Evighetens Roma av Domenica de Rosa

Det er med sukk og snufs jeg lukker igjen boken, og setter meg ved pc`en. Guttene mine har reist på fotballcup, og jeg skal være hjemme alene i 3 dager. I formiddag stekte jeg laks og laget tartuffo saus som vi spiste til lunch på ekte italiensk vis, mens jeg lyttet til de siste cd`ene på Bikubesong. Da jeg ble alene, nøt jeg stillheten og leste de siste kapitlene i Evighetens Roma.

Evighetens Roma er en av de 10 bøkene i serien Reisefølge som Juritzen sendte meg. Jeg leste først Silkehuset og så denne, og selv om de er veldig forskjellige, likte jeg dem begge veldig godt.
Domenica de Rosa har utgitt en bok tidligere på norsk, Villa Serena. Denne har jeg og lest og likt, så forventningene var store til denne boken med handling i Roma.

Kort om handlingen:
Rett etter at Gabriela de Angelis føder sitt barn på et sykehus i England, mottar hun budskapet om at hennes far er død. 
Farens siste ønske var at hans aske skulle spres i den evige stad, Roma. 
Når den italienskættede familien reiser tilbake, oppstår det en rekke forviklinger i forbindelse med farens siste ønske, og leseren blir tatt med på en reise inn i den italienske kulturen på godt og vondt. Familien de Angelis’ møte med Italia og Roma bringer fram mange minner og får dem til å innse hvor knyttet de egentlig er til sine røtter, og ikke minst til hverandre.

Dette er en skjønn bok, som gjorde godt å lese. Historien vandrer lekende lett mellom nå tid og barndommen til de tre søstrene i familien de Angelis. Det er mye som skjer i handlingen, noe som gir den det som skal til for at det er god underholdning. Det er allikevel det ettertenksomme som gjør den til en god bok å lese. Refleksjonene over å være søster, mor og kone. Å være seg selv, selv om en har blitt mor.
I denne boken er vi i Roma. Har du vært der vil du ikke ha problemer med å føle stemningen, høre lydene og kjenne luktene. Har du ikke vært i Roma, vil du nok helt sikkert få lyst til å dra dit etter denne boken. Evighetens Roma anbefales på det varmeste!

En liten smakebit:
Jeg ser på mamma der hun glir lett gjennom stuen, klapper tante Carla på hånden, avviser Annas masete omtanke, løfter Kitty opp på hoften. Hun er så veltilpasset at det er vanskelig overhodet å forestille seg henne som utenfor. Så ser hun på meg og smiler, og jeg vet at hun tenker på det samme. Jeg smiler tilbake. Vi har aldri hatt noen hemmelighet sammen før.