Åttitallet av Ketil Bjørnstad

Åttitallet er det tredje bindet i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som begynte på sekstitallet. Jeg har hørt og lest de forrige bøkene og var klar for et påfyll av forfatterens skråblikk på vår aller nærmeste historie.

Forlaget om boken:
Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Til tross for at denne serien sies å være selvbiografisk, tar jeg det Ketil Bjørnstad velger å dele med sitt publikum, som det det er, et utvalg. Hans tanker om verden, og seg selv i denne verdenen er et spennende utgangspunkt for en skildring av en epoke.
80-tallet er også mitt "tall", det tiåret hvor de største omveltningene i livet mitt skjedde (13-23). De historiske hendelsene i dette tiåret har jeg vage minner om, men ung som jeg var ble hendelsene som et bakteppe for mitt eget liv, så det er kjekt å lese hvordan Bjørnstadgutten opplevde det.

Han skriver musikk, spiller og snakker om musikk og musikere. Han skriver tekster, reiser for å gjøre research for bøker, og en av de mange anekdotene vi får høre om, er reisen til Paris, når han skal møte barnebarnet til Ida Krogh, med tanke på en bok om henne. Denne boken om Oda kommer det til å bli gøy å lese, nå når jeg vet hvordan Bjørnstad gikk frem for å skrive om henne. Måten han, mer eller mindre frivillig strødde om seg med 100-frank sedler når han ankom hotellet, var irriterende å lese om, tenk å være så helt uten ryggrad...

I tillegg til undersøkelsene sine rundt Oda Krogh, får vi høre om arbeid som omfatter Edvard Munch og til og med Knut Hamsun, to norske profiler jeg har begynt å bli kjent med dette året.

Det går slag i slag gjennom hele den lange boken. Jappetiden gjør sitt inntog, men den kalde krigen, streiker og bomber gjorde begynnelsen på åttitallet til noe mer enn en kjøpefest.

Tankesprang og fragmenter av minner, følger vi Ketil Bjørnstad gjennom ti år. I dette tiåret fikk vi  cd`en, telefaxen og mobiltelefonen, og vi vant Melodi Granprix. Selv har jeg et fantastisk minne om hvor jeg var den maikvelden i 1985, da vi vant med La det svinge, og minner fra året etter da Melodi Granprix ble arrangert i Bergen, og vi som var russ fikk kjøreforbud inn i sentrum ☺

På 70-tallet flyttet Ketil Bjørnstad sammen med "den andre" på Sandøya, en liten øy langt fra folk. Han kan ikke se for seg å bli gammel på Sandøya, og er avhengig av byens puls, men trener roen og det landlige i livet sitt. Kontrastene mellom by og land gir en spennende dybde til handlingen i denne boken.

Det er uendelig mye jeg kunne referert fra boken, men siden jeg som oftest er ute og går når jeg lytter til lydbok, er det vanskelig å yte boken rettferdighet. Det er mange sekvenser som har gjort inntrykk på meg, jeg har lært mye og synes det er spennende å bli kjent med Ketil Bjørnstad, og også min egen historie, på denne måten. Er 80-tallet også ditt tiår anbefaler jeg deg å lytte til lydboken, du får mye bok for pengene siden boken er tykk og lyttetiden lang.

Anders Ribu har lest inn boken, og gjort en glimrende jobb. Stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstads stemme for meg, den passer perfekt ☺

Andre som har skrevet om boken: ReadingRandi, Kleppanrova, Bjørnebok, 

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 28 timer

Kilde: Lytteeksemplar