Pappa er et poskort av Ida Løkås - en ungdomsroman!

Boken ble lagt inn på iPad`en i juni en gang, så da jeg skulle lese den i dag, husket jeg ikke helt hva for en bok det var. Når jeg etter å ha lest boken går inn på forlagets side og ser at det er en ungdomsbok, puster jeg lettet ut og tenker: heldigvis! Det forklarer litt av alt som mangler, men når det er sagt, jeg har lest mange ungdomsromaner som henger sammen fra begynnelse til slutt.

Forlaget om boken:
Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom.
For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har egentlig vært helt greit uten pappa.
Men når Leo – den mystiske, kjekke filmstudenten – dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg.

Ida Løkås debuterte med romanen Det fine som flyter forbi i fjor. Min omtale! 


Una våkner opp i sin egen seng formiddagen etter hun har hatt en stor fest hjemme. Hun undrer seg over at hun ligger avkledd i sengen, men husker ingenting fra kvelden før. Gjennom baderomsdøren kan hun skimte en fremmed mann som står og pusser tenner, mens hun helt tydelig ser at det er hennes tannkost han bruker (!)
Når jeg er kommet så langt i lesingen har jeg allerede irritert meg over mange ting som ikke er troverdig. Una er 16 år og skal være hjemme alene hele sommeren mens moren er på turne. Hun skal egentlig ligge hos bestevenninnen, men det gjør hun ikke og moren til bestevenninnen reagerer ikke. Når den mystiske mannen som viser seg å være 19 år gamle Leo, kommer ut fra badet ber han om å få filme henne mens hun forteller om hvordan det er å vokse opp uten en far.

Forfatteren angriper tema fra tre forskjellige vinker. Una som opplever å være farløs, og begynner å tenke litt på at hun vil finne ut hvem han er. Una som midt i sommerferien blir kalt inn på audition til videregående skole og må skrive en monolog, velger å lese opp alle de fantasifulle grunnene til at årets fødselsdagskort ikke lå i postkassen. Og til sist Leo som vil filme henne når hun snakker om å være farløs. Hun forelsker seg hodestups i ham, og går med på alt han sier, i blind naivitet. Hvis dette er et forsøk på å være stemmen til alle de barna som vokser opp uten å vite hvem faren er, så synes jeg faktisk ikke den stemmen bærer særlig langt.

Sammen begynner Una og Leo å prøve å finne ut hvem Una sin far er. Una har aldri spurt sin mor, som jo er det mest innlysende å gjøre, men via diverse bomveier finner de i alle fall ut hvem som ikke er faren hennes. Nå skal jeg ikke si mer om handlingen, for da vil jeg røpe slutten for deg.

Bare idèen at postvesenet skal greie å levere kortene på rett dato 15 år på rad, er for meg urealistisk, så jeg tenkte før jeg begynte å lese, at det umulig kan være fra faren. Men jeg har lest bøker før med urealistiske utgangspunkt som har kommet seg trygt i havn, så det var verdt et forsøk.
Denne boken skulle vært dobbelt så tykk. Det føltes som å lese et skjelett av en roman, helt uten kjøtt på beina. Verken Una eller venninnen undret seg over hvordan denne fremmede mannen dukket opp på festen. (Begynnelsen på historien minner om den første boken om Rita og Krokodille, hvor Rita en morgen finner en krokodille i badekaret, og så smiler hun bare og inviterer på frokost )

Jeg opplever ikke at boken har et godt språk, den ga meg ingen form for følelser, (bortsett fra irritasjon) venninnen hadde mer personlighet enn Una selv, som jeg selv etter å ha lest ferdig boken føler at jeg ikke kjenner.

Beathe har også lest denne boken, og undret seg over slutten. Hun røper litt mer av handlingen så hvis du vil vite løsningen på gåten kan du besøke henne.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 113 på iPad`en

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Tekstfil fra forlaget