Elvestad er bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Bok en het Norefjell, den likte jeg godt, og etter å ha lyttet meg gjennom årets utgivelse, gleder jeg meg til den avsluttende boken i Vendepunkt-trilogien. Vi følger ikke de samme personene i denne trilogien, tematikken dreier seg om kjærlighet, alderdom, ensomhet og vennskap i selvstendige historier.
Den kjente programlederen Brockenhurst faller sammen og dør utenfor NRK-huset, etter et hemmelig møte om en ny TV-serie. Hans beste venn, pianist og assistent Elvestad, kjenner et sterkt savn og forsvinner inn i sorgen.
Men når et forlag ber ham om å skrive biografien om sin avdøde venn, sier han ja, og leier en forfallen gård i et dalføre noen timer nord for Oslo. Der møter han mennesker som han på forskjellig måte får sterk kontakt med.
I tillegg blir han kjent med en rotte, som blir ekstra glad når han spiller Schumann, og han møter den tidligere drapsdømte kassadamen Une Bekkedalen.
For oss som kjenner til Ketil Bjørnstad fra Verden som var min, kan ikke unngå å se Bjørnstad i Elvestad. De er begge musikere og skrivende mennesker, to hovedelementer i denne romanen. Hovedpersonen i denne romanen har leid en falleferdig storgård for to år, her skal han sitte å skrive biografien om mannen han hadde et tett samarbeid med i en årrekke, og som døde plutselig et år tidligere.
Han tror han skal få være alene og konsentrere seg om arbeidet, men i denne bygda lever de tett på hverandre. Eiendomsmegler Glen Høyhalsen setter ham inn i forholdene, og som den ihuga sladrehanken han er, forteller han litt av hvert om både lensmannen, butikkdamene og redaktør Arnhild Siklebekken i "bladet".
Det er litt av noen navn de har fått disse karakterene, og det er ikke det eneste Bjørnstad har lekt seg med i denne romanen. Rotta Ruth har en helt spesiell rolle i historien, først vil han ikke vite av henne, han kjøper rottegift på butikken, men han blir frarådet på flere hold, fra å ta livet av rotten, som hele bygda har blitt glad i.
Støyømfintlig som jeg er, kjente jeg meg igjen i hva lyden av elven kan gjøre, og ikke minst når han hører lyd fra den nedlagte jernbanelinjen. Han går opp til gamle Alm stasjon, og går tur opp til den store fossen som flere ganger har forårsaket stor ulykke, da den har kommet brått på flere padlere. Her er også mange litterære referanser og ikke minst er musikken med gjennom hele boken.
Elvestad er en nydelig roman som skildrer livet på godt og vondt. Når han endelig kommer i gang med skrivingen, reflekterer han over hva bitterhet kan gjøre med et menneske, og hvordan tiden som går kan gjøre noe med minnene en bærer på, om så vel hendelser som mennesker.
Jeg satt og strikket da jeg lyttet til brorparten av denne romanen, jeg nøt hvert sekund og frydet meg over nerven som stadig var til stede i historien. Ketil Bjørnstad er en historieforteller av de sjeldne, det er et godt håndverk han har levert også denne gangen, og jeg gleder meg til neste og avsluttende bok i denne nydelige trilogien.
Boken er glimrende lest inn av Jan Gunnar Røise.
Jeg anbefaler gjerne Elvestad videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar