Oppsummering for januar

Januar har blitt en særdeles travel lesemåned. Det har kommet ut mange nye bøker, og jeg har ivrig prioritert lesing fremfor mye annet. Amalie Skram prosjektet mitt har fått oppmerksomhet, og jeg har lest 3 bøker på nynorsk og 5 bøker med tanke på bokbloggprisen 2014, så fokusområdene mine lider ingen nød. I tillegg har jeg gjennomført min første måned med shoppestopp  - noe som har føltes uventet befriende.

Har vi lest noen av de samme bøkene?

1. Amalie Skram - Lucie - 4
2. Asle Skredderberget - Smertehimmel - 5
3. Lars Mæhle - Den mørke porten - 6
4. Nikolaj Frobenius - Mørke grener - 6
5. Sonja Holterman - Presteskapet - 5
6. Anne Cecilie Remen - På direkten - 4
7. Siri Pettersen - Odinsbarn - 3
8. Sonja Holterman - Frostgraven - 5
9. Nina Lykke - Oppløsningstendenser - 6
10. Amalie Skram - To venner - 5
11. Amalie Skram - S.G. Myre - 4
12. Jamie Ford - Sanger til Willow Frost - 5
13. Louise Penny - Nådeløs vår - 3
14. Maria Lang - Mord i august - 4
15. Sissel Værøyvik - Rakels bok - 6
16. Carina Hultin Dahlmann - Super juicy! - 5
17. Maria Parr - Vaffelhjarte - 5
18. Marie-Sabine Roger  - Å telle duer - 6
19. Monika Yndestad - Gapestokk - 6
20. Jan Ove Ekeberg - Den barmhjertige terroristen - 4
21. Penny Hancock - Du tilhører meg - 3

I morgen lørdag 1 februar skal jeg møte forfatterne av to av bøkene jeg har lest i januar, Jamie Ford og Sissel Værøyvik. Mandag er det lansering av Jørgen Jæger sin Ridderkorset, så dette blir en fin start på ny lesemåned, hvor jeg håper jeg klarer å nå målet mitt på 12 bøker i måneden. Denne måneden røk jeg så det sang i sementen :)

Vaffelhjarte av Maria Parr - bok og teater

Opp med hånden den som lokket meg til å låne Vaffelhjarte på biblioteket!!  Jeg vil bare si "TUSEN TAKK!!!"

Da boken kom ut i 2005, ble den nominert til Brageprisen. Under kan du lese hva juryen begrunner sin nominasjon med. 
"Som en rykende fersk vaffel-plate seiler debutanten Maria Parr inn i bokhøsten med en overbevisende smakfull høytlesningsbok, med ramsalt humor, elleville påfunn, finurlige ordspill, lekne kommentarer og uventet dramatikk. Men også alvorlige tema som kjønnsrollemønster, vennskap, flytting, døden, kjærligheten og noe så viktig som å fikse en ny pappa når mamma er litt for treig på avtrekkeren. I en Astrid Lindgrensk atmosfære tar jeg-fortelleren Trille oss med til den lille kystbygda med kallenavnet Knert-Mathilde, hvor han sammen med bestevennen og nabojente Lena gjør sommersprell med påfallende høy risikofaktor. Mye takket være en farfar med toleranseterskel til ettertanke lander de fleste påfunnene med fred og fornuftig forsoning. Men giftermål mellom Lenas mamma og den nye distriktslegen ordner Lena selv, med en bastant besluttsomhet en Pippi Langstrømpe verdig!"

Boken passer veldig godt å lese høyt for barn i 6-9 års alderen. I mitt hus har det siste barnet passert 12 og var ikke interessert i at mamma skulle lese høyt. Å selv lese nynorsk var også uaktuelt, men han ble veldig nysgjerrig når ho mor satt å smålo i lesestolen i mange timer. Litt høytlesning ble det både for mann og barn, for de kunne ikke dy seg, og måtte vite hva det var så var så morsomt.

I Vaffelhjarte blir vi kjent med bestevennene Trille og Lena som bor med familiene sine i den lille bygda Knert-Matilde. De to barna på 9 år er flink å underholde seg selv, men det går ofte over styr for dem. Trille blir aldri helt sikker på om Lena virkelig er bestevennen hans, for hun er ofte sint og vrang, og sier aldri noe som kan bekrefte det.
Boken er delt opp i episoder, det ene elleville påhittet etter det andre. Jeg lo godt da jonsokbålet måtte slukkes i en fei, og farfar, for anledningen utkledd som brud, kom brasende med fullastet møkkaspreder. Dette med vaflene er, i likhet med spørsmålet om Trille virkelig er Lena sin bestevenn, en fin rød tråd gjennom hele boken. Vaflene er det Tante-farmor som lager, og de er de beste vaflene i hele verden.

Smakebiten er fra når Oppoverbakke-Jon med tungt hjerte, har sendt gamle merra si til slakting, og ungene vil redde den fra kniven: 
 - Hallo? Skal vi starte aldersheim? sa ho forbitra og drog meg i jakka.  
- Det går vel ikkje så fort å kverke ein hest? Og så sprang ho ut. 
Farfar og eg måtte berre følgje etter. I det vi starta mopeden, kom Oppoverbakke-Jon stavrande ut på trappa. Han vinka til oss og hadde mange kjensler utanpå ansiktet.  
- Kjøyr farfar! Kjøyr som ein galning! ropte eg.
For fyrste gong skjøna eg kvifor mamma ikkje vil at vi skal sitte i den kassa.

Vaffelhjarte er ikke bare en morsom barnebok. Voksne som liker en godt skrevet historie vil fryde seg over det de leser. Her er det underfundig humor, og rett på kornet uttalelser til å kjenne seg igjen i. At den må leses på nynorsk passer egentlig bra, siden handlingen er lagt til en øy, hvor de helt sikkert snakker "sånn"  :)

10 oktober har Vaffelhjarte premiere på DnS. Jeg har allerede sikret meg en billett, til dette som helt sikkert kommer til å bli skrekkelig morsomt.

Du tilhører meg av Penny Hancock - en "kosepsykologiskthriller"

Du tilhører meg er Penny Hancock sin debutbok. Den har blitt mottatt med stormende jubel i hjemlandet England. Kanskje ikke så rart siden handlingen stort sett finner sted langs Themsen.

Utad er Sonia avbalansert og veltilpasset. Hun er sangpedagog og arbeider i det lille huset sitt ved Themsen i utkanten av London, er gift med en lege og har en voksen datter. Men innvendig truer kaoset med å ta overhånd. Da den unge Jez ringer på døren for å låne en uvanlig LP-plate, brister det for Sonia. Han minner henne om Seb ...
Minnene veller frem, og Sonia blir revet tilbake til tenårene, da hun gjorde alt for å få Seb til å legge merke til henne. 

Møtet med Jez får Sonia til å miste sitt skjøre grep om virkeligheten. I hennes verden blir Jez og Seb samme person, og hun har ikke tenkt til å gi slipp på ham. 
Han tilhører henne …
Gleden var stor da jeg begynte å lese og fant ut at handlingen er lagt til Themsens bredder, en kort båttur fra sentrum av London. Jeg elsker bøker fra London, for jeg er temmelig lommekjent, og har gått turer i områdene som beskrives i denne boken. Da jeg startet landet jeg temmelig pladask, for jeg syntes første kapittel var utrolig usannsynlig. Her satt jeg og okket og stønnet høyt, og måtte slenge fra meg boken. Heldigvis startet jeg på nytt med friskt mot, og fra kapittel to og utover bar teksten ikke samme preg av usannsynlighet.
Selvfølgelig hender det ting som er helt ufattelige, det er jo tross alt en psykologisk thriller, så litt må en tåle, også er jo hovedpersonen gal i hodet.
Sonja holder altså Jez fanget i huset sitt, mens familien hans og politiet leter etter ham. Hun er snill med ham, han lider ingen nød, og stort sett er han samarbeidsvillig. Derfor blir ikke dette en av de mange ekle psykologiske thrillerne hvor den som er fanget blir plaget og har det utrolig vont. Vi følger den skyldige tett, men det er jo synd på dama, hun er jo syk, så jeg leste meg gjennom boken med et ønske om at de på fredelig vis skulle hjelpe henne ut av knipen hun hadde satt seg selv i.
De som skal prøve å finne Jez hører vi ikke så mye om. Politiet blir etterhvert blandet inn, men etterforskningen er ikke en del av historien. Det er Jez sin tante og kjæreste som er de som etterhvert leter litt etter ham.
Deler av historien er parallellene som dras til Sonjas historie med Seb i barndommen, og det er en rød tråd gjennom hele boken.
Det er mange som liker "kosekrim", og de liker sikkert også "kosepsykologiskethrillere"

Forlag: Silke

Utgitt: 2012

Sider: 350

Kilde: Leseeksemplar

Lanseringsfest for Monika N. Yndestad sin Gapestokk

Fredrik S. Fotland, Jan Ove Hansen og Monika N. Yndestad

BarBarista i Øvregaten huset i dag begivenheten, for en begivenhet vil vi kalle det, vi som har lest Monika Yndestad sin første krim. "Jentene fra balletten" kom ut i 2012, hvorpå forfatteren mottok Maurits Hansen prisen for beste nykommer. Og siden da har vi ventet, og endelig er boken her.

I dag ble hennes andre krim om Alice Bratt lansert. Flankert av gode støttespillere fra forlag og vennekrets, ga de alle de fremmøtte en morsom kveld. Monika vaglet seg opp på en taburett, og svarte etter beste evne på spørsmålene som Fredrik fyrte mot henne. Han som selv er krimforfatter viste nok godt hvor han skulle lete for å finne spørsmål til en kriminell aften, men både sms og facebook ble tatt i bruk, så publikum kunne delta.
Det var poeten Jan Ove Hansen som satte igang ballet med et helt nytt dikt kalt "Kriminelle følelser", kan ikke si annet enn at det slo an tonen for kvelden.
Både diktet og spørsmålene fra Fredrik inviterte til løs snipp, så det var mye latter i salen. Det aner meg at Monika er en smule mer komfortabel bak pc`en hjemme hos seg selv, enn i alles søkelys på denne måten, men hun er en tøff, sporty dame som klarte seg godt gjennom brasene.

Fredrik griller Monika uten nåde

Hun kunne fortelle at noe av inspirasjonen til Gapestokk var Kate Winslet sin hytte, et sted på den engelske kysten. Hun har det selv med å trekke seg tilbake til disse traktene, og er fascinert av denne hytten. Om sin skriving kunne hun fortelle at hun begynner med et tema, skriver gjerne slutten først for så å fylle i midtpartiet. Deretter er det omskriving, omskriving, omskriving. Alt foregår i et dokument, ingen post-it lapper eller notater liggende å slenge her nei.
Skrivingen hennes er inspirert av blant andre den amerikanske forfatteren Michael Connelly, og herfra kom også ideen om å skrive en krimserie, en bok for hver av de 7 dødssyndene. Dette er jo gode nyheter for oss som gjerne vil lese mer om Alice Bratt. Jentene fra balletten representerer dødssynden begjær mens Gapestokk er vrede. Hva blir den neste synden hun tar for seg? Latskap, fråtseri, hovmod?  Hun holdt kortene tett til brystet, selv Fredrik klarte ikke lure ut av henne noe om den neste boken, men den er bygget rundt, eller inspirert av en gammel kriminalsak hun dekket for BA, som hun aldri fikk hull på. Så da er det bare å gå i arkivet da, og leite...

Takk for en kriminelt morsom aften! Det var kjempegøy å hilse på både forfattere og forlagsfolk, og også kjekt at de har lest blogginnlegget mitt om Gapestokk og ville referere noen av mine bevingede ord. Bare så det er sagt en gang for alle, denne boken må du få med deg. Er du nøye på å lese serier i rekkefølge, så kan jeg glede deg med å si at Jentene fra balletten har kommet i pocket!

Gapestokk av Monika N. Yndestad - Endelig er den her!!

Mandag etter jobb forserte jeg rush-kaoset på Danmarksplass og kjørte opp til VigmostadBjørke for å hente mitt eksemplar av Gapestokk som kom inn på gulvet til forlaget rett før helgen. Jeg fikk bare lest prologen før jeg måtte en tur på jobb igjen, men når jeg kom hjem en time senere, var det rett i badekaret, med Gapestokk i hånden. For å si det sånn, vannet ble kaldt før jeg fikk revet meg løs fra boken og kommet meg opp.

For sitt livs vanskeligste sak, en sak om bussulykken og konsekvensene av fyllekjøring, mottar Alice Bratt og Hassan Mouri den prestisjetunge presseprisen Gullparaplyen. Noen timer etter utdelingen blir Alice funnet overstadig beruset i sin egen bil, som har kjørt av veien. Selv husker hun ingenting av hva som har hendt. Neste dag henges hun ut med fete typer i alle medier, selv i sin egen avis: «DU AV ALLE». 

Alice tvinges ut på en indre og ytre reise til et gjemmested, der hun må lære å stole på seg selv igjen. I Bergen lurer alle på hvor Alice er, og om hun er i live. Kollegaene Hassan og Jørgen begynner så smått å nøste i det som har hendt. Så dukker plutselig liket av en annen prisvinner opp. 

Omtale uten spoilers!

Jeg har ofte lange leseøkter, men det er sjelden lesingen går utover nattesøvnen. Denne boken var umulig å legge fra seg, og selv om spenningen startet på topp, så gikk det bare oppover. Med fare for å bli tatt for å være uhyre useriøs, må jeg si at det skal bli vanskelig å toppe dette! Har jeg virkelig lest årets beste krim, så tidlig på året?
Hele historien henger sammen, den er så troverdig at de få gangene sannsynlighetstrollet begynte å mumle litt, så var det ikke vanskelig å overhøre ham. Her er ingen dvelende handling og beskrivelser av dype følelser og vakker natur, vi stormer videre fra topp til topp, og mister nesten pusten.
Jeg digger at hun ikke slår over på engelsk, selv om personene snakker engelsk. Vi får kun veldig moderat henvisning til saken i forrige bok (applaus). Boken er dagsaktuell, med ombyggingen i BA hvor malingen knapt har tørket, som en del av bakbildet. Forfatteren er ikke nådig i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver (BA).
Selv om mye av handlingen er lagt til sørsiden av Bergen, er vi til og med en tur på badeplassen Vollane i Åsane, (vidunderlig). Vi er til og med innom min favoritt bokkafè.
Å lese fra sitt eget hjemsted gir en egen snert til historien, det er lett å se for seg avstander og bygninger og en trenger ikke mange ordene med forklaring før et krystallklart bilde viser seg på netthinnen.
Løsningen ligger ikke oppi dagen i denne historien, men den vaker så langt oppe at det var til tider irriterende (på en gøy måte) at jeg ikke så den. Da vi mot slutten fikk det i rene ord, kunne jeg ikke si "jeg viste det" til meg selv. Alice er med gjennom hele boken, men det er ikke hun som er den gravende journalisten denne gangen. Jeg håper selvfølgelig at hun kommer sterkt tilbake.

Som du sikkert har skjønt etterhvert er denne leseren meget begeistret for hva Monika Yndestad har fått til med i andre krim.

Se gjerne min omtale av lanseringen onsdag 29 januar

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: Januar 2014

Sider 398

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 6

Å telle duer av Marie-Sabine Roger

Denne boken var min søndagslesning forrige søndag, og for en fin søndag jeg hadde. Dette er en av de små perlene som plutselig dukker opp.

Germain Chazes er førtifem år gammel og bor i en campingvogn nederst i morens hage. Mesteparten av tiden sitter han på den lokale baren med en litt frynset vennegjeng eller besøker kjæresten Annette, eller han spaserer i parken og teller duer. 
En dag han er i parken blir han kjent med den åttiseks år gamle Margueritte, som også teller duer. Snart utvikler det seg et spesielt vennskap mellom de to. Margueritte behandler ham vennlig og med respekt, og begynner å lese bøker for ham. 
Dette snur Germains liv på hodet. Med Margueritte ved sin side oppdager Germain en helt ny verden, og lærer å bli glad i menneskene rundt seg – og seg selv – på en helt ny måte. 



Germain er en "gutt" det går fort å bli glad i. Han er ikke helt med, og har fått hard medfart av sin mor og lærerne på skolen i oppveksten. Kameratene hans gjør seg også morsomme på hans bekostning, og hadde han vært en mer hårsår type hadde han ikke vært lett å ha med å gjøre. Men, Germain er snill, og fra det øyeblikket han får kontakt med  Margueritte i parken opplever han at noen interesserer seg for ham på en positiv måte.

I alle fall, den boka jeg snakker om, trur jeg at jeg kommer til å lese flere ganger i livet, om bare Vårherre lar meg være i fred for grå stær og Alzheimer, det er Han som har makta, det er ikke opp til meg å bestemme Hans bevegelser.

En skjønn fatalistisk tankegang, som hjelper Germain gjennom livet.
Jeg leste boken på noen rolige søndagstimer, og det angrer jeg ikke på.

Forlag: Pax

Utgitt: 2008/på norsk 2010

Sider: 211

Kilde: Biblioteket

Terningkast: 6

S.G. Myre av Amalie Skram - en kort oppsummering av handlingen

S.G. Myre er tredje og nest siste del av Amalie Skram sitt naturalistiske storverk Hellemyrsfolket. De to første delene heter Sjur Gabriel og To venner. Som medlem av Amalie Skram-selskapet følte jeg for å lese alt hun har skrevet, og laget meg et eget prosjekt. Når i tillegg DnS skal sette opp en musikalversjon av Hellemyrsfolket i høst, er det klart at denne boken måtte leses på nytt.

Etter det strabasiøse forliset som To venner endte med, vil ikke 19 åringen Sivert til sjøss igjen. Han har skaffet seg to forskjellige jobber som løpergutt for familien Munte, men når datteren i huset Lydia, flørter med ham mister han jobbene.
Sivert er fortvilet og klarer ikke si fra hjemme om hva som har hendt. I noen dager later han som han går på jobb, mens han bare driver rundt i gatene. Vi får noen flotte beskrivelser av utsikten fra Tyskerbryggene, av Nordlandsjektene og sjøbodene med sin lukt av tran, stokkfisk og lakebrendt sild. Bryggesjauerne holder et øredøvende leven, når de huier og ler og larmer med bannskap og eder, mens de lemper sildetønner og knipper med stokkfisk i båtene. Han kommer over en gjeng med rampunger som plager en liten gutt, som viser seg å være søskenbarnet Hans. Han er ikke riktig i hodet, og klarer ikke komme seg hjem på egenhånd. Sivert hjelper ham, men faster Ingeborg er fortvilet over sin tilbakestående sønn. Hun kaller ham for utyske og gris, og remjer over hvorfor han har overlevd, når de friske barna hennes har gått bort.
En annen dag treffer han på farbror Magne, den av de tre sønnene til Oline og Sjur Gabriel som har tatt etter drikkingen til Oline. Konen Berte trenger hjelp å få ham i hus, full som han er, og Sivert hjelper til.
Sivert går med tanker om å ende sitt liv, og i sin søken etter en egnet plass havner han helt ute i Hellemyren, hvor besteforeldrene bor. Han går inn i hytten deres, og finner farfaren til sengs i sin siste dødskamp, mens Oline stjeler poteter fra naboen og ror til Salhus etter brennevin. Sivert mister helt sitt tungsinn etter å ha holdt farfaren i hånden inn i døden, og løper hjem for å gi beskjed. Han bruker dette som forklaring på hvorfor han var i Hellmyren og hvorfor han mistet jobben, og når familien ror ut med kisten er han livredd for at farfaren skal våkne igjen, og røpe hans løgn. Familien lager til begravelse, men det blir en stor krangel om hvem som skal ta seg av Oline, nå etter Sjur Gabriel er død.
Romanen fortsetter med dagligdagse hendelser hvor Sivert er den vi hører mest om. Han både lyger og stjeler, drikker og henger seg på jentene, men han er en gutt med samvittighet, og han er veldig snill med de rundt seg som trenger en håndsrekning. Dette fører til at han mister stillingen sin i kramboden, men greier å skaffe seg en ny.
Det mest dramatiske som skjer er at Sivert tar liv av sin forhatte farmor, Oline. Det får ingen følger for ham utad, men han sliter med samvittigheten "bakefter".
Når boken er slutt er Sivert blitt 26 år, tilfeldigheter gjør at Petra må ut av stillingen sin hos konsulen, og i sin fortvilelse ser hun en løsning på problemene ved å hinte til Sivert at hun vil bli hans. De er begge i tvil, men gifter seg til slutt. Sivert får orden på livet sitt, og kramboden han eier som heter S.G. Myre.

Det skjer egentlig mye mindre i S.G. Myre, enn i Sjur Gabriel og To venner. Hverdagslivet med bymann og stril, fattig og rik er beskrevet på en fargerik og morsom måte, og en får et flott bilde av hvordan det helt sikkert var i Bergen på denne tiden.

Eilif Armand som leser boken gjør en fantastisk jobb. Han har så mange stemmeleier, han er troverdig som tjuagutt og fornem frue, uten at det blir teit å høre på. 

Jeg er spent på hvordan denne delen av Hellemyrsfolket skal formidles i DnS musikalen som settes opp til høsten.
Nå er jeg spent på siste del av Hellemyrsfolket som heter Afkom.

Her kan du lese om Gunnar Staalesen, som skriver om Hellemyrsfolket til musikal for DnS, sitt varme forhold til Amalie Skram.

Forlag: Fono forlag

Lesetid: 11 timer og 17 min

Utgitt første gang: 1890

Lest av Eilif Armand

Den barmhjertige terroristen av Jan Ove Ekeberg

Den barmhjertige terroristen er Jan Ove Ekeberg`s debut som krimforfatter. Jeg har tidligere kost meg med hans trilogi I sverdets tid, som var en historisk spenningsserie fra 1200-tallet. Han har også skrevet biografi og dokumentarer. Vi kjenner ham også som programleder for økonominyhetene på TV2.

En gruppe norske spesialsoldater i Afghanistan deltar i en aksjon for å drepe Talibans øverste leder. Aksjonen ender i katastrofe: En skole blir sprengt, over hundre barn dør.
Terrortrusselen mot Norge øker, og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mottar informasjon om at en fryktet internasjonal terrorist kan være i landet. Like etter blir en politiker korsfestet til sidedøren på Stortinget med et bombebelte rundt livet. Da politiet rykker inn, skjer det verst tenkelige.
Politiinspektør Asbjørn Krag i PST får saken. Fra rullestolen kjemper den invalidiserte krigshelten en intens kamp mot klokka. Så finner Krag et gammelt sorthvitt-bilde i skrivebordsskuffen hjemme hos sin egen far, og jakten tar en ny vending. Krag risikerer en høy personlig pris for å finne løsningen.

Til dere som har lest og likt de historiske romanene til Ekeberg, og lurer på om dere skal lese denne, kan jeg bare si: "Gjør det!" Tema appellerte egentlig ikke til meg, politikk er noe av det kjedeligste jeg vet å lese om, og når det i tillegg skal handle om krig i Afghanistan, så var jeg en smule skeptisk. Men, når jeg først hadde begynt på boken, ristet jeg fort av meg min kappe av fordommer, og koste meg med det som viste seg å være en spennende krim.
Ekeberg har en fin måte å skrive på, han er flink å sette sammen delhistorier til et troverdig hele, med en god porsjon spenning hele veien.
Dette er en "røverhistorie". Den er ikke tidfestet, men etter en stund skjønner vi at det er etter Utøya. Det er en masse politikere med, og det er litt rart å lese en historie fra konkrete, kjente steder i nåtid, men med oppdiktede personnavn på alle utenom kongen. Sånn må det jo være.

 - Du spionerer på oss, krøpling! Du er ikke den eneste med nattkikkert. Jeg har fulgt med deg siden du satt i bilen... Hva slags kødd er du egentlig? Journalist?
  Asbjørn Krag holdt armene i samme posisjon, med håndflatene åpne.  Jeg er politimann, og jeg leter etter en savnet person. Mannen lo rått: - Purk i rullestol - ingen andre enn journalister juger så jævlig dumt.
Mannen var tettere innpå nå, og han holdt fortsatt balltreet foran seg. Krag tenkte at hvis dette var sikkerhetsvakten til Are Behren, var det dårlig stelt med opplæringen. 

Som utdraget viser, sitter Asbjørn Krag i rullestol, og det blir vi minnet på nesten på annen hver side, i alle fall i første halvdel av boken. Ofte er det halvmorsomme kommentarer, men det blir i mine øyne for mye av det gode. Det hadde vært mye bedre om det bare var antydet. Mannen er også synsk, noe de rundt ham villig drar veksler på. Han selv kaller det intuisjon og erfaring blandet med kunnskap, men han blir stadig vekk bedt om og presset til å synse noe. Dette synes jeg også blir nevnt litt for mange ganger.
Det andre utdraget viser er navnet på lederen av en høyreradikal antiislamsk gruppe. Dette er flisespikkeri, jeg vet, men i mine øyne ligner navnet sånn på Ari Behn, og det ødela lenge for inntrykket man skulle få av denne farlige mannen.

Forsvarsminister Nina Marchand søker hjelp hos Krag når hennes datter blir sett på tv sammen med Are Behren. Datteren Live er heroinmissbruker og moren prøver fortvilet å hjelpe henne.
Krag selv er en krigshelt, men ser vi bort i fra det lærer vi ikke så mye om ham, bortsett fra at han har en far på sykehus, at han er synsk og sitter i rullestol.
Samtidig som politiet må oppklare terroren i Oslo, følger vi fem spesialsoldater på hemmelig oppdrag, som er savnet i Afghanistan. Hjemme i Oslo blir vi også kjent med  Irina, konen til en av dem, som er ute av balanse men tar allikevel opp igjen øvelsesskytingen.
Tempo øker betraktelig når vi bikker midten av boken, og selv om jeg reagerer på en del ting, og sier "røverroman" til meg selv noen ganger, så går lesingen fort, og jeg er ikke tilsnakkendes.
Mot slutten får vi nok avklaringer til at denne leseren er fornøyd, men jeg sitter med en tanke om at denne boken ikke bidrar særlig til forbrødring mellom religionene. Er du litt "redd" for islam fra før, vil jeg anta at dette kan fyre oppunder fordommer.
Han stiller også spørsmål ved Norges tilstedeværelse i Afghanistan, og stiller Norge i et dårlig lys med hendelsene der nede, men oppførselen til de som tolker koranen overskygger liksom dette.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 375

Kilde: Leseeksemplar

Debatt rundt DnS stykket Reksten - firmaets mann på Litteraturhuset

Denne lørdag formiddag inviterte DnS og Litteraturhuset til dialog rundt det dagsaktuelle stykket Reksten - firmaets mann. Jeg var å så stykket på onsdag, og etter å ha lest om saken og mannen på nett, var det veldig spennende å følge med på samtalen rundt dette.

Finn BjørnTønder, Solrun T. Iversen, Erling Brogen, John Olav Egeland og Bjørn Willberg Andersen

Den som ledet an var DnS skuespilleren Bjørn Willberg Andersen, og med seg på podiet hadde han dramaturg Solrun T. Iversen som var med på å lage stykket. Sammen med disse var tre journalister som alle hadde viktige roller med å dekke Rekstensaken da den gikk for fullt, John Olav Egeland fra Dagbladet, Erling Borgen fra NRK og bergenseren Finn Bjørn Tønder tidligere BT journalist, nå kommunikasjonssjef ved DnS.
Det var selveste nattmannen fra stykket, spilt av Sverre Røssummoen som la an tonen, med "husker du Kong Olav på trikken?" Hans flotte smil og glimt i øyet gjorde at mange hadde en skrekkblandet latter, men det er jo egentlig ikke noe å le av.

Så sparket Bamse samtalen igang og John Olav Egeland ga oss en "Rekstensaken for dummies". Meget raskt og klargjørende hadde vi de store linjene. Reksten som ble omtalt som en konge, eller keiser av risiko, måtte forsvare seg mot 8 tiltalepunkter. Siden han ikke ble dømt for å ha en utenlandsformue, så ansees han som frikjent, selv om det sto et punkt igjen.
Etterpå var det Erling Borgen (innflyttet østlending gift med teatersjefen) som kunne fortelle at han hadde 355 innslag på NRK Dagsrevyen fra Rekstensaken, det er ikke rart at jeg husker saken når jeg tenker tilbake på nyhetssendingene fra min barndom.
Finn Bjørn Tønder som på denne tiden jobbet i Morgenavisen er bergenser og var som alle andre journalister (bortsett fra de to nevnt over) på Rekstens side.

Tønder beskriver tidsånden: "Hilmar Reksten var en popstjerne. Vi hadde Ove Thue og Saft, også Arne Bendiksen da, men han var jo flyttet ut".
Reksten var høyt verdsatt i Bergen, han gjorde mye for bergenserne, stikkord: Festspillene, Starsraad Lehmkuhl, Grieghallen....
Både Reksten og Tønder kunne en gang flotte seg med tittelen Nordnes sjef, her snakker vi om det mest bergenske av alt, buekorps. Dette brukte journalisten for det det var verdt, og fikk på den måten Hilmar i tale.

Vi fikk mange gode historier på Litteraturhuset i formiddag, og mest interessant var det å høre om hvordan det var å være journalist på denne tiden. Heldigvis har vår kritiske sans og evne til selvkritikk bedret seg betraktelig siden 1980-årene, da mange av journalistene drakk whisky ved svømmebassenget til Hilmar, og mottok gaver. Dette er et foredrag en ung journalist-spire skulle fått med seg :)

Mord i august av Maria Lang

Maria Lang var en svensk forfatter. Hun var født i 1914 og døde i 1991. Klikker du på navnet hennes får du opp bibliografien hennes, og det er en imponerende liste med titler du da får se. 43 kriminalromaner, hvor kriminalkommissær Christer Wiik løser mysterier i alle sammen.

Puck Bure har fått låne sin tante Otties hytte i Roslagen, men det hviler en forbannelse over oppholdet helt fra begynnelsen av. Tante Ottie har advart Puck om naboene, og da Puck møter dem, forstår hun hvorfor. Den styrtrike Adèle Renman regjerer hensynsløst over sin familie, og raseriet ulmer overalt. For et ormebol!
Men det er ikke før under krepselaget at Puck innser at en morder skjuler seg i de vakre omgivelsene ...

Utgitt første gang i Sverige: 1956
Utgitt første gang i Norge: 1982
Min utgave utgitt: 2014 på Silke forlag

Mitt første, og eneste tidligere møte med Puck og Christer Wiik, var i den første boken om dem En morder lyver ikke alene. Derfor var det gøy å ta opp tråden, etter å ha hoppet over seks titler. Tviler på at jeg leser alle bøkene, men jeg vil gjerne lese noen mot slutten av serien. 43 bøker er jo en anseelig bunke bøker, og en skatt for dere som liker å lese serier.

I "Mord i august" tar Puck med seg sin lille baby og barnepiken Meta og reiser på hytten til tante Ottie, for å være der i tre uker, mens hun er i Spania. Allerede de første dagene blir de kjent med alle naboene, og skumle ting begynner å skje. Noen banker på vinduet om natten, og et uthult kålhode med lys i, skremmer vettet av dem om natten. Til helgen kommer Puck`s mann på helgebesøk, og de deltar i det fatale krepselaget.
Til alt hell har de kriminalkommissær Christer Wiik i sin nære omgangskrets, og han bestemmer på stående fot for å tilbringe en uke av ferien sin i hytta sammen med Puck, for å finne ut av hva som har skjedd.
Det er ikke gjort i en fart å finne ut hvem som drepte Adèle Renman, for hun hadde nok av fiender, og mange som ville tjene på hennes død. Christer Wiik skuffer ikke, og som all god "lukket rom krim" blir de anklagede samlet i et rom, før kriminalkommissæren går gjennom saken, og peker ut morderen.

Dette er lett lesning, og vips på noen timer så er boken unnagjort. Den krevde lite av meg som leser, og jeg lente meg behagelig tilbake og nøt å bli underholdt. Jeg følte at jeg har lest dette før, siden bøker i denne sjangeren er bygget opp rundt samme lest, men med det i tankene så greide jeg å skyve vekk tanken på klisjèer og at det føltes merkelig kjent. Boken var spennende, jeg satt oppe over vanlig leggetid, for å få med meg hvem morderen var.

Bakpå boken som Silke gir ut i disse dager kan jeg lese at seks av bøkene til Lange har blitt filmatisert, og skal vises som serie på TV 2 i løpet av 2014.

Beathe, fra Beathes bokhylle står sitert øverst på mitt eksemplar, 

og her kan du se omtalen hennes hvis du vil. 

Rakels bok av Sissel Værøyvik - en fantastisk debutroman!!

Etter å ha lest 100 sider uten å titte opp fra boken, måtte jeg ta en pause. Jeg følte meg helt pumpa, og kjente at jeg pustet mye mer inn enn ut. Historien om Rakel og hvordan hun med sine barneøyne, opplevde at jødene ble stengt ute fra sine egne liv i Bratislava i 1938-39, tok pusten fra meg. Innimellom er vi i Bergen sammen med Ella som sitter i kjellerleiligheten i foreldrenes hus og får historien fra Rakel, som nå har blitt en gammel dame. Det at vi er i Bergen med det nære og kjente og samtidig blir kastet ut i naziveldet`s grusomheter, føles nesten som et overgrep, og jeg leser med klump i halsen og tårer på spreng. Det er ikke før jeg googler forfatteren at det går opp for meg at dette er hennes første roman. Er det mulig? Hva har hun drevet med hele sitt liv?
Hvordan kan en debutroman rive ut hjertet på en på denne brutale måten?

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, siden Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser.
Har disse to kvinnene noe å gi hverandre?
Rakels bok er en roman om å reise seg, gang på gang, selv etter at det umulige har skjedd. Om å kjenne seg selv, sin fortid og sine røtter, om vennskap og samhold, om svik og kjærlighet – og ikke minst om en mors grenseløse omsorg og kamp for sine barn.
En smakebit fra boken:
Jeg trakk den kalde dynen tettere rundt meg og ble liggende og kikke ut i mørket, lytte etter lyder. Raslende løv i vinden, knaking i treverk. Var dette så lurt? Ta det rolig, Ella. Dette går fint. Det er ingen - ingenting - her som kan skade deg. En taus monolog fremført til meg selv - den voksne, fornuftige Ella til den lille, redde. Slik jeg hadde gjort det mange ganger før. Den tause stemmen trøstet meg, mine egne armer vugget meg til ro.

Historien starter i Bergen i "nåtid", 2009. Ella, som er enebarn "rømte" som ung voksen, fra foreldrene som hun ikke forsto seg på for 5 år siden, og har bodd i USA siden. Nå er hun kommet hjem til Bergen for å gjøre opp foreldrenes dødsbo, etter de omkom i en bilulykke. Hun må nå ta kontakt med Rakel som bor i kjellerleiligheten i foreldrenes hus. Begge disse damene har sære og "kantete" personligheter, men når Rakel insisterer på å fortelle Ella en historie, setter hun seg heldigvis ned og lytter.
Denne tar oss med tilbake til Bratislava før andre verdenskrig, og Rakel som er en liten jente. Her får vi oppleve hvordan befolkningen snur seg mot jødene,og nesten uten at de vet det selv blir det trygge miljøet deres gjennomsyret av et uhyggelig hat. Dette er før tyskerne og før jødeforfølgelsen startet for fullt. Rakel og broren Aron har to kjærlige foreldre, men i sitt ønske om å spare barna for alt det fæle som skjer, så forteller de ingenting. Heldigvis får Rakel støtte og nærhet hos en nabo Einstein", og hos en kafè eier, som tar henne under sine vinger. Når faren mister jobben, Aron blir kastet ut fra skolen, og pappaen banket opp, er det ikke mulig å skjule hva som holder på til å skje.
Historien hopper fremover i tid ettersom Rakel og storebroren blir evakuert til trygge Bergen, og livet deres som små barn i en by som skulle være redningen deres, men som ble innhentet av krigen den også.
Hele romanen er preget av god fremdrift, og vi får Rakels historie i biter frem til den dagen hun møter Ella i den gamle eneboligen på Paradis. Her mange overraskelser, og når det mot slutten åpenbarte seg en aha-forklaring, undret jeg meg på at jeg ikke hadde sett den komme. Finurlig...
Slutten var avklarende og akkurat passe "happy", det eneste jeg kunne spart meg for var et kort Rekviem på siste side. Jeg syntes der var nok sorg og savn i denne boken.

Måten Sissel Værøyvik har flettet sammen disse to historiene kan kanskje få deg til å tenke at du har lest det før, men jeg lover deg, det har du ikke. Det er gjort på en original måte og skrevet utrolig bra. Hun har et fantastisk språk, og skriver på en sånn måte at jeg flere ganger kjenner meg igjen i reaksjoner og følelser til både Rakel og Ella.

Lørdag 1 februar skal jeg møte forfatteren sammen med Jamie Ford, som nettopp har gitt ut Sanger til Willow Frost. Jeg hadde trodd at det var Mr. Ford jeg kom til å se frem til å møte, men etter å ha lest Sissel Værøyvik sin bok, er det nok henne som er den store stjernen i mine øyne.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 386

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 6

Reksten - firmaets mann på DnS Store scene

Kvelden før kvelden jeg skulle se teaterstykket Reksten - firmaets mann satt jeg meg ned og googlet litt, og fant ut at jeg viste svært lite om den ellers så kjente bergensnavnet Hilmar Reksten. Rettsaken mot ham startet midt på -70 tallet og ble ikke avsluttet før 1990, 10 år etter hans død. Han ble aldri dømt.
Wikipedia har en omfattende tekst om Hilmar Reksten, som jeg har fordypet meg i, og trukket ut noen "funfacts".

Men først teaterstykket:
Det som skildres her var i sin tid en innfløkt historie, og en evig lang rettssak, så i utgangspunktet kunne dette blitt dørgande kjedelig. Det ble det IKKE. 
I stykket er det ingen advokater og dommere, ei heller noen rettssak. Hele stykket foregår i en stue, og det byr på mange overraskelser underveis. 
Det er først og fremst morsomt, og gir oss egentlig ikke noe fakta fra selve rettssaken. De får fram på en fin måte hvor elsket han var av bergenserne, og stiller spørsmål ved vår evne til å skille mellom rett og galt, når vi egentlig er i lommen på makten. 
Mannen i huset, Olav har jobbet i Reksten konsernet hele sitt liv, og er trofast uten å tenke. Datteren er journalist, og vil lære saken å kjenne fra begge sider. Sønnen Ernst jobber også i konsernet,  og har vitnet falsk for å beskytte Reksten, men sitter på beviser for at han er skyldig. 
Her er flere andre spennende personer med, blant annet Nattmannen, som er en slags samvittighet som skal prøve å rydde opp i våre tanker og gjerninger. 

Nærmer du deg de 50 vil du nok huske noe av saken, og er du bergenser vil du ha stor glede av dette stykket, uansett alder. Jeg syntes denne delen av vår nære historie var skildret på en morsom og kunnskapsrik måte. 

..........................................................................................................................................

Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897, død 1. juli 1980) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. Oppsvinget etter Seksdagerskrigen i 1967 gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
Saken ble oversendt Bergen Politikammer, hvor siktelse ble tatt ut mot Reksten den 4. juni 1976.

• Hilmar Reksten og frue er begravet på egen eiendom, bare tre andre bergensere kan si det samme: Edvard Grieg, Harald Sæverud og Chr. Michelsen.
• Vi kan takke Reksten som med sin inngripen sørget for at «Statsråd Lehmkuhl» forble i Bergen, og ikke ble solgt til utlandet for mulig opphugging. 
• Han brukte ca. 7,5 millioner kroner til å kjøpe opp tomter og saneringsklare hus rundt den planlagte Grieghallen, slik at byggingen av dette konserthuset kunne starte.
• Hilmar Reksten ble i 1956 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for Festspillene i Bergen. 
• Samme år som Reksten døde havnet han i Guinness Rekordbok, ettersom han i 1974 hadde betalt 491 % av sin inntekt i skatt. Hans verdensrekord i skattelegging stod oppført der så sent som i 1993.
• Han fikk seks barn. I sitt testamente av 1978 utpekte han Grace, eneste barn i andre ekteskap, til sin arving. Året etter ble hun den siste og eneste medinnehaveren av Firma Hilmar Reksten. De andre barna var ikke lenger velkommen i firmaet.

                                                    DnS sitt pressefoto

Super juicy! ny bok fra superjuicer Carina Hultin Dahlmann

Klar for dagens friske juice

Carina Hultin Dahlmann er utdannet personlig trener og ernæringsrådgiver og er Norges første med den eksotiske tittelen juiceterapeut. Hun har tidligere gitt ut boken Juicy! hvor juicene hennes for det meste var basert på frukt. Denne gangen er det grønnsaker som står i fokus.

Selv har jeg en godt brukt juicemaskin, og litt erfaring med å lage grønnsaksjuice, men den nye boken til Carina motiverte meg til å få maskinen opp av skuffen, og kjøleskapet fylt med friske grønnsaker. Jeg har lest (og eier) mange bøker om sunt kosthold, helsekost, rawfood, og juicing, men Super juicy! er den lekreste boken jeg har sett på lenge.
Min frokost har i mange år bestått av frøblanding, hakkede nøtter, bær og tyrkisk yoghurt, men denne uken forsøker jeg med en daglig grønn juice til frokost.

Ingredienser er funnet frem til "Rett fra hjertet"

Første del av boken er en blanding av suksesshistorier fra mennesker som allerede er juicere og fakta om helse og de gode virkninger. For eksempel:

• med fersk juice unngår du halsbrann og oppblåst mage
• opplever færre allergisymptomer
• forebygger kreft og hjerte- og karlidelser
• forbedrer blodtrykk og kolesterol
• forebygger og forbedrer aldringsprosessen
• får mer energi og overskudd
• fyller cellene med vitaminer, mineraler og enzymer
• kan redusere vekten
• renser kroppen og styrker organene
• demper betennelsestilstander i kroppen
• kan forbedre dine idrettslige presentasjoner

Du tenker sikkert ikke så mye over i hverdagen om du får i deg nok enzymer. Men selve livskraften for oss er friske enzymer, og disse dør når de behandles med varme over 42 grader. Derfor er rawfood og hjemmelaget ferskpresset grønnsaksjuice så sunt for oss. Enzymer er viktig for fordøyelsen, oppbygging av muskler, hud og hår, nytt vev, cellereparasjon og -fornyelse. 

I boken får du masse informasjon om klorofyll, viktigheten av balanserte ph-verdier, om spiring og bløtlegging av nøtter og frø. 

Oppskriftdelen begynner på side 67, og herfra får du 100 lekre sider med oppskrifter på deilige juicer for ethvert behov. Trenger du en detox? eller kanskje ekstra energi i forbindelse med trening og konkurranser? 

Har du både juicemaskin og blender, kan du benytte deg av de fristende oppskriftene på juicesmoothie.

Har du ikke vært borti kosttilskudd om spirulina, chlorella og erteprotein, får du i boken en fin innføring i gevinsten av å ha dette i juicen din. 

Mot slutten av boken får en oppskrifter på supershots, næring nesten intravenøst :) og som seg hør og bør i en "kokebok" avsluttes det med desserter, juicepops, frosset næringsrik juice på pinne. 

Bittersweet - den ble supergod!

Rett fra hjertet - juice med hjertesalat

Min spesialjuice med selleri, gulrot, ingefær og agurk

Sjekker du ut Schibsted Forlag sin side kan du lese fra boken og se Carina juice.
Carina har også sin egen nettside, hvis du vil bli ytterligere inspirert: www.juicydrops.no
Ja, jeg har fått boken av forlaget, men begeistringen min kom boblende ut, helt uavhengig av at boken var en gave :)

På bildet spiser Sondre is, en oppskrift fra boken. Her er ingrediensene gulrot og chilli, som kjøres sammen med banan, sjokoladepulver og kokossukker i en blender. Poden syntes isen var kjempegod, og ville ha en til, mens de voksne var litt mer skeptisk.
I dag morres laget jeg Birkebeineren med blant annet ananas, ingefær, rødbete og gulrot, en super start på fridagen min! Så får jeg heller ta den kjære frøblandingen med bær og yoghurt til lunch.

Ha en fin onsdag!

Boken på vent denne tirsdagen er Gapestokk av Monika Yndestad

Gapestokk er Monika Yndestad sin andre krim. Den første har du forhåpentligvis fått med deg, for Jentene fra balletten, som kom ut i 2012, var utrolig spennende.
Jeg har utrolig lyst å lese boken før lanseringen, og siden VigmostadBjørke får bøkene inn på kontoret på Minde på fredag, skal jeg få lov å komme opp å hente meg et eksemplar på mandag 27/1. Da har jeg to kvelder/netter på meg til å fosse gjennom boken før lanseringen onsdag 29/1.
Er ikke det venting, så vet ikke jeg - jeg formelig står og tripper :)

For sitt livs vanskeligste sak, en sak om bussulykken og konsekvensene av fyllekjøring, mottar Alice Bratt og Hassan Mouri den prestisjetunge presseprisen Gullparaplyen. Noen timer etter utdelingen blir Alice funnet overstadig beruset i sin egen bil, som har kjørt av veien. Selv husker hun ingenting av hva som har hendt. Neste dag henges hun ut med fete typer i alle medier, selv i sin egen avis: «DU AV ALLE». 

Alice tvinges ut på en indre og ytre reise til et gjemmested, der hun må lære å stole på seg selv igjen. I Bergen lurer alle på hvor Alice er, og om hun er i live. Kollegaene Hassan og Jørgen begynner så smått å nøste i det som har hendt. Så dukker plutselig liket av en annen prisvinner opp. 


Onsdag 29 januar skal jeg på lansering av Gapestokk, sånn lyder invitasjonen:

Trykkpressen går. BA-journalist Alice Bratt liker ventetiden like dårlig som forfatteren - men nå begynner endelig noe å skje.
Jeg inviterer til lanseringsfest av krimboken Gapestokk, bok nummer to om Alice som utgis av Vigmostad & Bjørke. Det blir bokprat og mulighet for å både få kjøpt seg noe på fat og noe i glasset. Det ryktes blant annet at Bar Barista har verdens beste kakao.
Selv er jeg mest interessert i et glass med stett :-)
Lanseringen ledes av min gode venn Fredrik Schmidt Fotland, som er forlagssjef og krimforfatter på Comino Forlag. Jeg satser også på at poeten Jan-Ove Hansen dukker opp. Jeg har bestilt kriminelle dikt av ham.
Du får selvsagt mulighet til å kjøpe med deg signerte bøker - men i første rekke håper jeg at vi kan heve glassene og kakaokoppene og ha det moro sammen.

Kom alene - eller kom med venner!  Det hele foregår på BarBarista kl. 19. Kommer du?

Har du lyst å se hvilke bøker andre har på vent i hyllen?

da er det bare til å besøke Beates bokhylle i dag, 

der er det masse å la seg friste av.

Nådeløs vår av Louise Penny

Nådeløs vår er den tredje av tilsammen ni bøker i en krimserie med førstebetjent Armand Gamache i Quèbec. Silke forlag har også gitt ut de to første. Dem har jeg ikke lest, men å begynne med bok nummer tre i serien, fungerte helt fint, tror jeg.....

Velkommen til Three Pines! Bli med inn på Olivier's Bistro der peisen er tent og en kopp varm sjokolade venter på deg. Men idyllen brytes, og i den lille byen skjer et mord ...

Nølende nærmer de seg det forlatte huset. Det er stille, mørkt og mennesketomt. De angrer på at de kom. Hvem sin idé var det å holde seansen i huset de alle er livredde for, og hvorfor gikk de med på det?
De åtte setter seg i ring, omgitt av tente lys, og spenningen stiger. Plutselig blir rommet mørkt, og et skrik skjærer gjennom luften. Madeleine er død.


Rekkefølgen, for de som vil ha den:
Still Life (2005) - Skjulte liv (2012)
A Fatal Grace  (2007) - Kald som døden (2013)
The Cruelest Month (2008) - Nådeløs vår (2014)

The Murder Stone (også utgitt som A Rule Against Murder) (2009)
The Brutal Telling (2009)
Bury your Dead (2010)
A Trick of the Light (2011)
The Beautiful Mystery (2012)

Silke forlag markedsfører seg selv som "forlaget med kvinnelig smak", og på coveret til "Nådeløs vår" står det "for deg som elsker klassisk krim". Jeg tenker på Agatha Christie og belager meg på et mysterium i et "lukket rom" scenario.
I første del av boken blir vi kjent med innbyggerne i den koselige landsbyen Three Pines. Med små historier og anekdoter blir vi kjent med en etter en, og det hele monner ut i seansen som blir arrangert en kveld. Når denne ender med at en av deltagerne dør, blir førstebetjent Armand Gamache tilkalt for å finne ut av hendelsen.
Han finner fort ut at det som kunne se ut som et hjerteinfarkt, ikke er det og etterforskningen er i gang.
Nå introduseres et nytt sett med aktører i historien, og vi blir kjent med personlighetene til etterforskerne og sjefene deres. Samtidig får vi referert fra "Arnot saken", en sak jeg først tenkte var handlingen i forrige bok, men siden den nesten tok over handlingen i Nådeløs vår, så er det nok her den hører hjemme.
Den opprinnelige historien er ganske tynn, og når en har lest ferdig og fått vite hvem morderen er, føler en faktisk at en har vært gjennom en ekte Agatha Christie roman. Deltagerne i seansen blir ført tilbake til åstedet, og detektiven avslører der hvem morderen er.
Smakebit, første gang hjertet dunket litt kraftigere:
En middelaldrende tekniker trakk likegyldig ut skuffen som inneholdt Madeleine Favreau. Med vante bevegelser åpnet han glidelåsen på likposen, før han skrikende rygget bakover. 
Faen ta, hvinte han. Hva har skjedd med henne?
Selv om de var godt forberedt, måtte de herdede kriminaletterforskerne summe seg noen minutter før de orket å klatre inni kroppene sine igjen. 

For min del var vel dette det mest spennende som skjedde i hele boken. Jeg strevde med de franske navnene, som var umulige å huske og skille fra hverandre. Et stykke ut i boken skrev jeg ned en liste som jeg støttet meg til gjennom resten av boken.
Dette er det jeg kaller kosekrim, mye "utenomsnakk", litt etterforskning og masse intriger hos de forskjellige aktørene. Jeg er nok en litt mer rett-på-sak dame, men ser at boken er fin for de som liker denne typen litteratur. Persongalleriet er stort og fargerikt, og en ser ikke hvem morderen er, før helt mot slutten.

Forlag: Silke

Utgitt: 2008/på norsk 2014

Sider: 447

Kilde: Leseeksemplar

Sanger til Willow Frost - en fantastisk andrebok av Jamie Ford

Leste du Jamie Ford sin forrige roman "Hotellet på hjørnet av bitter og søtt", vet du hvilken type roman vi snakker om i "Sanger til Willow Frost". Jeg er veldig glad for at forfatteren innfrir, for jeg likte den første godt, og denne her enda bedre.
Lørdag 1 februar har jeg meldt meg på et møte med forfatteren, og det ser jeg virkelig frem til.

Seattle, 1934: Tolv år gamle, kinesisk-amerikanske William Eng har bodd på barnehjemmet Sacred Heart siden moren ble båret bevisstløs ut av den trange leiligheten deres fem år tidligere. På septemberdagen som barnehjemmet har bestemt skal være alle gutters bursdag, blir William og de andre tatt med på kino. Da bildene av en orientalsk sangerinne glir over lerretet, får William hjertet i halsen: Tross hennes glamorøse ytre er William overbevist om at filmstjernen Willow Frost er moren hans.
Bestemt på å finne Willow og bevise at moren er i live, rømmer William fra Sacret Heart sammen med venninnen Charlotte. Mens de leter seg frem i Seattles nedslitte gater, blir de nødt til å konfrontere mysteriene rundt Williams fortid og hans forbindelse til den eksotiske filmstjernen.

I det William og Charlotte får bekreftet at Willow er hans mor, tar forfatteren oss med tilbake til 1921 og Liu Song sin historie. Hun er 17 år gammel, og bor i huset til sin syke mor og hennes nye mann. Hennes far og brødre er døde i spanskesyken, og moren ligger til sengs med en sykdom de ikke finner ut av. Når moren dør, går livet til Liu Song over fra kipt til mye verre. Stefaren viser seg å ha en mye mørkere side enn det hun var klar over, og tvinger henne til å slutte skolen og jobbe fulltid, hvor han får betalingen. Hun må i tillegg stelle hus for hans førstekone som plutselig dukker opp med masse familie på slep.
Liu Song forstår at hun er helt alene i verden, og må klare seg selv. Heldigvis har hun et ytre, menn snur seg etter på gaten, og en vidunderlig sangstemme.
Avstanden mellom de to historiene er alderen til William, så vi skjønner raskt at dette ikke egentlig er hans historie men morens. Livet var vanskelig for alle i årene før og etter det store krakket i 1929, men siden Liu Song i tillegg er kineser med sterke røtter, byr dette på ekstra utfordringer for henne.
Jamie Ford har ikke skrevet en "dameroman", men en historie full av sterke følelser med flotte beskrivelser av leveforholdene, sånn de kunne vært for unge kinesiske damer i tiden for den store depresjonen. Den er satt i en brytningstid, når folk gikk over fra å lytte til levende musikk og pianolaer, til radio, og fra stumfilm til moderne film. Han får frem levende stemningsbilder, fra denne tiden.
De gangene jeg tror han styrer rett inn i en klisjè, svinger han behendig utenom, og jeg sitter og puster lettet, og gledelig overrasket, ut.
Hun møter mye motgang, men heldigvis aner vi et håp mot slutten av boken. Måten han har flettet inn William sin historie på, med utfordringene han opplever på barnehjemmet, gjør at historien får flere dimensjoner, og blir veldig lett å lese.

Smakebit: 
Liu Song ønsket fortvilet å få treffe sønnen, holde ham, ta ham med seg og flykte. Er det de eneste valgmulighetene jeg har? spurte hun og prøvde å stagge gråten. 
Overlat ansvaret for ham til Mr. Eng, bekreftet Mrs. Peterson, eller velg barnehjemmet. For min del går det ut på ett.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 375

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Kjekt at omtalen min ble lagt merke til av forlaget :)

http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Sanger-til-Willow-Frost

Lyttekurs og konsert med Harmonien - en fantastisk opplevelse!!

Etter vi meldte oss inn i Bergen Kulturforum har jeg fått dreisen på dette med klassisk musikk. På tirsdagen gjentok vi suksessen fra desember og gikk på vårt andre lyttekurs. Fredag i forrige uke, var det tid for konsert.

Dette skrev Kulturforum i invitasjonen:
A 001 Lær mer om klassisk musikk – lyttekurskveld nr. 1
Opplevelse og forståelse av klassisk musikk løftes opp ved at tilhøreren på forhånd får 
kjennskap til musikken og komponistenes tanker og stemninger som ligger til grunn 
for komposisjonen. Da blir konsertopplevelsen sterkere og mer intens. 
Den første konserten dreier seg om to klassiske komponister: Felix Mendelsohn og Johannes Brahms.
Vi ser frem til en kveld der Eilif Løtveit går igjennom fredagens konsertprogram på 
sin sedvanlige grundige og lærerike måte og gir publikum innsikt i små artige detaljer, 
og ser gjerne at våre medlemmer benytter seg av dette «vorspielet» før de går på 
konserten.

Kurset var litt annerledes enn det vi hadde med Mozarts Rekviem, men musikken var mer melodiøs og uten sang, så utgangspunktet var jo veldig forskjellig. En ting er sikkert, etter å ha hørt stykkene vi skulle høre, akkompagnert av Eilif sin glødende formidling, var forventningene skrudd i taket.

Konsertkvelden var delt i tre. Førstemann ut var Norgespremieren til unge Ryan Wigglesworth og hans "Stjernefall". Et ganske kort stykke med en mer moderne fremtoning enn de to stykkene som kom etterpå. I BT kunne jeg lese at stykket har "rytmisk snert og klanglig skjønnhet".
Etter applausen var vi igang med Mendelsohn`s konsert for fiolin og orkester op.64. Solist Arabella Steinbacher hadde entret scenen og orkesteret rettet seg opp i ryggen. Unge, vakre Arabella glitret i gull og paljetter der fremme på scenen og tonene hun tryllet frem med sin Stradivarius fra 1716 var helt formidabel.
Jeg har ikke ører til å høre forskjell på en god og en fantastisk solist på fiolin, men jeg kan ikke tenke meg at noen kan spille med mer selvtillit enn denne damen her.

Etter pausen er det Brahms sin tur, og vi hørte hans 1. symfoni. Av disse to store stykkene var det Brahms sin, mine venninner falt for, mens Arabella fremdeles hadde et godt grep om meg. Brahms sin musikk gir mer fynd og klem, her er det kraftigere utførelse, og publikum kjenner musikken mer på kroppen. Jeg er mer glad i fiolinspill enn messingblåsere, og i symfoni no. 1 får messingblåserne mye oppmerksomhet.
Eilif hadde lovet at vi kom til å gå nynnende ut fra Grieghallen ved endt konsert, og det fikk han rett i. Jeg nynnet sannelig litt dagen etter også.

Neste lyttekurs/konsert er 25 + 28 februar og da er det Beethoven og Schubert som skal i ilden. Har du lyst å være med? I Bergen Kulturforum blir nye medlemmer tatt imot med store smil og åpne armer, så et medlemskap her er ikke det dummeste du kan bruke penger på.
Torsdag 9 januar kunne BT lesere få med seg en fin artikkel om Bergen Kulturforum.

To venner av Amalie Skram - en kort oppsummering

To venner er andre del av Hellemyrsfolket. Her følger vi Sivert, barnebarnet til Oline og Sjur Gabriel som vi ble kjentmed i første del. Jeg valgte meg lydbokversjonen, og Eilif Armand leser på en vidunderlig måte. De gamle, glemte bergenske vendingene klinger så fornøyelig, at jeg sitter og humrer for meg selv.

Romanen starter med at det går en liten, gammel kone nedover Stølegaten. Hun er full, og har følge med en svirebror som heter Tippetue. Barna henger som en hale etter de to og erter dem. De kommer til døren til huset til Madam Tønnesen, som er datteren til Oline. Hun vil ikke vite av sin mor og jager henne på dør, hvorpå hun kaster en stein gjennom vinduet hennes.
Sivert bivåner også farmorens oppførsel i gaten, og blir veldig lei seg etter Tippetue har dradd underskjørtet av Oline for å bytte det i sprit. Barna erter Sivert, og han vil for alt i verden rømme fra Bergen.
Nå går handlingen over til å handle om Sivert som har tatt hyre på barken "To venner" som setter kurs mot Jamaica. Sivert er sjøsyk og blir plaget av skipskameratene sine. Han ser mørkt på livet, og ønsker seg hjem igjen. Når sjøsyken slipper går alt bedre, og han finner seg til rette. De passerer Madeira og NorOstPassasjen, på sin vei til Kingston. Jamaica, landet der menneskene er sorte og holder apekatter. I brevet sitt hjem litt senere har han en fornøyelig beskrivelse av menneskene i Kingston.
Hjemme i Bergen får Marte besøk av en gammel bonde, med knytte og knortekjepp. Han har fisk og poteter med til henne, mens han tigger om mat. Marte vil hive ut svigerfaren Sjur Gabriel, men Jens kommer hjem, og tar seg kjærlig av faren. Samtidig kommer postmannen med brev til Bryggeriarbeider Jens Gabrielsen. Brevet er fra Sivert, og de bestemmer seg for å vente på datteren Trine med å lese det, for hun leser best av dem alle.
I brevet skryter Sivert av at han reddet skipet fra å gå under, og når Marte har lagt seg ligger hun og grubliserer på at Sivert burde fått betaling for sitt mot. Neste dag har hun seg avsted til kontoret til rederiet, hvor hun får Konsul Smith på det indre kontor i tale. Han overrasker henne ved å be henne komme igjen dagen etter kl. 10:00 for da er kassereren tilstede.
Denne gang går hun skuffet fra konsulatet, for historien til Sivert har ikke rederiet hørt om, og må være en av Siverts mange løgnhistorier.
Tilbake til mannskapet på To venner. De ligger lenge til kai i Kingston. De har landlov og Sivert har sett seg ut Emmeline, en jente han vil bli kjent med. Han er først i huset og drikker rom med de fire jentene, inntil de andre kommer rekene sammen med kokken. De erfarne mennene stikker av med jentene, og etterpå lar han seg hundse av kokken som drar frem farmorens drukkenskap. Siver sverger på å slå ham flat, og det senere lykkes det ham å knuse nesen hans.
Før de legger fra kai i Jamaica får de ombord to franskmenn som skal være med til Marseille. Sivert blir venner med dem og de spiller poker om kveldene. Når Sivert er tom for penger, forsøker han å stjele tilbake mynt fra dem, noe han lykkes med helt til det blir oppdaget. De kniper ham, men sladrer ikke, men Sivert føler seg ussel, og vil ikke ha noe med dem å gjøre lenger. Når de ankommer Marseille går disse herrene av, mens Sivert gjemmer seg.
Ferden videre blir dramatisk, fra Lisboa til Bergen skal de frakte salt, men de kommer inn i en grusom storm. Etter flere døgn ved pumpene sender kapteinen mannskapet i kahyttene for å hvile. Han leser salme for sjøfolk i havsnød og Fadervår for dem, før de får sove. Sivert angrer voldsomt på alle løgnene han har fart med. Han tenker med angst på kokken som har falt over bord, og ber høyt og febrilsk om tilgivelse. Senere blir mannskapet vekket av kapteinen, han gir dem te og mat fra sitt private forråd. Før han selv går til køys for noen timer setter han Sivert til å holde utkikk.
Det er så vidt To venner holder sammen. Fokkemasten har knukket, og riggen er kappet. Baugen står opp og akter ligger lavt i vannet. I siste liten får Sivert øye på et rødt lys og gjør et anskrik som redder mannskapet før båten forsvinner i bølgene. Boken avsluttes ved at Sivert lettet synker sammen i bunnen av livbåten.

Forlag: Fono lydbok

Lesetid: 5 timer og 20 min

Boken utgitt første gang: 1887

Lest av: Eilif Armand

Det er noen livaktige beskrivelser hun får til av både livet ombord, av forholdet mennene imellom og av stormene. Lurer på om hun drev med research på samme måte som moderne forfattere gjør, for dette kan hun ikke ha opplevd selv. Jeg lot meg rive med av denne historien, og gleder meg til å ta fatt på neste S.G.Myhre - navnet fikk vi forklart i
To venner.
Skipet To venner er en brigg, en båt som ligner veldig på vår kjære Statsraad Lehmkuhl, kanskje den er en brigg?

Oppløsningstendenser av Nina Lykke

Det er en fryd å følge Gråbloggeren Johanne Magnus på hennes blogg. Hun reflekterer over mange tema, og skriver en veldig morsom og oppegående blogg. Når hun fra tid til annen kommer med en bokomtale, lytter jeg, og grunnen til at jeg nå har lest Oppløsningstendenser ligger hos denne alvorlige men morsomme Gråbloggeren. Tusen takk Johanne!

Sånn beskriver Oktober forlag handlingen:
Jeg er en kakerlakk som gjemmer seg bak do inne på et mørkt baderom. Der står jeg og famler ut i mørket med antennene mine, famler etter holdepunkter. Samtidig er jeg mennesket som kommer inn på baderommet, skrur på taklampen, får tak i kakerlakken og holder den sprellende opp mot lyset.
Oppløsningstendenser er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari.

Smakebit:
Når mormor kom på besøk, dekket jeg bordet med te og kjeks og lot som om det var mamma som hadde gjort det, samtidig som jeg lot det skinne igjennom at det var meg. Jeg ville ha poeng for å ha dekket bordet og laget te, og i tillegg ville jeg har poeng for å prøve å gi æren for dette til mamma. Jeg var et grådig lite barn.

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.
Jeg leste denne litt for sent, ellers hadde den garantert blitt nominert til Bokbloggprisen.

Forlag: Oktober

Sider: 239

Utgitt: 2013

Kilde: Biblioteket