Til deg som jeg savner av Birte Svatun og Borghild Fallberg

Birte Svatun har gitt ut en rekke flotte bøker for barn, som med deltagelse fra en voksen leser, kan lære mye om å håndtere følelsene sine. Jeg har lest flere av bøkene hennes, og de har alle inspirert og hjulpet meg til å lage fine samlinger med barna i barnehagen jeg jobber i. Denne nyeste boken er litt annerledes, den går tett på de aller vanskeligste følelsene.

Forfatterens innledning til boka:
Når en som er viktig for oss dør, kommer sorgen. Sorg kan ligne en grå sky full av tårer. Sorgen lever i følelsene våre. Du kan kjenne deg trist. Kanskje lengter du veldig etter den som døde. Det går også an å bli sint. Kanskje roper du høyt. Noen kan også bli redde. Noen kan føle seg alene. 

Sorgen flytter også inn i tankene våre. Kanskje tenker du at dette er urettferdig. Kanskje lurer du på hvor den som døde er nå. Noen vil spørre seg selv: «Hvordan vil resten av livet mitt bli nå?»

Sammen med illustratøren Borghild Fallberg har Birte Svatun denne gang skrevet en bok for barn og familier som har mistet en de er glad i. 

Slik jeg ser det er barnet i fokus, mens målet med boken fremstår som å trygge voksne i møte med barn som har opplevd tap. Mange voksne er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns følelser, da er de luftige sidene i denne boken en døråpner til refleksjon og gode samtaler. Boken er nydelig illustrert av Borghild Fallbergs meningsbærende tegninger utført i en rolig og dus palett. 

En av Borghild Fallbergs flotte illustrasjoner fra boken

Det er vanskelig men viktig, å vise barn gjennom åpne samtaler, at sorgen de føler på er ekte. Hvis det ikke blir snakket om, oppfatter gjerne barnet det som, det ikke skal snakkes om, og det skal det jo. 

Til deg som jeg savner er ment å leses i fellesskap, barnet som er i sorg, og en voksen som barnet er trygg på. Boken innbyr til aktivitet, for på hver side er det en igangsetter i form av en setning, som gir barnet en oppgave, som skal løses i boken, ved hjelp av fargeblyanter eller tusjer.
Jeg ser for meg at den voksne må bli sittende når barnet gir seg i kast med å illustrere sidene, som på de åpne sidene har et lite bilde og overskrifter som:

Hvis du var her nå, ville jeg sagt dette til deg:

Den beste trøsten for meg er:

Når de hjemme er lei seg, får jeg disse følelsene:

Stillhet og roen som følger med det at den voksne stadig er tilstede, vil nok løsne på stemmebåndene til barnet. Det er mange måter å vise barn at vi tar dem og følelsene deres på alvor, og at vi er villig til å lytte. Ved å gi dem tid til å være stille og samle seg, samtidig som de beholder den voksnes tilstedeværelse, innbyr automatisk til prat.

Vi mennesker er forskjellige, så sorgbearbeiding kan arte seg på ulike måter. At vi trenger gode hjelpemidler for å få i gang de rette refleksjonene rundt sorgen er helt sikkert, og med denne litt uvanlige boken, tenker jeg at det er mulig å komme i gang med det som skal til for å gå videre, på en positiv måte. 

Jeg anbefaler gjerne Til deg som jeg savner videre ⚄

Forlag: Birte Svatun

Utgitt: 2025

Sider: 52 litt spesielle sider

Kilde: Leseeksemplar

Byen bak muren av Haruki Murakami

Det er ikke første gang Murakami skriver om isolerte byer, og i etterordet til denne romanen, forteller han hvordan akkurat denne boken ble til fra en langnovelle, som kom ut i 1980. Bokens forhistorie er spennende, og det var romanen jeg har kost meg med den siste uken også. 

Forlaget om handlingen: 
En mann møter igjen ungdomskjæresten han aldri har glemt, og befinner seg snart i en by omsluttet av en høy mur. Da han drar tilbake til hverdagen og bibliotekarjobben, er det som om livsgnisten er borte. Han vil tilbake til byen bak muren, til kvinnen han endelig er blitt gjenforent med. 

Men er byen virkelig, eller bare en fantasi de to diktet opp da de var unge og nyforelsket? Byen bak muren er en historie om kjærlighet, ensomhet, drømmer og illusjoner, fortalt slik bare Haruki Murakami kan.

Forlag: Pax
Utgitt: 2024
Sider: 512
Oversatt av: Ika Kaminka
Kilde: Leseeksemplar

Haruki Murakami er noe helt for seg selv, jeg antar at han er en forfatter som en enten elsker eller ikke helt får grep om. Selv er jeg begeistret, og lot meg atter en gang fascinere av universet jeg ble invitert inn i, da jeg leste Byen bak muren. 

De møtte hverandre da hun var 16 og han 17. Hun forteller at hennes egentlige jeg holder til i byen bak den høye muren, og at den han nå snakker med er en stedfortreder, en slags skygge. Han har forelsket seg i henne, og vil med hele seg finne den ekte utgaven av henne, som befinner seg i en by hvor klokken i tårnet på markedsplassen, er uten visere. På sin søken må han legge fra seg sin egen skygge, noe som blir litt av en utfordring etter hvert.

Murakami bruker språket på en glimrende måte, for å gi leseren tydelige bilder av miljøene karakterene ferdes i. Historien har god utvikling og blir aldri kjedelig. Handlingen endrer seg underveis, og på en litt magisk måte innlemmes nye mennesker i historien. 

At jeg hele tiden var nysgjerrig på hvordan alt hang sammen, gjorde at jeg gledet meg til hver leseøkt jeg skulle i gang med. Romanen er mer magisk enn realistisk, men skildrer bygninger og samfunnsstruktur som en kan kjenne igjen fra hundre år tilbake. 

                                    I det jeg kommer ut fra dette mørke området hvor ikke en sjel er å se, ligger arbeiderboligene på rad og rekke, toetasjes trebygninger som ser ut som de når som helst kan ramle sammen. Selv om folkene som bor der omtales som fabrikkarbeidere, jobber de ikke egentlig på fabrikk, eller jobber i det hele tatt. Så i dag refererer ikke navnet til noe virkelig, men brukes av gammel vane. Det er evigheter siden fabrikkene var i drift og røyken fortsatt steg opp fra de høye skorsteinene. 

Liker du å lese bøker hvor hodet får litt å jobbe med underveis, romaner hvor språket er bunnsolid, og hvert ord og setning som er satt på trykk, er gjennomtenkt? Da er Byen bak murene den perfekte romanen å putte i håndbagasjen til sommerferien!

Jeg anbefaler gjerne Haruki Murakamis nyeste roman på norsk videre ⚄ 

Nattflygeren av Maria Grund

Maria Grund er en av mange dyktige krimforfattere i Sverige, et nytt navn for meg, men etter å ha lest Nattflygeren er hun på radaren min. Dette er den første boken i serien om Sanna Berling, en ung politibetjent som klarte å gjøre seg bemerket, sin aller første uke på jobb i politiet.

Forlaget om handlingen:
I mars 1986 blir en 16-årig jente vitne til et mord på et motell i sørlige Sverige. Hun har dratt hjemmefra etter en grusom hendelse som ødela hennes familie: Søsteren som forsvant og til slutt ble funnet myrdet.

Sanna Berling, nyutdannet politi, får sakene de andre kollegaene ikke vil ha. Og ettersom alle andre er opptatt av mordet på Olof Palme, blir det hun som må kjøre 16-åringen hjem til småbyen Augu i Småland.

En ny tenåringsjente blir meldt savnet. Politiets generelle holdning er at det er frivillig, men Sanna er uenig. Hun fortsetter etterforskningen på egenhånd, og gjør urovekkende funn ved et gammelt nedlagt sykehus og ved de bunnløse sjøene i Augu.

Aller først møter vi Camilla som er fanget i et forhold med "kjæresten" sin, som selger henne til andre menn, og Jorun på 16, som Camilla verner fra ham, så godt hun kan.

Vi befinner oss i dagene like etter Palmedrapet, så alt personell går med til dette. Når Camilla blir drept, blir den blodferske politiaspiranten Sanna Berling sendt åstedet, og hun er akkurat rett person på rett sted. 

Så hører vi om portugisiske Henriqueta, eller Harriet som hun kalles i Sverige. Hun har en mor som sliter med psyken, og selv kommer hun til å ta seg av en diger pytonslange. Når Sanna skal kjøre Jorun hjem til foreldrene i Augu, haiker Harriet og slangen med dem.

Dette er bare begynnelsen, for Maria Grund sin nye krim er en innholdsrik historie, med et stort persongalleri. Teksten inneholder mange hint til leseren om mulige gjerningsmenn, i forhold til gamle saker lokalt i Augu. 

Det lille stedet med butikk, videosjappe, bensinstasjon og solarium, er bebodd av en del underlige mennesker. Her er mange spenningsmarkører som avlåste kjellere og et for lengst nedlagt sykehus, men også språket Maria Grund bruker bidrar til å gjøre det spennende.

Nattflygeren er en klassisk krim, etterforskingen utføres av en person, litt i skjul og litt på trass og litt i hevn for den dårlige behandlingen hun har fått av sjefer og kolleger. Spenningskurven er jevnt høy, noe jeg kan like, og et godt tegn er at etter en kjapp fjelltur leste hele boken på en lang lat søndag i solen på terrassen. 

Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne serien og

anbefaler gjerne Nattflygeren videre ⚃ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 304

Oversatt av: Morten Hansen

Kilde: Lånt på biblioteket

Haralds mamma av Johanna Frid

Haralds mamma knytter sammen satire og tristesse på beste måte. Johanna Frid er en svensk lyriker som i 2019 også kom med sin første roman Nora eller brenn Oslo brenn. Haralds mamma er dermed den vanskelige andreboken, men dette kom hun seg fint igjennom. 

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne og hennes svigermor befinner seg på en flyplass i Nord-Sverige. Begge har ett mål for øye: Å ta med seg Harald hjem. Sitt hjem.

Etter hvert som den ene avgangen etter den andre blir innstilt, tvinges de til å konfrontere det store spørsmålet som ulmer mellom dem: Hvordan kan de ha seg at de begge elsker Harald, men hater hverandre?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2025
Sider: 253
Kilde: PDF fra forlaget

Det ser gjerne ut som det er Harald som er hovedperson i denne romanen, men det er det ikke. Her er det kjæresten hans som stort sett er anonym, som er den vi følger tettest. 

Vi hadde ikke lært noe om henne, hadde hun ikke blitt speilet opp mot svigermoren fra helvete. Harald selv er en underlig skrue, han følger med strømmen som er livet, og tar seg sjelden sammen. At han har blitt sånn, skjønner en etter hvert som en blir kjent med hans mor, for til tross for at han for lengst er voksen, så tvinger hun seg på, og duller voldsomt med ham. 

Det er ikke tvil om at jeg heier på Haralds samboer, som er den som er der når han, eller ADHD`en hans gjør ham oppskrudd og umulig å få kontakt med. Han er i perioder manisk og pillemisbruket hans, går helt av skaftet.

Haralds mamma har en god dose mørk humor av typen hvor en puster fort ut, og rister på hodet. Det er ikke nødvendigvis språket som er morsomt, men situasjoner som karakterene kommer opp i. Mest av alt er historien trist, i forhold til hvordan relasjonen mellom Claudia (som jeg tror hun het) og svigermoren har utviklet seg. Romanen har god fremdrift, skrivemåten og språket gjorde at den holdt på min oppmerksomhet til siste slutt.

Jeg anbefaler gjerne Haralds mamma videre ⚄

Alvoret av Truls Hagbart Grimstad

Arkitekten Truls H. Grimstad debuterte som forfatter i 2017 med romanen En forutsigbar historie, om øyeblikkets transcendentale smutthull og lovmessighetens bøyningspotensial (?) I fjor kom Alvoret, som er hans andre roman, og denne fikk jeg lyst å lese.

Forlaget om handlingen: 
Teknologigründeren Per Olav Larsen Ludviksen Lie faller død om på bussholdeplassen, brått og helt overraskende. Tilbake står kona, Anja, og kollega og mangeårig venn Herman Haptenhorp. 

Den forestående bisettelsen virvler opp angst og grums og etter hvert også en uggen mistanke. For hva var det Per Olav egentlig dreiv med? Og hvorfor er digitaliseringsministeren såpass på hugget?

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 288
Kilde: Biblioteket

Denne litt lystige romanen har et lite knippe karakterer, som alle oppfører seg litt underlig. Herman, den avdødes barndomsvenn og kollega er en nevrotisk elektrojunkie. Her er en lite smakebit fra frykten han utviklet etter han som femteklassing leste en artikkel om alskens bakterier, og hva de kan gjøre med organismen vår: 

                            Hendelsen markerte et skags personlig medisinsk- eller angsthistorisk skille. Fram til dette hadde bekymringsmodusen og den generelle dødsangsten fortona seg som frykten for en enkeltstående (dog evigvarende) ulykke. Men nå grodde dødsangsten ut i et mangslungent nettverk (eller slo røtter). For som følge av Hermans nyervervede frykt for parasitter og påfølgende forestillinger om inn- og utgangsmulighetene disse skapningene hadde, utviklet han utover uka også trypofobi - frykten for små hull i organisk materie.

Alvoret fokuserer mest på hvordan kona til avdøde, Anja og Herman reagerer på dødsfallet av sin nære venn. Anja har en storebror Idar, han er skilt, men samarbeidet med ekskona går ikke akkurat på skinner. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om betraktningene som gjøres her er morsomme, eller bare triste, det avhenger vel av hvor leseren selv er i livet sitt.

Digitaliseringsministeren som er sjefen til Herman og Per Olav er av en helt annen støpning, enn resten av persongalleriet. Han tar ansvar for det praktiske, og gjør det som de to andre burde gjort. Presten som skal ta seg av bisettelsen er en forfyllet personlighet som sliter litt med gudstroen, og når Anja unnlater å dukke opp på det avtalte møtet med ham, skjærer det seg totalt.

Gjennom hele romanen antydes det om fortiden til Per Olav og Herman. Dette bidrar til en viss spenning i leseprosessen. Det var med forventning og nysgjerrighet jeg humret meg gjennom denne historien, og jeg undret meg spesielt over det med Hermans elektromagnetiske hjernestimulering, og hva denne mye omtalte duppen, egentlig er.

Alvoret er en velskrevet roman hvor alt henger sammen til slutt. Nerven er der hele tiden, og bygger opp mot en dramatisk slutt, hvor leseren skjønner hvordan alt henger sammen. Liker du karakterdrevne historier, med litt snåle innslag, så er dette boken for deg!

Jeg anbefaler gjerne Alvoret videre ⚃

Cassi - debutromanen til Johanna Swanberg

Svenske Johanna Swanberg har lenge arbeidet innen avis, tv, radio og reklame, i tillegg til å være podcaster. Hun debuterte som romanforfatter i fjor med Cassi, en historie jeg lot meg underholde av.

Forlaget om handlingen:
Cassi har ikke alltid drukket pulverkaffe fra plastflaske til frokost eller bedøvet kveldene med kartongvin. Tidligere var hun den vakre perfeksjonisten som skinte som sjef, på treningsstudioet, blant vennene og i kjærligheten.

Nå blir hun til og med sagt opp fra kjellerleiligheten hun leide, og kjøper i stedet et avsidesliggende torp. Men når hun flytter inn, har ryktet spredd seg i bygda om at hun er en erfaren selvhjelpsguru. 

Uten helt å vite hvorfor, begynner Cassi å takke ja til oppdrag, hun finner nye venner og blir en del av bygdesamfunnet. Men å prøve å rømme fra fortiden og den man har vært, er aldri en særlig god idé.

Når vi møter hovedpersonen, er hun som et møkkete vrak, med ustelt hår og flekkete genserermer. Vi hører om en fortid da hun var vellykket og hadde alt på stell, mens vi aner konturene av et punkt hvor alt har skjært seg for henne.

Cassi er 37 år gammel, for en tid tilbake adopterte hun hunden Maine på impuls, og det er denne hangen til å kjøre på uten å tenke så nøye gjennom ting, som også fikk henne til å kjøpe det forfalte torpet på landet.

Hun har for lengst meldt seg ut av samfunnet, hun skygger unna folk og vil være i fred. Hva er det som har skjedd med henne? Vi hører om en kjæreste og en vellykket karriere, men også om en oppvekst med en mor som var og fremdeles er, alkoholmisbruker. Hangen til å drikke har hun arvet av moren, og dette er en av flere detaljer som bygger oppunder humoren som romanen er preget av.

Historien har flere vendepunkter og drives frem av tydelige markører. Det ble litt mye selvhjelp for min smak, for selv om det var til å flire av, så føltes det på en måte gjentagende. Dette er dog det eneste pirket, for historien har en tydelig retning, og holdt på engasjementet mitt.

Det er godt gjort av Swanberg å skrive så mye humor inn i en roman om ensomhet, og samtidig lykkes med forsettet. Romanen har flere nydelige skildringer av møter mellom mennesker, som gjøres sterke ved at vi også får refleksjonene til hovedpersonen.

Jeg anbefaler gjerne Cassi videre ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024/på norsk 2025

Sider: 336

Oversatt av: Karen Forberg

Kilde: Lånt på biblioteket

En kort helg med besøk til 4 dagsturhytter på to flotte turdager

Helgen vi nettopp er ferdig med, så i slutten av uken ut til å regne vekk. I alle fall starten, men vi gamblet, pakket vognen lørdag morgen, og la i vei. Før helge var omme skulle vi innom Prestakvilet, dagsturhytten i Samnanger, Kvilekroken som ligger i Kvam og på søndag var det Vetlevardhytto og Borgabuo i Bjørnafjorden Kommune sin tur.

De fleste har kjørt til Kvamskogen, da har du også passert Prestakvilet, som ligger ved Bjørkheim. Vi parkerte ved kirken i Årland, og gikk innover veien/stien som presten gikk den gang han vekslet mellom å forrette i Samnanger og Os menighet. En nydelig tur på en halv time, som endte  ved hytten som ligger i skogen ved et lite vann. Hytten ligger på 45 moh, men klokken min viste at jeg hadde gått 152 høydemeter totalt, så litt opp og ned var det.

Prestakvilet i Samnanger kommune

Ferden videre gikk til Norheimsund, hvor vi parkerte vognen på Hardanger Feriepark, før vi kjørte tilbake til sentrum. Herfra starter turen opp til Kvilekroken som ligger på 600 moh. Boken (evt. nettsiden) vi henter alle turtipsene fra har start fra Solhaug, da kjører en opp de første 400 høydemetrene, men vi valgte å gå hele veien. 

Kvilekroken ligger høyt til fjells noe krokbjørken vitner om

På toppen var det litt ruskevær, og hytten var "okkupert" av en storfamilie som gjorde så mye av seg, at vi ble sittende litt i ly for vinden utenfor, for å få pusten igjen, før vi tok fatt på returen. Turen opp gikk på sti, som innimellom sammenfalt med en grov traktorvei. Du kan følge denne hele veien opp, men trasèen på sti, var veldig fin.

Vel tilbake til kveldens base på campingen la Frode i vei på sin daglige sykkeløkt, jeg pakket meg godt inn i ull og dun, og fant frem Kindelen for å begynne på Haralds Mamma av Johanna Frid. Boken engasjerte, så den ble neste ferdiglest før jeg tok kvelden ved midnatt. Da hadde Frode som øvde seg på å ligge i telt, sovnet for lengst.

Søndag morgen kjørte vi videre mot Eikelandsosen. Nå var vi i Bjørnafjorden, kjempekommunen som ble opprettet i 2020 da Os og Fusa ble slått sammen. Starten på turen opp til Vetlevardhytto er på parkeringen til Fjorden Arena, herfra er det en godt merket og lettgått sti opp på 326 moh. Vi brukte 35 minutter på de 1,9 kilometerne opp til hytten, i et variert og fint terreng, som tok oss nesten helt opp til snaufjellet. 

Vetlevardhytto var godt besøkt i finværet i dag

Sjekk den himmelen Frode lukker øynene for et øyeblikk!

Med 301 høydemeter i beina, var vi klar for den fjerde og siste turen denne helgen, men først måtte vi ta ferge til Os.

Når en kjører av fergen er det ikke mange minuttene å kjøre før en finner Borgafjell skule. Herfra går det en godt brukt sti opp til Borgabuo, som ligger på 346 moh, like bak masten som en kan se når en parkerer nede ved skolen. Solen skinte og masse folk var ute denne ettermiddagen, men det var plass til alle og turen opp gikk i racerfart. 

Ved masten står det skiltet videre til flere andre destinasjoner, men ikke til dagsturhytten. Du følger bare stien videre 50 meter, så finner du den, og blir premiert med nydelig utsikt.

Her var det godt å sette seg ned før vi føk ned til bilen igjen

I påsken gikk vi til 12 av de 29 dagsturhyttene i Sogn og Fjordane. Nå har vi gått til 12 av de 32 fine dagsturhyttene i Hordaland også. Hyttene er jo til forveksling like, men terrenget, naturen og utsikten er alltid forskjellig, så det er verdt turen. Kjøreturen denne helgen startet lørdag morgen, og tok oss med på en runde i Hardanger, hvor trærne blomstret og markene var blitt grønne. 

Her kan dere se hvordan vi planlagte turen 

Rovfuglene av Vibecke Groth

Vibecke Groth har vært jurist og dommer, og i tillegg skriver hun bøker i forskjellige sjangere. Årets utgivelse Rovfuglene, er den sjette boken i krimserien om advokat Vera Cappelen og hennes to kompanjonger på advokatkontoret Lars og Cornelia. Jeg har bare lest en bok av henne tidligere, og det er romanen Ensom er den som ikke er nummer en for noen.

Forlaget om handlingen:
En kvinne blir funnet drept ved Sognsvann en grytidlig lørdag morgen. Hun er skutt og blir funnet av en jogger. Den drepte kvinnen er ansatt i Utenriksdepartementet og jobber nær utenriksministeren, særlig med støtten til Ukraina og korrupsjonen i landet. Hun var også utenriksministerens elskerinne. Politiet er overbevist om at det dreier seg om et sjalusidrap og sikter utenriksministerens kone.  

Advokat Vera Cappelen blir hennes forsvarer. Vera mener politiet er på villspor og starter egen etterforskning som raskt viser at løsningen er langt mer komplisert. Etterforskningen er ikke ufarlig. Snart trues både Vera og teamet hennes.

Hvem drepte Birgit Hall og hvorfor?  

 
Historien starter med at Birgit Hall og Unni Vik skal jogge sammen. En misforståelse gjør at de ikke starter samtidig, og dermed blir Birgit et lett bytte for de mørke kreftene vi stifter bekjentskap med i denne krimmen.

Politiet med førstebetjent Ole Sæther i ledelsen, tar med seg kollega Lise Brede og rykker ut til åstedet. Mye av handlingen i denne historien dreier seg rundt Sæthers vanvittige syn på jobben sin, hans høye tanker om seg selv, og ikke minst hans manglende evne til å lytte til andre. Allerede på side 33 har han pågrepet og siktet utenriksministerens kone for drapet. 

Mai Jenssen ber om Vera Cappelen som advokat, og hun stiller opp, til tross for at utenriksministeren selv sier nei til å ta regningen. Vera har den tidligere Kripos-etterforskeren Cornelia på laget, og sammen med Lars greier de tre, det politiet ikke prøver på en gang, å finne sannheten om Birgit Hall.

        - Du, vi har en forsmådd kone som sendte drapstrusler til Birgit dagen før drapet, som fulgte etter Birgit til Sognsvann og som kan skyte. Hun løy og sa hun ikke hadde vært på Sognsvann den morgenen. Pistolen hun hadde tilgang til, hevder hun er stjålet. Ja, det har hun trukket tilbake, for så vidt, men dette er et veldig opplagt sjalusidrap, etter mitt syn, svarte Ole og satte øynene i den blonde etterforskeren.

Vibecke Groths bakgrunn fra jussen viser seg tydelig i teksten hennes. Hun går i detalj inn på våpenlover, justismord, hvordan norske rettsmøter gjennomføres og rutiner innen jussen fra A til Å. Det er tydelig at hun i sin tid gikk lei av at politiet konkluderer på svakt grunnlag, bare for å få bekreftet teorien sin. Rovfuglene er en studie i dårlig politiarbeid, mens advokater, dommere og til og med pressen gjør jobben sin, helt etter boken.

Selv om Rovfuglene er bygget på en solid faglig grunnmur, så har Groth klart å holde på spenningen. Løsningen på mordmysteriet er ikke oppe i dagen, og gjennom hele boken var jeg engasjert og nysgjerrig på hva som skjer videre. 

Tematikken som utkrystalliserer seg dreier seg om naiviteten i det tillitsbaserte samfunnet vi lever i, Dette gjennomsyrer også statsforvaltningen, noe kriminelle vet å utnytte. Det handler om bistandsmidler som ikke kommer frem og om korrupsjon i en krigsøkonomi. I tillegg møter vi folk som gjennom å forfalske ansettelsespapirer, kommer seg oppover i makthierarkiet, for å mele sin egen kake.

Det som skjer med stakkars Mai som sitter i varetekt, skildres i denne boken på en varm og respektfull måte. Kanskje noen som leser denne krimmen, vil kjenne seg igjen denne karakteren, og tenke at de selv hadde det akkurat sånn i varetekt, som Mai. Sammen med hjertevarmen som Vera og Cornelia viser, er Mais skjebne, og måten innvandrerkvinnen med alt for lite hun skulle ha sagt i familien, noe mykt i en ellers hardbarka krim.

Rovfuglene er en godt komponert historie, med tematikk som er underbygd på en sånn måte at leseren kan lære litt om samfunnet vi lever i. Handlingen har en gjennomgående nerve, som gjør boken vanskelig å legge fra seg. Jeg har som sagt ikke fulgt denne serien, men jeg fant den på Storytel, så kanskje blir Vera Cappelen mitt selskap på øret i ukene fremover. 

Er du glad i god krim, anbefaler jeg deg gjerne Rovfuglene ⚄

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 344

Kilde: Leseeksemplar

Offervilje av Tommy Ueland

Offervilje er en frittstående oppfølger til Tommy Uelands debut Sofienbergmysteriet. Denne boken kom ut i 2023, og ble nominert til Maurits Hansen-prisen Nytt blod. I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer – eller de sjekker ut for godt, som du sikkert kan tenke deg blir det mange artige situasjoner ut av dette kaoset. 

Forlaget om boken:
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.

Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle. 

Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. 

Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne – selv om det betyr å ofre alt.

Forsideteksten og forlagets introduksjon av boken levner ingen tvil om at denne historien er karakterdrevet. Forfatteren har nok kost seg godt, når han har skrevet frem den gjengen vi møter her, for her er det ingen A4 mennesker i sikte.

Gjengens tidligere samarbeid, om å gjøre samfunnet til et tryggere og mer rettferdig sted å leve, kommer frem av handlingen. Jeg hadde ikke lest Sofienbergmysteriet, men tenker at det ikke har noe å si, for at leseren kan ha glede av å humre seg gjennom Offervilje. 

For humring blir det, både av det karikerte persongalleriet, og av de uventede situasjonene de stadig vekk befinner seg i. Dette er situasjoner som gjerne utløses av karakterenes fysiske utfordringer.

Et av tilbakepekene på forrige bok er Ingrid Utheim, som er innlagt på Akuttpsykiatrisk avdeling. Hun er strengt bevoktet, for grunnen til at hun er der, er ganske brutal. Den CP-syke Elliot Berger besøker henne, og i løpet av samtalen, får leseren et bilde av forhistorien til denne gjengen.

Lothalind, som hun heter i World of Warcraft er en 27 år gammel fysioterapeut ved navn Rikke. Hun bor i en rotete 1-roms leilighet  og har lite kontroll på livet sitt. Heldigvis er hun en tøffing, for når disse kjeltringene skal fakkes, er det hun som gjør den modigste jobben.

Det er Runar Holm i politiet, som vil ha etterforsket en utstrakt svindelvirksomhet fra veldedige organisasjoner. I mangel av ressurser gir han oppdraget til sin gamle kollega Edgar, som sammen med den evig kolshostende, nå uføretrygdede Alma (FBI-utdannet profiler) setter i gang undersøkelser.

Offervilje er ryddig bygget opp, og føres i et språk som flyter lett å lese. Den litterære idèen er god, men min (manglende?) humoristiske sans, ga slipp underveis. Det er ikke tvil om at handlingen viser friske mennesker hvordan det kan føles å leve med et handikap. Søkelyset settes også på hvordan innsamlingsaksjoner kan bli rammet av uærlige sjeler, hvor stort dette problemet er i virkeligheten aner jeg ikke.

Handlingen er mest komisk, men det bygges intriger innimellom alle forviklingene, så litt spenning fikk jeg med på kjøpet. 

Liker du humor mellom permene dine, er Offervilje noe for deg ⚃ 

Forlag: Liv

Utgitt: 2025

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Feirer arbeiderdagen med en liten oppsummering av lesemåneden april

Vi er alle enig om at månedene flyr fort, spesielt den måneden som blir "spist opp" av en lang påskeferie. Dagene går med til en daglig treningsøkt, jeg sykler t/r jobben noen ganger i uken, og bruker litt mer tid enn vanlig på forberedelser av måltidene mine. 

Selv om jeg leser jevnt og trutt, så engasjerer bloggingen lite for tiden, så i håp om at interessen snart tar seg opp, bruker jeg allikevel litt tid på å oppsummere april

Dette leste jeg i april:

1. Joakim Kjørsvik - År og dag - Dikt - 5
2. Jon Ewo - Det står skrevet i stjernene - barn - 5
3. Jon Ewo - Trollkamp - barn - 4
4. Sadeqa Johnson - Evas Hus - 4
5. Anders de la Motte - Glassmannen - 4
6. Synne Øverland - En skade og en gave - 4
7. Erik Bertrand Larssen - Urkraft - sak - 6
8. Petter Fergestad - Adams tredje øye - 4
9. Øyvind Bratberg - Falmet fløyel i London - 4
10. Anders de La Motte - Rustskogen - 6
11. Max Seeck - De fortaptes øy - 5
12. Emely Benedicte Kahrs - Hvem på en fredag - 4
13. Henrik Fexeus - Offerdyret - 6
14. Bjørn Bottolfs - Brenda Ann likte ikke mandager - 6
15. Tommy Ueland - Offervilje - 4

Romaner: 3

Krim: 7

Barn: 2

Dikt: 1

Sak: 2

Det blir alltid litt ekstra mye krim i påskemåneden, men det overrasket meg at jeg bare har lest tre romaner. Den fine bokpakken jeg fikk fra Liv Forlag før påske har jeg nesten pløyd gjennom, ellers står det forsvinnende lite bøker i tbr-hyllen min. Bestillingen på biblioteket er også kort, noe som varsler om utfordringer for lesingen fremover. Kanskje dette er tiden for å lese på nytt, noen av klassikerne jeg har i hyllen?

På kulturfronten: Tenk at Jon Fosse har sin egen opera, Asle og Alida så jeg i begynnelsen av måneden, og jeg likte den godt. Antigone av Sofokles har vært spilt nå i april, en nydelig oppsetning i et annerledes lokale. (DnS er under oppussing, og stykkene spilles på ulike steder rundt i byen).

Påskeferien var lang, fine besøk av barn og barnebarn før og etter, en 7 dagers tur med minicamperen.

Verdens bokdag forbigikk jeg i stillhet (ref. manglende engasjement) og helt på tampen fikk jeg med meg Harmoniens nydelig fremførte versjon av Romeo og Juliet.

Ha en strålende lesemåned i mai dere!