Sammenkomsten av Anne Enright

Anne Enright er en irsk forfatter som har gitt ut en rekke bøker. Noen av dem er oversatt til norsk, blant annet Veien ved Boolavaun, som jeg har lest tidligere. Sammenkomsten har vunnet flere priser, blant annet The Man Booker Prize i 2007. I boken 1001 bøker du må lese før du dør, står denne oppført, og i 1001-lesesirkelen valgte jeg denne under "tema kvinnelig forfatter".

Forlaget om handlingen: 
Sammenkomsten er et familiedrama, lagt til Irland og England. I Victorias historie fortoner fortiden seg som et puslespill der brikkene til slutt faller på plass og skaper et bilde man ikke vet om man ønsker å se.Elegant trekkes tråder fra fortid til nåtid, fra sex til begjær og fra selvdestruksjon til livsglede. Anne Enright har et rikt språk og en utsøkt litterær stil som får teksten til å gløde.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2007
Oversatt av: Johann Grip
Sider: 303
Kilde: Biblioteket

I Sammenkomsten befinner vi oss i Irland, gjennom en periode som favner tre generasjoner. 

Hovedpersonen Veronica er 39 år, hun er sånn passe lykkelig gift med Tom, og sammen har de to jenter. Hun er oppvokst i en familie med mange barn, så pass mange at det var lett å miste oversikten. 

"Ikke si det til mamma" var noe som gikk igjen blant barna, og denne romanen tar oss med tilbake til begivenhetene som utløste uttalelsen blant barna. 

Det fantes jenter på skolen med familier som vokste til et robust antall på fem eller seks. Det fantes jenter med familier på sju eller åtte - noe som ble betraktet som litt entusiastisk - og så fantes det de patetiske jentene, som meg, med foreldre som bare ikke kunne noe for det, og avlet unger like naturlig som de dreit.

Det er spennende å lese bøker hvor noen setninger tidlig i romanen, skal vise seg å ha en langt viktigere betydning, enn det jeg først trodde. Og det er ikke bare oppbyggingen av romanen jeg satt pris på, språket Enright bruker er formidabelt - saftig og spekket med treffende metaforer. Her er mye humor også, både i valg av ord og i fremstilling av erindringer. Små språklige tankevekkere får vi og, som for eksempel uttalelsen om at engstelse egentlig er en annen form for fryd.

Liam er død. I den store søskenflokken var han den Veronica var mest glad i, kanskje fordi han var den som var nærmest henne i alder. Hun har i seg en fornemmelse, noe hun gjennom årene har ant om ham, men som aldri har materialisert seg som en konkret tanke. Begravelsen hans, og denne tanken, er det som holder historien sammen, i tillegg til fortellerens forhold til bestemor Ada, sin demente mor, mann og barn.

Familien Heagarty har mye uforløst å bære på, men romanen går egentlig ikke i dybden på relasjonene. Handlingen lar leseren fylle inn hullene selv, og med de mange meningsbærende sekvensene, er det ikke vanskelig å se for seg en fremstilling av dette familielivet, som mye mer dramatisk, enn sånn det er fremstilt her.

Jeg likte romanen godt, den har noen rolige sekvenser innimellom, men jeg frydet meg over å få øye på gamle irske tradisjoner underveis. 

Til deg som er glad i irsk kultur og historie, vil jeg anbefale kinofilmen Banshees of inishering som går nå, virkelig fornøyelig, litt dyster men tankevekkende på flere plan ☺