Det store århundret - seriens syvende bok 1968 av Jan Guillou

Serien Det store århundret startet i 2011 med Brobyggerne, en bok som hadde sin handling delvis fra Bergen og byggingen av Bergensbanen. Etter det har jeg fulgt familien Lauritzen gjennom tre generasjoner, og i 1968 er det de tre brødrene fra Osterøy sine barnebarn som har hovedrollen. Hvordan er det med dere andre som leste Brobyggerne, følger dere serien fremdeles?

Fra forlagets presentasjon:
1968 er et av 1900-tallets mest myteomspunne år. Protestene mot Vietnamkrigen i både USA og Vest-Europa skapte en venstrebevegelse som dominerte både politikken og kulturen. 

Unge Eric er nyutdannet jurist og brennende aktiv i politikken. Som fullmektig på det beryktede advokatfirmaet Henning Sjöstrand blir han gang på gang nødt til å ta inn over seg at jussen kan anvendes til å utføre både det gode og det onde. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

Den forrige boken i denne serien hadde sin handling fra 1953-1959. Når vi nå er i 1968 har det gått ni år siden vi sa farvel til Eric. Til forskjell fra de andre bøkene, er hovedpersonen den samme i årets utgivelse som i den forrige boken.

Eric har blitt voksen, han er i ferd med å avslutte sin tid som juriststudent, og vi plukker opp tråden når han surfer inn en ettertraktet stilling i et fremadstormende advokatfirma. Eric er en sjarmerende ung mann, som jeg faller for med en gang. Han er ordentlig og renslig og har alles beste i tankene hele tiden. Det som preger personligheten hans er at han støtter kampen mot USA imperialismen og er sosialist på sin hals.

Dette er ikke noe han flagger høyt, verken i den konservative slekten han stammer fra eller blant advokatene han omgås i jobbsammenheng. Han er tro til sin overbevisning, noe som senere i boken vil vise seg å falle i god jord også hos den eldre garde i familien.

I forrige bok ble den høyborgerlige familien hans ettertrykkelig splittet av en strid om arv etter to av de tre brødrene som serien startet med. Mye av verdiene forsvant, og barna til Lauritz og Oscar måtte klare seg selv. Både Eric og fetteren Henning har måttet jobbe for å komme gjennom studiene, men når de møtes igjen etter 14 års adskillelse, ser det ikke ut til at noen av dem har tatt skade av litt hardt arbeid.

I 1968 skildrer forfatteren et Europa i forandring. Vietnamkrigen er et bakbilde, mens vi i løpet av historien også får høre om Slanskyprosessen på 50-tallet og invasjonen av Tsjekkoslovakia i -68. Det trekkes også paralleller til Budapest i -56, noe som var spennende og lærerikt å lese om.

Den franske svensken Eric blir sendt til Aachen i Tyskland for å fungere som aktor i en stor rettssak som har forgreininger til Sverige. Dette handler om legemiddelindustrien, og utvikler seg til en stor sak, som er et gjennomgående tema i boken. Eric er en pågående og innovativ assistent som briljerer med sin foretaksomhet, men han er uselvisk og jobber lange dager, så den emne smaken av "ultraperfekt" slår ikke helt rot. (bare nesten...)

Tidsånden er glimrende skildret i denne romanen, som i alt Jan Guillou skriver. Her er vi innom fysisk avstraffelse av barn, om skilsmisselovgivningen, og vi får også et flashback til de tider da vi måtte venne oss av med å si "neger". I tillegg hører vi om hvordan en ugift kvinne i Tyskland i 1968 får sparken fra jobben sin hvis hun blir mor, og at homofile ikke hadde lov til å arbeide som lærer. Gamle forstokkede holdninger, som vi heldigvis er kvitt for lengst.

I Aachen blir Eric kjent med Gertrude, en dame som i begynnelsen blir i overkant karikert. Hun er som en granittblokk, men med en soft spott på lur. Romantikken som oppstår mellom dem kunne vært fin å lese om, men det var for klisjèaktig og forutsigbart til at det gjorde noe inntrykk.

Da han var på vei ut, knipset hun i fingrene for å få oppmerksomheten hans, pekte på lommen der han hadde gjemt lappen, og illustrerte med en litt tvetydig gest at han skulle putte den i munnen og spise den. Han måtte ta seg sammen for ikke å le da han gikk derfra.

1968 er en rolig roman, jeg måtte grave frem mye tålmodighet for å komme meg gjennom rettssakene, de var langdryge. Det skjer ikke noe grensesprengende i Erics liv, og det meste er fryd og gammen. Når alt er så bra, og alle involverte har det så godt, blir det for lite temperament til at dette er en roman jeg kommer til å huske.

Boken er rask å lese til tross for de få kapitlene. Her er lite dialog og mye fortelles i ettertid, så leseren sitter bare på sidelinjen og hører på, i stedet for å være deltagende i det som skjer. Det er nesten som historien kunne begynt med "Det var en gang... " og bli avsluttet med "Snipp, snapp snute..."
Følger du serien må du selvfølgelig lese denne også, men jeg håper på litt mer snert i Jan Guillous neste roman.

Serien i sin helhet i rett rekkefølge:
(Med lenker til mine omtaler)
2011 Brobyggerne
2012 Dandy
2013 Mellom rødt og svart
2014 Ikke ville se
2015 Blå stjerne
2016 Ekte amerikanske jeans
2017 1968