelse. Det kommer ikke flere bøker om Rino Carlsen, men siden jeg har alle bøkene hans i hyllen min blir det ikke siste gang jeg leser og minnes Frode Granhus.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2018
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar
Så fint skrevet!
SvarSlettTakk, det er ikke alltid like lett å uttrykke det en føler :)
SlettGodt at også denne boka var så bra og av de beste av ham.
SvarSlettJeg skal lese boka snart, leser nå Veien til Damaskus av dag Hoel, men veksler muligens mellom den og Forsvinningen, alt etter som.
Jeg kvier meg litt til å lese den også, kjenner jeg.. synes det var forferdelig trist med hans død.
Det at han døde i høst gjorde dette til en helt spesiell leseopplevelse. Det er uendelig trist, selv for oss som ikke kjente ham personlig, kun ut i fra hans bøker. Handlingen i boken får deg ikke til å tenke mindre på det faktum at forfatteren er borte
SlettAkkurat.
SlettJeg har jo i tillegg truffet ham et par ganger i Lofoten, og den ene gangen hjemme hos ham hvor jeg intervjuet ham.
Denne boken kommer til å bli helt spesiell for deg
SlettJeg har kun lest den første boken i serien så det er en stund til jeg kan ta fatt på denne. Trist å tenke på at han gikk bort så tidlig og sikkert litt rart å lese boken med det i tankene.
SvarSlettHolder faktisk på med min femte krimbok for året, den andre boken i Lewis-serien til Peter May, og det er slett ikke verst for å være meg altså.
Du har gitt gass når det gjelder krim, det er gøy. Heldige deg som har 5 Lofotkrim til gode, kanskje du kan lese Stormen som påskekrim :)
SlettJeg har boka liggende, og skal lese snart. Ser fram til å lese siste boka til den flotte krimforfatteren fra Lofoten.
SvarSlettJeg fikk boka i påskeegg, - og har lest den. Det var den første jeg leste av han, -og jeg forsto at det var den siste han skrev. Jeg skal uten tvil lese de tidligere, selv om jeg ganske tidlig forsto hva det handlet om og hvem som var morderen...
SvarSlett