En smakebit fra Camillas lange netter av Mona Høvring

Camillas lange netter er en av de to nominerte fra Norge til årets Nordisk Råds litteraturpris. Den lille romanen kom ut i fjor og kan leses som en moderne introduksjon til Camilla Colletts forfatterskap.

Forlaget om boken:
Camillas lange netter er en fortetta og egenarta roman om eksistensielle vilkår; om oppvekst, begjær og søvnløshet. Boka består av små, intense fortellinger basert på Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter (1862). Mona Høvring skriver med innsikt og hengivenhet. Skildringene og portrettene i Camillas lange netter gir en moderne introduksjon til et forfatterskap som også nå, to hundre år etter Camilla Colletts fødsel, fortsetter å hjemsøke og inspirere oss.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2013

Sider: 88

Kilde: Biblioteket

Av alle bøker som kunne blitt plukket ut som nominerte fra Norge, så velger juryen denne. Dette er en "smal" bok, som den vanlige "mannen i gata" ikke ville sett to ganger på.
Jeg har lyst å proklamere at jeg vil spise hatten min hvis denne boken vinner :)
Nå skal det sies at vinneren de plukker ut kan være en roman, drama, dikt, novelle- eller esseysamling, og de siste årene har det vært en roman som har vunnet, så kanskje, kanskje..... Den andre norske boken vil jeg ikke snakke høyt om, for den var en stor skuffelse for meg etter å ha lest annet av forfatteren.
Mona Høvring har vært nominert til, og mottatt priser før. Hun debuterte med IIK!! Ein dialog i 1998 og har gitt ut ytterligere 7 bøker. Prisen deles ut helt i slutten av oktober, så vi får smøre oss med tålmodighet.

I ettermiddag kom solen tilbake til Bergen. Jeg satte solbrillene på min nese, tok med meg boken og en kopp te, og satte meg ut i solskinnet for å lese. Med sine 88, tildels halvfulle sider, er det fort gjort å pløye gjennom den. Det er Camilla Collett sin stemme og hun forteller i ørsmå kapitler om sin oppvekst og sitt liv som voksen. Hun snakker ikke om sitt forfatterskap, men gir oss sine tanker og følelser angående familie og venner som hun levde sammen med.

Det ene kapitlet ser sånn ut:

Pappa blei ikke biskop
Da jeg besøkte pappa i juni 1847, var han temmelig redusert, men han arbeida en god del. Han skreiv taler og upraktiske verk, han oversatte Victor Hugos Les Burgraves. Jeg husker flere ting som var forandra ved pappa den sommeren. Han var blitt mjukere.

Hun har et artig språk, og jeg undres om det er Mona Høvrings måte å skrive på, eller Camilla Colletts, måte å snakke på. De mange a-endelsene fikk mitt bergenserhode til å gå i spinn, men flyten var bra, og heldigvis var innholdet interessant også. Kjekt å bli litt kjent med Camilla Collett, selv om dette bare var en "teaser".

Jeg vil lese mer om Camilla Collett, hva skal jeg velge?

Den andre historien av Tatiana de Rosnay

Den andre historien er Tatiana de Rosnay sin femte bok. Jeg har lest de fire andre, så jeg kan nok kalles en fan, enn så lenge. Bøkene er ikke i serie, så du kan gå rett på denne.

Dette skriver forlaget om handlingen:
Nicolas Duhamel ferierer på et luksussted på en øy utenfor kysten av Toscana og håper at fortidens spøkelser endelig har forsvunnet.  Da han var i begynnelsen av tyveårene, snublet han over en godt skjult familiehemmelighet. For å avdekke den la han ut på en reise som tok ham fra baskerkysten til Sankt Petersburg – men svarene var ikke lette å finne.

Mens han gravde i familiens fortid, begynte han å skrive en roman. Den ble en gedigen suksess, og Nicolas ble en litterær stjerne nærmest over natten. Men nå må Nicolas igjen gå tilbake til fortiden og granske det han trodde han forsto. Han lærer at hemmeligheter alltid kommer for en dag, uansett hvor dypt de er begravet.

En kritisk journalist skriver om Nicolas Kolt: "Det kommer ingen ny bok fra Nicolas Kolt. Han har det for travelt med å beundre seg selv i de hundrevis av speilene som holdes fram for ham." Jeg er halvveis i boken og bildet av hovedpersonen har begynt å ta form. Han er en selvopptatt, blasert drittsekk, intet mindre, og det at han sliter med å skrive "den vanskelige bok nummer to", vekker ingen medfølelse i meg. Han er kjernen i sitt eget univers og behandler kjæresten, moren, bestevennen og alle rundt seg veldig overfladisk. Hans debutroman Konvolutten, som gjorde ham rik, berømt og vanvittig navlebeskuende omhandler hans egen hemmelighet, som han fant ut av noen år tidligere. Denne historien finner sted noen år etter de opprivende avsløringene som resulterte i debutromanen hans. Boken foregår i nåtid, men med hyppige hopp tilbake til avsløringene. Noen annen hemmelighet finnes ikke, så boken handler egentlig om en forfatter med seriøs skrivesperre.

Nicolas er hekta på seg selv og hekta på sosiale medier. Han er innom Twitter og Facebook i ett kjør, og elsker å bli intervjuet. Han soler seg i glansen av alle de som ser på ham, han nyter å posere og innbiller seg at alle menneskene rundt ham beundrer ham storveis. I tillegg har han hodet fullt av damer, noe som forkludrer forholdet til kjæresten.
Etter en negativ omtale, rakner det litt for Nicolas. Mennesker i omgangskretsen hans begynner å vise hva de synes om at publisiteten har gått til hodet på ham. Et fremmed par på hotellet, som han trodde var beundrere, spør hva han driver med. Han svarer litt undrende at han er forfatter, oghvorpå de ønsker ham lykke til med evt. forestående suksess. Når dette skjer får han store problemer med å takle at ikke aller kjenner ham.

De mange kommentarene som går på at journalister alltid stiller de samme dumme spørsmålene, gjør at jeg føler det blir litt mye drøvtygging. Forlagsfolk, journalister, media og sosiale media får sin del av oppmerksomheten her, uten at det egentlig tilfører historien noe som helst.
Kanskje det var fordi jeg ikke likte Nicolas eller føler meg vel i miljøet til "the rich and famous", men denne boken nådde i mine øyne ikke opp slik alle de andre bøkene hennes har gjort.

Les gjerne en flott omtale på bloggen Mellom bokstablene

De andre bøkene til Tatiana de Rosnay:

Mokka

Saras nøkkel

Bumerang

Huset du elsket

Forlag: Bazar

Lanseres: 25 august 2014

Sider: 287

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksempar

Manilahallen av Ruth Lillegraven - en diktbiografi

Ruth Lillegravens forrige diktsamling URD gjorde underverker med mitt forhold til diktlesing. Dette var noe helt annet enn diktene vi ble tvunget til å lese på skolen, og analyserte i vei etter beste evne. Jeg var så fornøyd med "utbyttet" etter å ha lest URD i fjor at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen som skal deles ut 13 september. Manilahallen er forfatterens utgivelse av i år, og det var med frydefull forventning jeg startet lesingen.

Forlaget sier dette om boken:
Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik?

Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg - og difor heilt uvanleg - liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.


Alle mine skyhøye forventninger ble innfridd, historien om Birgit fenget så voldsomt at jeg leste hele boken i ett strekk. Det at dette er en sann historie gjør den ekstra sterk. Kanskje det er noe med formen, de korte setningene eller det poetiske språket, for det at jeg leste så seint og med mer innlevelse enn vanlig gjorde at jeg levde meg dypt inn i sjelen til Birgit.
Vi følger henne fra hun blir født, bokstavelig talt. Hun får faktisk skylden for den vonde fødselen, og ber på et tidspunkt om unnskyldning til moren. Handlingen har god fremdrift, det er opp til leseren å ta det med ro, og ta seg tid til å puste med magen.

knirkekaldt er det
tærne så stive i skoa, og
grantrea har fått jul på seg
men snart kjem 
mamma for å møte meg
på stoppen, møte meg slik
ho alltid gjer, møte meg sjølv
om ho ikkje treng det, sjølv
om eg ikkje er redd for noko
det er då dei kjem
to skrålande skrallande
spritdunstande menn
nisser og dverge
syng dei
så stansar dei

I oppveksten var hun omgitt av voksne som ikke var tydelige, de syntes hun var en "vill" unge, og responderte på oppførselen hennes på en måte hun ikke alltid forsto. Men, det var vel hendelsen med de to fyllikene som laget det store såret i sjelen hennes, og som nesten ødela henne. I perioder i livet sitt har Birgit det ganske så vanskelig, hun må innom Modum Bad og tenker på å ta livet sitt flere ganger. Heldigvis får hun seg ikke til det, og livet blir etterhvert levelig.
Slutten er nydelig midt i det triste, og jeg leser de siste sidene med et stort smil om munnen. Her er ingen bitterhet eller anger, bare et levd liv med mye kjærlighet.

Det er et aldri så lite mesterverk Ruth Lillegraven har laget og jeg håper Birgit har mange gode år fremfor seg til å fryde seg over boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2014

Sider: 231

Sjanger: Diktbiografi

Kilde: Leseeksemplar

Ruslab: En følelsesladd feiring av hjernen

Etter en laaaaaang teatersommerferie er vi endelig igang igjen. Først ut er Ruslab som er en del av LilleLabkonseptet til DnS. LilleLab er DnS sin satsing på høyaktuell "spontanteater", satt opp på Lille scene.
Mandag i denne uken stengte Nygårdsparken for publikum, fordi kommunen vil forsøke å bli kvitt det betydelig antallet narkomane som har sitt tilhold her inne. Stykket hadde premiere på fredag, og i dag var det vår tur til å se dette høyaktuelle temaet bli gjort om til teater.

                                                                                              Foto: lånt av DnS 

DnS sine ord om teaterstykket:
Når Nygårdsparken stenges for renovasjon etter å ha vært en av Europas største åpne russcener, inviterer vi til vår egen russcene. Vi kan ikke løse rusproblematikken på Lille Scene, men vi kan bryte ned distansen til den.
Alle har evnen til avhengighet. Alle prøver å fylle det sorte hullet. Vi bruker heroin, speed, alkohol, gambling, makt, sex, shopping, mat eller fallskjermhopping som fyllmasse - men prosjektet om å ikke bli slukt levende er det samme.
Hjernen er så absurd at det er vanskelig å gjennomskue hva den driver med. Den sender forvirrende signaler, den holder på og holder på så vi ikke engang klarer forstå våre egne kalibreringer. Så vi må få hjelp av andre. Det er vi avhengig av.
Kan man snakke om avhengighet uten å ty til de vante flosklene? Kan man lage litt drama av det sorte hullet? Kan man lage litt håpefull komedie av det?

Det var Ingvild H. Bygdnes, Stian Isaksen og Tormod Løvold som var meget aktive og høylytte på  i dette stykket. Stykket er kommet til uten det tradisjonelle manuset som basis, og i dette tilfellet fungerte det i mine øyne så det suste. Alt fløt lekende lett, og alt de sa virket spontant og ekte, men sånn er det jo med gode skuespillere.
Jeg satte stor pris på den lille faglige biten, hvor vi fikk et innblikk i hvordan hjernen vår er bygget opp, og hva som skjer hvis et menneske ikke får tilfredsstilt alle sine behov for nærhet og trygghet. Scenen med "mer, mer, mer" hvor de satte søkelyset på lystsenteret i hjernen som hele tiden krever mer og mer, var utrolig bra. Først syntes jeg det var morsomt, så ble det "for mye av det gode" og jeg håpet de kunne stoppe, men det pågikk enda litt lenger og først da kom liksom budskapet frem.

Dette er ikke et stykke rettet mot hverken de som er rusavhengig, heller ikke mot politikerne. Det er ikke en politisk stemme vi hører her, selv om det skinner gjennom hva DnS sitt politiske ståsted er. Stykket er nok rettet mot oss som er DnS sitt vanlige publikum, madammer i sin beste alder. De fleste av oss har ikke vont av å tenke gjennom hvorfor noen havner i et rushelvete, mens andre greier å "ta seg sammen" og leve et anstendig liv. De har greit å få frem budskapet sitt på en morsom og lettfattelig måte, helt uten å heve pekefingeren.

DnS greide med dette å gjøre narkisser til mennesker, og spørsmålet om hvor vi skal gjøre av dem, blir etter dette ganske smakløst. 

Forestillingen ble avsluttet med en sterk sang fremført av koret Bækkalokket. Etterpå inviterte de til diskusjon og eplekake, for de som følte for det.

Vis a vis DnS og LilleScene ligger Galleri Geo. Hvis du så BT på mandag, kunne du lese om den Iranske kunstneren Mehdi Ghadyanloo som høster heder og verdighet for sine veggmalerier på svære bygninger i Teheran. Hans mindre verker er utstilt i Bergen i disse dager. Bildet jeg har tatt bilde av, er malt på veggen utenfor galleriet.

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin - heia Sverige!

Sofia Nordin er en bejublet svensk forfatter, av barne- og ungdomslitteratur.
Ett sekund om gangen kom ut i 2013 og er nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014. Før jeg har lest bokens norske konkurrenter heier jeg på svenskene, for denne boken likte jeg veldig godt!

Forlaget om boken:
”Jeg flykter, løper ned trappene enda det ikke finnes noen som kan jage meg. Det finnes faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min, Ludvig, er død. Og antakelig alle de andre også.”
En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.


Juryens begrunnelse:
Sofia Nordins gripende, tette og frastøtende beretning om livet etter katastrofen er unik i sitt slag. Den kryper inn under huden, stiller spørsmål om vår eksistens og konfronterer oss med sånt som vi helst ikke vil tenke på. 


Normalt ville jeg ikke likt en bok hvor scenariet er veldig virkelighetsfjernt, men denne boken fengslet meg fra første til siste side. Skulle bare titte litt i den før jeg dusjet, og plutselig var det gått en time. Jeg løp i dusjen og kledde meg, mens jeg frydet meg over at det var lørdag og jeg kunne lese i timevis.

Håper du ikke lar deg skremme vekk av at boken er skrevet for 12+, for jeg er sikker på 
at mange vil ha glede av denne, sånn som meg, som var i den tiltenkte målgruppen 
tidlig på 80-tallet.

Handlingen starter når alle rundt Hedvig er døde. Jenta det handler om er 13 år og har mistet familien sin, og når hun går ut på gaten finner hun fort ut at det er bare hun som fremdeles lever. Hun prøver å tenke fornuftig for å finne ut hva som er best å gjøre. Deretter følger vi henne når hun finner ut hvor hun kan bo uten å vasse i døde mennesker, og hvordan hun kan skaffe seg mat og varme.

Jeg ser jo selv når jeg skriver dette, at det ser skikkelig teit ut, men den ytre handlingen er bare rammeverket for den store romanen som finnes "mellom linjene". I utsagn og tanker som Hedvig har, får vi innblikk i følelsene til den unge jenten.

Mandel hviler hodet mot gjerdet. Ser på meg. Blunker med lange øyevipper. Hun pruster lavt, som om hun skjønner at noe er galt. Jeg begynner plutselig å gråte. Mellom grøssene og tanngnissingen kommer høye snøft. Fordi jeg innbiller meg at en jævla hest prøver å trøste meg. Hun står jo bare der. Hun er en hest. Likevel er hun det nærmeste jeg kommer. 

Når hun driver på og prøver å klare seg som best hun kan snakker hun høyt med bestevenninnen sin. Venninnen som ødela selvtilliten hennes men som tross alt var venninnen hennes. Nå er hun død, som alle de andre, og Hedvig får dårlig samvittighet når hun tenker negativt om henne.

Lydia, Lydia, Lydia...  Når man har en ved siden av seg som forventer at man skal mislykkes - da er det lett å gjøre nettopp det. Det blir til og med vanskelig å prøve. Jeg er blitt en som nesten aldri tør å prøve. I hvert fall ikke når noen ser på. Og nå som det ikke finnes noen som kan se på meg, føles det likevel som om blikkene fortsatt er der, blikk som ikke forventer noe av meg. Da forventer ikke jeg meg noe heller. 

Historien handler mye om håp og frykt, og om hvordan vi mennesker bærer minner i kroppen. Hedvig er helt ute av sitt rette element, i en surrealistisk situasjon som hun knapt kan forventes å takle. Dette tvinger henne til å gjøre nye ting, som å hogge trær, melke kyr og ta opp poteter. I denne prosessen med å leve et helt annerledes liv, samtidig som sorg skal bearbeides og frykt skal dempes, dukker det opp tanker og følelser som er nye og uventede.

Å være det eneste mennesket igjen på kloden etter en katastrofe, er ikke en ny tanke, men Sofia Nordin har tatt denne idèen og gjort den om til en virkelig god bok, som er en pris verdig. Språket flyter lett, her er mengder av nydelige passasjer, og en masse tanker og følelser å kjenne seg igjen i.
Alt henger sammen, jeg henger meg ikke opp i en eneste detalj som ikke er troverdig (tro det eller ei, i dette scenarioet).

Bokvrimmel og Ellikken har også skrevet om boken.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 215

Sjanger: Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

De to norske bidragene til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris er:
Håkon Øvreås og Øyvind Torseter (ill.): Brune. Gyldendal 2013
Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus (ill.): Krigen. Cappelen Damm 2013

Disse to norske bøkene er beregnet på litt yngre barn, men jeg skal allikevel ta en titt på dem for å se om de begeistrer like mye som Ett sekund om gangen. Har du lest noen av disse bøkene? Eller andre av de nominerte til prisen?

Boken på vent: Maorienes sang av Sara Lark

Boken på vent er en ukentlig spalte hos Beathes bokylle. Her er det duket for humor, romantikk, utvidelse av horisonten, ja alt det lesing av gode bøker gjør med deg. Jeg har plukket opp mange spennende tips her, så det er bare til  å dypdykke hos Beathe, hvis ikke du vil være med å tipse selv.

Det begynner å bli litt trangt i ventehyllen min, så når den 700 sider tykke frittstående oppfølgeren til Den lange, hvite skyens land kommer i hus, må den finne seg i å vente litt. Hele verket til Sara Lark skal bestå av tre deler, hvor Maorienes sang er andre del.

Forlaget sier om handlingen:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen.

Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.

Jeg likte første del i serien Den lange, hvite skyens land veldig godt, så det er med glede og forventning jeg ser frem til å begynne på denne mursteinen.

Leste du den første boken? Skal du lese denne?

Pappa er et poskort av Ida Løkås - en ungdomsroman!

Boken ble lagt inn på iPad`en i juni en gang, så da jeg skulle lese den i dag, husket jeg ikke helt hva for en bok det var. Når jeg etter å ha lest boken går inn på forlagets side og ser at det er en ungdomsbok, puster jeg lettet ut og tenker: heldigvis! Det forklarer litt av alt som mangler, men når det er sagt, jeg har lest mange ungdomsromaner som henger sammen fra begynnelse til slutt.

Forlaget om boken:
Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.
For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har egentlig vært helt greit uten pappa.
Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg.

Ida Løkås debuterte med romanen Det fine som flyter forbi i fjor. Min omtale! 


Una våkner opp i sin egen seng formiddagen etter hun har hatt en stor fest hjemme. Hun undrer seg over at hun ligger avkledd i sengen, men husker ingenting fra kvelden før. Gjennom baderomsdøren kan hun skimte en fremmed mann som står og pusser tenner, mens hun helt tydelig ser at det er hennes tannkost han bruker (!)
Når jeg er kommet så langt i lesingen har jeg allerede irritert meg over mange ting som ikke er troverdig. Una er 16 år og skal være hjemme alene hele sommeren mens moren er på turne. Hun skal egentlig ligge hos bestevenninnen, men det gjør hun ikke og moren til bestevenninnen reagerer ikke. Når den mystiske mannen som viser seg å være 19 år gamle Leo, kommer ut fra badet ber han om å få filme henne mens hun forteller om hvordan det er å vokse opp uten en far.

Forfatteren angriper tema fra tre forskjellige vinker. Una som opplever å være farløs, og begynner å tenke litt på at hun vil finne ut hvem han er. Una som midt i sommerferien blir kalt inn på audition til videregående skole og må skrive en monolog, velger å lese opp alle de fantasifulle grunnene til at årets fødselsdagskort ikke lå i postkassen. Og til sist Leo som vil filme henne når hun snakker om å være farløs. Hun forelsker seg hodestups i ham, og går med på alt han sier, i blind naivitet. Hvis dette er et forsøk på å være stemmen til alle de barna som vokser opp uten å vite hvem faren er, så synes jeg faktisk ikke den stemmen bærer særlig langt.

Sammen begynner Una og Leo å prøve å finne ut hvem Una sin far er. Una har aldri spurt sin mor, som jo er det mest innlysende å gjøre, men via diverse bomveier finner de i alle fall ut hvem som ikke er faren hennes. Nå skal jeg ikke si mer om handlingen, for da vil jeg røpe slutten for deg.

Bare idèen at postvesenet skal greie å levere kortene på rett dato 15 år på rad, er for meg urealistisk, så jeg tenkte før jeg begynte å lese, at det umulig kan være fra faren. Men jeg har lest bøker før med urealistiske utgangspunkt som har kommet seg trygt i havn, så det var verdt et forsøk.
Denne boken skulle vært dobbelt så tykk. Det føltes som å lese et skjelett av en roman, helt uten kjøtt på beina. Verken Una eller venninnen undret seg over hvordan denne fremmede mannen dukket opp på festen. (Begynnelsen på historien minner om den første boken om Rita og Krokodille, hvor Rita en morgen finner en krokodille i badekaret, og så smiler hun bare og inviterer på frokost )

Jeg opplever ikke at boken har et godt språk, den ga meg ingen form for følelser, (bortsett fra irritasjon) venninnen hadde mer personlighet enn Una selv, som jeg selv etter å ha lest ferdig boken føler at jeg ikke kjenner.

Beathe har også lest denne boken, og undret seg over slutten. Hun røper litt mer av handlingen så hvis du vil vite løsningen på gåten kan du besøke henne.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 113 på iPad`en

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Tekstfil fra forlaget

Tschick Adjø, Berlin! av Wolfgang Herrndorf

Det var Bokofilia Anne som skrev om boken for en ukes tid siden, og siden biblioteket samarbeidet gikk det ikke lang tid før jeg hadde boken i hende.

Forlaget forteller:
To gutter. En stjålet Lada. En reise full av omveier i et ukjent Tyskland. Mor er på avrusningsklinikken, far er på «forretningsreise» med sekretæren sin. Mike Klingenberg skal derfor tilbringe sommerferien alene i familiens villa. Men så dukker Tschick opp. Tschick, som egentlig heter Andrej Tschichatshow, bor i utkanten av Berlin og har på et eller annet vis kommet seg  gjennom ungdomskolen og til videregående. Han er ikke akkurat et prakteksemplar på god integrering.
Nå står han foran Mike med en stjålet bil for hånden. Med dette begynner en uforglemmelig reise i stjålet bil uten kart og kompass gjennom den sommervarme tyske landsbygda.


Tschick kom ut i Tyskland i 2010 og forelå på norsk i fjor. Den har solgt som varmt hvetebrød og høstet flotte anmeldelser også i Norge da den kom ut. Den blir sammenlignet med 100-åringen som hoppet ut av vinduet og forsvant, så jeg var spent på om tyskerne klarte å slå svenskenes bløte humor.
Sjangeren er ikke den jeg er mest komfortabel med, men jeg har lest flere av humorbøkene som har kommet ut, både Ove og Mormor og 100- åringen også, men den eneste som virkelig har fått meg til å le er den norske Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl.

Dette er en historie om to ungdommer som sliter med å føle seg akseptert i klassen. Tschick er den mystiske nye eleven, "russeren" som kommer på skolen stinkende av alkohol. Mike er den usynlige gørrkjedelige gutten som er forelsket i klassens fineste jente. Moren til Mike fremstår som en artig skrue, men sliter med alkohol så hun må stadig vekk på avrusing. Faren er en vag karakter, som er lite tilstede i livet til Mike, og når han presterer å reise på ferie i det sommerferien starter og moren blir sendt på avrusing, er det duket for eventyr. Tschick har gått i klassen til Mike noen måneder, men de kjenner ikke hverandre. Når han stopper utenfor Mikes hus etter faren har reist, og vil ha ham med på tur, klarer han ikke å la vær å gå inn i bilen.
Den ytre handlingen er selvfølgelig roadtrippen deres, hvor mange mulige, og umulige hendelser oppstår. Målet for, og meningen med turen er litt vag men utfordringene to 16 åringer har med å kjøre på biltur er mer enn nok til å skrive bok om.

Tschick Adjø, Berlin! er morsom, den er lettlest og vanskelig å legge fra seg, så takket være en regnfull søndag i Bergen leste jeg den på en dag. Vennskapet mellom guttene utvikles etter hvert, og jeg blir fort kjent med personlighetene deres. Spesielt godt likte jeg stemningen og følelsene ved deres møte med Isa, som de traff på en søppeldynge mens de leitet etter en slange til å stjele bensin med.

Virkelig en bok å anbefale videre, hvis du vil lese noe morsomt med en tynn tråd av alvor i bunn.

Forlag: Bastion

Utgitt: 2010/på norsk 2013

Sider: 237

Sjanger: Humor

Kilde: Biblioteket

Jeg har et teppe i tusen farger av Anne B. Ragde

Med årets ferske roman Jeg har et teppe i tusen farger, inviterer Anne B. Ragde oss tett på. Dette er først og fremst en hyllest til hennes mor, men vi blir også godt kjent med forfatteren selv. Anbefalt lesning!

Forlaget sier om handlingen:
Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem. 
Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient. 

Det er ikke så veldig lenge siden en annen kvinnelig, norsk forfatter skrev bok om sin mor, så jeg lurte fælt på om Anne B. sin bok ville være noe helt annet, eller ligne på den.
Bare så det er sagt, bøkene er veldig forskjellige, begge bra, men på hver sin måte.

Handlingen veksler elegant fra nåtid i månedene Birte lå syk og skulle dø, til fortid hvor vi får innblikk i hvilket liv hun har levd. Overgangene fra en anekdote til en annen går sømløst, så det føles ikke som en oppstablet haug av livshendelser, den ene etter den andre.
Birte var en "surviver" som skulle klare seg selv når det røynet på som verst. Hun så løsninger på alle utfordringer, og lot seg ikke stresse av at de i lange perioder ikke levde så fint og flott som mange rundt dem. Hun hadde også "støv på hjernen" og mye av tiden gikk med til å vaske og koke, ja når hun ikke laget mat eller leste to andre av hennes lidenskaper.

Jeg likte godt historien i begynnelsen hvor Birte lokker sin datter til å holde foredrag på Deichmanske på Stovner, og sitter selv og lytter mens hun holder på å sprekke av stolthet.
Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.

En smakebit:
Åh gud, så alene jeg følte meg. Så alene Elin og jeg følte oss. Så gjerne vi skulle ha hatt noen å snakke med, en eneste enkelt lege som hadde oversikt og kunnskap. Før mamma ble innlagt, hadde hun en fastlege, en lege med en journal på henne, en som kjente hele hennes medisinske historie. 
Nå hadde mamma ingen egen lege. 
Hun hadde seksti leger. 

Birte var alltid en rastløs sjel, og i en periode i livet fikk hun utløp for utferdstrangen ved å hive seg ut på eventyrlige reiser, som haiketuren til Istanbull, og møtet med Arturo. Eller den gangen hun tilbereder en av dronningens svaner til middag, var fantastisk morsomt å lese om.

Historien er medrivende fra første til siste side, og spiller på alle følelsene. Hadde jeg vært filmet i en sånn "Tine mens hun leser - minutt for minutt" og hurtigspolt litt, så ville vi nok sett alle slags ansiktsuttrykk. Jeg hadde en fela jobb med å brette tilbake alle eselørene jeg hadde laget mens jeg leste, for her var mange episoder jeg gjerne ville delt med dere. Til slutt fant jeg ut at det beste er om dere leser selv, for denne boken kan jeg virkelig anbefale.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2014

Sider: 317

Kilde: Leseeksemplar

Utroskap - ny bok fra Paulo Cohelo

Alkymisten var lenge en av mine favorittbøker, og den boken som viste meg vei inn i en ny type litteratur. Har lest og likt mye av det han har skrevet, og ble derfor skuffet over Manuskriptet fra Accra som kom ut i fjor. Utroskap ble hentet inn fra postkassen samme morgen vi skulle fly på ferie, og den havnet rett i håndbagasjen, snakk om å ta en snarvei utenom køen, jeg kunne formelig høre de ville protestene fra bøkene som lå stablet i kofferten.

Forlaget sier om boken:
Utroskap handler ikke om spenning eller sex, eller om at kjærligheten har tatt slutt. Når du krysser grensen, er det kanskje fordi det er den eneste måten du kan finne igjen deg selv på. I alle andres øyne har Linda et perfekt liv: et lykkelig ekteskap, barn og karriere. Likevel føler hun en enorm apati. Alt forandrer seg da hun møter en vellykket politiker som var kjæresten hennes på gymnaset. Etter hvert som hun gjenoppdager lidenskapen som har manglet i livet hennes, må hun ta stilling til spørsmål som vil forandre henne for alltid.

Med "Utroskap" er Paulo Coelho tilbake med en intim og rystende roman som tar opp tråden fra "Elleve minutter" og "Zahir".

Min mening om boken:
I boken blir vi kjent med den 31 år gamle journalisten Linda, som bor i Geneve, er lykkelig gift og har to perfekte barn. Hun er vellykket i sin jobb som journalist, og har et perfekt liv på alle måter, men allikevel begynner en gryende depresjon å krype innpå henne. Problemet blir grundig beskrevet og jeg som ikke har denne diagnosen selv, kjenner igjen tankene hun har rundt det priviligerte livet hun, og jeg og mange av oss lever. Utfordringen ligger i rutinen, og hun gjør alt for å endre på den og skape seg et mer uforutsigbart liv. Hun treffer igjen en gammel flamme gjennom jobben, og nærmest bestemmer seg for å forføre ham. Han kommer henne ikke i møte, men hun husker alle hun har avvist i sin ungdom og finner ut at å "gå på jakt" etter en mann er ganske utfordrende, så hun kjører på med tilnærmingene sine.

Linda har problemer, men jeg har for stor respekt for de som lider av depresjon, til å akseptere hennes oppførsel. I tillegg kjører forfatteren på med selvutviklingstemaet sitt, så historien om Linda drukner i alle de gode rådene. Hun vet selv hva hun må gjøre, hvordan hun må tenke og hva som skal til. Det ramses opp i det vide og det brede, gode råd om hvordan en skal snu om på livet sitt. De som "ramser" er alle hun snakker med, men også Linda selv, noe som på meg ikke er troverdig. Hun vet jo hva hun må gjøre, og verken lege, medisin eller psykolog er aktuell hjelp.

Pakket inn i historien om Linda og hennes liv, som går henne på nervene, får vi en reiseskildring over Sveits. For de som ikke har vært i, eller vet noe om Sveits så er det kanskje greit, men jeg syntes det blir anmassende å få forklart i detalj ting som leseren evt. kunne googlet hvis hun datt av lasset i akkurat denne svingen. "Vi hadde raclette til middag", i stedet for å fortsette handlingen stoppes den opp fordi vi bør forklares hva raclette er.
I tillegg til dette er vi innom det politiske systemet, holdningen til narkotika, banksystemet, personligheten til folket, Alper, blomstring og diverse annet skikk og bruk i dette lille, men spesielle landet. Forfatteren bor selv i Geneve, og har tydeligvis satt seg fore å ta med flest mulig detaljer fra byen og landet.

På et tidspunkt raser hun ut fra et stevnemøte, og tilfeldigvis havner hun foran et slott hvor et monster ble til. På den måten får vi en fin innføring i hvordan Mary Shelly fikk skrevet Frankenstein. Interessant, selvfølgelig men helt ute av sammenheng i denne historien.
Vi får også høre om Jean Calvin, en av Geneves hedrede menn, også den historien er sikkert ment til å bygge opp noe i handlingen, men for meg stopper det bare flyten.
Det er mange sånne sidesteg i denne boken, som godt kunne gitt kjøtt på beina til handlingen, men her funger det ikke. Alt i alt synes jeg dette er en bok med dårlig flyt, ingen litterære vendinger å rope hurra for. Det virker på meg som at forfatteren har hatt litt for mye på hjertet, og prøvd å presse det inn i en og samme roman.

Dette er boken for deg som aldri har lest en selvutviklingsbok, er glad i tradisjonelle dameromaner og alltid har drømt om å bli kjent med Sveits, og sveitsere. Nå skal det sies at jeg ikke er spesielt glad i dameromaner, har vært masse i Sveits og har lest min skjerv av selvutviklingsbøker, så jeg er kanskje ikke den rette til å bedømme denne boken. Følelsen jeg satt med etter å ha lest ferdig boken var ikke god. Jeg følte meg deprimert, lei og trist. Noen voldsomme krav og drømmer om hvordan mannen min burde oppføre seg, tvang seg på. Jeg følte meg rett og slett mislykket, der jeg satt i solnedgangen på balkongen min i Kroatia, med verdens beste mann og barn rundt meg....

Cohelo skuffet sist, og med Utroskap raste han langt nedover på listen av mine favorittforfattere, selv om Alkymisten fremdeles er en av mine favorittbøker. Tror jeg skal lese den på nytt senere i høst, for å se om det er jeg som helt har skiftet smak.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 268

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Bøker fra bokhyllen min  - nå har jeg fått en til :)

Billie - ny bok fra Anna Gavalda som vanlig oversatt til nynorsk

Anna Gavalda har greid det igjen. I Billie er hun tilbake til sånn som vi kjente henne fra Saman er ein mindre aleine. Dette er en skjønn liten roman som kroket seg godt fast, dypt inne i hjertet mitt.

Forlaget forteller dette om handlingen:
Billie og Franck er to utskot. Ho frå fattige og brutale kår, han er ein homofil rikmannsgut. På underleg vis finn dei saman. På ein fjelltur dett dei utfor ein skrent. Medan Billie strevar med å halde liv i Franck gjennom natta, fortel ho historia deira, frekk, humoristisk og rørande – akkurat slik vi likar Gavalda best.

Billie er historia om to svært ulike menneske som ikkje let fordommar eller skakkøyrd barndom stå i vegen for livet og draumane sine.

Denne romanen kan ikke kalles annet enn herlig. Jeg trengte noen sider på å finne fotfeste i nynorsken, og på å bli glad i den muntlige måten hun skriver på. Boken begynner med slutten, når Billie og Franck ligger i bunnen av skrenten de har sklidd ned. Billie snakker høyt med stjernen over seg for å holde seg våken og for å få tiden til å gå gjennom natten. Hun snakker direkte til leseren og parenteser for å forklare, dukker opp i ett sett.  Hun kvier seg ikke for å bruke en god del engelske fraser og onomatopoetikon i det hun skriver, men det fungerer i denne særdeles muntlige teksten.

Skjøner du, stjernelita? Skjøner du no ka slags venn det er eg har? Ser du den vesle prinsen min frå der du er eller må du ha kikert? Viss du ser han slik eg fortel han, det vil seie i veldig nærbilde og utan at noko er i vegen, og du lar han lide sakeslaust, altså da har du ei forklaringsutfordring, for eg har fått mykje tyn her i livet, skikkeleg mykje òg, men det her er i så fall ein type slag i trynet eg alt no kan seie at eg ikkje ser fotosyntesen av...

Her er så mange passasjer i denne teksten som kunne vært gjengitt, for selv om dette litt simpelt kan tolkes som en enkel oppvekstroman så er den langt fra liten og utilstrekkelig. Utad er den foreldreløse Billie en barsk jente som kan bite fra seg, men hun er en sart sjel som ikke har hatt det lett i livet. Som en slags beskyttelse har hun blitt veldig flink å lese mennesker og fremstår som en ettertenksom jente.
Franck går i klassen hennes, men det er ikke før de på slutten av ungdomsskolen blir satt sammen for å spille teater, at de blir kjent med hverandre. Han har det også vanskelig, men vet intuitivt hvordan han skal snakke til Billie for å komme innpå henne. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, men bare si jeg elsket side 78! En sånn side som man leser flere ganger, for deretter å stirre lenge på skyene utenfor vinduet. Priceless!

Normalt ville jeg sagt at oversetting fra fransk til nynorsk ikke henger i hop. Glamorøse Frankrike og sofistikerte Paris lar seg dårlig beskrive på "grautamål". Men, i denne boken glemmer jeg det faktisk (nesten), og jeg klarer å se for meg Billie og Franck i tjukkeste Paris.
Boken anbefales på det varmeste, også til ihuga bokmålere :)

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 198

Kilde: Leseeksemplar

Det forbudte barnet av Katherine Webb - gled deg!

Katherine Webb har gitt ut flere selvstendige romaner, som alle har slått an hos denne leseren. Det forbudte barnet, som er den fjerde boken i rekken, har akkurat det som skal til for å begeistre igjen. Papirutgaven er på 528 sider, men lydboken er lest av en av de beste innleserne, så velg gjerne den versjonen.

Forlaget røper dette om handlingen:
Bath, 1821: Innerst i Lansdown Crescent på et høydedrag over byen, ruver herskapshuset til den rike og innflytelsesrike Alleyn-familien. Her har sønnen Jonathan levd isolert i mørke bak gjenspikrede vinduer siden han kom tilbake fra krigen. 
Men tjenestejenta Stær tror ikke det er krigens redsler som tærer på Jonathan. 

Hun er overbevist om at han er blitt gal fordi han tok livet av ungdomskjæresten Alice, som Stær elsket som en søster.


Da den unge Rachel Weekes flytter til byen, har det en rystende virkning på både Alleyn-familien og mange andre i Bath. Med sitt sannhetssøkende og ærlige vesen tvinger Rachel gradvis fortidens hemmeligheter ut av skyggene. Men Rachel og Stær må begge betale en høy pris dersom sannheten om Alice skal helt frem i dagen.

Vi som er glad i denne sjangeren kjenner Katherine Webb 

godt fra hennes tidligere bøker:

Arven

Det du ikke ser

En sang fra fortiden

I denne nye romanen til Katherine Webb får vi masse følelser, mysterier og hemmeligheter, men det hele er befriende fritt for intriger av det smakløse slaget. Hun holder leseren på pinebenken hele veien og røper ikke noe før siste side er lest. Mens jeg leste satt jeg med den der følelsen av å "ha et ord på tungen", men ikke klare å få det frem. Hvem det forbudte barnet er klarer hun å skjule mesterlig.
Historien er et stort puslespill hvor bildet fylles ut litt etter litt. I løpet av handlingen bygger det seg opp en spenning som gjør boken fantastisk medrivende å lytte til. Vi hopper litt frem og tilbake i tid, men det er tydelig og blir aldri forvirrende.

Det som skjer både i den sene (1821) og den tidlige (1804) historien er like spennende å følge med på. Handlingene er flettet fint sammen og viser datiden på en troverdig måte, kvinnene er prisgitt sine fedre eller ektemenn og har liten innflytelse på sin egen livssituasjon.

Denne boken tar for seg hvor viktig det er med familie, ikke bare mann og barn men at også svigerfamilien kan fylle en viktig rolle i stedet for egne foreldre, som er ute av bildet. Historien tar oss også med til den grusomme slagmarken i krigen hvor engelskmennene sloss mot franskmennene. Her er det noen bestialske beskrivelser av hendelser, men de passer godt inn i helheten og hjelper til med å forklare hvorfor Jonathan er som han er.

Katherine Webb har definitivt greid det igjen. Denne boken ble aldri kjedelig, og ga meg aldri noe å irritere meg over. Den er ikke for "søt", men samtidig en skjønn historie om kjærlighet på mange plan. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Lest av: Bodil Vidnes-Kopperud

Lyttetid: 20 timer 18 min.

Utgitt: 2014

Kilde: Lytteeksemplar

Boken på vent denne tirsdagen er Veien over klippene

På vent hyllen min la kraftig på seg i forrige uke, og nå har jeg flere bøker som roper på oppmerksomhet.
Jeg trekker i dag frem en som jeg gleder meg til å lese.
Har du lyst å se hva andre har på vent, er Beathes bokhylle stedet å befinne seg denne tirsdagen.



Forfatteren heter Gøril Emilie Hellen og Veien over klippene er hennes første roman. Hun er født i 1966 og er oppvokst i Trondheim. Nå bor hun i Sandefjord med mann og tre barn. Hun har mellomfag i drama, film og teater, er utdannet journalist og har jobbet frilans i en årrekke.

Dette skriver forlaget om boken:
Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med fiskehjell, utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil synes om de enkle kårene hun kommer fra. Hun tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om.

Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.

Vel, når en roman finner sted både i London og Italia, ja da er jeg solgt. Gleder meg til å lese norske Gøril Emilie Hellen sin debutbok - og få meg en liten forsmak på Italia :)

Et lite ps til slutt: Boken kommer også ut på lydbok nå, og er lest inn av en av de beste: Bodil Vidnes-Kopperud. Jeg holder på med Det forbudte barnet nå, og hun leser helt fenomenalt! 

Ha en strålende tirsdag dere :)

Fin høsttur til Breidablik med gode venner

Turkameratene mine på Skrott 1320 moh.

Det er nå et år og en uke siden hyttekomplekset Breidablik ble overtatt av Bergen Turlag. Vi var oppe i åpningshelgen, og denne helgen tok vi en ny tur, sammen med gode venner. Turen opp fra Fitjardalen er kjempefin, med variert sti i skog med masse solgule kantareller. Lenger oppe når trærne er betydelig kortere var det massevis av blåbær, to måneder etter at blåbærene i nærområdet hjemme var spiseklar.

Modne blåbær 16 august - nesten to måneder senere enn hjemme i Bergen

Turen opp til Breidablik gikk i år over Skrott. Det er en fjelltopp som gir turen noen ekstra høydemeter, som du bruker ca. 40 minutter på. Det er verdt det for nedgangen til hytten blir ekstra fin, og med retur den "vanlige" veien, får en da en liten runde på turen. På turen så vi lemen flere ganger, og de var så pass uredd at vi greide å ta et bilde av dem.
På Breidablik satt vi oss ned ute og spiste nisten vår, men været skyet til og det var litt kaldt å sitte i ro på 1162 moh. så pausen ble kortere enn ønsket. Heldigvis kom vi oss helt ned til bilen før de første dråpene slapp taket oppi skyene.
Returen gikk ikke helt hjem, men med stopp på Kvamskogen for natten. Her koste vi oss på hytten med god mat og drikke, før Frode og jeg kjørte hjem etter en lat frokost. Tusen takk for en utrolig koselig helg Hildegunn og Jan Arne!

Turen ned fra Skrott bø på en utfordring i form av en bratt snøfonn

Et av flere søte dyr som sprang mellom beina på oss

Fire glade vandrere spiser niste på 1162 moh. Breidablik er et flott og tilgjengelig turmål 

Her kan du se masse fine bilder fra forrige års tur!

Jeg har lest Lars Mæhles nyeste Linnès dystre lærdom

Endelig er den her, andre boken i den spennende serien om Ina Grieg. Hun er psykolog, kickbokser og mor til tvillinger, og i den første boken Den mørke porten likte jeg henne egentlig ikke så godt. Et godt utgangspunkt for å bli bedre kjent med henne.

Dette skriver Samlaget om boken:
Ein invitasjon til klassetreff gir nytt liv til eit av Ina Griegs fortrengde mareritt. Da ho vaks opp forsvann ei 14 år gammal jente, Sonja Lerdahl, på gåtefullt vis. Mistanken blei retta mot Tom Kaser, ein 19-åring kalla «botanikaren». Men noko lik blei aldri funne, og han blei aldri tiltalt.
Kva skjedde med Sonja? Var det Tom Kaser som bortførte og drap henne? Eller nokon annan? Eller er Sonja framleis i live?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sider: 334
Utfordring: Les mer nynorsk!
Kilde: Leseeksemplar

Med fare for å høre utrolig fjortis ut, låner jeg et av ungdommens kraftuttrykk når jeg skal beskrive denne boken, for boken var sykt spennende! 

Dette er en skikkelig slukebok, umulig å legge fra seg før siste side er lest. Det lett groteske, men sterke bildet på coveret får en forklaring på i boken, og den er bare en av flere handlingstråder som bygger opp denne spennende historien.  Handlingen foregår for det meste i nåtid, men med sekvenser fra da Sonja forsvant 30 år tidligere. Oda Vange har også sin egen historie, som foregår 5 år etter Sonja forsvant, altså i 1989. Denne delen er grusom å lese med vold og mishandling, men det forklarer beveggrunnene til Oda i den handlingen som foregår i nåtid.

Smakebit fra boken:

Ina knyter nevane. Ein liten omveg. Akkurat. Det må i så fall vere ein svipptur til hennar eiga grav. Men ikkje faen om ho skal gi seg utan kamp. Ho skal overrumple den sadisten. men panikken sit i kroppen. Sansane er i heilspenn. Auga flakkar mot bildøra. Ikkje låst. Bra. Og ho bestemmer seg der og da. Ho klikkar seg ut av setebeltet, opnar døra i eit ryk og kastar seg ut av bilen i fart, rullar nedover ein grøftekant, kast i kast i kast. 

Det er lenge siden barna fra Skårnes flyttet hver til sitt, men på grunn av klassefesten har de samlet seg igjen. Dette er grunnen til at Ina drar avgårde til sine barndoms trakter, og skal bo noen dager i den gamle hytten deres som har stått til nedfalls i 30 år. Ina sin motivasjon for å reise "hjem" er at hun også vil finne ut mer om Sonja og det som skjedde med henne. Var det virkelig Tom Kaser som drepte henne? Kan de grusomme brødrene til Oda Vange hatt noe med det å gjøre? Eller blir hun holdt fanget?

Dette er ikke en klassisk krim, med et mord og noen som etterforsker det. Ina spør og graver litt, og vi får historien utbrodert samtidig som hun får noen svar, men flere spørsmål. Hun treffer igjen Katrine bestevenninnen sin og Oddvar, en gammel rocker som nå er lensmann i bygda. Begge disse har giftet seg og fått barn med felles barndomsvenner, så det er en kompakt samling gamle venner som skal finne ut av det med hverandre. Godt hjulpet av en god dose alkohol blir klassefesten en dramatisk affære, og når det i kjølvannet av den dukker opp både lik og forsvunne personer, da er det bare å klamre seg fast.

Tittelen har Lars Mæhle hentet fra Carl von Linnè, den svenske botanikeren på 1700-tallet som klassifiserte alle kjente dyre- og plantearter. I denne historien er det "botanikeren" Tom Kaser som lærer oss Carl von Linnè litt bedre å kjenne. Jeg likte godt disse innslagene, selv om spenningen synker lite granne, er det veldig interessant å lese om.
Han har også flettet inn en liten epistel om bakgrunnen for Boomtown Rats sangen "I don`t like mondays", som jeg likte veldig godt. Selve historien er jo et skjær ut til siden, men den penser oss inn på Ina sin bakgrunn som psykolog på en fin måte.

Nynorsken til Lars Mæhle er lett å lese, selv for en erkebergenser som er allergisk mot a-endinger. Du trenger ikke å ha lest den første boken i serien for å lese denne, for Ina sin personlige historie får ikke mer kjøtt på beina i denne boken. Nå må det sies at "Den mørke porten" er veldig spennende den også, og kan med et par tastetrykk lånes på EbokBib.

Som du sikkert har skjønt, så anbefaler jeg boken og serien på det varmeste!

Menneskekroppen av Paolo Giordano

Paolo Giordano er en av Italias mest kjente forfattere. Han debuterte i 2008 med "Primtallenes ensomhet", som han også vant den prestisjetunge prisen "Premio Stego" for. Takk til Åslaug som inspirerte meg til å lese denne boken.

Forlaget om handlingen:
En tropp italienske unggutter i tjueårsalderen er på fredsoppdrag i Afghanistan. Dagene handler ikke bare om kamp og død, de handler like mye om langtekkelig ventetid og nedtrykthet. Dager da de i avventende kjedsomhet venter på at noe skal skje, men samtidig er i helspenn. For å fordrive tiden spiller de kort og ser på porno på nettet. De erter hverandre og narrer hverandre på måter som kan være virkelig rå og nærme seg ren ondskap.

Menneskekroppen  er en sterk og rystende roman ettersom den gir et annet bilde av krigen enn det tradisjonelle. Her utkjempes kamper på flere fronter, inni hvert eneste individ, mellom soldatene i gruppen og mot den ytre fienden.

En gjeng med unge italienske soldater forbereder seg til å reise til Afghanistan. Vi blir kjent med dem dagene før avreise, og får et lite innblikk i psyken og bakgrunnen til de forskjellige.

Etter 25 dager i leiren i Gulistan blir de angrepet for første gang. Hverdagen har vært preget av kjedsomhet, men nå blir de satt på prøve, når de får testet ut om det de har øvd på sitter. Det er ingen egentlig fare under angrepet, men de er ubekvem når de stuer seg sammen i bomberommet. Her kniver de om plassen og er ekkel med hverandre. Løytnant Mitrano blir plaget av en overordnet, og når de kan gå til brakka igjen, får de ikke Mitrano med seg så de må hente Egitto, legen. Denne episoden, med angsten til Mitrano beskrevet så godt, gjør at jeg virkelig begynner å like det jeg leser.

Dette er en av mange små og store hendelser som utgjør den ytre handlingen. Mye av det føles som selvopplevd, noe det selvfølgelig ikke er, men forholdene de lever under er kanskje lik i alle grupperinger av menn i militæret. De har problemer med forsyningen, og går lenge sulten. På grunn av forsyningene som ble ødelagt ble de tvunget til å spise kjøtt de har kjøpt på markedet. Dette er bedervet, og de får seg en runde med diarè, som utarter seg til regne do-krigen. Vi møter drittsekker og spyttslikkere, men samtidig er her et samhold som er het unikt. Zampieri er en tøffing, som eneste jenten i gjengen må hun stå i mot samlingen av tildels usikre og famlende gutter, og deres slibrige morsomheter.

En liten smakebit: 
 - Kaptein, bryter Renè inn.
Masiero snur seg rasende.  - Hva er det?
 - Kanskje du plager henne litt for mye nå.
Renè blir stående i givakt, urørlig, mens Masiero nærmer seg langsomt. Han puster med åpen munn. 
 - Plager jeg henne?
 - Mennene har aldri brukt dette våpenet før.
 - Det var som pokker Jeg ber så meget om unnskyldning. Kanskje frøkenen burde få en vannpistol i stedet? Har hun skutt med en sånn en før?

Som sagt, jeg får litt følelsen av å ha vært der før, men måten Giordano formidler på er fantastisk bra, så det er det som skjer mellom linjene som gjør dette til en stor roman. Hverdagen til de fredsbevarende styrkene i Afghanistan er godt beskrevet, og jeg kan godt tenke meg at det er sånn det foregår. Mye venting, spising og kortspilling, litt øvelser og noen oppdrag som består i å lære opp de lokale politistyrkene.

Boken ble etterhvert litt langdryg for meg, så når jeg var kommet halvveis leste jeg med store hopp videre. Følte ikke jeg gikk glipp av noe ved hvert hopp, men dette er langt i fra fullverdig lesing, så det kan jeg for all del ha gjort. Det ble mye utenomsnakk i forhold til konkrete hendelser, så det fenget ikke nok til at jeg ville leser hvert ord.
Denne romanen blir sammenlignet med klassikeren "Intet nytt fra Vestfronten", men der må jeg si meg uenig. Denne boken var full av tekst som selger romaner, (sex, vold, fyll og spetakkel) noe Intet nytt fra Vestfronten ikke bar preg av. Les den gjerne og sammenlign selv! Eller kanskje du har lest den?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 350

Kilde: Biblioteket

Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato = sant!

Tambar får en ny venn - ny bok i serien om trollungen Tambar
Det er Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato som står for tekst og bilder i denne bokserien for barnehagebarn. Dette er mitt første møte med Tambar, men serien rommer nå 8 bøker. I denne boken møter Tambar en fjøsnisse. Handlingen har ikke noe med jul å gjøre, og finnes ikke "julete". Boken tar på en naturlig måte for seg vennskap med en som er litt annerledes.

Tambar og bestevennen Gurine går i butikken for å handle mat. Her raser plutselig varene ned fra hyllene, og de ser en skygge forsvinne i full fart ut døren. De skynder seg etter, ut i snøen og følger sporene under et tre. Der sitter det en liten fjørsnisse og gråter sårt, og Tambar og Gurine tar ham med seg hjem. Her forteller han at han har sovet lenge, og når han våknet opp var gården han bodde på borte og to høyblokker befant seg på tomten i stedet for gården. Trollmor lager middag og fjøsnissen Tobias får overnatte.

Dagen etter blir han med i barnehagen og her fryder han seg over alt rotet, for fjøsnisser elsker jo å rydde og vaske, så dette er midt i blinken for nissen. Heldigvis kan han gjøre seg usynlig, sånn at han kan være i barnehagen og ordne opp uten at det blir oppstandelse.

Se, sier Tobias og peker. Jeg har fått besøk av en katt også. Så her vil jeg få det kjempefint. Nisser og katter har alltid hørt sammen!

Dette er en flott barnebok, med en antydning til moral, og en god dose spenning. Tegningene er store og flotte og med de store, uskyldige øynene og de brede smilene til både troll og nisse blir det passe følelsesladet. Jeg leser høyt for barn mellom 2,5 og 5 år nær sagt hver dag. Er vi full gruppe i samlingsstunden er vi 19 barn, og det er den ultimate testen av en bok, om den kan fenge hele gruppen, så pass at jeg får lest hele boken uten at noen begynner å vri på seg. Denne boken besto med glans!
Kvaliteten på tekster til barn er vanvittig varierende, men Tor Åge Bringsværd har selvfølgelig pondus nok til å stå hele løpet.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 30 med bilder

Sjanger: Billedbok 2-6 år

Kilde: Leseeksemplar

Boken på vent i dag er Anna Gavalda sin ferskeste Billie

I dag er det tirsdag og tid for Boken på vent. Har du lyst å tipse oss andre om en bok du går å venter på å lese er Beathes blogg rette sted for deg. 


Da jeg tittet i postkassen min i går lå det to bøker der til meg. Den ene var Lars Mæhle sin nyeste Linnès dystre lærdom, og den heiv jeg meg over med en gang. Den andre nyervervelsen er Billie av Anna Gavalda, franskmannen (franskøsen?) som er oversatt til nynorsk. Jeg husker da jeg skulle lese "Saman er ein mindre aleine", da satt det der med nynorsk så langt inne, at jeg valgte å lese den på engelsk.
Nå har jeg blitt mye tøffere, og etter noen gode erfaringer med bøker på nynorsk kvier jeg meg ikke i det hele tatt å ta fatt på den.

Dette skriver Samlaget om Billie:
Billie og Franck er to utskot. Ho frå fattige og brutale kår, han er ein homofil rikmannsgut. På underleg vis finn deisaman. På ein fjelltur dett dei utfor ein skrent. Medan Billie strevar med å halde liv i Franck gjennom natta, fortel ho historia deira, frekk, humoristisk og rørande – akkurat slik vi likar Gavalda best.
Billie er historia om to svært ulike menneske som ikkje let fordommar eller skakkøyrd barndom stå i vegen for livet og draumane sine.


I mai i fjor hadde jeg Breaking away på vent, og jeg stilte meg dengang som nå spørsmålet, hvorfor fikk den boken jeg leste på engelsk en 6`er mens den jeg leste på nynorsk en 3`er? Jeg har ikke skrevet omtale av noen av de tre bøkene til Anna Gavalda før, men jeg lover å gjøre det denne gangen.

Har du lest noen av Anna Gavalda sine bøker?

Pushwagner hos Galleri Guddal i vakre Rosendal

Utstillingen til Pushwagner kom godt frem i de flotte lokalene til Galleri Guddal

Det er nesten en selvmotsigelse å gå for å se Pushwagner sine rå og utfordrende bilder i Galleri Guddal. Bygden Rosendal hvor Galleri Guddal befinner seg er så stille og idyllisk, at jeg formelig hørte "støyen" da jeg stakk hodet inn i utstillingslokalene. Pushwagner sine bilder utfordrer kraftig, så jeg innrømmer gjerne at jeg gikk rett bort på kafèen og satt meg ned, etter å ha vært inne og sett bildene. Nå gleder jeg meg til Osloturen i september, da går turen til Tjuvholmen for å se hans utendørskunst på skur 13, og utstillingen som åpner 28 august i Galleri Fine Art. Her skal det bli 2000 kvm. med Pushwagners kunst
 - best å ta med øreklokker :)

Vi kjøper sjelden Osloaviser men lørdagens VG ble med i handlekurven. Gleden var stor da det var et stort portrett av Terje Brofos alias Pushwagner i avisen. Myten bleknet litt til fordel for mannen, etter å ha lest det flotte portrettet Kaia Eriksen har laget av ham.



"Jeg forstår ikke meg selv, derfor kan jeg forstå andre bedre enn de forstår meg. Men det forstår ikke du."

Terje Brofos er mannen som ble født 2 mai 1940 under et bombeangrep i Oslo. Han overlevde barndommen som var heller traurig, og begynte sin utdannelse innen kunsten som 18 åring. I 2008 fikk han sitt gjennombrudd som kunstner da han deltok på biennalen i Berlin og Sydney.
Pushwagner sitt privatliv har ikke vært enkelt. Han har vært gift to ganger, og har en datter med hver kone. Etter siste ekteskapet tilbrakte han en tid som uteligger, han hadde psykiske problemer og misbrukte narkotika da Stefan Stray kom over ham og reddet ham ut av denne tilværelsen. Siden har Stray tatt seg av det praktiske for kunstneren, og de har vært samboere de siste 15 årene. De har fått gjort mye disse årene, Pushwagner tegner hele tiden, og de har kun unnet seg 7 feriedager på 15 år.
Nå gleder jeg meg til å se flere av verkene til denne spesielle og produktive kunstneren.

Portrettet til Kaia Eriksen var kjempeflott, og jeg har kun delt littegranne med dere.

Til slutt må jeg bare dele noen bilder jeg tok i helgen av Galleri Guddal. Guddalstunet har en spennende historie, og er tildelt Olavsrosa - kvalitetsmerket til Norsk Kulturarv. Gården er nevnt allerede i Snorre. Klyngetunet har i sin storhetstid bestått av ni bruk og 54 hus. Klikk gjerne her om du vil lese mer om dette nydelige stedet, som nylig fikk et galleri i fjøset. Roen og energien er herlig her, så det er vel verdt et besøk selv om du bare vil drikke kaffe og spise kake. I tillegg til de store bildene på veggene selges der også små bilder, keramikk og artwear. Sist kjøpte jeg et nydelig bilde som henger i trappegangen min, og i helgen snopte jeg meg et nytt skjørt. (De som lurer på hva som skjedde med shoppestoppen, så innrømmes det en liten timeout, men den er snart over)

Dette originale vedlaet ser du fra parkeringsplassen

Et av de flotte husene på gården

Stormen Lena tok i natt knekken på brorparten av det vakre syrintreet utenfor kafèen

NutenOpp 2014, stormen Lena og tur til Bondhusbreen

Utsikten fra hytten vår i Rosendal Hyttetun

Lørdag morgen pakket vi i sekken og kjørte inn til Rosendal. Siden vi som alltid var tidlig ute, og hytten på Rosendal hyttetun ikke var klar før klokken 14, tok vi turen innom Sundal for å gå inn til Bondhusbreen. Dette ble en kjempefin tur, bildene jeg har sett på fb i sommer har ikke løyet, det er utrolig vakkert der inne. Dette her er en helt overkommelig dagstur for deg som bor i Bergen, så ikke kvi deg, det er verdt det.
I Sundal er det skiltet mot breen, her finner du parkering og godt merket sti som du følger hele veien. Først går den på smal grusvei opp langs en nydelig elv, og når du kommer opp til vannet, er det sti videre innover mot breen. Isbreen har dessverre krympet kraftig, og det lønner seg ikke å gå nærmere for å få et bedre bilde av den. Skitten er den og, så selve breen imponerte ikke, det var det omgivelsene og det vakre vannet som gjorde.
Vi plukket bringebær og tyttebær om en annen på veien, og ble til og med skremt opp av en liten spissmus som pilte på tvers av veien, rett mellom beina på oss. Turen opp, inkl. spisepause tok ca. 1,5 time, da gikk vi til noen meter forbi skiltet som sier "hit, men ikke lenger".

Tankene mine går til de to tyske barna som så sine foreldre bli drept under Nigardsbreen i dag. Det er forferdelig at sånt kan skje, men en bre er "levende", så respekter advarslene!

Flott parkering og tydelig sti fra Sundal og opp til Bondhusbreen (du kan gå med barnevogn opp til vannet)

Bondhusvannet har en nydelig farge, er rent og fint og absolutt badbart

Sånn ser breen ut, så den er ikke et imponerende syn - det lønnet seg ikke å gå nærmere

Kvelden ble en spennende affære, siden stormen Lena hadde meldt sin ankomst. Før hun viste muskler for fullt, satt jeg meg ut på en stein og mediterte en stund. Det er utrolig avkoblende å sitte å se på sjøen en stund, spesielt når vind, skyer, sol og små virvelvinder gjorde sitt for å underholde meg. Virvelvindene var utrolig kule, jeg har aldri sett sånne her før, men akk så umulig å ta bilde av.

Himmelen før stormen Lena stakk innom var et imponerende skue

Ser du solstrålene som skytes ut av hullet i skydekket?

Søndag vasket vi ut av hytten før NutenOpp 2014 sto for døren. Heldigvis hadde Lena dradd sin vei, og himmelen var mer blå enn grå. Frode og Sondre skulle løpe opp, sammen med en gjeng fra Varegg og Melkesyre. Etter å ha knipset dem avgårde tok jeg turen til Galleri Guddal for å se den flotte Pushwagnerutstillingen hun har hatt hengende i sommer. Mer om det senere :)

En gjeng med spente sprekinger noen minutter før startskuddet 

Gleden var stor da gjengen vår kom i mål på gode plasseringer. Sondre slo faren med 1 sekund, ble vinner i klassen sin, og kom på pallen. Stian vant, Elisabeth kom på tredjeplass både totalt og i klassen sin, mens Frank Bu tok tredjeplassen i sin klasse og kom på pallen han også.

Sondre vant klassen gutter 12-14 år - gratulerer!!!

Etter denne helgen med masse natur, tur og kultur i tillegg til løpet som er kjempegøy å være med på, er energilagrene mine fylt opp.