Denne helgen står kunstarten Performance i høysetet på KODE

Det er Performancehelg på KODE denne helgen

Har du opplevd/deltatt på performance kunst? Vil du dele erfaringen din her, er du hjertelig velkommen til det!! 

Kode, Lydgalleriet og PerformanceArtBergen har fylt denne helgen med artig kunst. Performance er ikke den kunstarten jeg er mest bevandret i, men nysgjerrig som jeg er, benyttet jeg anledningen i helgen til å oppleve denne typen kunst, og ble så begeistret at jeg vi vise at performance kan være så mangt og passer for alle!

Det var påtroppende KODE-direktør Petter Snare som fredag åpnet performancehelgen. Valget på mandag preger tematikken, KODEs introduksjon til helgen lyder sånn:

11. september er det stortingsvalg i Norge. I verden rundt oss skjer det store politiske endringer. Etablerte systemer er under press og det foregår nye kamper om hva som er sant og usant. Hvordan forplikter det oss som mennesker at vi lever i et demokrati? Hvem blir hørt? Forstår vi hva andre mennesker vil oss? Hvilke møter er det vi ønsker, og hvilke konfrontasjoner forsøker vi å unngå? 

Denne helgen har vi invitert en rekke norske og internasjonale performancekunstnere til å kommentere betydningen av frie valg, med full frihet til å uttrykke politiske meninger og holdninger. 

Performance er det umiddelbare møtet mellom kunstner og publikum som skaper sårbarhet, nærhet, undring, opplevelser og innsikt. Hør etter. Bruk stemmen. 

*******

Mitt besøk i dag var preget av spontanitet, og dermed var det Duncan Speakmans lydvandring jeg fikk oppleve. Jeg fikk utdelt øretelefoner og en avspiller, med beskjed om å vandre rundt i byen i ca. 15 minutter. Ved første forsøk hadde jeg Oda med i vognen, men etter 5 minutter var jeg solgt, så jeg stormet inn igjen med utstyret og lovet å komme tilbake uten vogn og barn.

Dette sakset jeg fra KODE:

Ved å bruke et sett med hodetelefoner med mikrofoner på utsiden, kombinert med en liten bærbar databehandlingsplattform, blandes lyder i sanntid med forhåndsinnspilt materiale, og nytt innhold komponeres. "Only Expansion" utforsker persepsjon av ulike men simultane tidsskalaer gjennom lyd, som igjen reflekterer over hvordan vi interagerer med nære og fjerne rom.

Duncan Speakman (1976, UK) jobber med mobile lydbilder/-medier og verk der linjen mellom publikum og utøver undersøkes gjennom å involvere publikum i ufamiliære lydlige rom. Han holder for tiden på med en doktorgrad i Bristol, UK. 

Da jeg returnerte noen timer senere var det med ro i sjelen og store forventninger. Jeg tok med meg veiledningen til de syv delene, og vandret ut i byen. På båndets første kapittel Drift, blir en bedt om å gå ut i byen og late som en er usynlig. Det er lyder og/eller musikk i alle kapitlene, eller samtaler som passer til det som står i veiledningen. Jeg fikk virkelig en fornemmelse av å være usynlig da jeg gikk og lyttet, og jeg følte meg underlig sterk.

I kapittel to Here, skal en finne et sted med mye folk, vi skal være i nuet og bli en blant mange. Jeg vet ikke om det er instruksene i veiledningen, det jeg hører på båndet eller min evne til være til stede som gjør dette så sterkt, men det var en stor opplevelse.

Her var det lett å bli usynlig

Neste gang det lød beskjeder fra båndet, var jeg kommet til kapittel tre Edge. Her skulle jeg finne en kant eller et gjerde som deler to forskjellige typer landskap.

Jeg trengte bare se rett foran meg for å se dette klare skillet mellom betong og gress

Til nå har det vært lyder mer enn musikk og ingen snakking, men i kapittel fire Douz, er det to kvinner som snakker, og i introduksjonen får vi vite dette:

An oasis lies south of the town. A palm plantation where the irrigation channels are blocked by sand, and only half the trees are tended. The edge of the Tunisian Sahara. An edge that is gradually moving north. 

Nå har jeg begynt å få klump i halsen, dette er sterke saker. Det er ingen svovelpredikant som er på ferde her, men antydningene gjør virkelig susen.
I kapittel fem Rise, blir en bedt om å finne en liten høyde. Jeg står tilfeldigvis ved DnS og ser ned mot Den blå steinen, mens stemmen på båndet snakket om havene som stiger.

Jeg følte meg forbausende lettet og lykkelig over å stå på denne høyden

I kapittel seks Lafitte, tas vi med til Lousiana wetlands hvor de har kart med hus på, mens i virkeligheten er det bare vann her. Jeg følte meg sårbar og det var heftig å lytte til lydene på båndet.

Jeg var blitt anbefalt å gå ut å høre på dette, for lydene på båndet skal blande seg med lydene fra byen. Mot slutten av lyttingen gikk jeg rolig tilbake mot KODE, og jeg hørte en mann som bråkte og kjeftet. I flere sekunder trodde jeg det var inne på båndet, men det var altså en mann jeg passerte like etter.

Lånt bilde av Duncan Speakman

Klumpen i halsen vokste i takt med det jeg hørte, og øynene svømte over da dette var slutt. Jeg måtte bruke noen minutter på å ta meg inn igjen, før jeg gikk tilbake til kunstneren Duncan Spekman og hans medhjelper for å returnere utstyret. 
Jeg har kun helt sporadisk vært borti performance kunst tidligere, så jeg er veldig glad for å kunne si, at mitt første bevisste møte med denne kunstarten ble en stor suksess.