Til tross for at vi ikke ennå er halvveis i året, er Andrew McMillan sin nyeste roman Synd, uoffisielt "kåret" til "the book to read" i 2024. Forfatteren er en 36 år gammel poet og universitetsprofessor fra Nord-England, som i liket med hovedpersonen i denne romanen, har sine røtter i Barnsley.
Byen var en gang et symbol på fremtidstro og vekst, en hovedåre i britisk industri, et sted der menn slet og gravde dypt under bakken i kullstøv og mørke. Det var farlig og helseskadelig arbeid, men det betydde noe. Byen betydde noe, innbyggerne betydde noe. Men nå?
Brødrene Alex og Brian har tilbrakt livet i gruvene, akkurat som far og farfar før dem. Nå er det ingen som har bruk for dem lenger, og ingen har plass til dem, bortsett fra på puben. Alexs sønn Simon husker ikke gruvene.
Han jobber med telefonsalg og sexarbeid på nett for å finansiere draktene og parykkene han trenger til Margaret Thatcher-dragnummeret som han drømmer om å gjøre i hjembyen.
Andrew McMillans korte, utsøkte fortelling om tre generasjoner menn i Yorkshire, er en klagesang over en tapt livsstil og gamle hemmeligheter, og en feiring av motstandsvilje og evnen til forandring.
En løk eller en rose, du kan velge selv, for denne romanen kan med hell sammenlignes med noe som brettes ut litt etter litt. Historien er akkurat så dunkelt fortalt, at jeg i begynnelsen ikke så sammenhengen mellom flere av karakterene.
De massive slaggfjellene utenfor den walisiske gruvebyen Aberfan, har en rolle i denne romanen. Det har også den konservative partilederen Margareth Thatcher, som var statsminister i Storbritannia i 11 år. Det er ingen hovedroller jeg snakker om her, for i denne romanen er det dragartisten Simon Banks og vennen hans Ryan som er de ekte hverdagsheltene.
Ryan jobber med å undersøke filmer fra forskjellige overvåkningskameraer, mens han drømmer om å bli politi. Han hjelper til med å filme Simon, når han opptrer som Puttana Short dress i klubben han jobber på, eller når vennen øver på det som forhåpentligvis skal bli et fremtidig glansnummer på scenen.
Romanen er springende på mange måter, noe kommer frem gjennom "feltnotater" og en tråd skrives ut i kursiv, og tar for seg historien til Brian og Alex, som er far og onkel til Simon. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men da sammenhengen mellom hvem, hva, hvor og hvorfor åpenbarte seg for meg, ble jeg satt helt ut av hvilken skatt det var jeg satt med mellom hendene.
Enkelte nøkkelelementer holdes fast ved gjennom romanen, mens et av Simons store ubesvarte spørsmål fra barneårene, blir avslørt mot slutten. Romanen er tankevekkende og sår, den tar for seg et rørende fellesskap og solidaritet mellom mennesker.
Romanen belyser den kollektive bevisstheten i samfunnet, lokalhistorie og ikke minst det at sannheten kan være forskjellig fra person til person.
Heldigvis er det slutt på at alle romaner hvor homofile er involvert, skal bygges på promiskuitet. I Andrew McMillan sin roman er persongalleriet ekte mennesker, med ambisjoner og følelser så det rekker langt forbi bokens slutt.
Denne må du få med deg ⚅
Forlag: Aschehoug
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar