Åttitallet av Ketil Bjørnstad

Åttitallet er det tredje bindet i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som begynte på sekstitallet. Jeg har hørt og lest de forrige bøkene og var klar for et påfyll av forfatterens skråblikk på vår aller nærmeste historie.

Forlaget om boken:
Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Til tross for at denne serien sies å være selvbiografisk, tar jeg det Ketil Bjørnstad velger å dele med sitt publikum, som det det er, et utvalg. Hans tanker om verden, og seg selv i denne verdenen er et spennende utgangspunkt for en skildring av en epoke.
80-tallet er også mitt "tall", det tiåret hvor de største omveltningene i livet mitt skjedde (13-23). De historiske hendelsene i dette tiåret har jeg vage minner om, men ung som jeg var ble hendelsene som et bakteppe for mitt eget liv, så det er kjekt å lese hvordan Bjørnstadgutten opplevde det.

Han skriver musikk, spiller og snakker om musikk og musikere. Han skriver tekster, reiser for å gjøre research for bøker, og en av de mange anekdotene vi får høre om, er reisen til Paris, når han skal møte barnebarnet til Ida Krogh, med tanke på en bok om henne. Denne boken om Oda kommer det til å bli gøy å lese, nå når jeg vet hvordan Bjørnstad gikk frem for å skrive om henne. Måten han, mer eller mindre frivillig strødde om seg med 100-frank sedler når han ankom hotellet, var irriterende å lese om, tenk å være så helt uten ryggrad...

I tillegg til undersøkelsene sine rundt Oda Krogh, får vi høre om arbeid som omfatter Edvard Munch og til og med Knut Hamsun, to norske profiler jeg har begynt å bli kjent med dette året.

Det går slag i slag gjennom hele den lange boken. Jappetiden gjør sitt inntog, men den kalde krigen, streiker og bomber gjorde begynnelsen på åttitallet til noe mer enn en kjøpefest.

Tankesprang og fragmenter av minner, følger vi Ketil Bjørnstad gjennom ti år. I dette tiåret fikk vi  cd`en, telefaxen og mobiltelefonen, og vi vant Melodi Granprix. Selv har jeg et fantastisk minne om hvor jeg var den maikvelden i 1985, da vi vant med La det svinge, og minner fra året etter da Melodi Granprix ble arrangert i Bergen, og vi som var russ fikk kjøreforbud inn i sentrum ☺

På 70-tallet flyttet Ketil Bjørnstad sammen med "den andre" på Sandøya, en liten øy langt fra folk. Han kan ikke se for seg å bli gammel på Sandøya, og er avhengig av byens puls, men trener roen og det landlige i livet sitt. Kontrastene mellom by og land gir en spennende dybde til handlingen i denne boken.

Det er uendelig mye jeg kunne referert fra boken, men siden jeg som oftest er ute og går når jeg lytter til lydbok, er det vanskelig å yte boken rettferdighet. Det er mange sekvenser som har gjort inntrykk på meg, jeg har lært mye og synes det er spennende å bli kjent med Ketil Bjørnstad, og også min egen historie, på denne måten. Er 80-tallet også ditt tiår anbefaler jeg deg å lytte til lydboken, du får mye bok for pengene siden boken er tykk og lyttetiden lang.

Anders Ribu har lest inn boken, og gjort en glimrende jobb. Stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstads stemme for meg, den passer perfekt ☺

Andre som har skrevet om boken: ReadingRandi, Kleppanrova, Bjørnebok, 

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 28 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Sort, feministisk samtidskomedie - det hørtes ut som noe jeg ville like. Jeg fikk rett, så da boken var plukket ned av hyllen, ble den slukt i et eneste stort jafs. Boken er nominert til Ungdommens kritikerpris, men er dette en ungdomsbok da?

Forlaget om boken:
Lotta Elstads nye roman rommer den samme skarpe og smarte humoren som hennes tidligere bøker. Vi møter Hedda Møller etter en traumatisk flytur og en strabasiøs ferd tilbake til Oslo, gjennom et kriserammet Europa med tog og buss, skitne rom på vandrerhjem og en one-night-stand i Berlin som aldri slutter å sende meldinger i CAPS LOCK. Hjemme igjen oppdager hun en uønsket graviditet. Det burde være lett å gjøre noe med.

Det er det ikke.

Forlag: Flamme
Utgitt: 2017
Sider: 239
Kilde: Leseeks


Bakteppet for denne romanen er selvbestemt abort. Et forslag, fra KrF i 2016, om obligatorisk refleksjonstid, på tre virkedager, før en abort blir innvilget, er utgangspunktet for handlingen.

   Og så - og dette satte meg helt ut - siterte han diktet fra åpningsscenen til getto-filmen Hatet: Det er ikke fallet som teller, men hvordan du lander.

Det at vår hovedperson møter en lege som krever en slik refleksjonstid, gjør at livet hennes i en lang periode tar en uventet vending. Heldigvis er ikke Hedda noe offer, men hun lar seg styre av følelser og tanker, og lar gjerne andre ta avgjørelser for henne.

Samtidsreferanser er det mange av i denne historien, og sidene er fulle av hverdagssituasjoner det er morsomt å kjenne seg igjen i. Til og med noen Shakespeare-referanser dukket opp, til min store fornøyelse:

De snakker faktisk aldri om ingenting. Og forresten - apropos yin og yang: 
   Visste jeg at ordet nothing var slang for vagina på Elizabeth Is tid?
  Han: Jeg kødder ikke. Penis var thing. Vagina var nothing. Ganske sexistisk. 
  Jeg: Og hva forteller det oss om Shakespeares Much ado about nothing?
  Det var sånn jeg havnet i senga hans.

Jeg nekter å tenke er en høyst aktuell roman, som sier mye om hvor reell kvinners selvbestemmelse er. Historien er full av svart humor, god karakteroppbygging og et spennende plott. Handlingen var kronologisk, uten forstyrrende digresjoner eller sprang i teksten. Jeg var hele tiden interessert i hvordan det gikk med Hedda, og overraskelser underveis holdt tempo oppe.

Sier du som meg, ja til sort og feministisk, så er dette romanen for deg!

Andre bloggerne om boken: Medbokogpalett og Elisecathrin 

75 år siden jødeutryddelsen markeres med fakkeltog på Møhlenpris

Per Kristian Sebak og en lydhør gjeng på det siste stoppet før Menneskerettighetsplassen

I dag er det 75 år siden den grusomme natten, da jøder over hele landet ble revet ut av sine hjem. Hvert år siden 1994 har det vært avholdt en holocaustmarkering, hvor de 10 ofrene fra Bergen blir minnet med fakkeltog. Jødene som ble hentet på Møhlenpris ble sendt med fangetransportskipet Donau til Auschwitz, og samtlige ble myrdet.

Fakkeltoget startet ved Vitalitetssenteret, hvor de fleste kjøpe seg en fakkel og gjorde seg klar. Toget gikk mot Menneskerettighetsplassen, og ved hvert hus hvor det bodde en jødisk familie, stanset vi opp, og en sjetteklassing ved Møhlenpris skole leste opp den enkeltes navn og tente lys. Per Kristian Sebak sa også noen ord om menneskene som hadde bodd på den gjeldende adressen.

Gunnar Staalesen holder en appell ved Raftohuset

Alle fulgte toget til Raftohuset, hvor Gunnar Staalesen holdt en flott appell. Etterpå kunne de som hadde lyst være med inn og høre Per Kristian Sebak foredra om hva som skjedde med jødene fra Bergen under krigen. Foredraget var spennende, han fortalte mye om bakgrunnen til jødene i Bergen, og kom med detaljer rundt hva som faktisk hendte de skjebnesvangre timene i 1942.
I 2008 ga Sebak ut en bok med tittelen Vi blir neppe nogensinne mange her, som går i dybden på disse hendelsene.

Per Kristian Sebak er en kunnskapsrik formidler av dette temaet

Det grunnlovsvedtatte forbudet mot jøder i Norge ble opphevet midt på 1800-tallet. Fra da og frem til andre verdenskrig kom det 150 jøder til Bergen. De hadde stor innflytelse på samfunnet, og drev med trykkeri, kortevareforretninger og flere manufakturhandler som opparbeidet seg et godt renomme. I 1942 var det kun 6 forretninger igjen av de rundt 20 som fantes etter rundt 1920.

Nå er alle butikkene borte, men noen av de jødiske familienavnene lever videre. Goldfarb i Strandgaten 21-23 er det eneste gjenlevende minnet om denne tiden, men det er ikke jøder som driver nå. Det navnet som lød mest kjent for meg var Eidenbom, og jeg kunne lese om ham:

«Eidenbom hadde som medlem av Stein-organisasjonen, vært aktiv i hjemmefronten i Bergen i begynnelsen av krigen, bl.a. i en gruppe som trykte illegale aviser. I England ble han utdannet til løytnant i flyvåpenet og deltok i flere dramatiske bombetokt over Tyskland. Etter D-dagen kjempet han både i Frankrike og Belgia. Eidenbom fortsatte forretningsdriften i Strandgaten 52 etter krigen. Sønnen Per Eidenbom (født i Bergen 1941) overtok driften i 1966 og drev forretningen til 2001.»

På denne dagen, for 11 år siden ble det på veggen ved inngangen til det nye Vitalitetssenteret i Wolffs gate 12 avduket et minnesmerke over jødene fra Bergen som ble drept under den annen verdenskrig. Monumentet er reist av naboer på Møhlenpris, og er utformet av Tor H. Myklebust. Det består av en stor skiferblokk, 210 cm høy og 80 cm bred, fra steinbrudd i Jondal, prydet med Davids-stjerne i bronse og påmontert tre bronseplater der det under overskriften FORDI DE VAR JØDER er inngravert 21 navn, hvorav 17 med tilhørighet til Bergen.

Les gjerne boken som Marte Michelet fikk Brageprisen for i 2014, Den største forbrytelsen

Jeg minnes også DnS oppsetningen Et bedre sted, hvor Stig Amdam på en glimrende måte formidlet hendelser på Møhlenpris 26 november 1942.

Kilde: Bergen byleksikon

Byrået for ikke-hendelser - Episode 1 Zombieutbruddet

Denne boken er begynnelsen på en ny ungdomserie fra Robert Næss. Forfatteren skriver veldig godt, medrivende slik barn som har knekket lesekoden liker det. Han er utdannet ved London Film School og har studert idèhistorie og teatervitenskap. Noen kjenner ham som hjernen bak komiserien Alle sammen sammen på NRK Super.

Forlaget om handlingen:
Alle vet hvordan man stopper en zombie. Du bare moser hjernen - og det er det.

Men hvordan stopper du et hissig zombievirus som truer med å spre seg over hele Norden, kanskje hele verden?
Thelma og Tico har bare så vidt startet opplæringen som paranormale agenter da katastrofen skjer og de må ut på sitt første farefulle oppdrag. En liten feil kan bety døden. Eller enda verre - de kan selv bli til zombier!

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 281
Kilde: Leseeks


Dette ble mitt aller første møte med zombier i litteraturen, jeg har lest om andre overnaturlige fenomener, men altså ikke om zombier.

Boken starter med at vi blir kjent med de to hovedpersonene Tico og Thelma. De er to nerder og outsidere, som overser hverandre på skolen, men henger sammen på fritiden. En dag blir de kidnappet av noen agentsøkere, og gitt et tilbud de hadde vanskelig for å takke nei til.

   Som dere sikkert har skjønt er ikke dette et vanlig sted, sa Lyana. 
   No kidding, sa Thelma, syrlig.
   Vi jobber med ting som ikke finnes og vi finnes heller ikke, sa Lyana og laget noen snøftelyder som de skjønte var latter. Ja, det er selvsagt litt spøkefullt sagt, la hun til, før hun ble alvorlig igjen. 

Dette er altså starten på en eventyrlig historie i grenselandet mellom det overnaturlige og virkeligheten. Her er svevende fabeldyr, monstre, drager og skremmende hologrammer. Uttrykket "det finnes mer mellom himmel og jord" får en helt ny betydning når du har lest denne historien, som bygger på nordisk skrømtologi.

Høydepunktet er når Tico og Thelma mot slutten sloss mot zombiemunker, og til og med greier å skjære en snipp av zombiekongen Olav den hellige sitt skjegg.

Robert Næss har en frodig fantasi, det kan ingen ta fra ham. Han greier også å snekre sammen en historie som føles troverdig, til tross for de mildt sagt uvanlige omstendighetene vi befinner oss i. Språket er enkelt og passer til de aller yngste leserne, og handlingen er også lett å følge. Anbefales for gutter og jenter opp til 14-15 år.

Forfatteren var med forlaget sitt til Bergen, på årets høstlanseringsturnè, og fortalte der engasjert om boken og serien. Jeg er mildt sagt, utenfor målgruppen her, men har allikevel glede av å lese barne- og ungdomsbøker, og har kost meg med denne (selv om zombier kanskje ikke har blitt favoritten blant temaer)

Er det noen andre som har lest denne boken?

Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden

Det gode vi ikkje gjer er Ragnhild Koldens fjerde roman. Dette er en sterk historie om fornekting, om svik og skyld, som helt tydelig har et innslag av psykologiske thriller over seg. Jeg hadde ikke lest noe av Kolden før, men denne romanen ga virkelig mersmak.

Fra bakpå boken:
Selma Salingers rutineprega liv blir snudd på hovudet då Paul Lund flyttar attende til bygda. Ein gong skulda ho Paul for eit alvorleg brotsverk, men han blei frikjend. Det vonde frå den gongen tek igjen overhand i livet til Selma, og ho går drastisk til verks for å gjere opp for fortidas urett. Men er Selmas versjon av kva som skjedde, den rette? Og viss ikkje, kva følgjer får det for henne sjølv, for dottera og for ektemannen?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2017

Sider: 230

Kilde: Leseeks

Det er Selma som er jegstemmen i denne romanen. Hun er midt i livet, en tidligere sykepleier som av uklare årsaker, ikke er i arbeid nå. Hun er gift med Samuel og har vært det noen år, men han er ikke far til datteren Jenny som er innlagt på en institusjon.

Via Selmas kommentarer om ham, hører vi om Paul Lund, den tidligere læreren som nå har kommet tilbake til bygda. Når han bosetter seg i nabohuset og begynner å pusse dette opp, går livet i ball for Selma. Nærværet hans er en hindring for morgenturene hun pleier å ha i skogen bak husene deres. Hun mister fotfestet og føler seg jaget.

Selma besøker ofte datteren på institusjonen hun er innlagt på, noe Samuel ikke gjør. Etterhvert finner vi ut at legene fraråder hyppige besøk, men Selma velger å overse denne beskjeden. I tillegg dukker det stadig opp flere forhold hvor Selma oppfører seg underlig. Hun har gjort dem til uvenner med Samuels bror, hun kjører uvørent og skjeller ut andre bilister. I det hele tatt, hva skal en tro, er det Selma som er ute å kjøre, eller er det noen som vil henne til livs?

Måten Samuel og Selma kommuniserer på er utrolig dårlig. Han provoserer henne med sin slurvete oppførsel, og hånlige replikker, men hun klager, maser og kritiserer både ham og menneskene i deres nærhet, så jeg får like mye avsmak for dem begge.

Dette er en roman hvor tingenes egentlige tilstand kommer frem litt etter litt. Bildet endrer seg etterhvert som en leser, og siden leseren i begynnelsen ikke vet hva som har skjedd med Jenny, hvorfor Samuel er som han er, og hva Selmas personlighet skjuler, så holdes vi i et fast grep.

Ragnhild Kolden bruker et fint språk, og hun skriver på en lettfattelig måte. Historien er kronologisk, og siden karakterskildringene foregår uten bakgrunnshistorier, er teksten temmelig kompakt. Jeg kunne ønske meg en litt mer avklarende slutt, selv om jeg normalt sett setter pris på at historien er slutt når den er slutt.

Ragnhild Koldens roman av året vurderer jeg sterkt 

å nominere til Bokbloggerprisen ☺

Minbokogmaleblogg og Pervoluto har også lest og likt boken!

Jenny av Sigrid Undset

Romanen Jenny er ikke Sigrid Undsets første, men den romanen hun i 1911 fikk sitt gjennombrudd med. Tidligere har jeg bare gjort et halvhjertet forsøk på å lese Kristin Lavransdatter, så Jenny blir min første fullførte roman av denne viktige norske forfatteren. Det var etter å ha lest Kristin B. Johansens flotte roman om Sigrid Undset, Jeg har levd i dette landet i tusen år, ønsket om også lese noe av Undset dukket opp.

Forlaget beskriver handlingen:
Romanen foregår i kunstnermiljø i Roma og i Kristiania. Boken er en psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Hovedpersonen er forlovet med én mann, men blir gravid med en annen. Hun har sviktet sine egne idealer, og blir sin egen dommer.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1911/denne utgaven i 2016
Sider: 331
Kilde: Biblioteket


Siden jeg allerede hadde gitt opp lesingen av boken Undset fikk Nobelprisen i litteratur for, var det med bange anelser jeg begynte på Jenny. Jeg hadde fått den anbefalt som et lettere valg enn Kristin Lavransdatter, og det rådet takker jeg for, denne romanen føltes mye mer lettlest. Språket er gammeldags og fornøyelig, et språk jeg har blitt glad i etter å ha lest mye av Amalie Skram og Knut Hamsun.

Jenny er en roman hvor tanker og følelser diskuteres inngående. Her blir eksistensielle problemstillinger diskutert, og årsakene som ligger til grunn for Jennys beslutninger og holdninger er realistiske. Detaljer rundt "menneskets naturlige beskaffenhet" diskuteres, samtidig som spørsmålet "kan man elske en mann, nettopp fordi man ikke forstår ham?".

For en tid dette var! Forholdet mellom kjønnene var noe helt annet enn det er i dag, og forventningene fra foreldre, naboer og samfunnet forøvrig, var også veldig forskjellig fra sånn vi har det i dag. Sigrid Undset skildret sin samtid på en levende og troverdig måte, handlingen holdt meg som leser fanget fra første til siste side for den har flere vendepunkter som gjør at historien nesten blir spennende.

Frister det å lese noe av Sigrid Undset, stiller jeg meg bak Anitas anbefaling å begynne med Jenny! 

"Fjellberghavn" !? - og andre kriker og kroker av Karmøy

Skudeneshavn var i ferd med å bli høytrykksspylt da vi besøkte byen i formiddag

Denne helgen har vært mangfoldig til tusen. Stikkord er mørke, regn, kulde og kraftig vind. Men hva gjør vel det, når en er sammen med gode venner og opplevelsene kommer som perler på en snor. Med Ketil Bjørnstads Åttitallet på øret gikk kjøreturen fra Bergen til Haugesund som en lek. Vi spiste middag på Egon i denne lille byen, som jeg ikke har sett siden jeg var liten.
Etter en natt på Hotell Park Inn, var det tid for Karmøy Maraton. Heldigvis skulle Frode og Øivind "bare" løpe halv, så det ble ikke så mange timer vi tre damene i støtteapparatet måtte være utendørs.

To ivrige gutter, full fart ut fra stadion 

For å fylle tiden gutta løp, fulgte vi dem i bil og tok noen bilder mens de trosset motvind og haggelbyger. Vi fikk også tid til å besøke Åkrasanden, en av Norges fineste strender (når stranden er ryddet for tang, og værgudene er i bedre lune) Sånne strender har vi ikke i Bergen, store områder med meterhøye vegger av sand. Stranden består av 7-8 små sammenhengende strender som strekker seg en kilometer bortover, bare avskåret av berg. Det var godt å være her, og jeg kommer garantert tilbake neste gang en mulighet byr seg.

På ettermiddagen var det fotball på tv, så turen innom en pub med tv var et must. Samtidig som Liverpool vant sin kamp, vant Avaldsnes cupfinalen for damer. Litt å tenke på, da vi dagen etter startet sightseeingen vår på nettopp Avaldsnes, et lite sted som må ha en fotballspiller i hvert hus. Etter pubbesøket spiste vi middag på en fantastisk indisk restaurant, maten overgikk alt indisk jeg har spist de siste årene.

Søndag var det Jørgen Jægers serie fra Fjellberghavn som var i mine tanker. Han har fortalt leserne sine at det fiktive stedet i krimserien hans, er inspirert av den lille byen Skudeneshavn, helt sør på Karmøya. Selv har jeg bare forbundet dette navnet med venting på ferge, på noen av barndommens ferieturer.

Vi startet søndagen ved soloppgang utenfor Olavskirken, Norges eldste kongesete som ligger på Avaldsnes. Denne kirken ble reist av Håkon Håkonsen rundt år 1250, og ble et av de sentrale stoppestedene for pilegrimer på vei til Nidaros. På bildet av kirken kan du se Jomfru Marias synål. Sagnet forteller at dommedag inntreffer når toppen av "synålen" treffer kirkeveggen. I dag er avstanden 9,5 cm....
Nordvegen Historiesenter ligger også på denne plassen, men som så mye annet vi ville besøke i dag var det stengt.

Olavskirken - Avaldsnes kirke, med Jomfru Marias synål ved kirkeveggen

Bilturen langs Karmsundet og ned til Skudeneshavn var kjempefin, men vi var preget av at værgudene hadde sett oss ut som de som skulle spyles i dag. Vi kjørte med den lave solen i øynene, mens himmelen bak oss gjorde seg klar. I Skudeneshavn ble det en kamp med elementene å få tatt noen bilder, og det meste av sightseeingen ble foretatt i bil. Normalt ville vi aldri kjørt inn i disse smale, kronglete, ultrakoselige gatene, men her var verken biler eller mennesker i gatene, så det ble sånn i dag.

Turen nordover igjen gikk på vestsiden av øya, og vi gjorde forsøk på å finne Syreneset fort og minnesmerket over fiskere som har forulykket til sjøs, ved Ferkingstad, men uten hell. Vi peilet oss inn på Karmøy Fiskerimuseum, men her var det også lukket og låst. Museet er bare åpent noen måneder midt på sommeren, noe som er synd med dette flotte bygget som Snøhetta har tegnet. Bildene mine yter ikke bygget rettferdighet, så sjekk ut her!

Siden det ikke var kaffe å få på fiskerimuseet, bar det rake veien mot Leirvik på Stord. Vi smøg oss rundt på det lille tettstedet (eller har det fått bystatus?) uansett var det ikke ett eneste lite sted som var åpent for kaffeturister. Siden jeg var her sist, på slutten av 80-tallet har det blitt skikkelig trangt om saligheten nede ved kaien. To store kjøpesenter har skvist seg inn, og fratatt stedet alt som var av sjarme, så her var det ingen grunn til å gå ut av bilen.

Før vi kjørte ned på fergekaien i Sandvikvåg tok min nysgjerrighet oss med ned til en annen fergekai, nemlig Valevåg. Jeg har nettopp, med stor glede lest Agnes Ravatns bok Verda er ein skandale. I denne boken plukker hun med seg mann og barn for å bosette seg i 6 måneder på landet, dette "landet" er Valevåg i Sveio Kommune. Det gikk ikke an å kjøre forbi, jeg måtte med egne øyne se den lille plassen hun så livlig skildrer i boken sin. Det eksakte huset, verken hennes eller naboen Einar Økland sitt hus, pekte seg ut, men liksom for å bevise for meg selv at jeg virkelig har vært i Valevåg, knipset jeg et bilde av innkjørselen til Fartein Valen sitt hus i stedet for. Han var en høyt respektert komponist tidlig på 1900-tallet, som de musikkinteresserte kan bli bedre kjent med i Valenheimen.

Det lille stedet Valevåg har mye mer å by på enn kun en nedlagt fergekai

Det er gøy å reise på biltur i Norge, og til tross for at vi ikke har vært langt hjemmefra, ble det en skikkelig fin helg, både sosialt, sportslig, kriminelt og kulturhistorisk. Tenk, Karmøy Kommune har 42187 innbyggere, fordelt på tre byer (Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn) Bydelen i Bergen som jeg bor i har like mange innbyggere, og er "bare" en bydel ☺

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.


Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2017

Sider: 214

Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket  i 2013

Alle disse dagene av Tove Braathen

Alle disse dagene er debutromanen til Tove Braathen, og for en debut hun har gjort! Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så reflektert og helhetlig på "første forsøk".

Forlagets beskrivelse:
Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.
Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna.
Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar – og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.

For en vidunderlig debutroman Tove Braathen har gitt oss! Når jeg leser faller jeg gjerne for plottet og oppbyggingen av en roman, eller for karakteroppbyggingen, men aller best liker jeg det når selve språket får meg til å sukke fornøyd. Det gjorde jeg da jeg leste denne boken.

Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv. Evy er en kvinne som betrakter mennesker, hun er ensom og føler at det ordner seg for alle andre, men ikke henne selv. Sigurd Huse leser konen inn i alle han møter, og i alle situasjoner så har han knagger som involverer konen som holder på å bli eks. Jeg føler med ham, men han er ubesluttsom og sosialt sett temmelig på felgen, så jeg bruker litt tid på å lære ham å kjenne. Hvorfor står han ikke opp for seg selv (og sine barn) når kona kaster ham ut?

Sara er gift, men er ikke fortrolig med mannen sin, så når hun trenger å snakke med noen kontakter hun fosterdatteren Em sin lærer, Ragni Sten. Hadde ikke Sara hatt Ragni, eller Evy hatt venninnen Astrid til å holde seg i nakken, ville livene deres vært så mye mer forvirrende. Dette er damer som til stadighet befinner seg i en situasjon hvor de ikke vet helt hva de skal gjøre, føle, tenke eller si. Jeg får medlidenhet med dem begge to, og får lyst å legge armene mine om dem.

Denne romanen inneholder et dødsfall og Sigurd Huses etterforskning, men noen andre enn ham fra politikammeret møter vi ikke. Karakteren Sigurd Huse er den som med sine spørsmål og rolige detektivarbeid binder sammen de andre karakterene, som etterhvert viser seg å ha forbindelseslinjer til hverandre.

Det er de mellommenneskelige relasjonene som imponerer med denne romanen, og det gryende vennskapet som oppstår mellom Em og Evy var godt å lese om. Deres "tilfeldige" møte ble skildret på en troverdig måte, og reaksjonene til Em når Evy nærmer seg henne gir romanen et pust av noe håpefullt.

Alle disse dagene spiller på hele følelsesregisteret. Her er spenning og nysgjerrighet i forbindelse med hva som skjedde med den døde nestenkjæresten til Evy og jeg irriterte meg grønn over Huses kone som lurte ham til å møte sin nye kjæreste og som pusser opp huset hans og tar seg til rette.

Jeg triller terning når jeg leser og begynner alltid med seks prikker, også faller prikkene av etterhvert. Den ene prikken som er borte fra terningen på Tove Braathens roman har sammenheng med at Huse ikke fikk noen oppreisning i forhold til sviket konen gjorde mot ham. Så sinna som jeg var på henne (og på ham for å være så veik...) så fortjente jeg en viss hevn.
Jeg savnet også at Evy brydde seg mer om etterforskningen, for hun hadde ingen følelser rundt det som hadde skjedd med mannen hun hadde forhåpninger til.

Romanen til Tove Braathen er handlingsdrevet og medrivende å lese. Vi er innom tema som adoptivbarn/foreldre, skilsmisse og ensomhet, og vi får et flott innblikk i hvordan det kan føles å bli middelaldrende, når ingen trenger en.

Konklusjonen min er, denne romanen må du ikke gå glipp av!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 366

Kilde: Gave fra Beathe

Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg og Tonesbokmerke 

Urolige hjerter av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Urolige hjerter er andre bok i denne serien.

Fra bakpå boken:
RAVNA ER TJENESTEJENTE på fornemme Rammeberg, Venninnen Nore er bortlovet til Kristian Lorentzen, som er sønnen i huset. I påvente av bryllupet er Nore selskapsdame for hans mor, den tyranniske enkefru Anthona. Det er tydelig at fru Lorentzen hater Ravna, og til og med står henne etter livet. Har dette sammenheng med jenta Elidas mørke historie som kommer fram i dagboka Ravna har funnet på loftet og leser i all hemmelighet? Forholdene blir ikke enklere av at Kristian og Ravna trekkes mot
hverandre med en skjebnesvanger kraft.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2017

Sider: 283

Kilde: Leseeksemplar

Nye veier het den første boken i serien, og til tross for at den svarte til mine lave forventninger til denne typen litteratur, så ville jeg lese bok nummer to.
Som seg hør og bør i sånne serier, slutter bøkene "brått" og neste bok begynner der den forrige sluttet. I fortsettelsen er vi kjent med karakterene, omgivelsene og omstendighetene, så utfordringen blir å holde oppe spenningen.

I denne romanen ble det mye småintriger rundt hvem som har et godt øye til hvem. Det er ikke måte på hva som legges i et blikk eller en antagelse, og forvirringen blir etterhvert total. Ravna vil ikke lenger ha Torben siden han har vist seg sammen med Karoline. Han vil ha henne, men Ravna har et øye for Lars, og Kristian. Lars vil ha Ravna men siden Hilde vil ha ham, flørter han litt med dem begge, og har seg til og med med Nore. Nore vil gifte seg med Kristian, men siden han ikke bryr seg om henne går hun etter Lars i stedet. Sånn fortsetter det, og intrigene blir mer og mer innfløkt.

Skildringene av klasseforskjeller og tidsånden er styrken ved denne boken. Spesielt når Ravnas lillebror blir syk, ser vi forskjell på rik og fattig, når de knapt har råd til lege, og å få ham inn på sykehus er uaktuelt. Romanen er sanselig, og de mange beskrivelsene av vær, lyder og lukter gjør det spennende å lese.
Voldtekt av ungjenter og misbruk av barn hørte kanskje med i tidsånden? dette i tillegg til all utroskapen i romanens primærhandling, setter de få hemmelighetene rundt Fru Lorentzen og hvorfor hun har så mye imot Ravna langt i bakgrunnen.

Jeg er redd handlingen i denne andre boken i serien ikke greide å holde på interessen min, til tross for et lovende plott og flotte naturskildringer. Intrigene blir for intetsigende, og frampekene blir pekende litt for langt frem, men for all del, de som foretrekker denne type bøker, vil nok ikke bli skuffet.

Min omtale av Nye veier som er første bok i serien.

Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg sin strek er kjent for de fleste. Det er første gang jeg setter meg ned med en bok fylt av hennes flotte kunst og hjertevarmende tanker. I denne boken gir Björg oss 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til.

Forlagets presentasjon:
Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske - slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre, derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min.

For en nydelig bok Bjørg Thorhallsdottir har laget! Tekstene er personlige uten å bli klam og privat, mens bildene treffer noe i meg.

Hun tar oss med inn i forskjellige situasjoner, vi møter mange menneskeskjebner og reiser til nært og fjernt. Det første bildet i boken heter "Believe in Yourself", et nydelig bilde med en tekst som fikk meg til å senke skuldrene. Et lite utdrag:

Skissen til dette bildet lagde jeg på Hawaii. Jeg dro rett fra et liv som gikk i 200 - til et palmetre! Og da jeg stoppet opp, merket jeg hvor sterk den indre dialogen er, og hvor utrolig vakker reisen innover i en selv er. For å oppleve dette må man gi prosessen tid og rom. 

Dette kjenner jeg meg igjen i. Alle mine interesser og det at jeg er nysgjerrig på det meste, har gitt meg et travelt liv, så det å klare å sette bremsene på er utrolig viktig. Bjørg setter fokus på indre egenskaper som det er greit å løfte frem, blant annet holdningen til hvordan "vi tar det".


I bildet under får vi noen fine ord om å ta ansvar for vår egen livsvei. Vi skal ikke bry oss om hva andre mennesker mener og ønsker for oss, eller hva vi tror andre mennesker mener og ønsker for oss, men ta vår egne veloverveide valg, på egne vegne. Med dette i bakhodet kan vi skyve vekk triste tanker, sure holdninger og prokastinering. Selv sitter jeg nå og gremmer meg over den første snøen som har lagt seg over landskapet utenfor vinduene mine, men med Bjørgs hjelp velger jeg å være lykkelig ☺

Gogirl, som du ser under er et skikkelig "girlpower" bilde, og sånne trenger vi jo av og til. Jeg blir glad av å se på det, og kjente at ryggraden fikk noe ekstra spenstig over seg da jeg hadde lest teksten som fulgte med.

Bildet Kampala ble tegnet ved Viktoriasjøen i Uganda. Hun forteller at hun satt sammen med en venn som er god på affirmative art. Det var artig å høre om hvordan det går an å meditere og male samtidig, og om hva dette gjør med kropp og sjel.

Obs, dette er et utdrag av bildet

En skjønn dame sitter og drømmer om kjæresten sin som er langt borte mens hun lytter til Frank Sinatra som synger Take me to the moon. Vakrere kan det ikke bli.

Bjørg Thorhallsdottir har begge pekefingrene godt nedi lommen. De brukes ikke her til å true gammel livsvisdom nedover hodene på oss. Boken er skrevet i et lett og naturlig språk, og når jeg leser tekstene er det som en god venninne sitter ved min side. Det er en vakker bok som jeg varmt anbefaler videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere som har kost seg med boken: ArtemisiasVerden, BeathesBokhjerte, Heartart

Nike av Caspar Eric

Caspar Eric har gitt ut flere diktsamlinger, og regnes som en av Danmarks fremste yngre poeter. Jeg er ikke noen autoritet når det gjelder lesing av dikt, men liker å prøve meg når muligheten byr seg.

Fra bakpå boken:
Hovedpersonen i Caspar Erics Nike er født med cerebral parese. Hoften hans er vridd på en spesiell måte som skiller ham ut. I det ene øyeblikket ligner han en gresk statue, i det andre er det som om kroppen han befinner seg i langsomt degenererer.

Hvordan forholder samfunnet seg til en slik skikkelse? Og hva med den handikappede selv? Hvilke identiteter står tilgjengelig for ham? Er han offer eller en som kjemper, til tross for alt? Og er det de eneste rollene han kan innta? På jobb eller sammen med sin elskede, på fest eller på sykehuset.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 90

Kilde: Leseeksemplar

Dette langdiktet er skrevet med linjer bestående av 3-4-5 ord. Her er lite tegnsetting og få store bokstaver, så for meg som bare trekker pusten ved komma og punktum, gikk det unna med lesingen.

Diktet er ikke i vers og rim, slik som dikene var i "gamle dager", men en 88 siders remse med disse korte linjene, uten stopp. Teksten vi leser er noe den unge mannen Caspar, skriver til sin eks-kjæreste, hvor han prøver å formidle hvordan det er å være ham.

Etterordet i boken ga meg krykkene jeg trengte for å få noe ut av teksten jeg nettopp hadde lest. Jeg hadde undret meg over skrivemåten mens jeg leste, men når jeg nå lærer at forfatteren er opptatt av den nåtidige popkulturen, faller ting litt på plass.

Det er denne tanken om det evig fornybare som preger popkulturen det lyriske jeget prøver å finne sin plass i. Men for å finne frem til noe konstant i en verden som alltid er åpen for forandring er i beste fall et paradoks. 

Caspar Eric tar utgangspunkt i sin egen funksjonshemning, for å beskrive utfordringene handikappede står overfor i dagens samfunn. Han er på jakt etter en normalitet som ikke utelukker handikappet, og måten vi andre tenker og snakker på, er en viktig del av dette.

Utfordringen som belyses er: å klare seg eller bli et offer. Nike gir ingen fasitsvar, men setter fokus på samhandlingen oss mennesker i mellom, og sier noe om viktigheten av å fornye måten vi tenker på.

Jeg hadde tenkt å skrive to setninger om denne boken, men etterhvert som jeg bladde tilbake, leste etterordet et par ganger og ga det litt tenketid, så krøp Caspar Erics ord sakte men sikkert inn i meg. Liker du denne type dikt, så vil jeg anbefale deg å lese denne prisbelønnede danske dikteren!

På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken, delvis også i form av langdikt, anbefales!

Vestindien - Bergens siste offentlige bordell

Bordellmuseet ligger i det hvite huset med adresse Nøstegaten 41

Bordellet ble stengt i 1876 og gjenåpnet i 2015, da som museum. Dette huset ligger i Norges eldste sammenhengende trehusrekke, en historisk bygningsmasse jeg lenge har latt meg begeistre over. Saken er at dette museet ikke har faste åpningstider, men grupper er velkommen til foredrag og omvisning. Dagens arrangement var et slags åpent hus, og jeg og en venninne var blant de ca 50 som fant veien.

Det var Gro Elisabeth Bastiansen som holdt foredraget i kveld, en kunnskapsrik og engasjerende historiker, det var veldig interessant å lytte til. Vi fikk høre om Roger Iversen sine planer for bygningene, og hvordan bordellet har sett ut i sine "glansdager". Det var vanskelig å se for seg dansesal og kjøkken i det lille rommet nede, hvor de også solgte kaker (?) og mengder med øl til lyden av trekkspill og fele. Oppe var avlukkene plassert, hvor jentene gjorde jobben sin.

Museet er ganske stilig inni, med fornøyelige detaljer og masse å lese

Les og lær!  

Her var heldigvis ikke overfylt av "krimskrams" men noe utsmykning fantes

Gro fortalte oss om hvordan Napoleonskrigen førte med seg kjønnssykdommer til dette miljøet, og hvordan kvikksølv var det eneste botemiddelet de hadde, når de ble smittet. Miljøet var preget av vold, hærverk og mye utidig oppførsel, men jentene fikk gå i fred så lenge de ikke gjorde noe vesen av seg. De hadde ikke lov å kle seg i silke eller andre fine stoffer, og måtte la vær å pynte seg med smykker eller fine hatter.

Det er ikke tilfeldig at IOGT og Betlehem ligger på Nøstet, for målet med å bli kvitt prostitusjonen er noe politikere i alle tider har jobbet med.

For å illustrere hvordan livet var for de prostituerte, fikk vi høre om enkeltskjebner som Lambertine og om Anne Gossen. Bordellvirksomheten må ses i lys av Reformasjonen, og heldigvis ble det slutt på skamstraff i 1755. Skildringer av hvordan jenter som ble tatt, måtte tåle kakstryking og halsjern, var hjerteskjærende å høre på, mens vi lærte noe om hvordan de ble sosialt utestengt og i realiteten fortapt.

Har du lyst å lære mer om den utstrakte bordellvirksomheten som fant sted i perioden fra midten av 1500-tallet og frem til bordellet stengte, er foredragholderens bok Bergen var opfyldt med Bordeller et scoop i så måte.


Gro Elisabeth Bastiansen kan sine saker, og heldige er de som har henne til lærer, for hun er en glimrende historieformidler, som jeg gjerne skulle hørt mer på. Takk for en spennende kveld Gro!

Nye veier av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Nye veier er første bok i denne serien.

Forlaget om handlingen: 
RAVNA OG NORE er bestevenninner, selv om de hører til ulike sosiale lag. Nore er datter av en væreier og lovet bort til den unge eieren av et stort og viktig fiskevær. Ravna blir med som grovtaus når Nore får post som selskapsdame hos sin fremtidige svigemor, enkefru Lorentzen på selveste Rammeberg.
Det hviler en dyster skygge over det mektige fiskeværet. En skygge som snart skal få fatale følger for alle den berører. Og hva skjuler loftet, som det er strengt forbudt å gå opp på?

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 329
Kilde: Leseeksemplar


En væreierdatter og en ussel fiskerdatter, kan dette gå bra da? Bestevenninnenes intensjoner er gode, men når de begge flytter inn på det store fiskeværet Rammeberg, gir ulik status og sosialt lag, dem utfordringer de ikke hadde forutsett.

Ravna blir tatt godt imot og får jobbe som grovtaus i huset. Hun finner seg til rette og blir venn med jenta som må dele det lille rommet sitt med henne, og alle de andre. Nore har litt større vansker med å finne seg til rette i sin rolle som selskapsdame for enkefru Lorentzen, siden det ligger i kortene at hennes sønn Kristian skal fri til henne.

Nore prøver å få fortgang i sakene ved å flørte med Kristian, men han er om mulig enda mer humørsyk og vanskelig å forstå seg på, enn moren.

Det er alltid spennende å begynne på en ny serie, og for meg som nettopp har levd meg gjennom hele Dina-trilogien, ble dette et gledelig gjensyn med livet i Norland på begynnelsen av forrige århundre. Mariella Årsandøy bruker et flott språk som levende skildrer både natur og levevilkårene til menneskene vi møter.

Karaktoppbyggingen er også god, men den byr ikke på noen overraskelser. Nore er forelsket og håpefull og ganske så ubevisst sin egen rolle, mens Ravna er i overkant sta, stolt og ikke minst nysgjerrig. Den sure enkefruen gjenkjenner noe i Ravna, som blir et av mysteriene som følger handlingen over i neste bok. Hvorfor Kristian er så avvisende mot Nore, kan vi bare spekulere i, "time vil tell"....

Det ligger mange spørsmål i handlingen som ikke blir besvart i løpet av denne første boken i serien, i så måte minner boken meg om serien Nattmannens datter, som jeg leste for noen år siden.

Konklusjonen min etter første bok i serien Slekten fra havet er at dette er lettlest og behagelig. Jeg synes serien  begynte godt, går rett videre på neste bok Urolige hjerter, mens jeg håper på noen avklaringer og flere spennende frampek.

Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin B. Johansen

Siden tittelen på boken ikke sa meg noe, var det undertittelen "En sommer med Sigrid Undset", som pirret min nysgjerrighet. Sigrid Undset har jeg lenge ønsket å lese mer av, så jeg heiv meg over muligheten til å bli kjent med forfatteren først, og forfatterskapet hennes etterpå.
Tusen takk for boken Beathe!

Forlaget om boken:
Hva er det med Kristin Lavransdatter som aldri slipper taket i oss? Og hva er det som gjør at en amerikansk kulturjournalist utroper Sigrid Undset til den nye Elena Ferrante? Med denne boka introduserer Kristin B. Johansen oss til Undsets liv og forfatterskap med en egen lekenhet og letthet som vil åpne forfatterskapet for et bredt publikum.

Med utgangspunkt i den unge Undsets søken etter den store kjærligheten tar boka oss inn i Undsets vidunderlige og kraftfulle verden, og leder leseren gjennom romaner og romanser, besettelser, seirer, kamper og tap. Jeg har levd i dette landet i tusen år er både en introduksjon, en veiviser og en kjærlighetserklæring til en forfatter og et forfatterskap.


Etter å ha lest denne lille boken om Sigrid Undset føler jeg meg virkelig inspirert til å ta fatt på hennes forfatterskap. Det eneste jeg har vist om Undset er at navnet hennes blir nevnt, som en pådriver i forbindelse med kvinnesaken som grodde og blomstret i hennes tid. Med boken til Kristin Brandtsegg Johansen ble bildet av Sigrid Undset som kvinnesakskvinne kraftig nyansert, samtidig som Sigrid ble et helt menneske i min verden.

Forfatteren av denne introduksjonen hadde faktisk "en sommer med Sigrid Undset", i og med at hun bodde i huset hennes på Bjerkebæk da hun gjorde research og skrev denne boken. Tittelen på boken får vi bakgrunnen for, så nå er den ikke lenger så uforståelig for meg.

Her får vi høre om Kristin Lavransdatter,  om Olav Audunssøn og om Jenny som virkelig får gjennomgå i det som klassifiseres som gjennombruddsromanen til Undset i 1911. Ved å gå inn i disse, karakterene lærer vi også Sigrid å kjenne, for hun legger ikke skjul på sine tanker og overbevisninger, og bruker disse meningene i bøkene sine. Som dere kan se av bildet jeg har tatt av boken min, fant jeg mye jeg ville videreformidle, så mye at jeg kunne kommet til å sitere halve boken ☺

Kristin Johansen har skrevet en sakprosabok for de som ikke leser sakprosa, derfor blir det litt feil å ramse opp fakta om Sigrid Undset. Noen fakta, tid- og stedfestelser får vi underveis, men stort sett er det mennesket Sigrid vi blir kjent med. Bakerst i boken finner vi en fin liste over Sigrid Undsets utgivelser og oversikt over litteratur og sitater Kristin B. Johansen har gjort seg nytte av.

Sigrid Undset var 25 år da hun ga ut sin første roman Fru Marta Oulie, tre år og tre bøker senere gir hun ut Jenny, som blir gjennombruddsromanen hennes. Ti år etter dette er det Kristin Lavransdattertrilogien som står for tur, et verk som blir stående som hovedverket hennes og som hun mottok Nobelprisen for. I 1927 er Sigrid 46 år gammel, hun har tre egne og tre stebarn med ektemannen Anders Svarstad. De flyttet fra hverandre i 1919, men skiltes ikke før nå, når hun trådte inn i Dominikanerordenen og ble tertiærnonne.

Da jeg leste denne boken lot jeg meg imponere over hvilket sant kvinnesaksmenneske Sigrid var. Her handler det om å tørre å uttale kvinners innerste ønsker. Kvinner som svikter seg selv og sine egne idealer, er hovedmotivet i de fleste av samtidsromanene hennes, og hun forfektet et liberalt syn på kvinners frihet, som ikke nødvendigvis inneholdt den sosiale realisme som borgerskapets kvinnesakskvinner ropte høyest om.

Det var spennende å lese om Sigrid Undsets vei mot katolisismen, hvordan hun studerte Augustin og Thomas Aquinas verker inngående. Deres tanker om kjærligheten som en kroppslig brennende kraft, finner klangbunn i Sigrid, noe vi også kan finne igjen i karakterene hennes.

Under 2. verdenskrig bodde hun i Brooklyn, hvor hun ga ut noen memoarer og barnebøker, men etter dette ga hun ikke ut noe mer. Hun kom tilbake til Norge i 1945 og døde fire år etter, 67 år gammel. Hun ligger begravet på Mesnali sammen med sin eneste datter og sin eldste sønn.

Kristin B. Johansen har skrevet en interessant og lettlest biografi om en av våre største forfattere. Teksten gløder av kjærlighet til Sigrid Undset og hennes forfatterskap, og jeg formelig sitrer etter å skaffe meg noen av bøkene hennes. Etter å ha lært Sigrid og noen av karakterene hennes å kjenne, på denne hjertevarme måten, er jeg sikker på at jeg har et godt grunnlag for å dypdykke i forfatterskapet hennes. 

Forlag: Kagge

Utgitt: 2017

Sider: 192

Kilde: Gave fra Beathe

Jeg håper vi blir mange flere som har lest boken, før året er omme, disse har skrevet om den: Beathes bokhjerte, Lese og reiselyst, ebokhylla mi og Mugglesbridge 

Det store århundret - seriens syvende bok 1968 av Jan Guillou

Serien Det store århundret startet i 2011 med Brobyggerne, en bok som hadde sin handling delvis fra Bergen og byggingen av Bergensbanen. Etter det har jeg fulgt familien Lauritzen gjennom tre generasjoner, og i 1968 er det de tre brødrene fra Osterøy sine barnebarn som har hovedrollen. Hvordan er det med dere andre som leste Brobyggerne, følger dere serien fremdeles?

Fra forlagets presentasjon:
1968 er et av 1900-tallets mest myteomspunne år. Protestene mot Vietnamkrigen i både USA og Vest-Europa skapte en venstrebevegelse som dominerte både politikken og kulturen. 

Unge Eric er nyutdannet jurist og brennende aktiv i politikken. Som fullmektig på det beryktede advokatfirmaet Henning Sjöstrand blir han gang på gang nødt til å ta inn over seg at jussen kan anvendes til å utføre både det gode og det onde. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

Den forrige boken i denne serien hadde sin handling fra 1953-1959. Når vi nå er i 1968 har det gått ni år siden vi sa farvel til Eric. Til forskjell fra de andre bøkene, er hovedpersonen den samme i årets utgivelse som i den forrige boken.

Eric har blitt voksen, han er i ferd med å avslutte sin tid som juriststudent, og vi plukker opp tråden når han surfer inn en ettertraktet stilling i et fremadstormende advokatfirma. Eric er en sjarmerende ung mann, som jeg faller for med en gang. Han er ordentlig og renslig og har alles beste i tankene hele tiden. Det som preger personligheten hans er at han støtter kampen mot USA imperialismen og er sosialist på sin hals.

Dette er ikke noe han flagger høyt, verken i den konservative slekten han stammer fra eller blant advokatene han omgås i jobbsammenheng. Han er tro til sin overbevisning, noe som senere i boken vil vise seg å falle i god jord også hos den eldre garde i familien.

I forrige bok ble den høyborgerlige familien hans ettertrykkelig splittet av en strid om arv etter to av de tre brødrene som serien startet med. Mye av verdiene forsvant, og barna til Lauritz og Oscar måtte klare seg selv. Både Eric og fetteren Henning har måttet jobbe for å komme gjennom studiene, men når de møtes igjen etter 14 års adskillelse, ser det ikke ut til at noen av dem har tatt skade av litt hardt arbeid.

I 1968 skildrer forfatteren et Europa i forandring. Vietnamkrigen er et bakbilde, mens vi i løpet av historien også får høre om Slanskyprosessen på 50-tallet og invasjonen av Tsjekkoslovakia i -68. Det trekkes også paralleller til Budapest i -56, noe som var spennende og lærerikt å lese om.

Den franske svensken Eric blir sendt til Aachen i Tyskland for å fungere som aktor i en stor rettssak som har forgreininger til Sverige. Dette handler om legemiddelindustrien, og utvikler seg til en stor sak, som er et gjennomgående tema i boken. Eric er en pågående og innovativ assistent som briljerer med sin foretaksomhet, men han er uselvisk og jobber lange dager, så den emne smaken av "ultraperfekt" slår ikke helt rot. (bare nesten...)

Tidsånden er glimrende skildret i denne romanen, som i alt Jan Guillou skriver. Her er vi innom fysisk avstraffelse av barn, om skilsmisselovgivningen, og vi får også et flashback til de tider da vi måtte venne oss av med å si "neger". I tillegg hører vi om hvordan en ugift kvinne i Tyskland i 1968 får sparken fra jobben sin hvis hun blir mor, og at homofile ikke hadde lov til å arbeide som lærer. Gamle forstokkede holdninger, som vi heldigvis er kvitt for lengst.

I Aachen blir Eric kjent med Gertrude, en dame som i begynnelsen blir i overkant karikert. Hun er som en granittblokk, men med en soft spott på lur. Romantikken som oppstår mellom dem kunne vært fin å lese om, men det var for klisjèaktig og forutsigbart til at det gjorde noe inntrykk.

Da han var på vei ut, knipset hun i fingrene for å få oppmerksomheten hans, pekte på lommen der han hadde gjemt lappen, og illustrerte med en litt tvetydig gest at han skulle putte den i munnen og spise den. Han måtte ta seg sammen for ikke å le da han gikk derfra.

1968 er en rolig roman, jeg måtte grave frem mye tålmodighet for å komme meg gjennom rettssakene, de var langdryge. Det skjer ikke noe grensesprengende i Erics liv, og det meste er fryd og gammen. Når alt er så bra, og alle involverte har det så godt, blir det for lite temperament til at dette er en roman jeg kommer til å huske.

Boken er rask å lese til tross for de få kapitlene. Her er lite dialog og mye fortelles i ettertid, så leseren sitter bare på sidelinjen og hører på, i stedet for å være deltagende i det som skjer. Det er nesten som historien kunne begynt med "Det var en gang... " og bli avsluttet med "Snipp, snapp snute..."
Følger du serien må du selvfølgelig lese denne også, men jeg håper på litt mer snert i Jan Guillous neste roman.

Serien i sin helhet i rett rekkefølge:
(Med lenker til mine omtaler)
2011 Brobyggerne
2012 Dandy
2013 Mellom rødt og svart
2014 Ikke ville se
2015 Blå stjerne
2016 Ekte amerikanske jeans
2017 1968