Den niende graven av Stefan Ahnhem

Det å lytte på en bok i fellesskap under kjøreturen fra Bergen til Nordland var så vellykket, at da vi skulle returnere tre uker senere satte vi i gang med ny bok. Etter å ha lest på introen til Den niende graven fant jeg ut at denne ville passe, også for fjortenåringen i baksetet - så feil kan man ta noen ganger.

Forlagets presentasjon av boken:
I et vinterkaldt Stockholm har Sveriges justisminister forsvunnet sporløst på den korte veien mellom riksdagen og en ventende bil. Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk tv-personlighet funnet drept i luksusvillaen nord for København.
Fabian og den danske etterforskeren Dunja Hougaards spor krysser hverandre i et iskaldt Skandinavia der de dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. De tvinges til å konfrontere demonene som lurer i menneskenaturens aller mørkeste gjemmer.

Den niende graven er Stefan Ahnhems andre bok i serien om politietterforsker Fabian Risk i Stockholmspolicen. Jeg har ikke lest Offer uten ansikt, så jeg kjente ikke Fabian og hans nærmeste fra før, noe som kanskje bidro til følelsen av å ikke "forstå" hovedpersonens beveggrunner og reaksjonsmønstre.

Dette er en "heihvordetgår-krim" med mange innledninger og hendelsesforløp som blir startet og avsluttet i ett kjør. Ofre blir presentert både i Stockholm og København, noen med lange innledende fortellinger, andre med korte. Gjerningsmenn blir tatt og saker avsluttet i begge land, men både Dunja og Fabian jobber under radaren på sine udugelige sjefer, siden de ikke kan slå seg til ro med at sakene er oppklart.

Kryssningspunktet mellom den danske og den svenske delen av "saken" er noe tvilsom. De samarbeider egentlig ikke, men leseren følger begge etterforskningene, som helt tydelig hadde hatt godt av et tettere samarbeid.

Høyt volum, ingen ytre forstyrrelser og flittig bruk av penn og papir måtte til for å holde orden på alle innspill i denne krimmen. Historien til Dunja og mannen Anders var ganske gjennomsiktig, mens Fabian og konen Sonja sin historie var rett og slett for mye av det gode. Fremstillingen av Fabians kollega Malin Renberg, høygravid med tvillinger, lettere hysterisk på kanten til manisk, var utrolig bak mål. Jeg er ingen rødstrømpe men i denne handlingen reagerte jeg på den kvinnefiendtlige fremstillingen av flere karakterer. Og da har jeg ikke sagt noe om de tilbakevendende innslagene av sex, porno og voldtekt.
(Til sammenligning leste jeg Maestra samtidig, en erotisk thriller hvor jeg ikke reagerte på retardert kvinnesyn i det hele tatt)

Hevn er det store tema i boken, som blir gjort unødig bestialsk med heftige beskrivelser av kidnapping, overfall, tortur og ufrivillig fjerning av organer. Organdonasjon på tvers av landegrenser eller i lys av ulike kulturer kunne vært et interessant tema, men måten praksisen blir brukt i denne boken gjør handlingen uegnet for etiske diskusjoner.

Den første delen av boken var spennende nok til at vi holdt koken. Mot slutten når politiet famlet rundt i blinde og ble angrepet fra øst og vest, nye gjerningsmenn dukket opp, og mindre og mindre hang på den berømte greipen, da var eneste fokus for oss lyttere å holde ut. Lurer på om forfatteren har en høne å plukke med politiet, for mer udugelig politiarbeid skal en lete lenge etter.

Espen Sandvik leser som alltid godt, og med tanke på underholdningsverdien og et litt smart plott, blåser jeg vekk halvparten av prikkene på terningen og ender på en 3`er.
Og bare så det er sagt: Dette er en bok for voksne!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: ca 18,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Huset ved innsjøen - ny spennende roman av Kate Morton

Kate Morton har greid det igjen! Med sin nye roman Huset ved innsjøen gir hun oss en mangefaset historie som er fengslende og spennende. Gled deg til å lese denne!

Forlagets presentasjon av boken:
Et forsvunnet barn
Juni 1933. I familien Edevanes herskapshus er alt klart for det årlige midtsommerselskapet. Den 16 år gamle forfatterspiren Alice Edevane er spesielt spent. Ikke bare har hun funnet det perfekte vendepunktet i romanen hun skriver på. Hun har også blitt forelsket i noen hun ikke skulle bli forelsket i. Men innen klokken slår midnatt og fyrverkeriet lyser opp nattehimmelen, har familien Edevane lidd et tap som gjør at de forlater hjemmet sitt for alltid.
Et forlatt hus
70 år senere er Sadie Sparrow i Cornwall på ferie etter en spesielt vanskelig sak hun har jobbet med som etterforsker i London. En dag kommer hun over et forlatt hus omgitt av en overgrodd hage og en stor skog. Hun får høre om tragedien som rammet familien Edevane.

Et uløst mysterium 
Alice Edevane, som nå har blitt en eldre dame, lever et stille og rolig liv som bestselgende krimforfatter i sitt fasjonable hjem i London helt til en ung politietterforsker tar kontakt og stiller spørsmål om Edevane-familiens fortid.

Historien er todelt og vi følger begge historiene parallelt gjennom hele romanen. I løpet av de to historiene blir vi presentert for intet mindre enn tre mysterier som skal løses. Den unge politietterforskeren Sadie Sparrow er en karakter som har mye ved seg, og til tross for at det er Alice Edevane som er handlingens dreiningspunkt, så er det Sadie som gir fortellingen energi og spenst.

Til tross for at vi er innom begge verdenskrigene, er dette ikke en bok om krig, men tematikken dreier seg om hva krig kan gjøre med oss, og følgene skrekkelige opplevelser kan få. Samtidig handler det om mødre som av ulike grunner må gi fra seg barnet sitt, noe som skildres på en usentimental og tankevekkende måte.

Det var artig å lese om krimforfatteren Alice Edevane, og måten hun bygget opp karakterer og handling i krimserien som hun har skrevet på hele livet.

Med Huset ved innsjøen leverer Kate Morton solid stykke arbeid, alle løse tråder blir samlet nennsomt sammen mot slutten, uten at løsningen på noen av mysteriene blir røpet før i siste liten. Teksten hadde god utvikling, og de stadige nye vendingene handlingen tok, gjorde romanen vanskelig å legge fra seg.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: Juli 2016

Sider: 573

Kilde: Leseeksemplar

Maestro - en skikkelig røver av nattesøvn av Geir Tangen

Maestro ble sommerens mest spennende krim. Hadde jeg hatt pulsmåleren på meg, er jeg sikker på at jeg kunne påvist unormalt høy puls i innspurten. Fra før vet jeg at Geir Tangen leser mye krim selv, og skriver glimrende omtaler av det han leser på bloggen sin. Derfor var det med litt tilbakeholden iver at jeg i sommerferien startet på boken.
Jeg ble IKKE skuffet!

Fra bakpå boken:
Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortone r seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie. Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde et menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken, og med det anslaget i sitt helt personlige requiem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har notearket. Det er han som er Maestro.

Bare så det er sagt; dette er krim på sitt aller beste! Karakteroppbyggingen er glimrende, og plottet originalt, til tross for at det ved første øyekast kan minne om noe en har lest før. Når du kommer i gang med lesningen vil du se at de småtingene som muligens kunne stemples som en klisjè, ble fremstilt sånn av en grunn.

At handlingen foregår i den lille norske byen Haugesund, gjør at de skrekkelige hendelsene føles ekstra nært på kroppen. Når du skal lese denne boken må du legge til side strenge tanker om hva som er sannsynlig i det virkelige liv, for han har tatt seg noen dramaturgiske friheter. Når det er sagt, så må jeg påpeke at jeg ikke følte at jeg snublet over mange detaljer som ikke hang på greip.

Noen "hakaslepp" fikk jeg underveis allikevel, men dette gikk på overraskende vendinger i handlingsforløpet, rystelser som jeg, så snart jeg hadde kommet meg fra sjokket, satte stor pris på.

Dette er en handlingstettet krimroman, hvor leseren blir holdt i velsignet uvitenhet helt til siste side. Tangen bruker et muntlig språk, og har god kommunikasjon med leseren (ikke direkte). Han nevner navn både på kjente forfattere, bøker og forlag, noe som føles litt "rart" i begynnelsen, helt til årsaken faller på plass.

Maestro er gitt ut på et privat forlag, men jeg håper inderlig at krimglade lesere ikke holder seg borte av den grunn. Selv leste jeg til langt på natt (noe jeg aldri gjør...) for det var nesten umulig å gå å legge seg midt i all dramatikken. 

Andre om boken: Beathesbokhjerte, Ritaleser, Mycriminalmind, Bjørnebok, Medbokogpalett

Forlag: Mata

Utgitt: 2016

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Den siste vikingkongen av Jan Ove Ekeberg

Leste du Jan Ove Ekebergs trilogi I sverdets tid, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på hans nye roman. Denne gang er ikke handlingen satt til middelalderen men vikingtiden. Forfatterens historie er som ved de forrige bøkene trygt festet med historiske teltplugger, men fylt ut med en spennende handling.

Fra bakpå boken:
Da Harald Hardråde falt på Stamford Bridge, i 1066, var vikingtiden over. Hans forsøk på å erobre England ble norske vikingers siste dristige tokt.

I Krigens læregutt møter vi Harald som ungdom på hjemgården Stein på Ringerike, som styres av hans myndige mor Åsta. Så kommer halvbroren, kong Olav, til gården. Han jages av fiender og må flykte videre. Igjen på gården blir den hardt sårede Rane Kongsfostre. En gang var Rane den mest navngjetne av alle vikinger. Nå er han en olding med bare én hånd. Kongens flukt og møtet med Rane snur Haralds beskyttede liv på hodet. Sammen legger den unge gutten og den gamle krigeren ut på en farefull ferd som til slutt fører dem til Stiklestad og det største slaget som har stått i Norge til da.


Den dagen jeg begynte på boken besøkte jeg Lofotr vikingmuseum på Borge, så stemningen var satt fra første side. Selv føler jeg meg ganske bevandret i norsk historie, men det var allikevel mye nytt å lære om slaget ved Stiklestad. Det er foranledningene til dette slaget i 1030, og selvfølgelig utfallet, boken tar for seg.

Det var en grusom tid å leve i dette her. Menneskeliv var ikke mye verdt, men heder og ikke minst ære sto høyt i fokus. Sønner og døtre ble giftet bort for å styrke allianser og foreldre kvidde seg ikke for å henvise egne barn til en usikker skjebne, for å styrke familiens navn.

Det er ufred i landet, og Olav den hellige vil sikre seg makten på fredelig vis, samtidig som det er viktig for ham at folket tar til seg den nye guden. Når han samler bønder til krig, får de ikke være med før de har anerkjent Kvite-Krist og mottatt dåpen, men mange setter seg imot, særlig motstanderne hans, de som lar seg styre av Danmark.

Den siste vikingkongen er halvbroren til Olav den hellige, Harald Hardråde sin historie. Han var konge i Norge i 20 år, og falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066, et slag som anses som slutten av vikingtiden. Han var en av de få av Olavs menn, som kom levende fra slaget på Stiklestad i 1030, et slag jeg håper å lære mer om når vi besøker Stiklestad Nasjonale Kultursenter på vei hjem til Bergen etter sommerferien.

Hvor mye som er historisk korrekt i denne romanen kan jeg ikke uttale meg om, men etter å ha lest om begge kongene på wikipedia, velger jeg å tro at de store linjene, navnene på folk, steder og slag stemmer sånn noenlunde. Er du i humør til å ta til deg litt norgeshistorie på en lett og underholdende måte, er Den siste vikingkongen midt i blinken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 355

Kilde: Leseeksemplar

Et av de flotte displayene i utstillingen på Stiklestad

Figuren som smykket inngangspartiet i opplevelsessenteret

Til Capri av Tron Jensen

Det var godt å få en dose varme og sydlandsk stemning, midt i en kald og forblåst sommerferie i Lofoten. Til Capri er en litterær perle som jeg gjerne anbefaler videre!

Fra bakpå boken:
Utenfor Napoli ligger øya Capri og venter på Erik (57), som går i land sammen med sin nylig gjenfunne kjærlighet Clementine. Erik har et ustoppelig begjær etter skjønnhet, fransk modernisme, arkitekttegnede villaer og kvinner i alle fasonger. Til Capri har han på et innfall invitert med seg Clementine. Sammen med henne vil han oppsøke villaen til Curzio Malaparte, den foraktede drømmeren. Alt ligger til rette for en sommeruke i forførelsens tegn.
Til Capri er en stramt komponert roman om begjærets ensomhet, om lengselen etter å se seg selv speilet i en annen, og om berømte og beryktede villaer på kalksteinsøya i Napoligulfen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2016

Sider: 154

Kilde: Leseeks

Til Capri er en fornøyelig, lettlest og ettertenksom roman som jeg satt stor pris på. En får fort varme følelser for den heller hjelpeløse nyskilte Erik, en mann i slutten av 50-årene, som drømmer om en spontan erotisk omfavnelse, fra Clementine.

Han er opptatt av livets kontraster, og med sine estetiske teorier og hang til å leve uten å reflektere, tar vi del i hans opplevelse av hans og Clementines utflukt til Capri.
Hun derimot er ikke åpen for hans tilnærmelser, som egentlig ikke arter seg som fremstøt av romantisk art, men heller er godt skjulte håp i hans indre. Hun er godt forberedt til turen, og har lest seg opp på de forskjellige tingene de som turister er "forpliktet" til å besøke. Hun jobber også litt, på en lærebok i italiensk, så hennes tanker er konkret og praktisk, og dreier seg ikke om Erik i det hele tatt.

På en av sine ensomme utflukter hvor han føler seg sviktet av Clementine, møter Erik på Irina, en opprinnelig russer bosatt i Sverige. Med henne finner han tonen, men av ulike årsaker får han ikke snøret i bånn hos den frodige Irina heller.

Romanen viser oss hvordan mennesker speiler seg i hverandre. Hvordan motsigelser som avstand og nærhet kan belyses med enkle setninger. Jeg likte dualiteten og den kraften som kom frem mellom linjene, i det som er en enkel historie men allikevel et fint bilde på hvor komplekse vi mennesker er.

Jeg klamrer meg til boken på vei fra Andenes til Gryllefjord

Tur til Hatten i Nordland - en skikkelig kremtopp!!

Tåken kom og forsvant mens vi var på toppen 

Inspirert av praktboken Norges beste kremtopper som jeg omtalte i april, valgte vi på vår ferd ut av Hamarøy å bestige fjellet Hatten. Hatten ligger i Hamarøy Kommune i Nordland og ruver 850 moh. Turen tar ca. 3 timer t/r og er i underkant av 7 km. lang.

Når du kjører på riksvei 81 i retning Skutvik, skal du se etter parkering ved Tortenåsen. Turen starter her, enten på skiltet sti, eller ved å følge traktorveien oppover. Vi fulgte traktorveien, for stien over myren var sørpe våt. Stien opp er supertydelig, og det er ikke mulig å gå feil noe sted.

Første kilometeren av stien går flatt innover mot der hvor fjellet begynner. Deretter bærer det bratt oppover inne i skogen, skikkelig "Stoltzebratt" var det her, men stien var nydelig og besto av sand helt til over tregrensen. Det var rart å gå på, aldri har jeg gått tur på en så bratt "sandstrand".

På ca 600 moh var vi på toppen av skaret og kunne ta til venstre og gå opp mot toppen av fjellet. Her går man gjennom en ur og på fjell, til man kommer opp til selve "hatten". Det var ikke vanskelig å se hvordan fjellet har fått navnet sitt, for topp-punktet minnet veldig om en hatt. Heldigvis hadde de reddet oss, og satt opp en stige, så vi vanlige fjellfolk kunne komme oss helt til topps. 

På toppen kom det noen kuler med tåke, men de forsvant så vi fikk se den vanvittig flotte utsikten. 

I Norges beste kremtopper kaller Inger Lise og Otto turen opp for en familietur, og det kan jeg skrive under på at det er. Det var spennende å gå på stien laget av sand, på toppen av skaret ble vi belønnet med flott utsikt, før uren bød på spennende utfordringer. 

Selv om det kan by på en omvei å komme seg til Tortenåsen, anbefaler jeg gjerne denne turen. Vi er klar for flere kremtopper!

Inspirert av den sandete stien ned, løper Frode og Sondre hele veien

På toppen av skaret gikk vi rett på denne overraskende flotte utsikten

Noen dager i Hamarøy Kommune i Nordland

Til og med Frode blir liten i disse omgivelsene

Etter en heller våt og kald avskjed med Senja, var det Hamarøy sin tur å få besøk av oss. Vi hadde booket oss inn på Ness Camping, og fikk en fin hytte her til en "skapelig" pris. Været hadde ikke bedret seg betydelig siden vi forlot Senja, så første kvelden tok vi på oss bergensbunaden og gikk tur langs Straumstien. Dette er en 4,5 km. lang, merket løype som går helt ute i strandkanten. På plakater kunne vi lese om vikinggraver og middelalderbosteder. De hadde laget til en fin lavo, som det var fin å sitte i, når mannfolka prøvde fiskelykken.

En utrolig fin gapahuk ca halvveis på rundturen

Skilt som peker mot to av de 29 vikinggravene som ligger i området 

Dag to regnet det fra morgenen av, så gutta boys leide båt og dro ut og fisket (masse torsk) mens jeg laget i stand til torskegryte, blogget og leste. En perfekt formiddag som ble avrundet av en meget kortreist fiskelunch.

Etterpå satte vi oss i bilen for litt sight seeing. Første mål var Hamsunsenteret, hvor vi tilbrakte noen fine og lærerike timer. Cafèen kan anbefales, og ta gjerne en tur i bokhandelen, om du føler deg inspirert. Mer om vår Hamsund-dag her!

Utenfor senteret var det lagt til rette for lesing i vakre omgivelser

Når dette var unnagjort kjørte vi ut til Tranøy, og fyret der ute. Fyret var kjempefint, men det som imponerte mest var svabergutstillingen de hadde helt nede i vannkanten.

Tranøy fyr som tilbyr kafè og overnatting i flotte omgivelser

Svaberggalleriet på Tranøy

Jeg ble nesten mer betatt av omgivelsene enn selve bildene, dette var magisk

Kvelden ble tilbrakt ute (det er bare utenfor resepsjonen det er internett) mens Frode løp seg en tur på en av de mange toppene som rager rundt oss.

Knut Hamsuns rike - vi er på vakre Hamarøy

Bilde tatt på Hamsund-senteret i Hamarøy

Den berømte forfatteren ble født i 1859 i Lom og ble gitt navnet Knud Pedersen. Som treåring flyttet familien til Knud hjem til Hamarøy i Nordland, og tok navnet Hamsun. Her bodde han til han rømte fra en ekkel onkel som 14-åring. Knut Hamsun ble 93 år gammel før han døde på Nørholm. Han regnes som en av det 20. århundrets litterære stillister og mottok Nobelprisen i litteratur i 1920.

Hamsunsenteret har en flott arkitektur

I løpet av vårt sommerlige besøk i Nordland tilbrakte vi to netter på Ness Camping i Hamarøy kommune. Her ligger det et fint Hamsunsenter, som vi besøkte.

Sakset fra Wikipedia:
Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig hans støtte til Adolf Hitler og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. 

I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unngikk man å reise tiltale, idet man henviste til hans mentale tilstand.

En kan jo bare fantasere om at det er meg han skildrer

Det er godt skiltet til Knut Hamsuns barndomshjem 

Vi tok turen ut til vakre Tranøy fyr, og på Tranøya fant vi handelsstedet hvor Knut Hamsun jobbet som ung. Her, som mange andre steder i kommunen lar de oss ikke glemme at det er nettopp her den berømte forfatteren levde i deler av sitt liv. Tranøy og fyret er vel verdt et besøk, naturen her ute er til å miste pusten av.

Inni skogen noen meter fra veien står denne bysten idyllisk plassert

Hamsun har over 70 utgivelser å vise til, og det har blitt skrevet mye om denne spennende forfatteren. Selv har jeg bare lest Reisen til Hitler av Tore Rem, noe som førte til at jeg lyttet til Hamsuns På gjengrodde stier.
På Hamsunsenteret hadde de en cafè det var klasse over, og også en flott bokhandel. Vi snopte oss den første boken hans Sult, og Sondre var ikke sen om å snappe den til seg, når jeg ble litt for lenge vekke på svabergutstillingen på Tranøy. Er du i traktene, ikke kjør forbi, utstillingen var lærerik og lett å følge, og anbefales på det varmeste!

Djevelmasken - bok 6 i Tom Egeland sin serie om Bjørn Beltø

De fleste som hiver seg over bok 6 i en serie vet hva de går til. Med Djevelmasken viser Tom Egeland at han fremdeles greier å formidle kulturhistorie pakket inn i en spennende historie.

Forlagets presentasjon:
I 1708 blir okkultisten Conrad Krämer funnet død ved Juvdal stavkirke. 
I 1963 blir kallskapellan Pontius Fjeldberg kastet ut av tårnet på bygdas nye kirke. 
I 2015 blir journalisten Daniel Lyche drept mens han skriver bok om drapene. Dermed blir arkeologen Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En tre tusen år gammel babylonsk maske og det magiske middelalder-diagrammet Guds segl står stadig mer sentralt i mysteriet.


Vi valgte lydbokformat siden vi skulle kjøre fra Bergen til Lofoten. Boken ble lyttet til i bilen av to voksne og gutt på 14. Kjøreturen ble forkortet betraktelig av underholdningen boken medførte, siden den felles opplevelsen medførte utbrudd og diskusjoner underveis.

Historien er tredelt, men styrt av Bjørn Beltøs etterforskning i nåtid. Vi tas tilbake i tid på flere forskjellige måter, både i ren handling men også i form av lesing av brev, dagboknotater, rettsavhør og at gamle mennesker i Juvdal forteller fra hendelsene (de i 1963).
Det er litt å holde styr på, og det var ikke få ganger en av oss spurte "hvor er vi nå?" "hvem er "jeg"?" eller liknende. Forslag til mulige gjerningsmenn var mange gjennom lyttingen, og siden alle tre dødsfallene fremdeles fremsto som uløste saker.

Dette er en røverhistorie preget av djevler og demoner, syner og overtro. Du bør  kanskje ha en viss interesse for religionshistorie og bibellære, for det er myyyyyyyye av dette underveis. Mye blir også gjentatt til det kjedsommelige, og her ligger årsaken til at jeg ikke gir den så mange prikker på terningen.

Blandingen av det okkulte og det religiøse var formidabel, sjelden har jeg lest så mye om kabala, mosebøker og evangelistene i samme åndedrag som svartebøker, marekors, djeveløyne og ikke minst djevelmasken, som her. Kriminalhistorien falt gjennom til tider, men som en svømmedyktig druknende kom den seg opp etter luft flere ganger, for til sist å redde seg opp på land.

Etter alt dette eventyrlige var jeg spent på slutten, og den skuffet ikke. Tom Egeland knyter sammen alle løse tråder, forklarer det uforklarlige og blir til sist enig med seg selv om en endelig gjerningsmann.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 13 timer og 44 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Serien i rekkefølge:
- Sirkelens ende
- Paktens voktere
- Lucifers evangelium
- Nostradamus' testamente
- Den 13. disippel
- Djevelmasken

Vi kjører fra Lofoten til Senja hvor regnet setter bremsene på for tur

Det beste gapet som finnes - havgapet!

Etter vårt ukesopphold innerst i Morfjord, pakket vi i bilen og kjørte enda litt lenger nord. Vi hadde planer om å gå en egg på Senja, så før vi kom så langt måtte vi kjøre nordover i Vesterålen og ta fergen fra Andenes.

Nyksund et flott fiskevær i havgapet som har vært stengt lenge men nå våkner til live

Andenes med sine flotte fjelltopper i bakgrunnen

Igjen var vi superheldige! Denne fergen går tre ganger om dagen, overfarten tar nesten to timer, og på fergen å dømme er det ofte en røff tur. Vi kjørte ned på kaia bare kort tid før fergen skulle gå, og ble nær sagt løftet ombord som den aller siste bilen.

Vel i havn i Gryllefjord kjørte vi mot Fjordbotn camping, hvor vi hadde bestilt en enkel hytte. Regnet innhentet oss i Senja, men vi stoppet allikevel ved Senjatrollet og på forskjellige andre steder på veien. Turmulighetene stakk værgudene av med, men heldigvis fikk Sondre og Frode seg en ordentlig fisketur, med båt utpå fjorden, så den påfølgende lunchen ble noe av det beste jeg har smakt.

Bergsbotn utkikkspunkt 

Senja har også mange fine strender - her er Sondre på Ersfjordstranda

En sommer med Proust av Laura el Makki mfl.

Etter å ha lest En sommer med Montaigne, var det for fristende til at jeg klarte å stå over En sommer med Proust. Her tar flere forfattere for seg Prousts klassiker På sporet av den tapte tid, en klassiker jeg har hørt om, men enda ikke lest.

Forlagets presentasjon av  boken:
På sporet av den tapte tid er klassikeren mange føler de burde ha lest. Andre regner den til en av sine største leseopplevelser. Uansett hvilken kategori du tilhører er En sommer med Proust tilfredsstillende lesning. Denne lille boken viser at Prousts roman kan leses på like mange måter som det finnes lesere. Her følger vi de åtte forfatterne som alle er eksperter på Prousts litteratur, til salongene, teatrene og bordellene i Paris, og til kysten av Normandie, mens de diskuterer spørsmålet om hvorvidt kjærligheten og kunsten kan lindre livets skuffelser og utfordringer.


Forlag: Solum
Utgitt: 2014/på norsk 2016
Sider: 241
Kilde: Leseeksemplar

I løpet av denne boken får en vite mye om Marcel Proust som menneske og om hans store verk På sporet av den tapte tid. Verket som er på 3000 sider ble gitt ut i 15 deler i årene 1913-1927.

En trenger ikke være bevandret i Prousts verk for å ha glede av En sommer med Proust, for denne lille boken gir oss innsikten som er nødvendig underveis. For meg som var helt blank førte lesingen til den reneste åpenbaring. Jeg innså fort at verket som skildres er helt spesielt, og først tenkte jeg at jeg var glad for at det er "kortversjonen" jeg leser, men senere begynte jeg å klø etter å lese romanen selv.

De åtte forfatterne som bidrar i boken tar for seg hver sine emner og belyser disse fra sitt eget ståsted. Antoine Compagnon er først ut og han snakker om Tiden, både den tapte og den gjenfundne tid. Romanen er bygget opp rundt en idè Proust fikk i 1908; "Skillet mellom det sosiale jeget og det skapende jeget, mellom bevisst og ufrivillig erindring. Compagnon sier også at verket er et monument over de døde som omgir oss, noe som blir glimrende illustrert med et eksempel fra Sodoma og Gomorra, en av bøkene som inngår i verket.

"Kjærlighet er gjensidig tortur" påstår Proust i boken sin, og i Nicolas Grimaldis avsnitt sier han at ordet kjærlighet er det ordet som forekommer hyppigst i På sporet av den tapte tid.

Så hvis vi forstår kjærlighet som en henrykkelse en bestemt person til stadighet vekker i oss, i den grad at vi er villige til å ofre vårt eget liv for den andre, finnes det ikke et eneste eksempel på dette i Prousts roman.

Det er godt å sitte innerst i en øde fjordarm i Lofoten, med tåken hengende langt nedover fjellsidene, og lese En sommer med Proust. Stillheten og roen rundt meg yter boken full rettferdighet, og for meg ble dette en stor leseopplevelse.

Forfatter, filosof og professor Michel Erman forteller oss om Marcel Proust ved å belyse stedene han har med i romanen. Teksten er delvis oppdiktet og delvis fra virkeligheten, derfor er det også to steder i romanen som er konstruert av forfatteren, Combray og Balbec. Det er interessant å se hvordan han har latt seg inspirere og hvordan han har satt sammen disse stedene.

Michel Proust var en stor kunstner og filosof, og til sist i boken blir vi tatt med inn i hans store verk, i lys av disse temaene. Helt til slutt blir de åtte bidragsyterne kort presentert, alle er franske, de fleste professorer, som for meg var helt ukjent.

Du trenger ikke være spesielt interessert i analyse av litteratur for å ha glede av denne boken, men er du nysgjerrig på Marcel Proust og hans berømte verk, vil jeg påstå at En sommer med Proust er en glimrende innfallsvinkel til På sporet av den tapte tid.

Møysalen 1262 moh - høyeste toppen i Lødingen og Sortland

Tre glade kommunetoppsankere som med Møysalen har 63 topper i samlingen sin

Det var på høy tid å få en ny topp til vår samling av kommunetopper, og ferie i Nordland ga oss muligheten til å plukke to i en tur. Møysalen som rager 1262 moh er høyeste toppen både i Lødingen og Sortland kommuner, easy peasy med to kommuner i samme slengen, kan man gjerne tenke, men det var ingen lett tur, som tok oss 9 timer.

Vi var så heldige å få besøk av Åshild, en sprek og sporty venninne fra treningsmiljøet vårt i Bergen, noe som var med på å gjøre turen uforglemmelig. Det går flere ruter opp på fjellet,  og i valgte oss den lengste ruten som er 12,5 km. Vi parkerte bilen ved E10 Ingelsfjordeide, og gikk opp Forkledalen. De første kilometrene er ganske så flate, preget av bregner og myr. Her er det lagt ut klopper til å gå på i de bløteste partiene, så det gikk forholdsvis fort å gå. Denne delen er umerket, men stien er veldig tydelig. Når terrenget begynte å gå oppover forsvant vegetasjonen, men det var fortsatt bløtt og bekkene vi måtte forsere var mange. Fra vann 324 er stien merket helt til topps!

Så, når vi er på ca. 900 moh begynner gøyen, for her begynte det å bli luftig. Fjellet er "kronglete" og bød på små egger hvor det var bratt ned på begge sider. Det er ingen klatring, men du må regne med å bli skitten på hendene, for du trenger å støtte deg, og dra deg opp noen steder.
Den tette tåken vi hadde på turen, lullet oss inn i en trygghetsfølelse jeg helt sikkert ikke hadde hatt om det hadde vært klarvær, så når jeg påstår at det føltes helt trygt, kan du gjerne ta det med en klype salt.

På den mest luftige eggen passerte vi et turfølge som var kledd som om de skulle klatre Everest. Da vi returnerte passerte vi dem på snøen, og de gikk i tau med stegjern og isøkser. De må ha ledd av oss som spratt rundt i "joggesko" og korte bukser. Vi hadde lest at en kunne være med en guidet tur opp på fjellet, men dette koster flesk og er i mine øyne helt unødvendig. Gå selv, da finner du roen og kan gå i ditt eget tempo!

Etter en halvtimes gange fryder vi oss over kloppene som gjør det så lett å gå

Tungen beint i munnen når vi beveger oss oppover denne kanten av snø med is under

Stemningsbilde fra returen :)

Utsikt kan jeg ikke si noe om, for vi hadde tykk tåke på hele turen. Jeg har fått låne et bilde som viser hva vi gikk glipp av. Befinner vi oss i området igjen (og det er klarvær) vil vi helt sikkert ta turen igjen.

Foto: Lars Engeli

Meto - bind II Øya en ungdomstrilogi av franske Yves Grevet

"Huset" heter første bind i Meto-trilogien, og den gjorde inntrykk på meg. Nå er andre bind "Øya", kommet ut på norsk, og etter å ha sett 14 åringen i huset lese både seint og tidlig, var det ikke fritt for at jeg hadde forventninger til Øya.

Fra bakpå boken:
64 gutter innesperret i et hus på en isolert øy. En desperat kamp for frihet. Utenfor Huset - en virkelighet de ikke kunne forestille seg. Meto våkner med sammenklistrede øyne og sterke smerter, fastbundet til en seng. Han er redd. Hvem er det som holder ham fanget? Hvorfor får han ikke lov til å se? og har noen av brødrene hans overlevd blodbadet på øya? Meto-trilogien: Den andre boka fra en brutal virkelighet. 

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2016

Sider: 231

Kilde: Leseeksemplar

Øya er en direkte fortsettelse av Huset, så en bør ha lest starten av trilogien for å få fullt utbytte av serien. I Huset var guttene (ja for det er bare gutter...) gal etter å prøve å få seg ut av dette huset som holdt dem fanget. Når noen av dem greier å bryte seg ut, viser det seg at virkeligheten utenfor, ikke på noen måte er noe bedre enn inni huset.

På øya er det et hierarki, med ledere som holder de under seg nede med kraftige midler. Alle får nye navn og blir delt inn i klaner som holder til i hver sin nisje i store underjordiske huler. Dagene går med til å forbedre gangene, skaffe brensel på stranden,  arbeidet er tungt, kjedelig og farlig, men for det meste ligger de i kamp med hverandre.

De øverste lederne kalles Avskårne ører, en gjeng banditter som Meto og gjengen hans ikke kan stole på. Alle nivåene i hierarkiet er opptatt av å redde sitt eget skinn, og det er i det hele tatt vanskelig for dem å vite hvem de kan stole på i disse omgivelsene, og ønsket om trygghet og forutsigbarhet er det som driver dem videre.

Meto og de andre vet ikke hvor de kommer fra eller hva som er meningen med livet. Det de vet er at de ikke har det godt, og de søker etter en bedre tilværelse, både materielt sett og i forhold til tilhørighet. Er man en sånn som aldri tar initiativ, alltid følger flokken og adlyder ordre vil man klare å overleve, men ikke uten at det koster. Livet er som et nervepirrende spill med nye farer hele tiden.

I dette scenarioet blir vennskap en kostbar ting, og for en voksen leser som ser etter en overordnet "mening" med boken, blir nok dette tema som fester seg. For en leser i målgruppen 10-15 vil nok spenningen og de fantastiske scenene være mer enn nok til å gi en god leseopplevelse.

Slutten var ganske lik den i Huset, men med en overraskende vending. Sondre på 14 leser også denne serien, og liker den godt. Den eneste kommentaren hans er den brå slutten, men det må vi jo regne med når det er en trilogi. 
Yves Grevet skriver veldig bra, og både Sondre og jeg gleder oss til å lese slutten på trilogien, som kommer på norsk til høsten. 

Vår aller første midnattssol - Midnattssolveien innerst i Morfjorden

Det ser mye mørkere ut enn det var, siden jeg knipset rett mot solen

Kvelden i går ble viet solen. Endelig er himmelen blå og vi fikk oppleve det vi kom hit for. Hytten vår ligger i Midnattssolveien, så alt skulle være lagt til rette for en fin opplevelse. Rett før midnatt tok vi med oss fiskestenger og prøvde lykken, mens vi beundret solen som sakte dalte ned mot horisonten.
Etterpå, i hytteveggen med sol i ansiktet ble det midnattsbobler til ære for solen.

Klokken er 00:30 og vi soler oss fremdeles!!!!!

Virginia Woolf - en biografi av Hilde Hagerup

På bloggen Tones bokmerke ble jeg oppmerksom på denne lille perlen av en bok. Det er sakprosa beregnet på ungdom, som på en lettfattelig måte skildrer forfatteren Virginia Woolfs liv og forfatterskap.

Fra bakpå boken:
Virginia Woolf, en av verdens mest kjente og innflytelsesrike forfattere, bestemte seg allerede som tenåring for at hun var genial. Og det stemte faktisk. Hun brukte livet sitt på å skrive de fantastisk romanene hun hadde planlagt som ung, og forfatterskapet hennes kom til å bli helt sentralt i verdenslitteraturen. 

I denne boken forteller Hilde Hagerup sin historie om den mytiske forfatteren - og om vennegjengen, Bloomsbury-kretsen, som på ulike vi satte spor etter seg i det britiske samfunnet. En lykkelig historie? Nei, det endte med litteraturhistoriens kanskje mest berømte selvmord.


For en dame! For et liv hun har hatt! Som den ivrige leser av bloggen min vil ha sett, så har jeg gitt denne lille boken full pott på terningen.

Hvem som helst kan google navnet hennes og få opp de rene fakta om Virginia Woolf, men i denne biografien blir fakta presentert og fortalt på en måte som gjør at leseren føler at en er med på reisen.

Virginia vokste opp i en stor familie hvor både mor og far hadde barn fra hver sitt tidligere ekteskap. De hørte til i øvre middelklasse og bodde på de beste adresser i London. Tilsynelatende skulle alt ligge til rette for at hun skulle leve et bekymringsløst liv, men sånn skulle det ikke bli.

Hilde Hagerup skildrer Viktoriatiden, hvordan landet og skikkene blant menneskene var på denne tiden. Familien levde blant fiffen, de var til dels snobbete men Virginia og hennes søstre ble undervist hjemme, og fikk ikke gå videre på skole etter endt grunnskole, sånn som brødrene.

Moren til Virginia døde da hun var 13 år, noe som gikk sterkt inn på henne. Faren sørget heftig over sin døde kone, noe som gikk hardt ut over barna, og særlig de yngste. De neste ti årene i Virginias liv er preget av farens sorg, brorens overgrep og når far dør reiser hun på en dannelsesreise til Italia, hvorpå hun utfører sitt første forsøk på å ta sitt eget liv.

Søsknene gjør opprør mot snobberiet, og flytter fra Kensington til Bloomsbury, som den gang var et ganske slitt område. Hun blir kjent med Leonard Woolf som skulle komme til å bli hennes mann. Han var ikke født til penger, og måtte jobbe for dem, noe som var spesielt i hennes kretser. De giftet seg i 1912, og selv om de elsket hverandre høyt forsøkte Virginia på nytt et år senere, å ta sitt eget liv.

I 1913 startet de sitt eget forlag The Hogarth Press, hvor Virginia kunne gi ut sine bøker, uten å måtte gå den fornedrende runden om å be om å bli publisert. Så kom første verdenskrig, som selvfølgelig preget hennes liv på lik linje med alle andres.

Virginia Woolf hadde et anstrengt forhold til kropp og følelser hele livet. Hun giftet seg med en mann som ikke krevde mye av henne som kvinne, og forelsket seg i kvinner. Livet hennes var preget av hennes mentale tilstand, som svingte voldsomt og hun var opptatt av feminisme.

28 mars 1941 fylte hun lommene med stein og vandret ut i elven Ouse, hvorpå hun denne gangen lykkes med sitt forsett om å ta livet av seg.

Hilde Hagerup sin biografi nevner også noen av romanene til Virginia Woolf, og forklarer på en lettfattelig måte bakgrunnen for de mest kjente titlene. Det finnes minst 60 biografier om denne forfatteren, så hun er et studie verdig. Denne boken gjorde i alle fall susen for meg, jeg fikk veldig lyst til å se nærmere på hennes bøker, selv om jeg vet at flere av dem klassifiseres som "utilgjengelige" og vanskelig å lese.

Hva sier du? Har du lest noe av henne? og... hvilken av romanene hennes vil du anbefale meg å begynne med?


Boken er gitt ut på Ikon forlag i 2011, men det ser ut som den ikke er i salg lenger.
Du finner den på biblioteket!

Lofotr Vikingmuseum - Kabelvåg - Henningsvær og Svolværgeita

Fiskeværene ligger naturlig nok tett som haggel i Lofoten, og i dag besøkte vi Kabelvåg og det enda mer sagnomsuste Henningsvær. 
Kabelvåg hadde et flott telefonkioskbibliotek, som det var gøy for meg å oppdage, men utenom dette var det ikke mye som gjorde inntrykk. 

"En ekte lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær..." - og no er vi her! Sånt er gøy, og når det lille fiskeværet skilte seg ut med sin "koselighet" var det ekstra gøy. Vi drakk kaffe på kaikanten og tittet inn i de flotte husene, men det som fikk pulsen til å rase var to flotte gatekunstverk. Spesielt det på oljetanken gjorde inntrykk. In cod we trust av PØBEL fant Frode på Google samtidig som jeg oppdaget den.

Kunstverk med perfekt beliggenhet (kan ikke se hvem kunstneren er)

PØBEL sitt verk i Henningsvær - "In cod we trust"

Museer er det også mange av, men Lofotr Vikingmuseum var det som fristet mest. Jeg skal til å begynne på romanen Den siste vikingkongen, og satte stor pris på å bli satt i stemning på museet i dag. Museet og området rundt var utrolig fint. Vi fikk prøve bueskyting, øksekasting og det var mulighet for å være med ut i et vikingskip.
Vi spiste lunch i restauranten deres, og dette ble et herremåltid. Ingrediensene var kun sånne som fantes i vikingtiden, og kjøkkensjefen hadde til og med et flott vegetarmåltid på menyen. Prisene gjorde et overraskende lite innhugg i feriekontoen, så er du her en gang, anbefaler jeg gjerne restauranten også.

Lofotr Vikingmuseum på Borge i Lofoten

Ikke like sjarmerende med vikinger i redningsvester, men det må vel til

Etter denne kraftige dosen med kultur var det tid for tur igjen. Svolværgeita har breket hver gang vi har kjørt forbi, og nå byttet vi på oss tursko og begynte den 40 grader bratte stigningen opp mot topp-punktet. Klyvingen startet så og si med en gang, men turen opp er ikke lang, så hvis du ikke er spesielt svimmel, går det greit å komme seg opp.
Oppe ved "skulderen" var det helt stopp, for de som holdt på å bestige toppen var utstyrt med klatreutstyr, og fortsettelsen var litt ute av vår liga. Etter et lite fotoshoot og beundring av de som holdt på oppe på toppen, bar det ned til bilen.

Fire klatrere helt på toppen - for en bragd!!!

Vi er mer enn fornøyd med å ha kommet så langt

Frode vurderer mulighetene