Jeg skal hente deg av Gine Cornelia Pedersen

I 2013 ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas` debutantpris for sin første roman Null. Jeg har ikke lest den, men Kjærlighetshistorie som kom to år etter, likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggprisen det året. Årets utgivelse, Jeg skal hente deg, ble en tankevekkende leseopplevelse, jeg ikke ville vært foruten.

Forlaget om handlingen:
Jeg har funnet kjærlighet, hvordan skal det gå. Hun skal straks begynne skuespillerutdanning, bor i kollektiv og har store ambisjoner. Han er musiker, fri sjel uten fast bolig, dopromantiker og kjenning av politiet. 
Når bare de to er sammen, er lykken stor, men når de går sammen på gata, kan hun ta seg i å skamme seg over ham, og det skammer hun seg over.

Han blir borte etter en fest, ingen har hørt fra ham på fem dager. Hun leter febrilsk blant venner og bekjente, hun har ikke sovet på femti timer, sytti timer, mer. 

Vi følger henne i et frenetisk døgn rundt i Oslo, i det som kanskje er en redningsoperasjon, eller kanskje et søk akkurat litt for seint.

Det var med den nydelige boksamtalen på NRK`s Åpen bok i hodet, jeg startet lesingen av denne romanen. Plottet for å kalle det det, er umåtelig interessant, og jeg kan allerede nå bekrefte at Gine Cornelia Pedersen skildrer rusmiljøet med troverdighet og respekt.

Historien starter med at Gine kommer hjem fra en tur til Los Angeles, hvor hun har besøkt en venninne. Hun har ringt felles venner, som heller ikke har sett kjæresten Harald på noen dager, så hun girer seg skikkelig opp, på den lange bussturen fra København til Oslo. Så skynder hun seg med bankende hjerte inn i hybelen sin, for hun har et lite urealistisk håp, om at han skal være der inne. 

Det finnes muligens et selv i midten av meg, finnes det en sannhet i mennesket, i verden, jeg blir gal av tanken på at sannheten kanskje ikke finnes, og kanskje er jeg bare hysterisk nå, gal, eller så ha jeg rett: Noe har skjedd ham, jeg er hysterisk og tar feil, eller frisk og har rett, alltid enten - eller, aldri både - og, i meg.

I løpet av dette døgnet vi følger Gine, hører vi om hvordan kjærligheten mellom henne og Harald har blomstret og utviklet seg. Dette er langt fra selvsagt, siden Harald er en boms, en som ikke har et fast bosted, han er ikke spesielt renslig, jobber ikke og snylter gjerne på andre. Ikke akkurat drømmeprinsen tenker du kanskje, men de to har falt for hverandre.

Hvordan de to møttes forteller hun til en medpassasjer på vei til Oslo. Vi hører om hennes oppvekst, ikke gjennom begivenheter, men via detaljer og uttalelser i foreldrenes oppdragelse av henne. På fjerde forsøk kommer hun inn på den skolen hun alltid har drømt om, og med det skaper hun seg en retning, og et håp om en fremtid det er verdt å strekke seg etter.

Romanen har et gjennomgående skarpt blikk på en medmenneskelighet som gjerne uteblir, når vi ser rusede, høyrøstede og gjerne voldelige personer på gaten. Noen sekvenser viser tydelig at selv et personangrep i en bar en sen kveld, kan være et forsvar. 

Gine Cornelia Pedersen har en litt original skrivestil, med ord stablet oppå hverandre, overdrysset med et vell av komma. Det funker, men jeg merket snart at jeg måtte sette ned lesetempoet for å få med meg hvor virkningsfullt dette var. 

Jeg anbefaler gjerne romanen videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 192

Kilde: Biblioteket