Ved elva sies å innlede en ny fase i Bror Hagemanns forfatterskap, med fokus på hverdagens metafysikk og historier han lenge har ventet på å kunne fortelle. Jeg har tidligere lest Syng meg vekk og Det vidunderlige to bøker jeg likte godt, og det samme kan sies om årets utgivelse.
Da politiet kommer på døra til Åshild Brekka en morgen for å fortelle at mannen hennes, den høyt elskede presten Per Louis Smedsrud, er død, druknet i Akerselva, reagerer hun ikke som ventet. Hun vil bare bort. Lengst mulig unna den tradisjonelle enkerollen.
Flukten fører henne til andre kanter av landet og bakover i historien, til valg hun tok som ung, og erfaringer som ble avgjørende for dem begge.
Finnes det noe farligere i verden enn å gå inn i et kjærlighetsforhold? Og hva skjer om man begynner å lese sitt eget liv i lys av en annens ulykke?
Med fine skildringer av omgivelser og miljø i Oslo, som bakgrunn, blir vi kjent med Åshild, kona til presten Per Louis, som ble funnet drept i elven. Hun fremstår ikke som en tradisjonell prestefrue, for hun engasjerer seg lite i mannens arbeid.
Det er politimannen Gudmund Haakestad som skal etterforske dødsfallet til Per Louis og vennen Aage, som også ble funnet i elva, dog et annet sted. Gudmund har problemer med å tolke Åshild, hennes avvisninger og (tilsynelatende) mangel på interesse, for hva som har skjedd med ektemannen.
Åshild har samtaler med sin avdøde mann, og med dette fortellergrepet får leseren vite mer om bakgrunnen for deres odde kjærlighetsforhold.
Han plukker deg fra hverandre, sa Åshild. Politifyren. Hver sånn liten ting han finner ut, disse innfallene dine, bruker han til å plukke deg fra hverandre og gjøre deg til noe annet. Et tilfelle, ikke sant, et sånt idiotisk case de kan pille videre på nede på kammeret, som jeg må trekke ut de forskjellige delene av igjen, for å beskytte deg.
De er ikke mange disse samtalene Åshild har med sin avdøde mann, og det "forstyrrer" ikke lesingen. En fortellerstemme dukker også opp, som styrer handlingen på en stødig måte.
Et av høydepunktene for min del var Åshilds tanker rundt hvordan hun og Per Louis kunne være stille sammen. Hvordan stillhet kan være varm og oppmerksom, lyttende og fortrolig, men stillhet kan også være et uttrykk for avstand, eller en anklage.
Dette er så nydelig, jeg leste disse passasjene flere ganger, og frydet meg over dem, (mulig jeg er mer opptatt av stillhet enn de fleste...)
Når dødsfallene i elva ettervært blir omtalt i media, får Åshild panikk. Hun vil ikke ha oppmerksomhet, ingen omsorg, eller tilgjort omsorg, så hun vegrer seg for å treffe på mennesker som vet at hun er involvert. Helst ville hun meldt seg ut av verden. Til tross for at jeg aldri har opplevd noe lignende som det hun gjør, så kan jeg kjenne meg igjen i stresset Åshild føler på.
Bror Hagemann imponerer med sin nyeste roman, jeg lot meg engasjere og imponere underveis i lesingen, og hadde stor glede av å bli kjent med Åshild. Bortsett fra at forfatteren på siste side lar leseren henge litt å dingle, så likte jeg refleksjonene mot slutten veldig godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar