Meto - bind II Øya en ungdomstrilogi av franske Yves Grevet

"Huset" heter første bind i Meto-trilogien, og den gjorde inntrykk på meg. Nå er andre bind "Øya", kommet ut på norsk, og etter å ha sett 14 åringen i huset lese både seint og tidlig, var det ikke fritt for at jeg hadde forventninger til Øya.

Fra bakpå boken:
64 gutter innesperret i et hus på en isolert øy. En desperat kamp for frihet. Utenfor Huset - en virkelighet de ikke kunne forestille seg. Meto våkner med sammenklistrede øyne og sterke smerter, fastbundet til en seng. Han er redd. Hvem er det som holder ham fanget? Hvorfor får han ikke lov til å se? og har noen av brødrene hans overlevd blodbadet på øya? Meto-trilogien: Den andre boka fra en brutal virkelighet. 

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2016

Sider: 231

Kilde: Leseeksemplar

Øya er en direkte fortsettelse av Huset, så en bør ha lest starten av trilogien for å få fullt utbytte av serien. I Huset var guttene (ja for det er bare gutter...) gal etter å prøve å få seg ut av dette huset som holdt dem fanget. Når noen av dem greier å bryte seg ut, viser det seg at virkeligheten utenfor, ikke på noen måte er noe bedre enn inni huset.

På øya er det et hierarki, med ledere som holder de under seg nede med kraftige midler. Alle får nye navn og blir delt inn i klaner som holder til i hver sin nisje i store underjordiske huler. Dagene går med til å forbedre gangene, skaffe brensel på stranden,  arbeidet er tungt, kjedelig og farlig, men for det meste ligger de i kamp med hverandre.

De øverste lederne kalles Avskårne ører, en gjeng banditter som Meto og gjengen hans ikke kan stole på. Alle nivåene i hierarkiet er opptatt av å redde sitt eget skinn, og det er i det hele tatt vanskelig for dem å vite hvem de kan stole på i disse omgivelsene, og ønsket om trygghet og forutsigbarhet er det som driver dem videre.

Meto og de andre vet ikke hvor de kommer fra eller hva som er meningen med livet. Det de vet er at de ikke har det godt, og de søker etter en bedre tilværelse, både materielt sett og i forhold til tilhørighet. Er man en sånn som aldri tar initiativ, alltid følger flokken og adlyder ordre vil man klare å overleve, men ikke uten at det koster. Livet er som et nervepirrende spill med nye farer hele tiden.

I dette scenarioet blir vennskap en kostbar ting, og for en voksen leser som ser etter en overordnet "mening" med boken, blir nok dette tema som fester seg. For en leser i målgruppen 10-15 vil nok spenningen og de fantastiske scenene være mer enn nok til å gi en god leseopplevelse.

Slutten var ganske lik den i Huset, men med en overraskende vending. Sondre på 14 leser også denne serien, og liker den godt. Den eneste kommentaren hans er den brå slutten, men det må vi jo regne med når det er en trilogi. 
Yves Grevet skriver veldig bra, og både Sondre og jeg gleder oss til å lese slutten på trilogien, som kommer på norsk til høsten.