Et siste trassig forsøk av Kristine S. Henningsen

Mitt første møte med Kristine S. Henningsen var da jeg leste I skyggen av store trær for ti år siden. Jeg hadde allerede blogget i fire år, men skrev ikke om alle bøkene, årsoversikten røper i alle fall at jeg ga boken full pott på terningen. Året etter kom Innlandshete, som jeg likte godt, i likhet med Om vi heftes underveis, som jeg leste året etter. I 2016 var jeg i gang med å blogge om det meste jeg leste, så Irma Dahl er den første av bøkene hennes jeg har skrevet om. 

Forlaget om handlingen: 
Gro Wick-Larsen er lei det meste førtiårene har å by på. Den framtidsløse salgsjobben i Sult Media. Gubben som har satt seg til foran TV-en. Tvillingsønnene Roald og Fridtjof - oppkalt etter de store oppdagerne - som ikke ser ut til å oppdage stort annet enn dataskjermen. Nå nærmer julen seg. Denne gangen skal de feire med svigerforeldrene på familiehytta «Kosebu». Gro gruer seg, men bestemmer seg for å gi det et siste, trassig forsøk: I år skal de ha en skikkelig Fanny og Alexander-jul! Hindringene står i kø under juledagene, med den belærende svigermoren, søsteren som er nyseparert og tvillingene som bare maser om dårlig dekning. Men så skjer det noe som ingen hadde regnet med, og som snur det meste på hodet.

Mitt trassige forsøk på å lese juleromaner, gjorde at jeg takket ja til et leseeksemplar på denne romanen, jeg kjente jo tross alt forfatteren som en stødig dame. Humoristiske romaner er ikke min sterkeste side, men det er ikke til å stikke under en stol, at Henningsen fikk meg til å trekke opp smilebåndene, og beholde dem der oppe. 

I tillegg til at romanen er morsom, så er den også en tankevekker, både til oss som synes at julen stort sett er pes, og kanskje også til de som elsker julen, og innbiller seg at alle andre også gjør det.

For, julen handler jo om å trekke veksler på familierelasjonene, ikke sant? Her møter du en selvforherligende og lettkrenket svigermor, og en lillesøster som skjuler hvorfor hun er i ketose, har med en svær treningsball på hyttetur, og ikke skal feire jul med ektemannen. 

Dette er to eksempler på karakterer som gjennom få sider står frem for leseren. Hovedpersonen Gro, eller Grow, som sjefen i reklamebyrået kaller henne, er mer anonym. For henne handler det om å overleve julen, som skal feires sammen med svigerforeldre, mann og tvillingsønner i en navlebeskuende alder, og også søsteren som heiv seg på i siste minutt, med sine to små barn. 

Skal du dra? Jeg skjønner ingenting. Du sa jo akkurat at du ville bli til i morgen?
Victoria dro så hardt i lua at stumtjeneren begynte å svaie.
Ja, det sa jeg. Akkurat som når Peter sa han alltid skulle bli hos oss.
Søsteren pekte på henne med den lilla lua, og nå så Gro at hun hadde tårer i øynene. 
Det var han som ville ha barn, ikke jeg. Visste du det? Det var han som maste om en familie. Og nå...

Henningsen skriver frem sårbarheten i oss mennesker, samtidig som hundriver harselas med oss. Hun skildrer ungdommens slagsider og gæmlisser som har grodd fast i sitt eget mønster, men hun pirker også i mobilbruk, moderne trender og navnevalg. Det er litt karikert, men bare nok til at leseren kan føle seg litt poket.

Jeg storkoste meg med med historien om Gro, som dypdykker i "verktøykassen" til moren som er relasjonsterapeut, og prøver å snakke seg selv ut av de indre konfliktene som til stadighet dukker opp. Her er mye varme og kjærlighet, selv om det er vrangsiden som styrer denne mollstemte historien.

Et siste trassig forsøk er absolutt en juleroman, men like mye en historie om menneskets indre landskap, og relasjonene oss i mellom. Pass på å ønske deg denne til jul, så er du sikret litt humor når julen raser på sitt verste (eller beste) ☺

Hverdagsnett, Lillasjel og Artemisias Verden har også blogget om boken

Forlag: Papermoon

Utgitt: 2022

Sider: 253

Kilde: Leseeksemplar