1001-lesesirkel - Henry James` roman Tommeskruen

I Elidas 1001-lesesirkel i oktober er utfordringen å lese en viktoriansk bok, altså en som kom ut i victoriatiden (1837-1901) Jeg valgte meg Henry James` lille spøkelseshistorie fra 1898.

Fra bakpå boken: 
En ung guvernante kommer til et engelsk herresete der hun skal passe og oppdra to foreldreløse barn. Meget snart møter hun to spøkelser - gjenferdene av en tidligere hushovmester og guvernante. 

Forfatteren lar det bli opp til leseren å danne seg en mening om hvilke fenomener historien egetlig rommer. Er gjenferdene virkelige, eller er de bare produkter av en overspent guvernantes alt for livlige fantasi?

Uansett svaret ruller handlingen videre mot en uavvendelig tragisk slutt, i en selsom atmosfære preget av landlig herregårdsidyll og ukjente, onde makters grep om menneskesjelen.

I kjent stil fra disse gamle bøkene åpnes romanen ved at en fortellerstemme gir oss bakgrunnen for historien. Etter litt om og men er manuskriptet kommet i hus, og en liten lytterskare benker seg rundt og blir lest for.

Fru Grose tar med seg lille Flora for å møte den nye frøkenen som skal være sammen med barna. Foreløpig er det kun piken, for broren er på kostskole, men like etter kommer også han, utvist fra skolen og ikke velkommen tilbake. 

Dette en av spørsmålene som følger denne fortellingen, hva var det Miles gjorde for å bli så ettertrykkelig forvist fra kostskolen?

Begge barna oppfører seg som eksemplariske englebarn, høyt elsket av den nye guvernanten. Så får hun øye på noe som setter skrekk i henne; oppe på en bakketopp like ved et høyt tårn ser hun en manns skikkelse, han er høy og tynn og han stirrer på henne.

Senere er det den gamle guvernanten som viser seg for henne, men hun tar disse synene med stoisk ro, tilsynelatende. Fru Grose og også barna blir involvert, og vi får raskt kjennskap til hvem disse to gjenferdene er.

Etter hver begynner barna å oppføre seg underlig, og damene ser seg nødt til å sende beskjed til formynderen til de to barna.

Det er en søt liten spøkelseshistorie dette her. Romanen har nydelige skildringer av engelsk landskap og et 1800-talls gods, et som ikke har mange beboere og heller ikke mye liv og røre. Historien skremte ikke meg, jeg koste meg dog med språket, som er gammelmodig og nysgjerrighet på hvordan det hele ville ende.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1898/på norsk 1972

Sider: 123

Kilde: Biblioteket