Oppsummering av lesemåneden oktober

Det nærmer seg vinter med stormskritt og det er fremdeles godt og varmt ute. Jeg har som alltid lest en del denne måneden, og under ser du listen over bøkene, med terningkast og lenker. Har vi lest noen av de samme bøkene kanskje?

1. Jojo Moyes - Etter deg - 4
2. Gine Cornelia Pedersen - Kjærlighetshistorie - 5
3. Vanessa Diffenbaugh - Vi ba aldri om vinger - 5
4. Helga Flatland - Vingebelastning - 6
5. Vetle Lid-Larssen - Hvordan elske en far - 5
6. Martin Aamundsen - Nora og den lille blå kaninen - 5  - barnebok
7. Claus Lundekvam - En kamp til - 4
8. Synnøve Macody Lund - Personar du kanskje kjenner - 4
9. Roy Jacobsen - Hvitt hav - 4
10. Unni Lindell - Min mor har en saks i ryggen - 4  - novellesamling
11. Samuel Bjørk - Uglen - 5  - krim
12. Janne S. Drangsholt - Ingrid Winters makeløse mismot - 4
13. Lars Mæhle - Bouvetøya 2052 - 5  - ungdomsthriller
14. Arne S. Kvalvik - Min fetter Ola og meg - 4  - biografi
15. Ida Hegazi Høyer - Fortellingen om øde - 5
16. Hilde Kvalvaag - Lev vel, alle - 5 
17. Susan Meissner - Hemmeligheter fra et levd liv - 4

Romaner: 11 stk

Ungdom: 1 stk.

Nynorsk: 3 stk.

Krim: 1 stk.

Barnebok: 1 stk. 

Novellesamling: 1 stk.

Biografi: 1 stk.

Norske av året: 14 stk

Det ble mange 4`ere og 5`ere denne gangen, med Vingebelastning som eneste 6`er. Med 14 bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2015 har jeg innfridd målet mitt med å lese masse norsk denne måneden. Her er alle mine norske, mangler jeg en viktig tittel? Noen som vil anbefale meg en norsk bok de har likt veldig godt?

Oktober viste seg å bli en spennende måned. Lykken var stor da jeg i begynnelsen av måneden ble farmor for første gang i mitt liv, til en skjønn liten jente.Lykken snudde seg da jeg mot slutten av måneden opplevde noe, ikke fullt så positivt på jobb. Det er veldig fristende å sette seg ned å lese bøker i en måned, og drømme om en jobb innen litteratur, men jeg må nok opp på hesten igjen.

Bloggen min ser ut som den har blitt en ren bokblogg, for denne måneden har jeg utelukkende skrevet bokomtaler. Jeg liker å krydre sidene med kulturelle innslag, men tiden har vært knapp, og energien laber, så da har jeg ikke skrevet om Dickens stykket En julefortelling på DnS eller om Tertneskorets konsert med Aasmund Nordstoga, ei heller om Forfatterne kommer som jeg deltok på sammen med Beathe. Håper på litt mer "krydder" i neste oppsummering :)

Hemmeligheter fra et levd liv av Susan Meissner

Fra tid til annen dukker det opp bøker hjemme hos meg hvor jeg ikke aner noe om verken boken eller forfatteren. Med denne fulgte det et forlokkende brev, som gjorde at jeg tok en liten pause fra målsetningen min om å bare lese norske forfattere.

Forlaget om handlingen:
Nåtid: Studenten Kendra Van Zant er på vei til landsbygda i England for å intervjue den aldrende kunstneren Isabel McFarland. Hun treffer McFarland idet hun er klar for å avsløre hemmeligheter om andre verdenskrig, Blitz-angrepene på London, og bakgrunnen til sin egen familie. Det McFarland forteller tegner et bilde av London og familien som gir Kendra en ny forståelse av livet og konsekvensene av valgene man tar.
1940-tallet: Søstrene Emmy og Julia Downtree bor med den enslige moren sin i hjertet av London idet krigen bryter ut. Den femtenårige Emmy har et konfliktfylt forhold til moren sin. Hun tar seg av søsteren og har en drøm om å designe og sy brudekjoler. Hun får en deltidsjobb i London i en bryllupsbutikk, men plutselig må alle barn evakueres fra byen og de to søstrene blir skilt fra hverandre.

Emmy bestemmer seg for to ting: Hun må finne igjen søsteren, og hun vil forfølge drømmen sin om å sy kjolene hun har tegnet.

I Hemmeligheter fra et levd liv møter vi søstrene Emmy og Julia. De er 15 og 7 år gamle når Tyskland for alvor begynner å bombe London i 1940. Storesøster Emmy har planer for sin egen fremtid, noe som fører til at søstrene mister hverandre i kaoset som oppsto da bombingen startet.

Skildringene av kaoset i London i 1940 er gjort på en troverdig og fengslende måte. Beskrivelsene av menneskenes skjebner under blitzingen, tar oss med helt inn i det private, og lar oss forstå hvordan livet kan og må fortsette selv om bombene hagler rundt en. Her får vi detaljer rundt hvorfor folk gjorde som de gjorde og rammebetingelsene de måtte forholde seg til da det sto på som verst. Denne skildringen utgjør absolutt den sterkeste delen av romanen.

Historien er lagt opp på en tradisjonell måte, hvor 93 år gamle Emmy forteller sin historie til Kendra, som holder på med en oppgave. Det meste av handlingen er skildringen av hendelsene i Emmy og Julias liv under og etter 2. verdenskrig. Her er et lite mysterium som skal løses og ting holdes hemmelig, men dette er ikke skjult, så leseren har liksom oversikten hele tiden.

Siste del av romanen består mest av brev, og når jeg har kommet så langt begynner det å gå litt trått. Denne delen fenger på langt nær så mye som de foregående 300 sidene har gjort, og er preget av at begge jentene tar ansvar for at de ødela livet for hverandre.

Er du på jakt etter en tradisjonell roman som er lettlest og ikke krever for mye av leseren, så er dette boken for deg!

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2015

Sider: 413

Kilde: Leseeksemplar

Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag

Hilde K. Kvalvaag var et nytt hyggelig bekjentskap for meg, selv om hun har skrevet en roman før i tillegg til ungdomsromaner og litt av hvert annet. Jeg hadde stor glede av
Lev vel, alle og anbefaler den gjerne videre.

Fra bakpå boken:
Motvillig blir den seksten år gamle Knut med mora Gunhild til Canada. Dei skal følgje fotspora til oldefaren som forlét familen og seks born i Noreg for aldri å kome tilbake. Knut har droppa ut av skulen etter ein alvorleg valdsepisode og mora håper at turen skal bli eit vendepunkt. Ho har sjølv sine grunnar for å ønskje seg vekk.

Reisa fører dei ut i den canadiske villmarka, der ingenting blir som dei hadde trudd.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2015
Sider: 287
Kilde: Leseeks

Denne romanen er bygget opp på en sånn måte at det skjulte avdekkes etterhvert. Når Gunhild og Knut reiser fra Norge til Canada, vet vi ikke annet enn at de skal finne ut litt mer om den forsvunne oldefaren. Men, det er flere grunner til at de reiser, og både mor og sønn har opplevd ting som de så vidt har lagt bak seg, og som de har tilgode å snakke om.

Forholdet mellom mor og sønn er ikke særlig bra. Gunhild gjør alt hun kan for å få Knut i tale, og gjøre dette til en hyggelig tur, men han er kald og uberegnelig og vanskelig å bli klok på. Vi øyner en skuffelse og en stor sorg i guttens liv, som gjør det lettere å forstå hvorfor mor tillater at han oppfører seg sånn som han gjør.

Turen til Canada byr på dramatikk ved flere anledninger. Det ble aldri kjedelig å lese, for måten handlingen er bygget opp på gjorde at det var få dødpunkter. Språket var lekende lett, og stilen er gåtefull på en måte som gjør det enkelt å følge handlingen. Leseren trenger ikke tolke og forholde seg til en masse ukjent på veien, men allikevel er her nok substans til at nysgjerrigheten holdes ved like gjennom hele boken.

Natta kjem mot land som eit luftskip på himmelen. Først sakte, så plutseleg fell mørket over dei. 

Det jeg likte veldig godt med denne romanen var de mange flotte stemningsbildene. Her er det mye storslått natur, med både bjørn, ulv og mektige ørner. De sitter ute rundt et bål om kvelden og spiller gitar, og alt er lutter idyll. Samtidig får vi vind og vær og ikke minst gnagsår, dramatikk er det aldri mangel på. Romanen anbefales på det varmeste!

Andre bloggomtaler: Aina Basso - Bokogmalebloggen - noen flere?

Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer var allerede før jeg leste hennes nyeste roman, en bejublet forfatter i mine øyne. Fortellingen om øde føyer seg absolutt inn i rekken av glimrende litteratur fra henne.

Forlaget om romanen:
Midt i det eneste havet, i det svarteste dypet, i det sterkeste lyset, i den voksende blå og levende avstanden, har jordskorpa revnet og sprengt seg, ramlet og reist seg, og kastet sitt innerste brennende oppover, utover - til en øy.

Slik begynner den underlige og dypt fascinerende fortellingen om tannlegen Carlo, som trekker ut alle sine tenner og forlater et komfortabelt liv i mellomkrigstidens Europa til fordel for en tannløs eneboertilværelse på en øde øy i Stillehavet. Det går ikke lang tid før han får uvelkomment besøk av et eventyrlystent ektepar, og med ett er det sosiale gnisninger på den lille øya. Bedre blir det ikke når en eksentrisk baronesse slår seg ned på stranden med sitt mannlige harem. 


Kampen for tilværelsen er knallhard, og det er vanskelig å si hva som er mest truende: menneske eller naturen.

Fortellingen om øde er inspirert av faktiske hendelser, hvor nordmenn var involvert. Vil du lese mer om dette ta gjerne en titt på bloggen erikstenvik. Det er kanskje lurt å gjøre det etter du har lest romanen, så du ikke ødelegger preget av eventyr som gjerne følger, hvis du leser romanen uten å vite for mye om den.

Vi blir først kjent med Carlo, som bryter opp fra dagliglivets krav og vil bosette seg i ensomhet på øya Floreana, den sørligste av Galapagosøyene. Carlo beskrives som arrogant og narsissistisk og er absolutt ingen naturkjenner. Han rammes av frykt og apati når han kommer frem, noe som gjør at det går et helt år før han kommer seg vekk fra stranden. Eksistensielle refleksjoner får ham til å begynne å skrive rapporter, som han legger i en postkasse han har snekret sammen, og satt opp på stranden, i håp om at en passerende båt skal ta det med. I rapportene fantaserer han frem overflod av drikkevann og mat og skaper i beretningene sine det han ikke har greid å skape i virkeligheten.

Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undrer han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt.

En dag Carlo er borte fra stranden noen timer, blir postkassen tømt, og det han har skrevet blir fraktet til sivilisasjonen. Det er Carlos besnærende skildringer som lokker flere til øya, og etterhvert dukker Marie og Heinzel opp. Møtet med Carlo går ikke helt som paret har sett for seg, men jeg skjønner Carlos frustrasjon over å ikke være alene lenger.

Når baronessen dukker opp på stranden, føles ikke omgivelsene trygge lenger for de som har bosatt seg lenger oppe mot fjellet. Hun er en helt spesiell person, som regjerer med mennene sine som om hun var den verste despot. Vet ikke om følelsen er tilsiktet eller på sin plass, men siden dette foregikk på 30-tallet og vi får noen henvisninger til uro i Europa, og hun blir kalt djevelen, antar jeg at baronessen kan tolkes som opphavet til andre verdenskrig.

Jeg liker godt å lese om vennskapet mellom Carlo og øglen, og henvisningene til vannet som stiger, (eller øyen som synker) er også fengslende. Marie med tungsinnet sitt er også fascinerende å følge med på, men hjertet mitt ligger hele tiden hos Carlo.

Romanen ble lest på en regnfull lørdag hvor vinden la trærne utenfor vinduene flate. Fremdriften var stor, og jeg frydet meg over det jeg leste. Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!

Det var fjorårets roman Unnskyld som var mitt første møte med Ida Hegazi Høyers forfatterskap. Siden har jeg lest Under verden også, men har UT tilgode. Forfatteren var med romanen Unnskyld, en av 3 nominerte til bokbloggprisen 2014 i sin klasse, og hjertelig tilstede da prisen ble delt ut.

Flere bloggere: Beathe og Bokstavelig talt Ingalill? Silje? Anita? venter i spenning :) 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015

Sider: 237

Kilde: Gave fra Beathe

Bouvetøya 2052 - en klimathriller fra fremtiden av Lars Mæhle

Lars Mæhle skriver både for voksne og ungdom. Jeg liker godt ungdomsbøkene hans, selv om kroppen min er godt inne i sin andre ungdom. Bouvetøya 2052 hørtes litt "sær" ut, men overrasket med å fenge meg enormt.

Forlagets presentasjon:
Året er 2052. Startskotet går for tidenes heftigaste nett-reality, ein klimakonkurranse på isolerte Bouvetøya i Sørishavet. 

Ein ungdom frå kvar verdsdel, kvar med sine unike eigenskapar, skal knive om enorme pengesummar. Dei skal vere offline i tre dagar, mens resten av verda kan følgje dei gjennom liveoverføringar. 
Men er Bouvetøya 2052 verkeleg ein sjanse til å endre planetens framtid? Mot sin vilje blir den norske aktivisten Roland vikla inn i eit spel på liv og død.

Er du klar for noen kraftige sleivspark til norske myndigheter når det gjelder klimapolitikk? Da må du få med deg denne!


I forlagets omtale står det at ungdommene skal være offline. Det betyr mye mer enn hva vi tenker som offline, for i 2052 har vi blitt enda mer internettifisert enn det vi er nå. De får utdelt et sanntidsur, noe de knapt vet hva er, og må greie seg med det, når de er på en liten øy 160 mil fra nærmeste fastland.


- Stilig hologram, bror. 
Julian lyste opp. 
- Ikkje sant? Siste versjon av Holo-Adobe.
Han la brått stemma i eit mørkare toneleie, slik som i reklamen for sisteversjonen:
- Meir verkeleg enn røynda sjølv. 
Roland smilte.
- Har du dei andre deltakarane på holo?
Fingrane til veslebroren flaug igjen over handflata. Og dei andre deltakarane til Bouvetøya 2052 steig ut frå projektoren og fram i rommet, krystallklare - og i kampmodus:

Det er fem deltagere i klimakonkurransen som skal vare i kun 3 dager. Bouvetøya er den mest avsidesliggende biten land i hele verden, og befinner seg i Sørishavet.
Vi blir først kjent med Roland, han kaller seg klimavokter og har blitt plukket ut som deltager fra Norge. Samtidig blir vi introdusert for mannskapet på isbryteren Hanse Explorer som er en del av opplegget. Sven er en sjøsyk svenske og Armin er en skalla pygmè som er nettprogramerer mens Grol er kapteinen. Når de skal passere Larsbua ser de at lyset er på der inne. Grol er sikker på at han slukket det da de var i land, så de trosser stormen og setter snuten mot øya, noe som får fatale følger.

Det er ikke bare karakterene som er grundig utarbeidet, både hovedoppgavene, deloppgavene og tvekampene som ungdommene skal gjennom er godt gjennomtenkt, og bidrar til å gjøre romanen tankevekkende. Vi er innom energibruk i forbindelse med byggebransjen, konflikten fornybar energi vs ikke-fornybar energi, og CO2-utslipp i forbindelse med transport.

CO2-regimet Norge blir skikkelig satt på plass når det gjelder vår rolle innen fossil energi, og i tilbakeblikk snakker de om Jens Stoltenbergs medvirkning til å ødelegge helsen til kloden vår, med sin politikk.

Selv i dette fremtidsscenarioet føles handlingen realistisk. Noen kommentarer om "før i tiden" plasserer dagens nordmenn i historien, som beskriver en verden hvor all isen på nordpolen har smeltet, og antallet klimaflyktninger i landet byr på store utfordringer.
Romanen er intens fra første til siste side, og byr på overraskende vendinger hele tiden. Språket er lett, og de korte kapitlene som gjerne avsluttes med en cliffhanger, gjør at dette blir en slukebok uten like.

Tenker du at en fremtidsroman som handler om ungdommer i et realityshow, høres sært ut, så lover jeg deg en fin leseopplevelse om du vil gi boken en sjanse, jeg anbefaler den for ungdom i alle aldre! (Også dere som normalt ikke leser nynorsk, Lars Mæhle sitt språk er lettfordøyelig, også for oss bergensere)

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015

Sider: 318

Kilde: Leseeksemplar

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt

Etter å ha lest Janne Drangsholt sin nye roman er jeg skrekkelig takknemlig for at jeg har så pass orden på livet mitt som jeg faktisk har. For en selverklært humor-løs person, fant jeg denne snodige lille saken ytterst underholdende.

Fra bakpå boken:
Ingrid Winter sitter fast. I huset hun ikke får solgt, i FAU-møter, i jobbkonflikter, i frykten for dørselgere, i et ekteskap som har mistet gnisten, i sin egen hverdagsangst. Bedre blir det ikke når hun ufrivillig blir plukket ut som representant i en jobbdelegasjon til St. Petersburg. Det skal være starten på forskningssamarbeid over landegrensene, men med Ingrid Winters deltagelse utarter det raskt til kaos, trusler om å bli sendt til Sibir og hostesaft som ikke er hva den utgir seg for å være. Men kanskje er en dose kaos akkurat det som trengs når alt har stivnet i et liv?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2015
Sider: 252
Kilde: Leseeks

Denne romanen handler ene og alene om Ingrid Winter. Hun er litteraturforsker (eller noe sånt) i fast stilling på universitetet. Hun er lykkelig gift med en sindig, rolig lege og de har tre små barn sammen. Livet til Ingrid er kaotisk, og krevende overordnede og ryggdolkende kolleger gjør det ikke enklere.

Ingrid er oppe i en rekke situasjoner i løpet av ganske kort tid. Sånne situasjoner som vi alle kan kjenne oss igjen i, og som vi har opplevd, men sjelden så mange tilfeller på så kort tid. Det er ikke rart at det nesten tørner rundt i Ingrids hode.

Etterhvert blir Ingrid nødt til å være med på en jobbreise til Russland. De skal forsøke å hale i land en samarbeidsavtale med et universitet i St. Petersburg, og dette blir det selvfølgelig mye komikk med. Handlingen er ikke preget av dunkle hemmeligheter eller dype refleksjoner, men Pene-Putin sa noe som festet seg i meg:

Jeg gråt. Slik jeg hadde grått i mange måneder. Slik jeg hadde grått siden jeg var tolv og grudde meg til å gå hjem fra skolen, fordi jeg fryktet hva som ventet. I det huset hvor jeg bodde.
  Og Pene-Putin la armene sine rundt meg.
  - Du er en spurv, sa han,  - du bruker opp energien din fra øyeblikk til øyeblikk. På å være redd. På dårskap. På mennesker som ikke betyr noe. Hva er det du søker etter?

Janne Drangsholt skriver lekende lett og morsomt om hverdagslig motbør vi alle kan kjenne oss igjen i. Historien hadde en sånn effekt på meg, at jeg ikke greide å legge fra meg boken, så jeg leste den på en dag. Historien er kronologisk og enkel på en sånn måte at leseren ikke trenger å tolke og finne ut av ting mens hun leser.
Anbefales gjerne videre!

Andre bloggere om boken:
Beathes bokhjerte
Ellikken
Ebokhylla mi
Solgunn sitt
Bøker & bokhyller
Les mye
Tones bokmerke

Min fetter Ola og meg av Arne Schrøder Kvalvik

Boken Arne Schrøder Kvalvik har skrevet fremstår som en samtale mellom hans fetter
Ola Schrøder Røyset og ham selv. Dette er ikke en bok utelukkende for de som er involvert med mennesker med funksjonshemming, men en reflektert historie om å finne mening med alt dette som vi kaller livet.

Fra bakpå boken:
Jeg tenkte ofte på søskenbarnet mitt Ola i oppveksten. Ola som var uhelbredelig syk og satt i rullestol. Han som legene mente ville dø før han ble to år, men som overlevde det meste. Da jeg selv ble pappa slo det meg hvor sårbart livet kan være, og at jeg aldri har spurt hva Ola selv tenker om livet sitt. Hvordan er det å vokse opp med en kropp uten muskler, men med et hode som fungerer? Finner han en lykke i hverdagen sin, eller bør slike som ham sorteres bort? Nå har Ola blitt over 20 år og jeg har noen spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Men da må jeg spørre de nå. Før det er for sent.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2015
Sider: 202
Kilde: Leseeks

For å være en som ikke bryr seg nevneverdig om coveret på bøkene jeg leser, så må jeg si at dette coveret har noe eget ved seg. Det er maskulint og sterilt, samtidig som det oser kjærlighet og respekt. All ære til Lasse Berre som har ansvar for illustrasjonen!

Hadde det ikke vært for en direkte henstilling om å lese boken, så hadde denne nok godt meg hus forbi (til tross for coveret). Glad er jeg for tipset, for boken er virkelig en jeg er glad for å ha fått med meg.

Ola er født med Spinal Muskel Atrofi, en sykdom som ble stadfestet da han ikke begynte å bevege seg som normale babyer rundt 1 års alder. Han fikk da en prognose på 2 år av legene - Ola har nå passert 20, men det er synd å si at han lever i beste velgående, han har hele tiden dødsdommen hengende over seg.

Boken er en optimistisk skildring av et menneske som har fått sin andel utfordringer, men som allikevel har et menneskesyn og livssyn det står respekt av. I løpet av 202 sider blir vi kjent med Ola og forsåvidt også Arne, når de prater om livet, sykdommen, fortid og fremtid. Vi får høre om hvordan familien takler sykdommen, alle på sin egen måte. Hvor uendelig glad han er i lillebroren Simon, og hvordan mor og far hvert på sitt vis tok seg av Ola i oppveksten.

Det er ikke en solskinnshistorie dette her, og det er heller ikke syt og klag. I mine øyne er dette en passe balansert skildring av et liv som vi andre bare kan forsøke å forstå rekkevidden av. Vi blir tatt med  inn i hverdagen i barnehage og skole, og senere får vi skildret hvordan det var for Ola å delta i russefeiring. Alle disse hverdagslige tingene som vi tar for gitt, måtte Ola og familien planlegge til minste detalj, for at han skulle kunne delta på en naturlig måte.

En annen gang jeg var på kjøpesenteret med kompiser, lånte gutta seg noen rullestoler, og så kjørte vi rundt mens vi lagde rare grimaser.
 - Hvorfor gjør dere dette, da? spurte mamma.
 - Vi leker hemma, svarte jeg. 
 - Men du er jo hemma, sa mamma.
At jeg selv var funksjonshemmet var ikke en tanke som slo meg, selv om det på barneskolen var en jente som så det som sin oppgave å minne meg på nettopp det.

Jeg likte godt å lese om den sunnmørskristne menigheten han hørte til, og om hvordan han lurte alkohol inn i peg`en i russetiden. Ola er nå politiker, og vi får høre hvorfor han valgte Frp, som sitt parti. Det som rørte meg mest, er omsorgen han viser foreldrene sine, når han heller ligger våken enn å be om hjelp til å bli snudd om natten. Henstillingen på side 78 er til alle foreldre med syke barn, ta imot hjelp, vil dere være martyrer og klare dere uten hjelp, er det barnet det går utover!

Boken er ikke satt opp som et intervju, selv om det i stor grad er Arne som spør og Ola som svarer. Arne har også sin egen stemme som forteller litt om hans første år som pappa, og hans forhold til datteren Alva. Vi får også et inntrykk av at fetterne ikke har vært spesielt nær i oppveksten, men at de har funnet tonen i forbindelse med dette felles prosjektet.

Et menneske er så uendelig mye mer enn bare kroppen, og det får Ola og Arne nydelig frem når de i denne boken forteller sin historie. Absolutt en bok jeg er glad jeg har fått med meg, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Rose-Marie har skrevet en flott omtale om denne boken, ta gjerne en titt innom henne!

Min mor har en saks i ryggen - novellesamling av Unni Lindell

Unni Lindell gir i høst ut en samling med spennende noveller. Som seg hør og bør en novelle, er de bygget opp på en intens måte, og hver og en avsluttes gjerne med en overraskende vending. Min mor har en saks i ryggen har mye død og fordervelse men absolutt ingen dødpunkter.

Krim er en sjanger som egner seg godt som lydbok. Jeg er ofte ute og går når jeg lytter, og ved et par anledninger da jeg lyttet til denne boken holdt jeg på å skjene rett utfor veikanten, så hold deg fast!

De 19 novellene er av varierende lengde, og inneholder et stort spekter av tema og bakgrunner. Vi er i nåtid i Norge og i 1800-tallets skyggefulle London. Det handler om utroskap, betroelser, trugsmål og hevn.
Noen ganger er det "den som ler sist, ler best" mens andre ganger er det hevn servert på et fat.


Spesielt spennende var novellen hvor ugjerningsmannen lokker til seg to små jenter. I denne novellen, som i flere andre i denne samlingen dukker også Cato Isaksen og Marian Dahle opp, et kjært gjensyn med etterforskerne fra romanene hennes.

Unni Lindell har gode karakteroppbygninger. Det var ikke mange setningene som skulle til før jeg så for meg den gammeldagse konfeksjonshandleren, og følte på kroppen hans frustrasjon over at datteren ikke lever opp til hans forventninger. Noen "usannsynligheter" dukker det opp, men de kom jeg lett over, for når målet er å oppleve grøss og spenning, så ser en gjerne gjennom fingrene med at ikke alle detaljer føles troverdig.

Gisken Armand og Dennis Storhøi sitt samarbeid om å lese inn novellene, medvirker til det gode resultatet. Dette er absolutt en lydbok (eller bok) jeg vil anbefale deg å se nærmere på.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 8 timer og 14 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Uglen av Samuel Bjørk - grøsselig spennende krim!

Husker du Det henger en engel alene i skogen? Uglen er bok nummer to i serien om Holger Munch og Mia Krüger. Da den første boken kom ut i 2013 var pseudonymet hemmelig, og spekulasjonene var mange. Nå er det ikke hemmelig lenger at forfatteren er Frode Sander Øien, gratulerer med en skikkelig spennende bok nummer to!

Fra bakpå boken:
Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har én betingelse før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen med barn fra før. Men hans utkårede har både en sønn på to og en datter på fire.
Barna sendes bort,og paret vies i hemmelighet, men ekteskapet blir kort, dystert og blodig. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Når en ung kvinne blir funnet drept, i en makaber stilling og overstrødd med fuglefjær, begynner noen å se sammenhenger fra en annen tid. Etterforskerne Munch og Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2015

Sider: 524

Kilde: Leseeksemplar

Når en har lest en bok en likte godt og så to år etter endelig sitter med bok nummer to i hendene, så er det ikke fritt for at det kribler forventningsfullt i magen. Jeg utstyrte meg med diverse remedier (te og m) la leseputen på fanget, beina på krakken, og der ble jeg sittende. Helt oppslukt av boken, så det gikk utover både nattesøvn og hverdagstrim. Det som er problemet med intens lesing, er at 524 sider er lest på null , niks.

Som du sikkert skjønner innfrir Samuel Bjørk mine forventninger, så det holder i lange baner. Nå kjenner jeg jo karakterene, og føler gjensynsglede når Holger Munch, etter tre små innledende historier endelig er på banen. Han er på vei til bursdagsfeiring til barnebarnet Marion, hos sin fraskilte kone, som fremdeles bor i deres gamle hus. Først overhører han telefoner og meldinger som sier at han må komme seg på jobb, men tilslutt er han nødt til å atter en gang forlate familien til fordel for jobben.

Mia Krüger er sykemeldt etter den forrige saken hun var med på å løse. Hun får ikke komme tilbake før hun har møtt opp til psykologavtalene, og han har friskmeldt henne. Hun er veldig ensom, drikker og doper seg og er preget av tapet av tvillingsøsteren. Men, hun er den skarpeste kniven i politiskuffen, så når det begynner å blåse rundt ørene til Holger Munch, er hun inne i varmen igjen.

Persongalleriet er stort men ikke uoversiktlig. Alle karakterene har "sin greie" som gjør det lett for leseren og skille dem fra hverandre. Curry gambler og drikker, Gabriel Mørk er en tidligere hacker som har gått over til den lyse siden og Ylva er hun nye. I tillegg kommer alle som avhøres for å komme frem til rett gjerningsmann.

Den forrige romanen involverte ugjerninger gjort mot barn, og det gjør denne også. Det blir dog ikke direkte ufyselig å lese, selv om mishandling av barn er et tema. Vi blir tatt med til et ungdomshjem, og noe av handlingen utspiller seg blant beboere og personell her. Vi får også et innblikk i den Thelemiske lære, en organisasjon eller frimurersekt som ser ut til å drive med satanismelignende aktiviteter. Intrikate aktiviteter på nettet er sentralt i denne boken, aktiviteter som får Holger Munch til å føle seg gammel og akterutseilt.
Jeg har ikke lyst å si mer om handlingen, for den er et konglomerat av innledende historier og hint om mulige gjerningsmenn. Det forlaget røper i presentasjonen sin, gir oss bakgrunnen for historien, men utgjør bare de tre første sidene i boken.

Samuel Bjørk bruker alle virkemidlene i boken, og for oss som leser en del krim blir mange av dem kjente og lett å gjennomskue. Jeg for min del har en greie med at jeg ikke liker når etterforskerne eller deres familier blir innblandet i etterforskningen. Det blir de til gangs i denne boken, ikke bare en av dem, men flere, noe jeg prøver å overse, men ender med å ergre meg over. Det er den eneste grunnen til at Uglen ikke scorer full pott på poengskalaen hos meg.

Mulige gjerningsmenn blir introdusert på løpende bånd, jeg noterte meg 5 stykker, men det er ikke før helt på slutten at vi får bekreftet hvem det er som står bak ugjerningene.
På tross av "greien min" liker jeg godt måten Samuel Bjørk skriver. Etterforskningen har hele tiden fremdrift, så vi slipper å få gjentatt de samme tingene. I noen bøker så føles noe, så tenkes det samme, så vurderes det om det skal sies videre, så blir det sagt, så blir det repetert... Vel, sånn er det ikke her, i Uglen er det rett på hele tiden med masse action, akkurat sånn som jeg liker det.

Nok sagt om boken, er du på jakt etter litt spenning i høstmørket så er dette absolutt boken for deg! Du trenger ikke ha lest Det henger en engel alene i skogen for å ha utbytte av Uglen. God lesning!

En kamp til er Claus Lundekvam sin biografi

Selvbiografien er fortalt til Thomas Carlsen, som på en lettlest og halvmorsom måte greier å formidle alle sider av livet til mennesket og fotballspilleren Claus Lundekvam.

Forlaget om boken:
Claus Lundekvams fotballkarriere er en suksesshistorie uten sidestykke like mye som historien om livet etterpå er en nedtur av de sjeldne.
Det fantes kanskje mer målfarlige spillere enn Claus Lundekvam. Ifølge hans gamle manager Gordon Strachan kunne du ha lagt en død mann i straffefeltet, og han hadde hatt større mulighet til å score på en corner.
Kapteinsbind og 411 kamper for Southampton plasserer imidlertid midtstopperen fra Austevoll i et eksklusivt selskap. Ingen nordmann har flere kamper på toppnivå i engelsk fotball. I løpet av de tolv årene han spilte for The Saints ble han en av klubbens viktigste spillere, elsket for sitt hjerte for klubben, hyllet for sin ro i avgjørende øyeblikk.


Biografien begynner med slutten, når Claus Lundekvam som 35 åring, skal spille sin siste av i alt 411 kamper for Southampton. Dette er en testimonialkamp, en ære som blir vist spillere som har spilt for den samme klubben i over 10 år og han har valgt seg Celtic United som motstander.

Jeg sitter i garderoben, snart i gang med min første trening for The Saints, og et digert nesegrev kommer inn, etterfulgt av resten av et menneske. Han ser på meg med et forbauset uttrykk, stanser på vei inn, som om han ikke helt skjønner hva jeg har der inne å gjøre.
  Claus, sier jeg og rekker ut hånden. Jeg er ny her. 
  Oh, sier han. Right. Den nye midtstopperen. Jeg håper du er like god som manageren sier du er. Gudene skal vite at vi trenger det. 
Jeg trodde han var en uteligger som var på omvisning, skal han si til alle som vil høre på de neste tjue årene.

Historien presenteres i to hendelsesforløp som følger hverandre gjennom hele boken. Det ene tar for seg karieren hans, mens det andre skildrer livet hans etter han la opp i 2008.
I den delen som omhandler karieren blir vi kjent med Claus allerede som lilleputtspiller på laget Selbjørn. Han avanserer til Austevoll og som 17 åring flytter han til Bergen for å gå på skole, og får da tilbud om å forsøke å spille seg inn på Brann. Når Hallvard Thoresen i 1992 overtar som trener for laget i våre hjerter, kommer den da 19 år gamle Claus Lundekvam med på A-laget.

De som følger godt med på fotballen i Norge kjenner kanskje merittene til Claus Lundekvam herfra. Jeg fant stor glede i å få minnet forfrisket på begivenheter som hans første møte med engelsk fotball, på OL-landslaget mot England, og hans første cup-finale, som var mot selveste Rosenborg i 1995.

Historien til Claus Lundekvam er preget av å posisjonere seg for nye mål, og vise at han duger. Han har lidd nederlag og vunnet seire, mange flere av begge deler enn jeg hadde innbilt meg. Teksten er spekket av massevis av saftige detaljer og avsløringer til å få hakeslepp av, men selv om navn nevnes tror jeg ikke han kommer til å få pes for det han sier, for han holder seg godt innenfor anstendighetens grenser.

Det hele begynner et kvart århundre tilbake, så tv-personligheter og andre aspekter ved samfunnet vårt er gjenkjennelig og kjekt å lese om. Jeg har ikke kontroll på alle Branntrenerne eller landslagstrenerne i denne perioden, men når jeg leser om dem her, er de jo alle kjente for meg.

En kamp til er ikke bare en bok for fotballelskere eller dem som liker å rulle seg i saftig sladder. Claus Lundekvam greier på en briljant måte å skildre både livet som proffspiller og motgangen han følte da han i 2008 ga seg som fotballspiller. Han byr på seg selv, og holder ikke tilbake. Jeg følte med ham da jeg leste, og kan ikke annet enn beundre hans åpenhet og ønske om å forbedre seg. Nå bor Lundekvam i Bergen og trener 5. divisjonslaget Bønes.

Besøk gjerne bloggene Beathesbokhjerte og Så rart, de har også skrevet om boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 252

Kilde: Leseeksemplar

Roy Jacobsens nye roman Hvitt hav er oppfølgeren til De usynlige

De usynlige gikk rett hjem hos meg, nok til at jeg nominerte den til bokbloggerprisen 2013. Derfor var jeg naturligvis spent og nysgjerrig på fortsettelsen på historien om Ingrid på den forblåste øya uti havgapet.

Fra bakpå boken:
Året er 1944. Ingrid har vendt tilbake til sin barndoms øy, og tror hun er alene. Hun setter garn og ruster seg for vinteren. Hun klyver over gjerdene som da hun var barn. Men hun er ikke noe barn. Og på uventet vis får hun oppleve kjærligheten gjennom noen intense vinteruker.

Fortsettelsen av historien om Ingrid på den veiløse øya Barrøy er preget av enda mer ensomhet enn i den første boken. Hun er helt alene når hun returnerer til øya, for tante Barbro har blitt oppholdt i land.

Det som kommer rekende og strander i øya hennes er nesten for mye for et menneske å håndtere, men Ingrid er en tøffing og gjør alle de rette tingene. Følgene av denne hendelsen driver hele historien, og gir den nerve.

Historien er preget av tyskernes inntog i landsdelen, og lokalsamfunnet preges av soldater og av de russiske krigsfangene. Jeg kan formelig kjenne stanken av våt halm, svette, diesel, fjøs og råtten sild der jeg sitter og leser.

Han så for første gang rett på henne, men falt i tanker istedenfor å eksplodere, og Ingrid kunne ikke bestemme seg for om hun så en skyldig manns skamfulle avbikt i det verkende blikket eller vare enda mer alderdom, eller krig, som om også Henriksen skulle være rammet av krigen.

Hvitt hav er en fin fortsettelse av De usynlige. Romanen er velskrevet og det klinger godt når jeg gjentatte ganger må lese noen setninger på nytt (på norlandsdialekt...). Handlingen følger ikke et kronologisk forløp helt til punkt og prikke. I og med at Ingrid i en tid lider av hukommelsessvikt, så hoppes det frem og tenkes tilbake. Dette får meg til å stusse pittelitt, men dette virkemiddelet gir teksten ekstra dybde.

Det er nok ikke like mye fraspark i denne romanen som i den forrige, sammenlignet med den, er denne en solskinnshistorie. Ingrid er en sterk, selvstendig og foretaksom kvinne, som lykkes med alt hun setter seg fore. Hun opplever kjærlighet, har en god tanke for alle, tar seg av flyktninger og får bruket opp å gå igjen. Her er ingen sult eller overveldende fattigdom, men nøysomhet blant hardt arbeidende mennesker som har et praktisk syn på livet.

Jeg liker språket Roy Jacobsen bruker når han skriver, det har en helt egen klang. Hvordan han drar den karrige nordlandskysten inn i stuen til meg, og får meg til å drømme meg vekk til et øde fyr i havgapet. Han har gode karakterer, men det er skildringer av stemninger, vær og ensomhet som spiller på mine strenger.
Romanen(e) anbefales på det varmeste!
Vil du vite mer om handlingen ta gjerne en titt på Rose-Marie sin flotte omtale

Anettesbokboble, Artemisia og Kleppanova har også skrevet om boken.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Sider: 235
Kilde: Leseeksemplar

Hvordan elske en far - og overleve av Vetle Lid Larssen

Som tittelen på boken indikerer er dette et portrett av en far gjort av hans sønn. Selv om tittelen har en negativ betoning leser jeg boken som en sønns hyllest til sin kjære far.

Fra bakpå boken:
Vetle Lid Larssen elsket sin far, Lars Andreas Larssen. Men for å overleve måtte han bekjempe ham.
Det ble en kamp som skulle bringe far og sønn milevis fra hverandre, men også faretruende nær.
Det var den evige kampen mellom far og sønn; om dominans, selvhevdelse – og kjærlighet. Inntil døden. Og enda lenger.

Hvordan elske en far – og overleve er en tragisk og humoristisk fortelling om den klassiske konflikten mellom fedre og sønner. Om hva som skjer når faren din rammes av alzheimer og sakte viskes ut. Om to menn som aldri greier å snakke sammen før det er for sent. Nesten...



Vetle Lid Larssen har i denne biografien skildret forholdet sitt til sin far, samtidig som vi i små drypp får vite litt om hvordan Lars Andreas Larssen hadde det i årene før han ble innlagt. 77 år gammel ble han satt under vergemål, han hadde da ikke språk, ikke vilje og tilbrakte deretter de siste 9 årene av sitt liv på hjem. Han døde 29 januar 2014.

Boken handler ikke om skuespilleren Lars Andreas Larssen, så de som er født i dette årtusenet og ikke har sett ham i aksjon, kan jo klikke på navnet hans og lese litt om hans meritter.

Det er i dag 40.000 mennesker med diagnosen altzheimer i Norge. Legger du til antall familiemedlemmer som er berørt viser tallene at denne sykdommen kan komme til å berøre mange av oss. Tema er viktig og interessant, men selv om det er en del av handlingen i denne boken, så er det skildringen av far/sønn forholdet dette dreier seg mest om.

Jeg er så gammel at jeg husker Lars Andreas Larssen i hans storhetstid, og dette preget nok leseopplevelsen min. Det var akkurat som hodet ventet på, og forventet sladder og kjendisseri, som ikke kom. Dette ser jeg på som en av styrkene til denne historien, at Vetle Lid Larssen aldri lar seg friste til å brette ut sin fars liv på en usmakelig og glorete måte.

Han skildrer sine egne følelser for faren i alle aldre på en sånn måte, at en kan kjenne seg igjen. Han er ikke redd for å gjøre seg selv liten og usikker, og greier ved flere anledninger å både forbanne og elske sin far i samme åndedrag.
Far og sønn var veldig forskjellig, og de hadde absolutt sine stunder, både positive og negative, med feider som føltes nedbrytende og frustrerende for yngstemann. De tilhørte på en måte ikke samme samfunnslag og hadde ikke de samme ideologi og overbevisninger om noe som helst. Far var nordlending på sin hals, og selv etter mange år i Oslo forble han nordlendingenes store talsmann.

Det Vetle Lid Larssen velger å dele med oss er hans personlige tanker og følelser, men det føles aldri for privat og påtrengende, når jeg leser. Det er en tekst med fremdrift, og hoppingen litt frem og tilbake i tid, gjør at lesingen aldri blir kjedelig. Han har et lett språk med mye temperament, hvor han helt tydelig får vist sin gode innsikt i menneskesinnet. Biografien er absolutt til ettertanke på mange aspekter i livet, og på en snodig måte sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest èn bok om altzheimer og èn bok om en sønns løsriving fra sin far. Det føltes ikke forvirrende å lese om, men kanskje en smule forvirrende å skrive om.

Men hvordan dreper man en far uten å ta livet av ham? Fantes det en rituell løsning? En planlagt handling som kunne detronisere ham, passivisere ham, roe ham ned? Fantes det ikke noe i hele verden som omsider kunne gjøre plass for meg?

Denne symbolske idèen om farsdrapet skal komme tilbake og plage ham senere, når faren faktisk ligger for døden, og barna får et umulig valg. En verdig og fin avslutning på en kjempefin skildring av et turbulent men kjærlig far-sønn forhold.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015

Sider: 197

Kilde: Leseeks

Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund

Personar du kanskje kjenner er Synnøve Macody Lund sin debutroman. Hun arbeider som skuespiller, filmkritiker og dokumentarregissør, og har nå valgt å skrive en roman om hvordan vi speiler og skaper oss selv i møte med andre. Da jeg fikk boken i hende hadde jeg ikke hørt om henne, men hun har vært mye i media i det siste. Stordabuen er med i filmen Hodejegerne og i tv-serien Frikjent, som går på TV2 for tiden. Mitt første møte med henne ble altså debutromanen hennes.

Fra bakpå boken:
Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman.
Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2015
Sider: 207
Kilde: Leseeks

Denne romanen er den siste av mange bøker jeg har hatt i hendene i det siste, hvor forfatteren skriver seg selv inn i handlingen. Jeg liker det ikke, men skjønner at dette er en trend, som jeg må venne meg til.
Når jeg leser Personar du kanskje kjenner må jeg i betydelig grad støtte meg til penn og papir. Her må det strekes opp slektsforhold og hendelsesforløp må skilles fra hverandre, så arket mitt er fylt med streker og piler og en mengde spørsmålstegn.

Ja, for jeg var forvirret da jeg leste. Hvert nye kapittel er tydelig merket, og når kapittelet starter er vi alltid tilbake til Stord hvor Synnøve (altså forfatteren) er hjemme i julen og besøker sin syke far. Denne historien er ryddig og fin og lese, men det varer ikke lenge før hun skriver seg utpå dypt vann igjen, hvor de andre hendelsesforløpene lager uro og usikkerhet.

Jeg forsto fort at Synnøve har flere navn, og gjennom hele romanen slet jeg med om det var Anna eller Live som er Synnøve. Skuespillerinnen Live er sammen med Eva som er tvillingsøsteren til Eskild. Han har et forhold til Mari (som jeg lenge trodde var datteren til Synnøve...) og mot slutten sjekker Eskild opp Anna.

I begynnelsen hopper handlingen i tid fra 2002 når faren til Synnøve blir syk, tilbake til 2012 hvor hun besøker ham. I 1995 blir Mari født, og samtidig møter vi Eskild som da er 19 år. Så begynner det, 5 år senere, 15 år etter... Forvirringen er komplett en god stund, før denne hoppingen i tid gir seg, og handlingsforløpene begynner å sammenfalle.

Den som treng andre mest, har dessverre meir enn nok med seg sjølv.

Når en setter alt dette "rotet" til side, står det igjen en tekst med mye styrke. Her var mange ting som traff meg hardt og brutalt, og hadde jeg gitt utvalgte deler av romanen terningkast ville det vakre språket fått en sekser.

 - Folk søker ikkje saman på grunn av kjærleik eller lidenskap, seier Karl.  - Folk finn kvarandre og held saman fordi dei treng eit livsvitne, i ei verd av milliardar av menneske treng vi rett og slett berre nokon der som seier at livet ditt betyr noko. Det ein lover kvarandre i eit ekteskap, er ikkje evig truskap, ein lover kvarandre å bry seg om alt som skjer, stort og smått, godt og vont. 

Virginia Woolf og hennes Orlando har også en rolle i denne romanen. Sammen med Kafkas Gregor Samsa er Orlando med på å belyse metamorfosen som en kraftig psykologisk metafor. Dette skal gjerne binde handlingen sammen, belyse hendelser og bety noe for helheten, men selv om de delene er interessant nok , går meningen med det, meg hus forbi.

Synnøve Macody Lund sin debutroman er fin, men "jobbig" å lese. Språket er nydelig men den litt nedtonede hovedhistorien drukner når de andre hovedpersonene melder seg på i kampen om plass.

*****

Jeg fant ingen andre bloggomtaler av boken, så nå håper jeg noen har fått pirret sin nysgjerrighet og vil lese den, jeg er spent på hva dere synes :)
Lagt inn i ettertid: Les mye

Nora og den lille blå kaninen av Martin B. Aamundsen

Glad i gatekunst som jeg er, kunne jeg ikke stå i mot fristelsen å lese en barnebok basert på reell kunst som er oppført i byrom i Oslo.

Nora og den lille blå kaninen er en barnebok skrevet av Martin Berdahl Aamundsen og illustrert av kunstnerkollektivet The Stupid Mammals. 16 veggmalerier er oppført i barnehager og i bakgårder over hele Oslo, og til sammen forteller de historien om seks år gamle Nora som har begynt i første klasse og får en liten blå kanin som fantasivenn. På skolen møter hun Fredrik, som også har en fantasivenn - en liten grønn flodhest. Gjennom fantasivennene sine blir det kjent med hverandre og blir venner.
Alle illustrasjonene er oppført direkte i uterommet og Nora og den lille blå kaninen er den første boken, noensinne, som bruker gatekunst til å fortelle en historie.


Alle maleriene av Nora og Fredrik er basert på fotografier av to barn fra Oslo-området og oppført i reel størrelse.

Vi voksne føler oss alltid litt hjelpeløs når vi leser om barn som er ensom og som ikke har noen å leke med. For barn derimot, er dette en problemstilling de i større eller mindre grad forholder seg til hele tiden, og et tema de lett kan relatere seg til.

I historien om Nora går det fint til slutt, så det er ingenting å bekymre seg for. For meg som voksen og elsker av street-art, er det ikke fritt for at det er den kunstneriske delen av boken som betyr mest, og fenger mest. Jeg er imponert over prosjektet, og kunne ønske meg en rundtur i Oslo og sett på alle bildene. Historien som utspiller seg er ganske tradisjonell, men en som etter min erfaring fra barnehagen, går rett hjem hos de små.

Illustrasjonene er fotografier av de reelle kunstverkene, og er gjengitt på en flott måte. Bildene er fargerike og enkle, og stensilene av barna er vakkert utført, noe mine fotografier fra boken kanskje muligens viser.  Barn elsker fargerike illustrasjoner og enkle fortellinger, så dette må være midt i blinken for barn i alderen 4-8. Anbefales på det varmeste!

Forlat: Kontur 
Utgitt: 2015
Sider: 32
Kilde: Leseeks

Vi ba aldri om vinger av Vanessa Diffenbaugh

Det var noe med coveret og tittelen på denne romanen som lokket meg til seg. Jeg har ikke lest Blomstenes hemmelige språk, men har fått med meg at den har blitt godt mottatt. Etter å ha lest Vi ba aldri om vinger er det ikke tvil om at jeg må se nærmere på denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Letty Espinosa har egentlig aldri vært den moren hun har ønsket å være for de to barna sine - 15 år gamle Alex og Luna på 6. Barna vet ikke hvem fedrene deres er, og de bor sammen med Letty og besteforeldrene i et fattig område i San Fransisco. Når besteforeldrene bestemmer seg for å flytte tilbake til Mexico, snus Lettys tilværelse på hodet. Hun må klare seg selv og være både mor og forsørger. 
I baren på flyplassen der hun jobber, dukker det plutselig opp en ny kollega som får henne til å se annerledes på tilværelsen. 

Samtidig blir Alex forelsket i en klassevenninne, og når han en dag skjønner hvem som er hans far, settes mye på spill i den lille familien.

Handlingen starter med at alenemoren Letty har reist med sin egen mor Maria Helena tilbake til Mexico, for å finne faren som nekter å returnere til USA etter et besøk. En misforståelse med barnevakten resulterer i at hennes to barn blir alene hjemme den tiden det tar før hun er tilbake. Der Alex er pliktoppfyllende og en skikkelig gutt, er lillesøsteren Luna et barn som gjør det vanskelig for Alex å holde skjult, at de er alene hjemme.

Letty gir i starten et utrolig dårlig inntrykk, og jeg ble sint på henne da jeg leste. Når hun kommer tilbake uten sine foreldre og for første gang blir nødt til å ta seg av barna sine på egenhånd, beviser hun heldigvis at hun kan hvis hun må.
Den lille familien sitter dårlig i det, og Letty greier så vidt å tjene nok penger ved å jobbe dagskift i baren på flyplassen som ligger like ved. De drømmer om å flytte til andre siden av den store motorveien, for der vil barna kunne gå på en mye bedre skole.

Dette er en skjønn roman med masse nerve og spenning. Flere tema blir introdusert, blant annet dette med å være innflyttere til USA både med og uten oppholdstillatelse. Morfar Enrique var en kunstner med fuglefjær. Når han forlot dem etterlot han fjærsamlingen sin til Alex med en enkel beskjed: Lag vinger! Interessen for fugler og fjær har Alex fått med seg, og tema ligger som et bakteppe gjennom hele romanen, uten at en kan si at det er dette den handler om.

Romanen har god utvikling og byr på mange overraskende vendinger, uten at jeg vil røpe flere av dem her. Jeg kan også innrømme at jeg ble overrasket over enkelte aspekter ved det amerikanske samfunnet, blant annet hvor stor forskjell det er på offentlige skoler. Vi ba aldri om vinger gjorde sterkt inntrykk på meg og jeg anbefaler den gjerne videre!

Innleser Cathrin Gram leser på en sånn måte som jeg liker, ganske fort og uten så alt for mye innlevelse. Det er et godt tegn at jeg ikke har skjenket henne en tanke gjennom hele boken, og det skal hun berømmes for.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 10 timer og 10 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Kjærlighetshistorie av Gine Cornelia Pedersen

Det ser ikke ut som forfatteren har greid å bestemme seg for hvilken tittel hun skal ha på sin nye utgivelse, så hun gir oss tre valg. Den fulle tittelen på romanen er: 

Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos. 

I denne romanen møter vi Solveig og Peer Pedro. De er unge og forelsket. De ruser seg, mest Solveig kanskje, men har jobber, så de kan presses inn i et kjent mønster. Med presses mener jeg at de har fått en troverdig bakgrunn, men ingen av dem tenker og oppfører seg akkurat som et A4-menneske.

Karakterene i romanen blir vi fort kjent med for det er bare Solveig og Peer Pedro, ja også en alkoholikerbestevenn da, som har en fin rolle. Jeg blir glad i Solveig, og eitrande forbanna på Peer, som stikker av og ikke svarer på fortvilte eposter fra sin kjæreste.
Det høres kanskje kjent ut dette, men måten Pedersen beskriver følelser og tanker på, gjør at det ikke føles klisjèaktig. Hun viser dyp innsikt i de krumspring som sjelen gjør når vi håper på for mye fra den vi tror vi skal dele livet med.

Måten teksten presenteres på har begynt å bli et kjent fenomen. Jeg kan ikke si jeg liker det, for det gjør det vanskelig å lese fort, men det er kanskje litt av vitsen. Lurer på om norsklærere river seg i håret av dette, eller om "stilen" har et navn. Her er det ingen store bokstaver, tegnsettingen er helt på trynet, og setningene er avstumpede og ufullstendige. I tillegg snakker Solveig en sær dialekt, som jeg ikke klarer å plassere. Allikevel funker det, selv for denne leseren som var ytterst skeptisk da hun begynte på boken.

jeg sov mer før jeg elska deg
åffer skal man være sammen når man bare
lurer på ting
og bekymrer seg for ting
og blir lei seg for ting
åffer ikke være aleine da
det verste er å være aleine når man egentlig 
er i lag med noen

Romanen har god utvikling og blir aldri kjedelig. Boken holdt meg til lesestolen på et tidspunkt da andre krefter prøvde å få oppmerksomhet, og det er et godt tegn. Ikke la deg avskrekke av den litt gåtefulle stilen, historien er ganske tydelig og helt uten verbale unoter. Jeg lot meg trollbinde, og anbefaler den gjerne videre. Takk til Beathe for lån av bok! Les gjerne hennes flotte omtale, (jeg så i ettertid at jeg hadde valgt meg den samme smakebiten som Beathe)

Dette var min bok nummer 40 lest i år, som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Ta gjerne en titt på listen min, hvis du trenger inspirasjon til ny norsk lesning.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 176

Kilde: Lånt

Vingebelastning av Helga Flatland

Etter å ha lest forfatterens trilogi var det ikke fritt for forventninger når jeg startet å lese hennes nyeste roman. Dette er en samtidsroman som ser med skråblikk på tilstanden til alle vi medlemmer av velstandssamfunnet Norge. Et lite spark til psykologifaget får vi også, som nok kan tolkes i flere forskjellige retninger. Boken skuffet ikke - anbefales på det varmeste!

Forlaget om boken:
Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få - han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. 
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». 


Når romanen starter vet vi ikke det om Andreas som står i forlagets introduksjon. Uten å ha lest dette først blir vi kjent med Andreas etter han har vært sykemeldt en stund. Jeg så ham for meg som en snodig skrue, og (litt flåsete sagt) lurte jeg på om han hadde et snev av aspergers.

Han er avhengig av rutiner og har et talent for tall. Han blir hekta, han har en overdreven innlevelse og en helt spesiell intensitet som gjør ham oppslukt i det han interesserer seg for. Gjennom livet har det dreid seg om forskjellige ting, men mest om flyrelaterte tema, som flykonstruksjon, flyulykker, flytyper og ikke minst konspirasjonsteorier.

Hovedhistorien er i nåtid, men annet hvert kapittel tar oss med tilbake til Andreas sin oppvekst. Vi hører om bestekompisen Joachim og om Kristin, hans første forelskelse, om når han flytter til Oslo for å begynne på universitetet hvor han møter kjæresten Hanna.
I voksen alder går Andreas til psykolog etter ulykken han har vært utsatt for. Her plukker psykologBjørnar minner og hendelser fra hverandre, og presenterer dem for Andreas som mulige traumer og besettelser. Tankene Andreas gjør seg er genialt beskrevet, og jeg blir helt svett når jeg skjønner hvor veien går med disse to.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg er hvordan de selvopptatte foreldrene påvirker tankene og følelsene til Andreas. De har gjennom hele oppveksten gitt ham en stor grad av frihet, noe han har oppfattet som at de har nok med hverandre, og har resultert i at han føler seg oversett.

Familien til Andreas skjønner ikke hvorfor han er sykemeldt så lenge og hvorfor han medisineres og går til psykolog. Andreas selv analyserer sine tanker og følelser hele tiden, og prøver å oppføre seg "normalt", selv om tanken på å gå tilbake i jobb er helt uoverkommelig for ham. Når Bjørnar mot slutten begynner å snakke om avslutningen av behandlingen, føler Andreas at han henger i en tynn tråd, litt den følelsen jeg hadde da boken sluttet. Aldri før har siste siden i en bok kommet så brått på meg, så jeg håper sterkt på en oppfølger!! 

Vingebelastning er en skikkelig godbit av en roman. Etter kun få sider fryder jeg meg og gemalen bare smiler over mitt begeistrede uttrykk, og vet han har mistet meg for dagen. Det er en sånn bok som det umulig å yte rettferdighet med en omtale, så jeg avslutter med et begeistret: Les den!!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 268

Kilde: Leseeksemplar

Etter deg av Jojo Moyes

Etter deg er oppfølgeren til Et helt halv år, som er den forrige boken til Jojo Moyes. Leste du den, er jeg sikker på at du er ivrig etter å finne ut hvordan det går med Louisa Clark etter Will Traynor er død.

I denne romanen møter vi igjen Lou en stund etter Will avsluttet sitt liv. Hun prøver å finne fotfeste, og har kommet med i en sorggruppe. Nå jobber hun i en bar på flyplassen, og når denne får ny daglig leder blir jobben en bitter pille og svelge. Helt i begynnelsen av romanen vandrer hun rundt på taket og presterer å falle ned. Familien hennes greier ikke å fri seg fra tanken om at hun prøvde å ta sitt eget liv, enda så mye hun bekrefter at det ikke var det som skjedde.

Ting skjer i livet hennes som gir henne (og romanen) en retning, som det er spennende å følge. Jeg har ikke lyst å røpe for mye av handlingen, for litt av min leseglede ligger i at ting skjer uventet i de historiene jeg leser.



Romanen har samme "feeling" som de to forrige jeg har lest av henne, og tar for seg mellommenneskelige tema som for eksempel viktigheten av å ha noen å snakke med. Relasjonen voksen - barn er også en rød tråd gjennom boken, noe hennes forhold til unge Lily etterhvert skal bli et viktig bilde på.

Lou lærer seg fort at i stedet for å prøve å snakke en uregjerlig ungdom tilrette, er det bedre å gjøre ting sammen. Side ved side, er det lettere å finne ut av ting og komme til enighet. Dette er en av flere flotte passasjer i romanen.

Henvisningene til det Will gjorde er mange, for Lou lever fremdeles i sorg og må ofte svare for hans valg. Det henger mange antagelser i luften og missforståelser må rettes opp i. Ringvirkningene etter Wills død er mange, og Moyes beskriver på en glimrende måte hvordan familie og venner blir påvirket av valget hans. Der hvor den forrige boken kanskje glorifiserte selvmordet og slo et slag for personlig frihet, gjør denne boken det stikk motsatte. For hvem vil vel at sine kjære skal få livene sine snudd opp ned på denne måten?

Via sorggruppen møter Lou ambulansesjåføren Sam. Det som handler om ham og deres forhold synes jeg er de sterkeste delene av boken. Ellers synes jeg den er en smule blodfattig, for jeg savner nerve og brodd i mange av hendelsene. For eksempel når Lily møter besteforeldrene sine, eller måten hennes mor avviser henne på, her burde jeg føle mer enn det jeg gjorde. Dog følte jeg en sterk irritasjon over at Lily kunne oppføre seg så frekt og utakknemlig, uten at Lou reagerte med mer enn lett fortvilelse over jenta.

Etter deg gir en fin og uventet skildring av Lou sitt liv, en oppfølger det higes etter når Et helt halvt år er slutt, og som gjør en fin avslutning på historien om Lou. Boken er underholdende til tusen, og lettlest så det holder, så jeg er sikker på at den kommer til å få mange lesere.

Les gjerne mer om forfatteren og utgivelsen av denne boken på forlagets side. Gleder meg til å lese omtaler av den, når de begynner å komme. Har du lest disse bøkene?

Forlag: Bastion

Utgitt: 2015

Sider: 507

Kilde: Leseeksemplar

Sommerfuglene i Armero av Jon Magnus

Jon Magnus var en av hele ni forfattere som fortalte om boken sin på høstmøtet forlaget hadde i Bergen. Etter 40 år som VG reporter har journalisten som har vært "over alt" trukket seg tilbake, og gjort en reise tilbake til flere av stedene han besøkte i sin journalist-gjerning. Det har det blitt bok av, en bok som slo pusten ut av meg allerede etter få sider.

Forlaget om boken:
Her er gjensyn med Armero, den colombianske byen der tre fjerdedeler av de 30 000 innbyggerne omkom i jordskred i 1985; møter med Carmencita i Evert Taubes sang om Fridtjof og Carmencita, og med hennes etterkommere; jakt på Knut Hamsuns ukjente datter, og nå hennes barn og barnebarn; opplevelser fra krigen på Balkan, fra jordskjelv i Mexico City, fra Nord-Korea og fra death row i USA; den gripende historien om den norske sjømannen som ble skutt av Guardia Civil i en liten landsby for over femti år siden, og om hvordan både hans familie og landsbyen til slutt fant fred. Mer fargerikt enn dette blir det ikke!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: oktober 2015

Sider: 239

Kilde: Leseeksemplar

Boken er en rundtur i vår egen historie, i alle fall de av oss som har fått noen år på baken. Jeg var 18 år i 1985 når den ulykksalige utblåsningen fra vulkanen i Armero, Colombia fant sted. Hvor for husker jeg det ikke?  Var jeg en selvopptatt drittunge fra Norge som ikke evnet å bry seg, eller nådde ikke nyheten oss i særlig grad? Når jeg leser om dette i Jon Magnus sin bok, gråter jeg så brystet snører seg sammen. Kapitlet er bare på 15 sider, men han får sagt mye på disse sidene, både om hendelsen, enkeltskjebner og om sin og fotografen Erik Poppes egen opplevelse. Kontrastene er store når journalisten i nåtid har tatt turen tilbake til byen hvor så mange ble drept, byen som aldri ble bygget opp igjen, men ble overtatt av naturen, og sommerfuglene.

I historien som kommer etter den, En afton i april, strekker tidshorisonten seg tilbake 100 år. Det handler om den svenske trubaduren Evert Taube og om hans berømte sang om Carmencita. En fascinerende og hjertevarm historie hvor Jon Magnus sitt gjensyn med landsbyen i Samborombom setter denne historien i et fortettet perspektiv, som gjør at leseren kan ta inn hundre år i ett bilde.

Stykket Den ukjente Victoria handler om Knut Hamsuns datter Victoria, hun som det er laget film om vet du. I Magnus`historie møter vi henne som en gammel, forfyllet dame som valgte å gifte seg av kjærlighet, og ble utstøtt av sin far. Jeg har lest en bok om Hamsun og en roman av ham, men etter å ha fått tatt del i denne fine historien til Jon Magnus, skriver jeg opp romanen Victoria på leselisten.

Historiene er mange og varierte, og de har det til felles at de alle berører eller forbauser meg. Vi er med hjem til Imelda Marco, både for 30 år siden da skosamlingen hennes var intakt, og så igjen 27 år senere. Vi er i Mexico City i 1985 når et jordskjelv på 8,3 rammer millionbyen. Sammen med historier om store katastrofer og begivenheter får vi også høre om små saker som Jon Magnus har blitt sendt for å dekke. For eksempel finner han i etter tid ut av hvordan Kjell Bjørnskau møtte sin skjebne på høyslettene i Spania.

Det er litt av noen historier Jon Magnus kan fortelle. Tilfeldighetene er mange, og han er stadig vekk på rett sted til rett tid. Det virker lekende lett, og han har nerver av stål. Han møter mennesker som vet akkurat hvordan de skal hjelpe ham, og han blir gjenkjent og tatt imot som en gammel venn, når han returnerer mange tiår etter det første møtet. På tross av dette som får mange av historiene til å høres ut som halvsanne "røverhistorier", velger jeg å tenke at det nok er noe/mye sant i det han forteller, og gleder meg over å bli tatt med på tur i historien.

Skrivestilen er genial, her er en blanding av før og nå, av magiske øyeblikk og personlige nær-døden erfaringer, hvor han gir av seg selv. Det er en minnebok dette her, mange av de sakene som ikke har fått sitt eget kapittel i boken, blir nevnt. Dette kan oppfattes som selvskryt, men jeg velger å se på det som en måte å fylle ut bildet på. 40 år på reisefot til alle verdens hjørner, genererer selvfølgelig et hav av erfaringer, og jeg er utrolig glad for muligheten til å haike med på reisen.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle for en bok skrevet av en avdanket VG-journalist, men Sommerfuglene i Armero har virkelig bergtatt meg. Har den i tankene for nominasjon til bokbloggprisen 2015, og den kommer garantert til å ligge under juletreet i år. 

Oppsummering av lesemåneden september

Der var en måned igjen passert, og listen over bøkene jeg har lest er endelig. Antallet ligger på det samme som det pleier, så mitt ønske om å lese mindre og gjøre mer av andre ting, står der og geiper til meg.

Dette har jeg lest i september:

1. Yrsa Sigurdardottir - Løgnen - 5  - krim fra Island
2. Renee Knight - Avslørt - 4  - thriller
3. Hans Fallada - Hva nå lille mann? - 4 - roman 
4. David Lagercrantz - Millennium - 4 - krim
5. David Duchovny - Hellig ku - 5 - humor
6. Ben Lerner - På vei fra Atocha stasjon - 4 - roman
7. Bekim Sejranovic - Din sønn, Huckleberry Finn - 4 - roman N
8. Ida Hegazi Høyer - Under verden - 5 - roman
9. Sofia Nordin - Spring så fort du kan - 4 - dystopi ungdom
10. Rune Christiansen - Ensomheten i Lydia Ernemans liv - 5 - roman 
11. Merethe Lindstrøm - Fra vinterarkivene - 3 - roman N
12. Gaute M. Sortland - Fotturar i Norge - 5 - roman N
13. Jon Magnus - Sommerfuglene i Armero - 6 - roman N
14. Kristina Ohlsson - Midos blues - 4 - krim
15. Agnes Matre - Kledd naken - 6 - thriller N

Jeg har som vanlig en sann røre av sjangere på leselisten min, for jeg liker å lese variert. Har slengt på et stikkord om terningkast og sjanger bakpå hver tittel. 

Største overraskelse: Jon Magnus sin nye bok som kommer ut 2 oktober 

- omtale kommer i morgen!

Største skuffelse: Fra vinterarkivene...

Mest spennende: Kledd naken 

Antall norske av året: 5 er nå oppe i 39 stykker i år!

Beccas byttebibliotek

Den store happeningen i september var selvfølgelig bokbloggtreffet og utdeling av Bokbloggerprisen. Jeg har deltatt på høstlanseringen til Cappelen Damm og Aschehoug, uten at jeg fikk tid til å skrive om noen av dem. Det gjorde Beathe, så jeg drister meg til å linke til hennes innlegg. I går var jeg og hørte Helle Helle og Trude Marstein snakke om forfatterskapene sine. 

Av andre kulturelle begivenheter kan jeg nevne teaterstykket Forbrent som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Planen er lagt for lesing i oktober og jeg vet at jeg har mye spennende på gang. Håper å få tips om noen gode norske titler før vi nærmer oss desember, så kom gjerne med tips til meg!

Byttebiblioteket til Becca kom jeg over i borettslaget nær der jeg bor, kommer til å titte innom der når jeg er ute og går :)

Ønsker alle lesehester og bokvenner 

en riktig god oktober(lese)fest!